Damer som ikke er i kontakt med egne følelser, og som har vanskeligheter for å inngå meningsfulle relasjoner.

[AnonymBruker]

Hei, jeg holder på med en dame som sier hun ikke er helt i kontakt med egne følelser, og som sliter litt med å gå inn i meningsfulle relasjoner. Noen damer eller menn som er på samme måte som kan forklare litt hva det går i? Hun blir stresset når relasjonen ikke lenger er overfladisk, og når det kommer følelser inn i bilde. Vil egentlig bare forstå hvordan hun har det. 

Anonymkode: 256be...f14

[Gjest Optimo]

Du har ikke vurdert å finne noen andre, da? Dette hørtes ut som en dårlig unnskyldning. 

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som den dama...

for min del handler det om stor belastning i livet på mange områder over tid, og at jeg har kommet til et punkt i livet der jeg prøver å bryte dårlige mønster... Har alltid «ramlet inn» i forhold og på et eller annet mystisk vis endt opp med å tilpasse meg så mye til den andre parten at jeg til slutt ikke klarer mer. Jeg klarer liksom ikke å ta imot kjærlighet og samtidig være hele meg..

 

Ja jeg vet, høres fucked up ut.. Og så lenge jeg har det slik bør jeg holde meg unna skikkelige menn med gode intensjoner 👍🏼 Har søkt hjelp.

Anonymkode: 1fd21...b8d

[Kreator]

28 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei, jeg holder på med en dame som sier hun ikke er helt i kontakt med egne følelser, og som sliter litt med å gå inn i meningsfulle relasjoner. Noen damer eller menn som er på samme måte som kan forklare litt hva det går i? Hun blir stresset når relasjonen ikke lenger er overfladisk, og når det kommer følelser inn i bilde. Vil egentlig bare forstå hvordan hun har det. 

Anonymkode: 256be...f14

To (av mange) muligheter (spekulasjoner fra min side);

FOMO - Fear Of Missing Out, dvs at man sliter med comittment fordi man er redd for å gå glipp av bedre muligheter senere, klassisk online dating problematikk.

Kvinner med delt omsorg for barn er også rimelig travle. De blir lei av å være alene og fyrer opp Tinder. De blir forelsket og vil ha kjæreste. Men etter en liten stund er kanskje mye av spenningen over, og det å dra det videre vil ofte medføre en mye større forandring i hverdagen enn de første månedene var. Og noen ønsker kanskje ikke å ta den "investeringen" ennå, eller med den daten man har hatt siste månedene.

Endret 1. mai 2018 av Kreator

[AnonymBruker]

Man er jo redd for å bli såra, det er en helt vanlig forsvarsmekanisme for menn og kvinner å kutte kontakten til følelsene sine når de kjenner at det blir "for nært"/sterkt så de risikerer å bli kjempe såra. Det beste er å betrygge hun uten å være for pushy, og ta en uke av gangen

Anonymkode: ba7a6...6f4

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i dette selv, men vet ikke helt hva det kommer av. Jeg liker egentlig godt å være i forhold, og har for så vidt lyst på kjæreste, men de siste årene har jeg blitt sånn at med en gang ting begynner å bli seriøst får jeg panikk og avslutter hele greia. For min del tror jeg det handler om følelsen av å miste kontroll, og alle forpliktelsene det medfører, selv om jeg i utgangspunktet ikke ser noe negativt med disse forpliktelsene før jeg da får denne "panikken"... Veldig vanskelig å forklare, for jeg kan jo både bli forelsket og se for meg en fremtid sammen med noen, helt til jeg nesten helt plutselig får denne følelsen og flykter bort så fort jeg kan. Jeg innser at det høres forferdelig rart ut, men vet som sagt ikke hvorfor jeg har blitt sånn eller hva jeg kan gjøre med det. Så mitt tips til deg, om hun har noen av de samme "problemene" som meg, er å ta ting veldig rolig og å vente en god stund før man tar praten om "hva vi er" og planlegging av framtiden. Aller helst vent til hun tar det opp først (så lenge det ikke strekker ut i det uendelige, selvfølgelig). Det er ihvertfall når ting som dette snakkes høyt om at jeg føler meg "kvalt" og trekker meg unna. Dette har også skjedd i en relasjon hvor jeg virkelig var interessert i en fremtid med en fyr jeg datet, hvor alt klaffet og han bare var helt fantastisk, så det viser jo at "det er ikke deg, det er meg" faktisk kan være sannheten noen ganger. 

 

Anonymkode: 655dd...e44

[AnonymBruker]

Du kan godt utdype litt mer.. 

Hos meg handler det i alle fall om frykten for å bli håpløst forelsket uten at det er gjensidig nok. Jeg blir dessverre fort glad i mennesker. Dessuten blir jeg helt rar av å være forelsket - klarer ikke å fokusere på noe annet, hvilket er utrolig slitsomt. Dersom en relasjon går over i å bli mer alvorlig, har jeg derfor en tendens til å trekke meg tilbake, selv om jeg egentlig ikke ønsker det..

Anonymkode: c1492...307

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker said:

Kjenner meg godt igjen i dette selv, men vet ikke helt hva det kommer av. Jeg liker egentlig godt å være i forhold, og har for så vidt lyst på kjæreste, men de siste årene har jeg blitt sånn at med en gang ting begynner å bli seriøst får jeg panikk og avslutter hele greia. For min del tror jeg det handler om følelsen av å miste kontroll, og alle forpliktelsene det medfører, selv om jeg i utgangspunktet ikke ser noe negativt med disse forpliktelsene før jeg da får denne "panikken"... Veldig vanskelig å forklare, for jeg kan jo både bli forelsket og se for meg en fremtid sammen med noen, helt til jeg nesten helt plutselig får denne følelsen og flykter bort så fort jeg kan. Jeg innser at det høres forferdelig rart ut, men vet som sagt ikke hvorfor jeg har blitt sånn eller hva jeg kan gjøre med det. Så mitt tips til deg, om hun har noen av de samme "problemene" som meg, er å ta ting veldig rolig og å vente en god stund før man tar praten om "hva vi er" og planlegging av framtiden. Aller helst vent til hun tar det opp først (så lenge det ikke strekker ut i det uendelige, selvfølgelig). Det er ihvertfall når ting som dette snakkes høyt om at jeg føler meg "kvalt" og trekker meg unna. Dette har også skjedd i en relasjon hvor jeg virkelig var interessert i en fremtid med en fyr jeg datet, hvor alt klaffet og han bare var helt fantastisk, så det viser jo at "det er ikke deg, det er meg" faktisk kan være sannheten noen ganger. 

 

Anonymkode: 655dd...e44

Tror dette er den beste beskrivelsen så langt. Du sier at det er når ting snakkes høyt om at du føler deg kvalt, men hun forteller selv at hun sliter med disse, og oppfordrer meg til å stille spørsmål fordi da åpner hun seg lettere. Jeg er med på å at jeg burde ta ting rolig, ikke anta noe, ikke legge noe press, ikke dømme osv. Hun sier at hun tenker på meg og slikt, og selv tror jeg at hun bare blir stresset av å få følelser i tillegg til at hun blir stresset av "forpliktelsene" som kommer med. Hun er en aktiv dame som er med på mye, og hun er vandt til å være alene og gjøre som hun vil. Jeg skal snakke veldig forsiktig med henne denne uken og heller se hva jeg finner ut av. 

Ts. 

Anonymkode: 256be...f14

[AnonymBruker]

Jeg har alltid tenkt det verste om de mennene jeg har likt ekstra godt. Selv om det føltes behagelig og som snille personer, så snudde jeg det alltid om til at han nok bare skal lure meg til sex eller gjøre noe stygt. Angrer nesten enda. Men den redselen for å bli dumpet er der. 

Anonymkode: 34ab8...fa6

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor hensiktsmessig det er å prøve å forstå seg på sånne kvinner eller menn. Man kan fint finne flotte og logiske psykologiske forklaringer som høres veldig mye bedre ut enn : "Han/hun er en drittsekk i forhold". Men i bunn og grunn er det det man skal forholde seg til i relasjonen. Hva er vitsen med å prøve å forstå seg i hjel på folk som i bunn og grunn syns en kjæreste er en klamp om foten og plagsomt og tviholde på et håp om at det endrer seg bare man er tålmodig og forståelsesfull (dårlig strategi som sjeldent har fungert), fremfor å bare velge noen som setter pris på kjæresten fra dag 1. 

Anonymkode: eec48...ea6

[AnonymBruker]

Det fins vel mange grunner til hvorfor, felles for alle er at det krever mer arbeid fra begge parter for å få det til å fungere. 

Jeg er sånn fordi jeg har eupf, borderline type og det gjør da at hvis jeg skal ha et "meningsfullt" forhold med følelser og alt så fungerer jeg ikke. Jeg blir til det verste monsteret og eneste måten å unngå det på er å aldri komme for nær noen. Men jeg unngår forhold selv om jeg gjerne skulle hatt noen å elske fordi jeg har insett at jeg har en lang vei å gå før jeg er klar for å involvere meg i et fungerende forhold.

Anonymkode: 33903...e12