Ender alltid opp med å føle meg litt utenfor

[AnonymBruker]

Jeg føler meg utenfor når jeg er en del av noe (ulike grupper osv.) og ender med å trekke meg ut. Det går bra i starten når ingen kjenner hverandre eller når det kun fokuseres på en eller annen jobb eller et emne. Men så går jo tiden og det er naturlig at man blir bedre kjent, deler ting av litt mer personlig art, et fellesskap oppstår fordi man har samme interesse eller hva det måtte være.

Når det kommer til det punktet at man blir bedre kjent så synes jeg alltid det blir så vanskelig. Jeg deltar og blir jo ikke ekskludert av noen, men jo lenger tid det går og jo bedre kjent "vi" blir, jo mer utenfor føler jeg meg. Det er fordi jeg ikke er så veldig flink på det sosiale og jeg forstår ikke slike "usynlige" ting som de andre forstår. De andre connecter, mens jeg ikke får til det.

Det dannes et "vi" som jeg er en del av, men som jeg ikke føler meg en del av. Dette gjør at jeg stresser mer, tenker mer, grubler mer, blir mer kritisk, og til slutt etter å ha følt på dette over en lengre periode, så trekker jeg meg ut. Da føles det bedre, fordi jeg slipper de negative følelsene, men det føles så jævlig tomt og ensomt fordi jeg ikke lenger har kontakt med noen. (Det kan gjelde både i virkeligheten og på nett.)

Det blir sånn at jeg selv påfører meg denne tomheten og ensomheten ved å trekke meg ut og kan dermed ikke klage (noe jeg heller ikke mener å gjøre), men jeg ser liksom ikke noe alternativ når det går utover livskvaliteten å være del av noe som stresser og gjør meg generelt dårligere psykisk. Noen som kjenner seg igjen eller har noen gode råd?

Anonymkode: 684b9...9e7

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg utenfor når jeg er en del av noe (ulike grupper osv.) og ender med å trekke meg ut. Det går bra i starten når ingen kjenner hverandre eller når det kun fokuseres på en eller annen jobb eller et emne. Men så går jo tiden og det er naturlig at man blir bedre kjent, deler ting av litt mer personlig art, et fellesskap oppstår fordi man har samme interesse eller hva det måtte være.

Når det kommer til det punktet at man blir bedre kjent så synes jeg alltid det blir så vanskelig. Jeg deltar og blir jo ikke ekskludert av noen, men jo lenger tid det går og jo bedre kjent "vi" blir, jo mer utenfor føler jeg meg. Det er fordi jeg ikke er så veldig flink på det sosiale og jeg forstår ikke slike "usynlige" ting som de andre forstår. De andre connecter, mens jeg ikke får til det.

Det dannes et "vi" som jeg er en del av, men som jeg ikke føler meg en del av. Dette gjør at jeg stresser mer, tenker mer, grubler mer, blir mer kritisk, og til slutt etter å ha følt på dette over en lengre periode, så trekker jeg meg ut. Da føles det bedre, fordi jeg slipper de negative følelsene, men det føles så jævlig tomt og ensomt fordi jeg ikke lenger har kontakt med noen. (Det kan gjelde både i virkeligheten og på nett.)

Det blir sånn at jeg selv påfører meg denne tomheten og ensomheten ved å trekke meg ut og kan dermed ikke klage (noe jeg heller ikke mener å gjøre), men jeg ser liksom ikke noe alternativ når det går utover livskvaliteten å være del av noe som stresser og gjør meg generelt dårligere psykisk. Noen som kjenner seg igjen eller har noen gode råd?

Anonymkode: 684b9...9e7

Det var en veldig god beskrivelse av et problem som jeg også har. Håper du får noen gode råd her inne. 

Anonymkode: 74b11...39e

[AnonymBruker]

Ja, har det akkurat likt! For min del kommer det av relasjonsskade fra barndommen og hele oppveksten (mobbing, pluss fysisk, psykisk og seksuell mishandling). 

Blir sånn hver gang.

Anonymkode: c47f7...b78

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Det går greit så lenge vi er to, kanskje tre også, men hvis det blir flere, sliter jeg med å føle meg som en del gjengen. Tror også jeg er relasjonsskadet. Har gått så langt at jeg ofte takker nei til fester og selskaper hvis jeg kan. Merkelig, det der, for hvis jeg har en eller annen oppgave å fokusere på, da går det greit. Da kan jeg snakke og føle meg normal også. Det er kun når det bare skal være sosialt at jeg sliter.

Anonymkode: f13dd...fe6

[Gjest Ingrid78]

Sånn er jeg og. Har vært sånn hele livet. I hvert fall så lenge jeg kan huske. Og de gangene jeg ikke har trukket meg vekk, så har etter hvert folk snappet det opp og skjøvet meg ut. Så jeg har gitt opp alt som heter grupperinger av folk. Jeg omgåes noen få jeg liker, og holder meg ellers litt på avstand fra folk annet enn de jeg må omgåes via jobb og andre ting.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen. Det går greit så lenge vi er to, kanskje tre også, men hvis det blir flere, sliter jeg med å føle meg som en del gjengen. Tror også jeg er relasjonsskadet. Har gått så langt at jeg ofte takker nei til fester og selskaper hvis jeg kan. Merkelig, det der, for hvis jeg har en eller annen oppgave å fokusere på, da går det greit. Da kan jeg snakke og føle meg normal også. Det er kun når det bare skal være sosialt at jeg sliter.

Anonymkode: f13dd...fe6

Ja, jeg også synes det er lettere når det er kun meg og en annen.

Anonymkode: 684b9...9e7

[AnonymBruker]

Dette var dagens tema hos psykologen. Jeg har det også slik og det plager meg veldig. Det påvirker hele livet. Over alt er det grupper og personer man må forholde seg til. Jeg har sannsynligvis også relasjonsskader fra barndommen. Om noen har tips til litteratur om dette, eller hvordan man får gjort noe med problemet, tar jeg gladelig imot. 

Anonymkode: c2a49...f33

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det også slik og jeg har jobbet mye med det. Allikevel er det ikke så enkelt å "fikse" det synes jeg. Det er jo ting man har hatt med seg lenge og som er en del av et mønster man går i hver dag.

Jeg pleier også å trekke meg unna når jeg begynner å føle på at jeg føler meg utenfor. Noe som fører til masse negative tanker, og så bekrefter andre det gjennom sin oppførsel, tror jeg, og så ender det opp med at de også føler seg avvist av meg.

Jeg var ikke bevisst på hvordan andre oppfattet meg før fordi jeg var så mye oppi mitt eget hode, og ble utrolig stressa og gikk inn i den negative spiralen.

Nå går jeg til psykolog og vi jobber masse med dette, og jeg er blitt mer bevisst på hvordan jeg virker på andre. Men det er masse som er vanskelig enda og mye jeg ikke "forstår" i forhold til sosiale relasjoner. Jeg har fått meg ei venninne nå, og med hun prøver jeg å være ærlig om disse tingene. Det går faktisk bedre da siden jeg ikke føler at jeg må late som, men om vennskapet kommer til å holde vet jeg ikke.

Jeg merker at jeg ofte ønsker å trekke meg, og flykte fra hele greia og gå tilbake til min trygge boble. Jeg skal prøve å ikke gjøre det, og jobbe med disse tingene, men herregud så vanskelig det er.

Anonymkode: a8df2...412

[AnonymBruker]

Sånn er jeg også. Har blitt mobbet og føler derfor at ingen liker meg, og blir oppfattet deretter. 

Anonymkode: 89242...5dd

[Gjest Catalina Culès]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Sånn er jeg også. Har blitt mobbet og føler derfor at ingen liker meg, og blir oppfattet deretter. 

Anonymkode: 89242...5dd

Skulle tro det var jeg som hadde skrevet, dette. For akkurat sånn, har jeg det også.