Bare meg som synes sarte/sensitive personer er forferdelig slitsomme å forholde seg til?

[Vera]

10 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Vakkert og melankolsk beskrevet. Dette er så sant!

Min desiderte favoritt når det kommer til beskrivelse av sorg, for det er akkurat slik det er. Så hardtslående og gjennomborende. Vi må respektere at alle mennesker reagerer på forskjellige måter, og at det ikke finnes en fasit på når sorgen bør være bearbeidet. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, Vera skrev:

Min desiderte favoritt når det kommer til beskrivelse av sorg, for det er akkurat slik det er. Så hardtslående og gjennomborende. Vi må respektere at alle mennesker reagerer på forskjellige måter, og at det ikke finnes en fasit på når sorgen bør være bearbeidet. 

Dette er jeg veldig enig i, men man kan samtidig ikke overse det faktum at noen unngår å bearbeide sorgen.  Å overse dette vil være å gjøre de sørgende en bjørnetjeneste.

Noen velger å unngå alt som kan være smertefullt, de unngår alle minner, også de gode, de vil ikke gjøre noe som er vondt der og da, men som kan gjøre dem godt på sikt.
Og ved å unngå alt som gjør vondt bearbeider man ikke sorgen, man lar den i stedet vokse seg stor og uhåndterlig, og bli til en depresjon.
Og det er det TS venninne, i følge TS, gjør.  Hun unngår alt som kan gjøre vondt, som kan bringe fram minner, som kan føre til at sorgen bearbeides.  I stedet bærer hun sorgen inne i seg, som et stort svart monster, som trykker henen ned, og hindrer henne i å leve et liv mens hun sørger.
Ts venninne har, igjen i følge TS beskrivelse, alle symptomer på sorgutløst depresjon, og det å ignorere dette under påskudd at det det ikke finnes noen fasit på sorg, er ikke å hjelpe, det er som sagt å gjøre venninnen en bjørnetjeneste.

Sorg er ingen sykdom som må behandles, men depresjon er det, og den må behandles på en riktig måte.

Anonymkode: 1ddbd...9e8

[AnonymBruker]

Helt enig med deg, ts. Utrolig slitsomt med folk som graver seg ned i elendigheten over tid. 

Anonymkode: d8510...c32

[AnonymBruker]

On 2.5.2018 at 4:32 PM, AnonymBruker said:

Man kan jo ikke si dette høyt, ihvertfall ikke til dem det gjelder, for man vil jo ikke såre, men jeg sliter med å føle empati med folk jeg oppfatter som skjøre/sarte/sensitive... Er ikke stolt av det. Men jeg fikser ikke folk som er sånn hele tiden..

 

En av mine nærmeste venninner mistet sin samboer for 2 1/2 år siden. Forferdelig trist og jeg syntes synd på henne lenge. Nå synes jeg det bare er slitsomt og irriterende at hun ikke kan jobbe fordi hun er så lei seg, ikke tåler støy, ikke kan dra hit eller dit fordi det muligens kan vekke minner slik at hun kan bli ekstra trist, Ikke kan komme i dåpen til en venninnes barn fordi det er i en kirke og samboeren hadde en begravelse fra en kirke, ikke kan soise biff, for det var yndlingsretten til samboeren og det er jo så TRIST å tenke på... Jeg forstår at ting er vanskelige, men jeg klarer ikke å forstå at man i slike situasjoner ikke kan prøve å jobbe bittelitt med seg selv, prøve å ikke fokusere på seg selv hele tiden, ikke dyrke det vonde og vanskelige, men gjøre et bittelite forsøk på å kose seg sammen med mennesker som faktisk vil dem vel. Jeg oppfatter dessverre slike personer som selvopptatte.

 

Dette var kun et eksempel,. Det er flere i min omgangskrets som er utrolige sarte, uten at det har vært et dødsfall eller andre store, traumatiske opplevelser. Jeg oppfatter dessverre slike personer som, tja, selvopptatte på et vis og psykisk svake... Jeg liker rett og slett robuste mennesker mye bedre.

Anonymkode: c5a90...dba

Enig. 

Anonymkode: 8b839...566

[AnonymBruker]

On 2.5.2018 at 9:01 PM, AnonymBruker said:

Vet du, det finnes ingen oppskrift for hvordan man skal bearbeide en sorg. Og nå vet ingen av oss hvordan han døde og omstendighetene rundt dette.

Derfor er denne tråden og HI direkte usmakelig. 

Anonymkode: 47262...b1c

Nei. Men det er en oppskrift på hvordan man kan og ikke kan oppføre seg ovenfor andre mennesker i lengden om man vil beholde relasjonen til dem. På listen står det at man ikke begynner å grine av biff. Og at man stiller opp i barnedåp. Sørg. Bare sørg. Men om det skal være sånn så må du jo sørge alene. 

Anonymkode: 8b839...566

[AnonymBruker]

En gang må man faktisk bestemme seg for å gå videre. Skape seg nye minner til det som de har unngått fordi det minnet dem for mye om den de mistet. Kjenner en som fikk en slik oppfordring fra sine nærmeste etter kon døde og han ikke orket å gjøre noe de hadde gjort ofte sammen. Han innså at de hadde rett, begynte å gjøre samme aktiviteten igjen med med sin egen vri. Det fungerte bra. 

Hvis man ikke klarer, så får man søke hjelp. Det er lov å sørge, men livet må samtidig gå videre. 

 

Anonymkode: b9ac6...937

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jeg veldig enig i, men man kan samtidig ikke overse det faktum at noen unngår å bearbeide sorgen.  Å overse dette vil være å gjøre de sørgende en bjørnetjeneste.

Noen velger å unngå alt som kan være smertefullt, de unngår alle minner, også de gode, de vil ikke gjøre noe som er vondt der og da, men som kan gjøre dem godt på sikt.
Og ved å unngå alt som gjør vondt bearbeider man ikke sorgen, man lar den i stedet vokse seg stor og uhåndterlig, og bli til en depresjon.
Og det er det TS venninne, i følge TS, gjør.  Hun unngår alt som kan gjøre vondt, som kan bringe fram minner, som kan føre til at sorgen bearbeides.  I stedet bærer hun sorgen inne i seg, som et stort svart monster, som trykker henen ned, og hindrer henne i å leve et liv mens hun sørger.
Ts venninne har, igjen i følge TS beskrivelse, alle symptomer på sorgutløst depresjon, og det å ignorere dette under påskudd at det det ikke finnes noen fasit på sorg, er ikke å hjelpe, det er som sagt å gjøre venninnen en bjørnetjeneste.

Sorg er ingen sykdom som må behandles, men depresjon er det, og den må behandles på en riktig måte.

Anonymkode: 1ddbd...9e8

Syntes dette innlegget beskrev problemstillingen ganske godt. 

Anonymkode: 81db7...3f0

[AnonymBruker]

På 2.5.2018 den 16.32, AnonymBruker skrev:

Man kan jo ikke si dette høyt, ihvertfall ikke til dem det gjelder, for man vil jo ikke såre, men jeg sliter med å føle empati med folk jeg oppfatter som skjøre/sarte/sensitive... Er ikke stolt av det. Men jeg fikser ikke folk som er sånn hele tiden..

 

En av mine nærmeste venninner mistet sin samboer for 2 1/2 år siden. Forferdelig trist og jeg syntes synd på henne lenge. Nå synes jeg det bare er slitsomt og irriterende at hun ikke kan jobbe fordi hun er så lei seg, ikke tåler støy, ikke kan dra hit eller dit fordi det muligens kan vekke minner slik at hun kan bli ekstra trist, Ikke kan komme i dåpen til en venninnes barn fordi det er i en kirke og samboeren hadde en begravelse fra en kirke, ikke kan soise biff, for det var yndlingsretten til samboeren og det er jo så TRIST å tenke på... Jeg forstår at ting er vanskelige, men jeg klarer ikke å forstå at man i slike situasjoner ikke kan prøve å jobbe bittelitt med seg selv, prøve å ikke fokusere på seg selv hele tiden, ikke dyrke det vonde og vanskelige, men gjøre et bittelite forsøk på å kose seg sammen med mennesker som faktisk vil dem vel. Jeg oppfatter dessverre slike personer som selvopptatte.

 

Dette var kun et eksempel,. Det er flere i min omgangskrets som er utrolige sarte, uten at det har vært et dødsfall eller andre store, traumatiske opplevelser. Jeg oppfatter

dessverre

slike personer som, tja, selvopptatte på et vis og psykisk svake... Jeg liker rett og slett robuste mennesker mye bedre.

Anonymkode: c5a90...dba

 

Hvorfor sier du «dessverre»?

Det er da greit! 

Husk på at livet er i konstant endring. Neste gang er det din tur. 

Anonymkode: a6414...a70

[AnonymBruker]

På 2.5.2018 den 20.30, SoWhat? skrev:

Hvilken forandring? Om du vil svare?

Jeg er mye mer følsom og blir fort rørt av ting. Det kan være teaterstykker, andre dødsfall, noen andre som mister noen feks. 

Har blitt mer trøtt og ufokusert da jeg sover dårligere. Kansje mindre gøy å være sammen med da jeg fint kan snakke om triste ting i større grad enn før. Er mer seriøs, tror jeg. orker ikke tulle like mye som før.

Anonymkode: 5c8b9...6ae

[SoWhat?]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er mye mer følsom og blir fort rørt av ting. Det kan være teaterstykker, andre dødsfall, noen andre som mister noen feks. 

Har blitt mer trøtt og ufokusert da jeg sover dårligere. Kansje mindre gøy å være sammen med da jeg fint kan snakke om triste ting i større grad enn før. Er mer seriøs, tror jeg. orker ikke tulle like mye som før.

Anonymkode: 5c8b9...6ae

Ok. Men har du fått bearbeidet da? At du blir mer seriøs forstår jeg, men det andre? Livet skal gå videre, og jeg vet det høres hardt ut. Men vi skylder dem som er borte det, tenker jeg? At vi må leve videre av respekt for dem om du skjønner?

Mistet min nærmeste jeg, og ja, det var noen måneder jeg bare var helt løst! Så tenkte jeg : ville det mennesket dette? At jeg satt der som et vrak og bare gråt? 

Nei, det ville ikke vedkommende ønsket altså. Det var bare å tenke i den retning. Forstår du? 

[Gjest hind]

On 5/2/2018 at 7:59 PM, AnonymBruker said:

Venninnen til ts mistet mannen ved dødsfall. Et brudd er noe helt annet.

Anonymkode: 47262...b1c

Hvorfor det, egentlig? Jeg har aldri skjønt hvorfor det ene veier så mye tyngre enn det andre. Mannen er jo like borte enten han er død eller har forlatt henne. På en måte er det nesten verre å "bare" bli forlatt. Da har han jo valgt henne bort, og hun må deale med alt som følger med det i tillegg til tapet og savnet. 

[Skorstein]

På 2.5.2018 den 16.32, AnonymBruker skrev:

Man kan jo ikke si dette høyt, ihvertfall ikke til dem det gjelder, for man vil jo ikke såre, men jeg sliter med å føle empati med folk jeg oppfatter som skjøre/sarte/sensitive... Er ikke stolt av det. Men jeg fikser ikke folk som er sånn hele tiden..

 

En av mine nærmeste venninner mistet sin samboer for 2 1/2 år siden. Forferdelig trist og jeg syntes synd på henne lenge. Nå synes jeg det bare er slitsomt og irriterende at hun ikke kan jobbe fordi hun er så lei seg, ikke tåler støy, ikke kan dra hit eller dit fordi det muligens kan vekke minner slik at hun kan bli ekstra trist, Ikke kan komme i dåpen til en venninnes barn fordi det er i en kirke og samboeren hadde en begravelse fra en kirke, ikke kan soise biff, for det var yndlingsretten til samboeren og det er jo så TRIST å tenke på... Jeg forstår at ting er vanskelige, men jeg klarer ikke å forstå at man i slike situasjoner ikke kan prøve å jobbe bittelitt med seg selv, prøve å ikke fokusere på seg selv hele tiden, ikke dyrke det vonde og vanskelige, men gjøre et bittelite forsøk på å kose seg sammen med mennesker som faktisk vil dem vel. Jeg oppfatter dessverre slike personer som selvopptatte.

 

Dette var kun et eksempel,. Det er flere i min omgangskrets som er utrolige sarte, uten at det har vært et dødsfall eller andre store, traumatiske opplevelser. Jeg oppfatter dessverre slike personer som, tja, selvopptatte på et vis og psykisk svake... Jeg liker rett og slett robuste mennesker mye bedre.

Anonymkode: c5a90...dba

Hun sliter da vel ? Det vet tydeligvis ikke du åssen er. Det er ikke alltid lett å gjennomgå ting her i livet, og det ikke kan fikses og eller er krevende å fikse og andre igjen er kyniske og kritiske. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, Skorstein skrev:

Jeg liker rett og slett robuste mennesker mye bedre.

Hva ER en robust person for deg da? En som bare bryr seg om seg selv? en som er følelsemessig avstumpet? En som trekker med skuldrene og tar lett på urettferdighet?

Jeg tenker ikke det.

Nå tenker jeg faktisk at det er robuste og sterke mennesker som liker å støtte opp de som er svake i samfunnet, og er interessert i andre og ikke bare i seg selv.

Anonymkode: 5c8b9...6ae

[SunnivaOslo]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva ER en robust person for deg da? En som bare bryr seg om seg selv? en som er følelsemessig avstumpet? En som trekker med skuldrene og tar lett på urettferdighet?

Jeg tenker ikke det.

Nå tenker jeg faktisk at det er robuste og sterke mennesker som liker å støtte opp de som er svake i samfunnet, og er interessert i andre og ikke bare i seg selv.

Anonymkode: 5c8b9...6ae

Kan hende vedkommede mener folk som "står i stormen". Folk som sliter eller har slitt,men som ikke legger seg ned for å dø av den grunn.

Du kan ikke kalle deg robust og sterk hvis du aldri har opplevd noe vondt eller kjipt,da det er ekstremt lett å være robust når man har levd et enkelt liv..

Noen mennesker takler ingen form for motgang eller sorg,og det er nesten som om de ikke vil prøve å få det bedre heller. De drukner i negative tanker og gjør det bare verre for seg selv. De blir deprimerte,apatiske og bitre,men forstår ikke at det er kun dem selv det går utover.

Men 2 år sånn sett er ingenting,selvom jeg personlig mener at man bør prøve p leve livet normalt. Å ha rutiner er sunt og bra,spesielt i sorg.

Jeg har veldig god kjennskap og egen kunnskap om sorg da jeg har mistet mange,så jeg er ikke en av dem som aldri har opplevd en skit og som sitter på sin høye hest og ber folk "get over it".

[Occulta]

På 2.5.2018 den 16.41, Babyface skrev:

Tja, mulig jeg er litt kynisk, men ikke selvopptatt. Jeg er alltid den som støtter, backer opp, fungerer som psykolog osv for "alle", men når folk bikker over til selvmedlidende og destruktive uten noen som helst vilje til å prøve å bedre sin egen situasjon, da er det nok for min del.

Enig med deg altså. Er selv møkkalei folk som skal velte seg i selvmedlidenhet og dyrke det vonde og såre. Jeg har ei venninne som mistet kjæresten sin for 6 år siden, hun er nå forlovet på nytt men poster regelmessig bilder av «alteret» hun har hjemme (en hylle med bilder, lys og diverse nips etter kjæresten som døde), samtidig som hun skriver «jeg kan fortsatt ikke forstå at du er borte for alltid, det er så fryktelig vondt, jeg vil elske deg for evig xx». Er ikke dette fryktelig spesielt? 

Jeg har flere slike sarte venninner. En annen venninne måtte avlyse ferien vår 3 mnd etter at mormor døde, fordi hu var ikke klar for det enda.... hun deler bilder og dikt regelmessig på fb, for å minne folk på at hun har lidd et tap. 

Selv har jeg mistet både søsken, forelder og venner. Men jeg hadde aldri postet om om deres bortgang eller utlevert dem på sosiale medier av den grunn. Jeg kjenner jeg grøsser når folk legger ut bilder av bestefar sin gravstøtte på facebook. Tror du bestefar hadde ønsket det? 

Greit nok at mennesker takler sorg forskjellig, men virker jo som om enkelt tviholder seg til sorgen og liker dyrker identiteten sin som frarøvet. Jeg synes det er smakløst for å være helt ærlig. 

Selvsagt faller livet sammen om man mister noen av de nærmeste. Men dersom man sakte men sikkert ikke klarer å komme seg på bena etter en liten stund så bør man oppsøke hjelp til å bearbeide sorgen. Det er dessuten anbefalt at man kommer igang med normal hverdag så snart som mulig etter et tap. Man trenger rutinene for å komme seg videre. 

[AnonymBruker]

Tydelig at mange her ikke forstår hvordan psykisk sykdom fungerer i hvert fall. Det er ikke alltid man bare kan "ta seg sammen" så går alt fint igjen etterpå.

Anonymkode: cd5cc...adc

[AnonymBruker]

Ja takk til mennesker MED følelser kontra de som ikke har.

Jeg kjenner til et tilfelle der ei jente døde av kreft, og hun var så elsket av hennes vennegjeng (fordi de alle er mennesker som tar godt var på hverandre) at folk fortsatt minnes henne ofte! i festlig lag i flere år etterpå (har gått tre år nå). Typ, folk tenner et lys for henne på et tilfeldig nachspiel osv. Synes det er så fint jeg. Det hender fortsatt at vi nevner andre igjen som gikk bort for 10 og 20 år siden, slekt og venner, minnene er jo der. Når man virkelig elsker noen så gjør det faens så vondt.

Hvorfor tror dere musikk eksisterer? Stort sett alt av musikk er skrevet for å lette på disse sinnsyke følelsene av sorg, smerte, savn, svik -og kjærlighet.

En ting jeg reagerer på i HI er:

Quote

Jeg forstår at ting er vanskelige, men jeg klarer ikke å forstå at man i slike situasjoner ikke kan prøve å jobbe bittelitt med seg selv, prøve å ikke fokusere på seg selv hele tiden, ikke dyrke det vonde og vanskelige, men gjøre et bittelite forsøk på å kose seg sammen med mennesker som faktisk vil dem vel. Jeg oppfatter dessverre slike personer som selvopptatte.

jeg vil gi det en annen (oppfunnet) historie for å se hva folk tenker:

Et menneske havnet opp i en bilulykke og overlevde, to andre døde. Mennesket husker ulykken, og sitter igjen med minner av knuste kropper og knuste biler, blod og innvoller og skrik om hjelp. Det er som å være vitne til en massakre. Etterpå raser det bilder i hodet på full guffe, og med tanker som "kunne jeg stoppet det hele fra å skje selv om jeg ikke var sjåfør"? "Hvorfor overlevde jeg?" "Kunne jeg dratt ham ut av vraket selv han satt så fast?" "Den lille jenta, hvorfor gikk jeg ikke til henne først? Jeg vet jeg ikke visste faren hennes hadde en bit av karosseriet gjennom magen, jeg trodde han kunne hjelpe, så døde han." Hjemme kaster du klær fordi de er blodige og opprevne, du har selv arr etter ruta kom kræsjende inn i hodet ditt, du brakk beinet og et par ribbein -men du slapp billig unna.

Du kommer hjem etter å ha vært på sykehuset et døgn. Foreldre/mann/kone er hjemme og de sier "stakkars deg", og "glad for at du overlevde", gir deg en klem. Men gangske så fort skal det lages middag, og "nå skal vi kose oss ute i solen selv om dette var tøft, og glemme det som har skjedd". Dine pårørende tar ikke dager fri fra jobben, og du blir alene med tankene, og marerittene. De er "snille og normale". Men du "tør" eller klarer ikke å gråte før det har gått flere dager, det er ingen rundt deg som gir deg følelsen av at du kan det. For nå er du "trygg med dem som vil deg vel". Ingen setter seg inn i hvor traumatisk det må ha vært.  Praktisk og fysisk sett sett er du trygg, men ikke emosjonellt, for det finnes ingen som klemmer deg lenge nok til at du føler det er trygt nok til å få skrike/gråte det ut.

Traumeterapi får du ikke før det har gått en uke eller mer, du har kun samtalene med hjelpemannskapene og psykiatrisk sykepleier fra sykehuset den ene dagen å holde deg fast i. Og når traume-terapien starter så sitter du en til to timer i uka og snakker på et kontor med en fremmed som heller ikke klemmer deg, og du går hjem til noen som jobber som vanlig, spiser middag som vanlig, ser på tv som vanlig, skal på bursdagsfest og helst også vil "nyte litt av de de fine dagene i sola". "Kom, skal du ikke kooose deg med oss som vil deg så vel? Du må ikke tenke så mye på det som har skjedd!"

det er lett å si, du har ikke styring på tankene dine, eller kroppen din. Du har mareritt, både når du er våken og når du sover.

Du føler ikke at de vil deg vel, du føler de vil seg selv vel. Mange lit "kalde" pårørende holder på slik. De orker ikke stille opp mer enn akkurat så mye at de kan skryte av at de stilte opp. 

Det er mange der ute som har vært nødt til å bearbeide ting på egen hånd fordi forholdene ikke var der for å få støtte igjennnom redsel og sorg. Og jeg skal love dere at fordi man ikke har folk i nærheten som er åpne for å være der starten (ja det betyr gråt, skrik og hyl) -ja da varer traumen mye lengre! Det er med på å skape ny traumer når man søker en hånd i en sår tid og hånden sier "nei, sorry, jeg vil heller koose meg med deg en å lytte til det vonde, for jeg synes andres vonde ting er så kjipt". Blæh

Tror det er veldig riktig som noen her sier, det er nok mange av dere som aldri har opplevd noe som gikk inn på dere -og om det skjer en gang så kommer dere ikke til å skjønne før da. Det triste da vil være at mange av de med følelser, som ville vært de beste å støtte seg til i en slik situasjon, kanskje ikke er der lengre fordi dere forlot dem/lot dem være alene med smerten da de hadde det vondt.

Jeg husker da en jeg bodde med døde. Ikke lenge etter kom faren hans på besøk for å bare "være litt med sønnen sin" på soverommet hans og der han hadde bodd. Vi gikk igjennom en hel del den dagen som ble til natt. Jeg var ung, han var den voksne pappaen til en venn. Han hadde perioder i løpet av dagen/natten hvor han kunne og ville prate, stille spørsmål. Han hadde perioder hvor han lå på golvet og hylte og skreik i smerte. Vi klemte hverandre, lange klemmer. Han hadde perioder han ville sitte alene på rommet. Så knakk han sammen igjen. Jeg lagde te. Fikk i han noe mat utpå natta. Vi skålte også litt i Whiskey. Vi gråt begge to. Vi pratet. Det ble en tøff lang natt. Han sovnet slutt i senga til sønnen sin helt utmattet.

Det var i utgangspunktet også en tøff situasjon også for meg, men min oppgave stod så naturlig, jeg måtte og ville være der for ham, han som akkurat hadde mistet det kjæreste han hadde livet, ett av sine egne barn.

 

Jeg har selv opplevd traumer, og er an av de som ikke har opplevd å ha denne støtten og muligheten til å frigjøre redselen og sorgen blant mine nærmeste. Det er nok derfor jeg er opptatt av å være der for andre, fordi jeg vet at mine utfordringer i forhold til mine egne traumer tar så himla mye lengre tid delvis på grunn av at ingen var der for meg -jeg må bearbeide alene. Så jeg nekter for at de som opplever traumer rundt meg skal gå igjennom det alene, jeg vil være lyttestasjon, du kan gråte i mine armer. Og det kan du fordi jeg FORSTÅR, og jeg forsøker så godt jeg bare kan å evne å sette meg inn i andres sorg og smerte når ting skjer.

Jeg blir ikke forundret over at dere finnes, dere som overser og ignorerer, jeg kjenner til dere så alt for godt -jeg har også gjort det selv (og angrer i dag, jeg har flere episoder jeg ikke forstod, hvor jeg også ikke klarte å være et medmenneske). Og jeg holder meg litt unna dere som "aldri har opplevd noe" eller nekter å snakke om ting, som heller vil "kose seg med jorbær i sola , for da går alt over og alt blir snart glemt". Sånn snakker bare folk som jeg opplever som selvopptatte, folk som ikke har bearbeidet eller opplevd en dritt selv. Men det dere tror dere vinner på å overse, det taper dere med å aldri få oppleve det ekte mennsket. Dere tør aldri gå i dybden, dere henger igjen i den overfladiske verden, dere tør ikke være der for andre, dere tør ikke se dere selv ordentlig i speilet og være et ordentlig medmenneske. Dere kjøper no greier på butikken og skal "kose vekk blod og død" i teselskap med pene, falske smil -not my cup of tea, jeg skåler heller og holder armkroken åpen for når bunnen av verden åpner seg og helvete trenger å få komme ut.

Anonymkode: f64f5...517

[AnonymBruker]

(ser det mangler en person i min oppdiktete bilulykke for at den overlevende ikke skulle hatt ansvar som sjåfør, men poenget er uansett traumen man sitter igjen med, og i dette tilfellet var poenget å være uten skyld i saken.)

Anonymkode: f64f5...517

[AnonymBruker]

Føker jeg nesten ønsker å si beklager for at jeg er så sint når jeg skriver, men jo, jeg er forbanna på dere -ignoranse er det verste som finnes etter min mening. Dere skader mange mennesker på deres vei. Mennesker som har nok med den opprinnelige smerten om de ikke på grunn av dere i tillegg må også må oppleve smerten av å stå igjen alene og forlatt. Det er et stort svik som vil sitte dypt og vare lenge.

Anonymkode: f64f5...517

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tydelig at mange her ikke forstår hvordan psykisk sykdom fungerer i hvert fall. Det er ikke alltid man bare kan "ta seg sammen" så går alt fint igjen etterpå.

Anonymkode: cd5cc...adc

Ikke nok med det - folk som har hatt det tøft sjøl og sier de står på, føler de har grunnlag å mene noe om håndteringen andre av sin egen vanskelige situasjon. «Når jeg klarte sånn og sånn, jeg har gått igjennom det og det» Det er sikkert ikke vondt ment, men inneholder et snev av nedlatenhet. 

Det er ikke bare å være tøff etterpå, mye av grunnlaget for hvordan man klarer seg gjennom vanskelig tider blir lagt i barndommen samt genene man er uttdelt. Da nytter det ikke å komme etterpå å liksom være klok. 

Anonymkode: 85ab7...246