Jeg har blitt så folkesky

[AnonymBruker]

Jeg har blitt så folkesky, jeg blir rett og slett sliten og irritabel av for mye folk og mas. Jeg har alltid trivdes i mitt eget selskap, men har satt pris på å være med venner og familie også. Var egentlig veldig sosial når jeg var yngre. Nå er det et ork å ha folk rundt meg, det er vel egentlig maset og skravlinga til folk som er problemet. Folk som skravler om alt mulig som ikke interesserer meg og har meninger om ting de ikke kan noe om. For ikke å snakke om alt maset om ting jeg må gjøre, burde gjøre, skulle ha gjort... Mulig det er velmenende råd, men jeg har ikke bedt om disse rådene, og har ikke bruk for andres synspunkter om alt mulig. Jeg er en voksen kvinne midt i 30 åra og kan fint spørre om råd når jeg trenger det. Jeg har nå blitt mer folkesky og usosial, nettopp fordi jeg blir så sliten av folk. Til og med mennesker jeg liker godt og er glad i. Er det andre som har opplevd lignende? Gikk det over etter en stund med litt mer alenetid for å få folk litt på avstand? Nå har det nærmest blitt sånn at jeg gleder meg til helg fordi da kan jeg sitte hjemme i fred hele helga. Jeg vil jo ikke være hun usosiale, irriterte kjærringa heller.. Det er jo ikke sånn jeg egentlig er! 

Anonymkode: 3af2f...8d4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye du skriver. Jeg orker heller ikke å være sosial. Kan synes det er slitsomt med å sende SMSer av og til. Synes det kan være mas å ringe folk. Og på jobb virker jeg sikkert veldig usosial siden jeg ikke gidder smalltalk...

Anonymkode: deb5f...e56

[Gjest Ingrid78]

Jeg tror det bare kommer til et punkt hvor man ikke gidder alt tullet som kommer med folk. Jeg liker å være sosial, men fra rundt midten av 30-årene, har jeg vært mye mer kresen med hvem jeg gidder å omgå. Det må være kjemi, likhet og de må ikke være bedrrvitere. Det må gi meg noe å være sammen med dem. Jeg sitter heller hjemme en kveld enn å være sosial med noen som ikke gir meg noe. 

[AnonymBruker]

Sånn er jeg og, samtidig depper jeg over at jeg ikke har noen å feire 17 mai med f eks....  nå i helga skal jeg i et stort selskap, og stresser masse over det, hater alle gjestene føles det som (og det gjør jeg jo ikke, det er hyggelige mennesker) bare gleder meg til at det er over og jeg kan krype inn i bobla mi igjen... bør vel strengt tatt prøve å omprogramere meg litt, vil jo ha venner.. det er kanskje en slags forsvarsmekanisme mot sosial angst og avvisning, det at jeg irriterer meg sånn over folk og bare vil være i fred...

Anonymkode: 83bda...75c

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Hadde det ikke bra når jeg var veldig sosial, men fortsatte fordi jeg følte jeg måtte. En dag bare gadd jeg ikke mer og brukte omtrent all tid alene og har det greit med det. Merker når jeg nå først drar ut på fest eller konsert eller noe annet med mye mennesker, at jeg koser meg ordentlig igjen, fordi det skjer så sjeldent. 

Anonymkode: ebc1a...5bf

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sånn er jeg og, samtidig depper jeg over at jeg ikke har noen å feire 17 mai med f eks....  nå i helga skal jeg i et stort selskap, og stresser masse over det, hater alle gjestene føles det som (og det gjør jeg jo ikke, det er hyggelige mennesker) bare gleder meg til at det er over og jeg kan krype inn i bobla mi igjen... bør vel strengt tatt prøve å omprogramere meg litt, vil jo ha venner.. det er kanskje en slags forsvarsmekanisme mot sosial angst og avvisning, det at jeg irriterer meg sånn over folk og bare vil være i fred...

Anonymkode: 83bda...75c

Tror det er sant for mange.

Og at man kan bli litt deppa og desillusjonert. I tjueåra tenkte man kanskje at hver sosial greie var muligheten til å treffe den kule fyren man drømte om. Alt er på vei opp, selvsikkerheten, mulighetene, drømmer og planer. I tredveåra begynner man å se at det ikke skjer.....og at man faktisk får DÅRLIGERE selvtillit.....

Anonymkode: 75ad5...bb8