Hvor preget blir vi egentlig av steder vi vokser opp på?

[AnonymBruker]

Gjør det noe med hvordan vi ser på ting? Er det færre muligheter om en er fra et sted, enn et annet?
Jeg har vokst opp i ei bygd, som ligger veldig øde. Det bor veldig få mennesker der. Jeg husker jo mangelen på fritidsaktiviteter, og følte vel på mange måter at vi var veldig isolert fra omverdenen. Alle kjente til sin trygge gjeng i området. Noen rømte stedet så fort de kunne, noen ble værende. 
Mamma vokste opp der, og valgte dette stedet. Jeg rømte også stedet så fort jeg kunne, og det var en befrielse å få kunne erfare ting selv, og ikke se en fare i alt og alle slik som hun. Jeg har slitt med å få venner , mye pga hvordan hun lærte meg å se på folk. Hun var alltid en slik "nei" person. Ikke veldig streng, men hvis andre foreldre sa nei til noe, så sa hun nei. 
Hun har også alltid holdt igjen. Hun har stått ovenfor valg så mange ganger, deriblandt å flytte og få en bedre betalt jobb i en by. Husker jeg gledet meg helt vanvittig til å komme unna det lille stedet. Men hun trakk seg i siste liten, og lignende har skjedd flere ganger. Hun velger å bli værende i det trygge. Og da er spørsmålet, er det typisk folk som bor litt "isolert" å bli værende? Er det typisk dem å ikke gjøre noe nytt? 

Anonymkode: b8b73...4d4

[SoWhat?]

En blir nok preget ja. Positivt og negativt. Vokste selv opp i en storby(i norsk målestokk). Masse mennesker og masse av alt egentlig. 

Så flyttet vi til Norge. Til landsbygda  det var helt ok, men litt av en forskjell! Det var det sånn at alle kjente alle, og jeg husker at jeg ble sliten av all infoen om alle  som at jeg måtte være obs hele tiden. 

Fordelen var at det var vakker natur, og fordi vi kom fra et "akseptabelt" land som Italia, så ble vi mer eksotiske enn høggestabber. Rettferdig eller ei. Så fikk mange gode venner der.

Etterhvert valgte jeg likevel en storby her, men her er det alltid kort vei til mer landlige omgivelser da! Vi er liksom alltid i nærheten av skog og sjø eller vann.

Jeg tror en blir preget av omgivelsene,og ser ikke noe galt i å velge trygghet! Så moren din har det nok godt der hun bor, mens du er en annen type.

Det verste med bygda er at det bygdetrollet er ingen overdrivelse. En blir sett, for å si det sånn. I en storby blir en mer usynlig, men er avhengig av en vennekrets for å ikke bli ensom. Eller ihvertall en venn eller to 

[Daniel123]

Vi blir nok på en grunnleggende måte preget av stedet vi vokste opp. Selv vokste jeg opp i en småby (for stor til å kalles en bygd, men for liten til å kalles en storby), men har flyttet til en storby for å ta høyere utdannelse. Jeg husker at det var en herlig befrielse å gå en tur gjennom byen uten at noen glaner på deg for å finne ut hvem du er/ hva slags ærend du har, etc. Man måter også helt nye mennesker, og må virkelig legge en innsats i å få venner og en gjeng. Det eneste negative ved storbykulturen som jeg reagerte på, er at vennskap er mer sårbare og flyktige - kontra de langvarige og forpliktende båndene man knytter i mindre tettsteder.

Til ditt spørsmål: Ja, jeg synes det er noe i dette. I Storbyene har man så mange muligheter og variasjoner, at man kanskje er mer tilbøyelig til å prøve "nye ting", mens i mindre tettsteder holder man seg til det trygge, og det man alltid har gjort. 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Daniel123 skrev:

Vi blir nok på en grunnleggende måte preget av stedet vi vokste opp. Selv vokste jeg opp i en småby (for stor til å kalles en bygd, men for liten til å kalles en storby), men har flyttet til en storby for å ta høyere utdannelse. Jeg husker at det var en herlig befrielse å gå en tur gjennom byen uten at noen glaner på deg for å finne ut hvem du er/ hva slags ærend du har, etc. Man måter også helt nye mennesker, og må virkelig legge en innsats i å få venner og en gjeng. Det eneste negative ved storbykulturen som jeg reagerte på, er at vennskap er mer sårbare og flyktige - kontra de langvarige og forpliktende båndene man knytter i mindre tettsteder.

Til ditt spørsmål: Ja, jeg synes det er noe i dette. I Storbyene har man så mange muligheter og variasjoner, at man kanskje er mer tilbøyelig til å prøve "nye ting", mens i mindre tettsteder holder man seg til det trygge, og det man alltid har gjort. 

Jeg var litt redd for å virke dømmende når jeg skrev dette, men jeg ville bare ha et svar på om flere føler det samme.

Jeg føler kanskje at folk på bygda blir et mer "spesielt" folkeslag. Jeg kommer ikke på noen bedre beskrivelse. Man blir gjerne ikke like åpen, føler jeg. Man blir mer fordommsfull og er genrelt reddere for ting? Jeg vet jo at man ikke trenger å være redd for ting når man bor i ei bygd, men jeg tenker mer på det p vokse opp der, men så har du en personlighet som trenger andre fritidsaktiviteter enn det som tilbus i bygda. Du vil ha litt mer å velge i genrelt. Dette får man ikke i små bygder. De jeg kjenner fra byen, er folk som tør satse på ting. De går for de nye mulighetene, mens mamma for eksempel, hun trekker seg når hun innser at det faktisk skjer. 

Anonymkode: b8b73...4d4