Bare meg som synes sarte/sensitive personer er forferdelig slitsomme å forholde seg til?

[AnonymBruker]

Man kan jo ikke si dette høyt, ihvertfall ikke til dem det gjelder, for man vil jo ikke såre, men jeg sliter med å føle empati med folk jeg oppfatter som skjøre/sarte/sensitive... Er ikke stolt av det. Men jeg fikser ikke folk som er sånn hele tiden..

 

En av mine nærmeste venninner mistet sin samboer for 2 1/2 år siden. Forferdelig trist og jeg syntes synd på henne lenge. Nå synes jeg det bare er slitsomt og irriterende at hun ikke kan jobbe fordi hun er så lei seg, ikke tåler støy, ikke kan dra hit eller dit fordi det muligens kan vekke minner slik at hun kan bli ekstra trist, Ikke kan komme i dåpen til en venninnes barn fordi det er i en kirke og samboeren hadde en begravelse fra en kirke, ikke kan soise biff, for det var yndlingsretten til samboeren og det er jo så TRIST å tenke på... Jeg forstår at ting er vanskelige, men jeg klarer ikke å forstå at man i slike situasjoner ikke kan prøve å jobbe bittelitt med seg selv, prøve å ikke fokusere på seg selv hele tiden, ikke dyrke det vonde og vanskelige, men gjøre et bittelite forsøk på å kose seg sammen med mennesker som faktisk vil dem vel. Jeg oppfatter dessverre slike personer som selvopptatte.

 

Dette var kun et eksempel,. Det er flere i min omgangskrets som er utrolige sarte, uten at det har vært et dødsfall eller andre store, traumatiske opplevelser. Jeg oppfatter dessverre slike personer som, tja, selvopptatte på et vis og psykisk svake... Jeg liker rett og slett robuste mennesker mye bedre.

Anonymkode: c5a90...dba

[Rosatoast]

Det er du som høres selvopptatt og kynisk ut, kanskje det er du som trenger å jobbe med deg selv.

[Lava Anne]

Kan du ikke få deg nye venner da?

[Babyface]

2 minutter siden, Rosatoast skrev:

Det er du som høres selvopptatt og kynisk ut, kanskje det er du som trenger å jobbe med deg selv.

Tja, mulig jeg er litt kynisk, men ikke selvopptatt. Jeg er alltid den som støtter, backer opp, fungerer som psykolog osv for "alle", men når folk bikker over til selvmedlidende og destruktive uten noen som helst vilje til å prøve å bedre sin egen situasjon, da er det nok for min del.

[AnonymBruker]

"Men tror du at samboeren din hadde ønsket at du skulle unngå å spise biff resten av livet? For jeg tror han hadde ønsket at du skulle huske alle de gode minnene og forsøke ta vare på deg selv uten han. Jeg tror ikke han hadde ønsket at du skulle unngå biff eller kirker"

Anonymkode: f9175...850

[AnonymBruker]

Høres jo ut som om venninnen din dyrker sorgen. Er godt å få sympati fra andre og noen blir avhengig. 

Forstår godt at du er lei, for det der var litt spesielt så lenge etterpå. 

Anonymkode: 7ca47...32f

[Babyface]

3 minutter siden, Lava Anne skrev:

Kan du ikke få deg nye venner da?

Nja, det er vel ikke bare å kutte ut venner og familie. Det handler jo ikke om at man hater disse personene, bare at enkelte sider av personligheten deres ikke er så kompatibel med meg og mitt. De aler fleste har selvsagt masse positive sider også.

 

Når det gjelder denne venninnen, er det faktisk sånn at jeg savner den gode, blide jenta hun var før og jeg mest av alt skulle ønske jeg fikk se henne le og sprudle igjen.

[Isambard]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan jo ikke si dette høyt, ihvertfall ikke til dem det gjelder, for man vil jo ikke såre, men jeg sliter med å føle empati med folk jeg oppfatter som skjøre/sarte/sensitive... Er ikke stolt av det. Men jeg fikser ikke folk som er sånn hele tiden..

 

En av mine nærmeste venninner mistet sin samboer for 2 1/2 år siden. Forferdelig trist og jeg syntes synd på henne lenge. Nå synes jeg det bare er slitsomt og irriterende at hun ikke kan jobbe fordi hun er så lei seg, ikke tåler støy, ikke kan dra hit eller dit fordi det muligens kan vekke minner slik at hun kan bli ekstra trist, Ikke kan komme i dåpen til en venninnes barn fordi det er i en kirke og samboeren hadde en begravelse fra en kirke, ikke kan soise biff, for det var yndlingsretten til samboeren og det er jo så TRIST å tenke på... Jeg forstår at ting er vanskelige, men jeg klarer ikke å forstå at man i slike situasjoner ikke kan prøve å jobbe bittelitt med seg selv, prøve å ikke fokusere på seg selv hele tiden, ikke dyrke det vonde og vanskelige, men gjøre et bittelite forsøk på å kose seg sammen med mennesker som faktisk vil dem vel. Jeg oppfatter dessverre slike personer som selvopptatte.

 

Dette var kun et eksempel,. Det er flere i min omgangskrets som er utrolige sarte, uten at det har vært et dødsfall eller andre store, traumatiske opplevelser. Jeg oppfatter dessverre slike personer som, tja, selvopptatte på et vis og psykisk svake... Jeg liker rett og slett robuste mennesker mye bedre.

Anonymkode: c5a90...dba

Jeg synes du har sunne og normale tanker om dette. 

[AnonymBruker]

Har så lite med sånne å gjøre som mulig. Behandler dem med silkehansker hvis jeg er i situasjoner hvor jeg er nødt til å forholde meg til dem.

Anonymkode: ee336...dda

[SoWhat?]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan jo ikke si dette høyt, ihvertfall ikke til dem det gjelder, for man vil jo ikke såre, men jeg sliter med å føle empati med folk jeg oppfatter som skjøre/sarte/sensitive... Er ikke stolt av det. Men jeg fikser ikke folk som er sånn hele tiden..

 

En av mine nærmeste venninner mistet sin samboer for 2 1/2 år siden. Forferdelig trist og jeg syntes synd på henne lenge. Nå synes jeg det bare er slitsomt og irriterende at hun ikke kan jobbe fordi hun er så lei seg, ikke tåler støy, ikke kan dra hit eller dit fordi det muligens kan vekke minner slik at hun kan bli ekstra trist, Ikke kan komme i dåpen til en venninnes barn fordi det er i en kirke og samboeren hadde en begravelse fra en kirke, ikke kan soise biff, for det var yndlingsretten til samboeren og det er jo så TRIST å tenke på... Jeg forstår at ting er vanskelige, men jeg klarer ikke å forstå at man i slike situasjoner ikke kan prøve å jobbe bittelitt med seg selv, prøve å ikke fokusere på seg selv hele tiden, ikke dyrke det vonde og vanskelige, men gjøre et bittelite forsøk på å kose seg sammen med mennesker som faktisk vil dem vel. Jeg oppfatter dessverre slike personer som selvopptatte.

 

Dette var kun et eksempel,. Det er flere i min omgangskrets som er utrolige sarte, uten at det har vært et dødsfall eller andre store, traumatiske opplevelser. Jeg oppfatter dessverre slike personer som, tja, selvopptatte på et vis og psykisk svake... Jeg liker rett og slett robuste mennesker mye bedre.

Anonymkode: c5a90...dba

Det er noe som heter "å kose seg med sorgen". Det er kanskje litt misvisende, men jeg tenker at en må på et tidspunkt bli konfrontert for å gå videre. Jeg er enig med deg. Takler ikke folk som må taes hensyn til i tide og utide år etter en dramatisk hendelse. De stagnerer i sorgen og forringer sin egen livskvalitet for en veldig misforstått lojalitet! Hva ville den som ble borte herfra følt det? Å bli som en evig unnskyldning for ikke å tørre å leve? Hm. 

[AnonymBruker]

Jeg var på din side, helt til jeg skjønte at samboeren døde.... Synes ikke to år var så lenge da. Ja, det er litt rart at hun ikke kan være kirker og ikke kan spise biff, men at hun fortsatt er full av sorg burde dere vennene forholde dere til. Ikke dull så mye med henne da, hvis du er så lei.

Anonymkode: 35d2e...415

[SoWhat?]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var på din side, helt til jeg skjønte at samboeren døde.... Synes ikke to år var så lenge da. Ja, det er litt rart at hun ikke kan være kirker og ikke kan spise biff, men at hun fortsatt er full av sorg burde dere vennene forholde dere til. Ikke dull så mye med henne da, hvis du er så lei.

Anonymkode: 35d2e...415

Mistet også min nærmeste. Jeg har av respekt for vedkommende valgt å gå videre. Vet at hvis h*n så meg ikke levde livet som best jeg kan, ville gjort h*n trist! Helt ok å sørge! Men å slutte og gjøre helt dagligagse ting er bare litt sånn egidentrisk. Trist å se hva du har mistet. Jeg skjønner deg.

Ps. Unnskyld skrivefeil! Egosentrisk skulle det stå.

Endret 2. mai 2018 av SoWhat?

[Gjest Catalina Culès]

Sånne er slitsomme, ja, føler du må veie verdt ord som blir sagt.

[AnonymBruker]

Jeg synes det og. 

Jeg er så sykt lei av følelser. 

Kunne ønske mange var flinkere til å beherske seg, men man kan jo omtrent se på folk at de liker å se på porno... 

‘hei jeg liker å se på porno. Hyggelig. Hvem er så du?’

Man får jo ikke gjort noe når folk går rundt og føler. Som om følelsene til andre skal holde en i fangenskap fordi de ikke tåler noen ting... 

jeg kunne jo terrorisert folk med å si bæsj i hver setning og finne ut hvordan det er motsatte veien. Følelser pleier å ha like mye substans som en stein. Noen føler dem, men følelsene i seg selv skaper ikke noe, så hvorfor sløse energi på dem.... 

det blir jo som å onanere foran andre egentlig. 

Just boring

Anonymkode: fa458...417

[AnonymBruker]

mista moren min for to år siden og er dritlei av sorgen. den har forandret meg mye, og noen orker ikke lengre treffe meg pga min forandring.

 men sorgen er en ny del av meg så den slipper jeg ikke unna. den blir stadig lettere å leve med derimot. 

Anonymkode: 5c8b9...6ae

[Almond]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man kan jo ikke si dette høyt, ihvertfall ikke til dem det gjelder, for man vil jo ikke såre, men jeg sliter med å føle empati med folk jeg oppfatter som skjøre/sarte/sensitive... Er ikke stolt av det. Men jeg fikser ikke folk som er sånn hele tiden..

 

En av mine nærmeste venninner mistet sin samboer for 2 1/2 år siden. Forferdelig trist og jeg syntes synd på henne lenge. Nå synes jeg det bare er slitsomt og irriterende at hun ikke kan jobbe fordi hun er så lei seg, ikke tåler støy, ikke kan dra hit eller dit fordi det muligens kan vekke minner slik at hun kan bli ekstra trist, Ikke kan komme i dåpen til en venninnes barn fordi det er i en kirke og samboeren hadde en begravelse fra en kirke, ikke kan soise biff, for det var yndlingsretten til samboeren og det er jo så TRIST å tenke på... Jeg forstår at ting er vanskelige, men jeg klarer ikke å forstå at man i slike situasjoner ikke kan prøve å jobbe bittelitt med seg selv, prøve å ikke fokusere på seg selv hele tiden, ikke dyrke det vonde og vanskelige, men gjøre et bittelite forsøk på å kose seg sammen med mennesker som faktisk vil dem vel. Jeg oppfatter dessverre slike personer som selvopptatte.

 

Dette var kun et eksempel,. Det er flere i min omgangskrets som er utrolige sarte, uten at det har vært et dødsfall eller andre store, traumatiske opplevelser. Jeg oppfatter dessverre slike personer som, tja, selvopptatte på et vis og psykisk svake... Jeg liker rett og slett robuste mennesker mye bedre.

Anonymkode: c5a90...dba

Er sånn jeg også. Men det vet venner, kolleger og familie så det fungerer fint for meg. Du må bare være ærlig mot dem (og deg) og si det som det er, at sånn er du 😉

[AnonymBruker]

Jeg har mye omsorg, empati og tålmodighet med mennesker jeg er glad i. Men det går en grense for min del og. Å sitte å sy puter under armene på noen over lang tid uten at de gjør noe for å endre på et problem, er nytteløst! Det sliter ut en selv, og er en bjørnetjeneste til den det gjelder. Å sitte å syte i over to år etter et brudd, dyrke sorgen og savnet, er en uting som ikke er sunt for noen! Jeg har ei venninne som er ekstremt sårbar. Det skal ingenting til før hun blir lei seg, skyver meg ut en periode, ikke svarer osv. Jeg går konstant på tå rundt henne fordi jeg er redd for å si et skjevt ord feil som gjør at det blir en ny greie ut av det. Resultatet er jo at jeg nå tar mindre og mindre kontakt fordi jeg rett og slett ikke orker mer. Så jeg forstår deg faktisk veldig godt. 

Anonymkode: 8af89...437

[AnonymBruker]

Gud hjelpe meg så usympatisk du er ts. Bare vent til du opplever noe lignende selv. Da får pipa plutselig en annen lyd da!

Anonymkode: 47262...b1c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har mye omsorg, empati og tålmodighet med mennesker jeg er glad i. Men det går en grense for min del og. Å sitte å sy puter under armene på noen over lang tid uten at de gjør noe for å endre på et problem, er nytteløst! Det sliter ut en selv, og er en bjørnetjeneste til den det gjelder. Å sitte å syte i over to år etter et brudd, dyrke sorgen og savnet, er en uting som ikke er sunt for noen! Jeg har ei venninne som er ekstremt sårbar. Det skal ingenting til før hun blir lei seg, skyver meg ut en periode, ikke svarer osv. Jeg går konstant på tå rundt henne fordi jeg er redd for å si et skjevt ord feil som gjør at det blir en ny greie ut av det. Resultatet er jo at jeg nå tar mindre og mindre kontakt fordi jeg rett og slett ikke orker mer. Så jeg forstår deg faktisk veldig godt. 

Anonymkode: 8af89...437

Venninnen til ts mistet mannen ved dødsfall. Et brudd er noe helt annet.

Anonymkode: 47262...b1c

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gud hjelpe meg så usympatisk du er ts. Bare vent til du opplever noe lignende selv. Da får pipa plutselig en annen lyd da!

Anonymkode: 47262...b1c

Etter 2,5 år må man kunne ta seg sammen og leve videre, ihvertfall komme seg på jobb, det hjelper ikke å sitte inne og synes synd på seg selv. Evt får man søke profesjonell hjelp. Er ikke ts forresten.

Anonymkode: 635cc...048