Er det turn off å bo hjemme om man er syk? mann 29

[AnonymBruker]

Har lest en del tråder her inne om folk som er ufør og ser at flere kvinner sier de hadde akseptert en partner som var ufør så lenge partneren ikke bare sitter på sofaen fra morgen til kveld. Jeg har vært i en lang kamp i snart 4 år, som har resultert i at jeg nå er ufør, fylte nettopp 29, jeg sluttet på skolen når jeg var 16 og startet å jobbe. Kom meg mye raskere inn i større stillinger enn venner av meg da når de fylte 20 hadde jeg allerede mye arbeidserfaring. Trengte jeg å lære noe, studerte jeg bare hva jeg kom til å trenge på jobben på egenhånd eller spurte de som var over meg og ulike sjefer har vært imponert over arbeidet mitt. Når jeg fylte 18 og fikk lov å jobbe mer fikk jeg tre stykker som var 4 år eldre som jobbet under meg. Da sjefen så at jeg gav gode resultater og det var snakk om at når jeg ble gammel nok til å ikke behøve de samme studie poengene skulle de betale for en høyere utdanning om jeg skrev under på en kontrakt at jeg kom til å jobbe de neste 5 årene hos dem når jeg var ferdig.

Jeg hadde aldri trivdes så bra, på skolen ble jeg mobbet, banket og sett ned på og fikk ikke betalt, mens på jobb behandlet de meg som en voksen og lærte meg mye som jeg faktisk hadde bruk for og jeg fikk godt betalt for å gjøre noe jeg elsket. Så fikk jeg kreft, og etter 2 år var jeg kreftfri men den hadde gjort mye skade og etter 2 år til hvor vi prøvde å finne en ordning klarte jeg bare ikke å jobbe slik som før og de hjalp meg med NAV for å bli ufør fort. Isteden har de ulike oppgaver som ikke trenger å gjøres hele tiden om kan gjøres via mail og telefoner, slik at jeg har nok penger til behandlingen og hjelpen jeg trenger. Men for å gjøre det lettere for foreldrene mine å hjelpe meg og jeg slipper og betale for pleier og isteden betaler dem for jobben de gjør, så har jeg flyttet hjem igjen. Jeg har aldri vært noen stor dater, selv de to forholdene som har vært ble jeg sammen med etter vi traff hverandre via venner, og vi var aldri på noen offisielle dater men bare ble sammen da det klikket fort mellom oss. De var imponert over hvor tidlig jeg hadde fått ting på plass uten skole, og det første forholdet hadde neppe skjedd uten at jeg var i god jobb siden hun var 3 år eldre men hun følte ikke at jeg var noen "guttunge" personlighetsmessig eller måten jeg levde på. 

Jeg har prøvd å komme meg på dating markedet på dating sider og apper, men veldig få vil forsette når de finner ut at jeg bor hjemme. Og etter jeg var på en date for noen uker siden så virket hun veldig giret, vi til og med endte opp med å kline og litt mer på sofaen. Hun måtte så opp i andre etasje for å hente tingene sine isteden for å bruke døren i underetasjen og møtte så foreldrene mine. Ble litt nervøs men hun virket å ta det bra, vi snakket som før de neste dagene og ville gjerne møte henne igjen. Men så snudde det helt og hun begynte å spørre om bo situasjonen var langvarig og om det var planer når det kom til behandling. Jeg forklarte henne at det var lite jeg kunne gjøre med å bo hjemme, jeg står på sterke medisiner for å takle smertene jeg lever med hver dag. Hun fikk hele historien og når jeg var ferdig sa hun at hun følte seg usikker. Hun hadde skjønt bruk av pleier, men at det føltes rart å date en som bodde i "gutte kjellern". Hun sa også "når jeg ser på framtiden vil jeg gjerne ha et flott hus, et par barn, hund, hele familie pakken. Og det vil jo være vanskelig om du måtte flytte hjem for å få økonomien til å gå rundt". Hun syntes det var flott at jeg gjorde litt på siden av det jeg kunne, men noen som bruker de fleste dager med nesen i en bok eller øynene på en skjerm var noe hun trodde hun kom til å matche dårlig med. Vi hadde flere like interesser, men hun var også stor sport og natur fan, og sport bryr jeg meg ikke om mens det er umulig for meg å kan dra på fjellet bare sånn fordi man føler for en lang gåtur. 

Jeg vet det høres ut som hun hadde flere klager, men det var liksom ting som kom etterpå og føltes mer som at hun kom med de poengene for å lette på samvittigheten over at hun ikke ville møte meg mer etter å ha gitt inntrykk over at hun likte meg og jeg tydelig likte henne godt tilbake. Hun står selvfølgelig fritt fram til å ha sine krav når det kommer til dating, men skjønte ikke hvorfor hun var så aksepterende den ene dagen og var til og med den som tok initiativ til å starte med kosingen på sofaen, og snudde så dramatisk fordi jeg bodde hjemme.

Er det virkelig så turn off med menn som bor hjemme pga stereotypen folk tenker om han som er for gammel til å bo i "mor sin kjeller", det er jo en vits mange kommer med når det er snakk om folk som er aggressive på nette. 

Anonymkode: 3e6e4...967

[AnonymBruker]

Det er vel begge deler, at du er såpass syk pluss at du bor hos foreldrene dine. Jeg føler med deg, for du har vært veldig uheldig.

Anonymkode: 7f4f6...39d

[AnonymBruker]

Du kan jo ingenting for at du er syk , men ja det er turnoff å bo hjemme. Jeg ble selv syk som ung voksen og bodde hjemme til jeg var 28. Jeg utelukket all seriøs dating på grunn av det, for det er ubehagelig for både meg, en date og foreldrene mine at de skal vite at vi kanskje har sex i etasjen under, eller for en date å slappe av når foreldrene mine er i etasjen over.
Til og med som syk selv forstår jeg reaksjonen hennes veldig godt.
Jeg flyttet ut hjemmefra selv med store smerter og mye funksjonsbegrensninger, men fikk et mer selvstendig og voksent liv ved å bo alene, og fikk hjelpepleier fra kommunen i stedet for å være avhengig av foreldrene mine.
Du bør også selv tenke på den muligheten for å komme deg ut av redet.

Kan forsåvidt meddele at jeg etter tre år i egen leilighet fikk meg kjæreste, og med alle jeg datet og nettdatet før det slapp jeg å skamme meg over å måtte avslå dates eller finne på unnskyldninger for å ikke ta med meg noen hjem, for ja, for de fleste voksne folk er det en dealbreaker å date noen som bor med foreldrene sine, selvom det er i egen kjeller.

Anonymkode: 43a6b...0ee

[AnonymBruker]

Mulig det at du bor hjemme tydeliggjør hva det innebærer at du er syk? At de kanskje ikke helt skjønner hva det innebærer før de får vite det. Det høres i hvert fall ikke ut som om hun du tok med hjem forsto det.

Å bo hjemme i din situasjon ser jeg virkelig ikke problemet med, synes heller det høres ut som en fornuftig løsning. 

Anonymkode: 2f229...864

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo ingenting for at du er syk , men ja det er turnoff å bo hjemme. Jeg ble selv syk som ung voksen og bodde hjemme til jeg var 28. Jeg utelukket all seriøs dating på grunn av det, for det er ubehagelig for både meg, en date og foreldrene mine at de skal vite at vi kanskje har sex i etasjen under, eller for en date å slappe av når foreldrene mine er i etasjen over.
Til og med som syk selv forstår jeg reaksjonen hennes veldig godt.
Jeg flyttet ut hjemmefra selv med store smerter og mye funksjonsbegrensninger, men fikk et mer selvstendig og voksent liv ved å bo alene, og fikk hjelpepleier fra kommunen i stedet for å være avhengig av foreldrene mine.
Du bør også selv tenke på den muligheten for å komme deg ut av redet.

Kan forsåvidt meddele at jeg etter tre år i egen leilighet fikk meg kjæreste, og med alle jeg datet og nettdatet før det slapp jeg å skamme meg over å måtte avslå dates eller finne på unnskyldninger for å ikke ta med meg noen hjem, for ja, for de fleste voksne folk er det en dealbreaker å date noen som bor med foreldrene sine, selvom det er i egen kjeller.

Anonymkode: 43a6b...0ee

Hvor mye betaler du for hjelpe pleier? Det var snakk i starten om muligheter for det, og beholde leiligheten min, men det ble plutselig ikke aktuelt lenger når listen over ting jeg trenger hjelp med i hverdagen ble veldig stor. De sa at da ville det være bedre både økonomisk og for helsen å flytte hjem. Jeg skrev ikke en overdrivende liste i håp om å få avslag, jeg rett slett beskrev de tingene som jeg får hjelp med i hverdagen slik at jeg kan konsentrere meg mest mulig om å ha en så grei dag som det lar seg gjøre og sitter på hjemme kontoret mitt og jobber når jeg har energi til det. Hadde jeg måttet gjøre alle de andre tingene hadde jeg ikke klart å gjøre det jeg får til av jobb, og da er jeg fucked for jeg har 8000 i utgifter hver måned i bare medisiner og behandlinger. Skal samtidig betale husleie, regninger og mat så jeg har sjeldent mye penger til overs for å gjøre noe hyggelig. Vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort med økonomien om ikke jobben hadde vært så snill og gitt meg det de kan av side arbeid. 

Men jeg ser poenget ditt, er mulig det er best at jeg bare innser at kvinner eller forhold generelt er ikke noe jeg kan forvente å få oppleve mer her i livet. Jeg sier ikke det med sinne eller bitterhet, jeg skjønner at for kvinner betyr det mer om mannen kan ta vare på seg selv. Kvinner opplever automatisk mer interesse en det menn gjør, så de kan velge mer enn men kan. Selv når ting gikk strålende var det ikke akkurat som at jeg ble jaget på byen, klart det skjedde et par ganger hvor jeg i etterkant innså at jeg egentlig hadde betalt for sex da de bare var interessert fordi de la merke til at jeg spanderte, men har bare hatt sex med 4 stykker og to av dem var i forhold så jeg var aldri noen player som kastet rundt penger for å få oppmerksomhet (jeg bare ble oppdratt til å være en gentleman så føltes naturlig å betale når jeg kunne og begge gangene de ble et ONS ba jeg dem med ut på date dagen etterpå og hadde sex med dem på morgenen men fikk ikke noe svar når jeg sendte melding om date senere på kvelden). Mitt andre forhold var med ei som var 26 og hun var flau over at hun enda bodde hjemme og så etter 6 måneder flyttet til meg i et år før det ble slutt når kreft behandlingen ble for mye for henne. Jeg brydde meg aldri om at hun bodde hjemme og ble heller ikke sint når hun gjorde det slutt for selvfølgelig vil hun leve ut 20 årene sine. Ikke være med en som levde som om jeg var 90 og så ut som jeg lå for døden på et tidspunkt. Hadde bare håpet at når ting ble bedre enn de hadde vært så hadde jeg kanskje møt noen som var like utradisjonell som meg selv, ikke at jeg var verdens beste mann før jeg ble syk, og definitivt ikke noen mega stud i senga, og måtte lære triks for å veie opp at jeg ikke er spesielt bra utstyrt, men fikk ofte ros over at de følte at jeg konsentrerte meg mer om deres nytelse enn min egen og jeg hadde ihvertfall andre ting på stell tidlig i livet. Så det at jeg hadde bra økonomi og kunne ta dem med på fin ferie 3 uker i året og andre ting veide opp for det jeg manglet. 

Nå er jeg ikke verdt noe verken når det kommer til helsa, økonomien eller som person. Jeg kommer til å savne det å bare ligge på sofaen å se på hverandre mens man koser og stryker. Den type intimitet betydde mye mer for meg en sex noen sinne har gjort, sex kunne jeg aldri ha kjøpt, men hadde jeg hatt råd og det fantes hadde jeg betalt bare for å kunne late som om ting var normalt i en time og bli holdt og pjusket på. Har gått så lenge uten kroppskontakt nå at det kjennes som at jeg holder på å bli gal, man vet ikke hvor mye enkle ting som å få holde i hånden eller ligge i skje under en middagslur betyr før man ikke lenger kan det. 

 

Anonymkode: 3e6e4...967

[AnonymBruker]

TS

Har gått så lenge uten regelmessig kroppskontakt*

Anonymkode: 3e6e4...967

[AnonymBruker]

Sagt fra en mann til en annen (Jeg er også mann og svaret ut fra det, ikke kvinneperspektivet, så ta det evt. med en liten klype salt). Men for å gå rett på sak og snakke rett fra "levra": Ja, for en del kvinner teller det en del at man som mann har ting på stell, og du er ikke den eneste mannen som har møtt på denne typen kvinner. Og å ha ting på stell innebærer for mange kvinner at man ikke bor hjemme sammen med foreldre. Du har jo en god grunn til å gjøre det, og det var trist å lese at du har blitt så syk. Håper det går bedre med deg etterhvert. 

Men ja, livet kan føles utrolig kjipt når man tilsynelatende ikke greier å skaffe seg partner, særlig om det skyldes ting som man ikke rår over selv (som sykdom, arbeidsløshet osv.). Livet for mange menn i dag er ganske hardt, for som du er inne på, er det som regel langt høyere forventninger til at menn skal "gjøre det bra" i betydning ha en god jobb og god sosioøkonomisk status. Kvinner slipper nok unna med mer fordi de fleste kvinner kan tillate seg å være mye mer passive i datinglivet. Resultatet er et "skjevdelt" datingmarked, der en mindre gruppe veldig attraktive menn (med tanke på utseende og sosioøkonomisk status generelt) har en stor fordel og kan "velge og vrake". Det er jo denne mekanismen som har skapt myten om at 80% av kvinner konkurrerer om 20% av de mest vellykkede mennene til enhver tid. Den er nok neppe helt presis i dagens samfunn, men gir likevel en viss indikasjon på tingenes tilstand når det gjelder dating og parforhold. 

Samtidig er det viktig å holde fokus på å ikke bli bitter. Du er kanskje ikke det nå, men om du velger å gi opp og ikke gjøre noe med situasjonen så er det en risiko for at man blir det på sikt. Jeg vet om flere menn som av ulike grunner har havnet utenfor datinglivet, og felles for dem alle er at de har blitt ganske innesluttede etter tiår uten noen form for kjærlighetsliv. Bitterhet er da heller ikke en uvanlig reaksjon. Min tolkning av dem er at de syntes livet var bra eller i det minste helt ok som ung og singel, siden det tross alt var mange i samme situasjon som ung. Men for alle er det ikke like gøy å være singel som 40 eller 50-åring. Årene går fortere enn man tror, og plutselig sitter man der som 50-åring og fortsatt like singel. Det er ikke nødvendigvis noen katastrofe for alle (enkelte trives jo godt som singel uansett), men jeg tør tippe at de fleste ønsker seg en partner i løpet av livet. Ønsket om å oppleve kjærlighet og partnerskap er helt menneskelig og det er nok relativt få som helt oppriktig mener at de hverken ønsker eller har behov for dette. Det er helt fair å være en av dem som helt ærlig kan si at man ikke trenger det, men vi snakker nok om en forholdsvis liten prosentandel av mennesker. 

For å ikke å risikere å bli bitter tror jeg det er viktig å ikke gi helt opp, for det vil for mange kun slå tilbake på en selv senere i livet, kanskje som bitterhet over de mulighetene man ikke tok. For basert på det du skriver, finnes det faktisk noe du kan gjøre. Du kan f. eks. forsøke å date på andre arenaer enn byen. Å treffe kvinner tilfeldig på et utested er gjerne ikke den beste måten å treffe de mest jordnære kvinnene på, for de finnes faktisk. På byen treffer man som regel på en ganske høy andel av utadvendte, sosiale og selvsikre kvinner, noe som vil reflekteres i deres ønsker om hva en passende mann er for dem, nemlig en som er sosial, utadvendt, vellykket og har selvtillit. Og det har en tendens til å være svært mange av nettopp disse mennene på diverse utesteder. Derfor bør du forsøke å date i andre sammenhenger. Har du kanskje en hobby eller interesse du praktiserer, der du kan treffe likesinnede kvinner? Henger du i gamermiljøet? Driver du med en form for idrett der du også kan treffe interessante kvinner? Henger du på noen form for nettsamfunn der folk tidvis finner hverandre? Svarene på spørsmålene vet bare du, men som du ser er det noe man kan gjøre. 

Lykke til med behandling og kjærlighetslivet  Og jeg mener det: Ikke velg bort kjærligheten hvis du som de fleste andre innerst inne ønsker den!

Anonymkode: 10c65...9c3

[AnonymBruker]

Er dette resten av livet ditt eller midlertidig? Om du vil bli bedre, så burde du presisere det ovenfor kvinner som daten din, at der er sjanse for familie og selvstendig liv senere. 

De fleste kvinner vil jo ha et selvstendig liv med barn etterhvert, så da mister du en stor gruppe potensielle partnere der om du vil være veldig syk resten av livet der du ikke kan ta deg av barn. Også friske menn som ikke vil ha barn må velge bort de kvinnene som vil ha barn. 

Det er også kvinner som ville vært sammen med en ufør om han fortsatt var i stand til å ta seg av barn. Om du vil være mer eller mindre sengeliggende resten av livet, så handler det ikke om at kvinner bare går etter menn som har alt på stell, det handler om at de vil leve et liv som du ikke kan, fordi du er for syk. De vil ha en partner de kan reise med, være aktiv med, har barn med, reise på besøk til venner og ha det morsomt. Når den ene er syk mye og ikke kan være en sentral del av parteren sitt liv, så blir forholdet for mange noe... manglende

Anonymkode: a8eeb...b75

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er dette resten av livet ditt eller midlertidig? Om du vil bli bedre, så burde du presisere det ovenfor kvinner som daten din, at der er sjanse for familie og selvstendig liv senere. 

De fleste kvinner vil jo ha et selvstendig liv med barn etterhvert, så da mister du en stor gruppe potensielle partnere der om du vil være veldig syk resten av livet der du ikke kan ta deg av barn. Også friske menn som ikke vil ha barn må velge bort de kvinnene som vil ha barn. 

Det er også kvinner som ville vært sammen med en ufør om han fortsatt var i stand til å ta seg av barn. Om du vil være mer eller mindre sengeliggende resten av livet, så handler det ikke om at kvinner bare går etter menn som har alt på stell, det handler om at de vil leve et liv som du ikke kan, fordi du er for syk. De vil ha en partner de kan reise med, være aktiv med, har barn med, reise på besøk til venner og ha det morsomt. Når den ene er syk mye og ikke kan være en sentral del av parteren sitt liv, så blir forholdet for mange noe... manglende

Anonymkode: a8eeb...b75

Det er lissom ikke nå kur eller operasjon som kan fikse meg så man vet jo aldri men det er nok snakk om 5-10 år før de kommer så langt at de kanskje kan forbedre tilstanden.

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sagt fra en mann til en annen (Jeg er også mann og svaret ut fra det, ikke kvinneperspektivet, så ta det evt. med en liten klype salt). Men for å gå rett på sak og snakke rett fra "levra": Ja, for en del kvinner teller det en del at man som mann har ting på stell, og du er ikke den eneste mannen som har møtt på denne typen kvinner. Og å ha ting på stell innebærer for mange kvinner at man ikke bor hjemme sammen med foreldre. Du har jo en god grunn til å gjøre det, og det var trist å lese at du har blitt så syk. Håper det går bedre med deg etterhvert. 

Men ja, livet kan føles utrolig kjipt når man tilsynelatende ikke greier å skaffe seg partner, særlig om det skyldes ting som man ikke rår over selv (som sykdom, arbeidsløshet osv.). Livet for mange menn i dag er ganske hardt, for som du er inne på, er det som regel langt høyere forventninger til at menn skal "gjøre det bra" i betydning ha en god jobb og god sosioøkonomisk status. Kvinner slipper nok unna med mer fordi de fleste kvinner kan tillate seg å være mye mer passive i datinglivet. Resultatet er et "skjevdelt" datingmarked, der en mindre gruppe veldig attraktive menn (med tanke på utseende og sosioøkonomisk status generelt) har en stor fordel og kan "velge og vrake". Det er jo denne mekanismen som har skapt myten om at 80% av kvinner konkurrerer om 20% av de mest vellykkede mennene til enhver tid. Den er nok neppe helt presis i dagens samfunn, men gir likevel en viss indikasjon på tingenes tilstand når det gjelder dating og parforhold. 

Samtidig er det viktig å holde fokus på å ikke bli bitter. Du er kanskje ikke det nå, men om du velger å gi opp og ikke gjøre noe med situasjonen så er det en risiko for at man blir det på sikt. Jeg vet om flere menn som av ulike grunner har havnet utenfor datinglivet, og felles for dem alle er at de har blitt ganske innesluttede etter tiår uten noen form for kjærlighetsliv. Bitterhet er da heller ikke en uvanlig reaksjon. Min tolkning av dem er at de syntes livet var bra eller i det minste helt ok som ung og singel, siden det tross alt var mange i samme situasjon som ung. Men for alle er det ikke like gøy å være singel som 40 eller 50-åring. Årene går fortere enn man tror, og plutselig sitter man der som 50-åring og fortsatt like singel. Det er ikke nødvendigvis noen katastrofe for alle (enkelte trives jo godt som singel uansett), men jeg tør tippe at de fleste ønsker seg en partner i løpet av livet. Ønsket om å oppleve kjærlighet og partnerskap er helt menneskelig og det er nok relativt få som helt oppriktig mener at de hverken ønsker eller har behov for dette. Det er helt fair å være en av dem som helt ærlig kan si at man ikke trenger det, men vi snakker nok om en forholdsvis liten prosentandel av mennesker. 

For å ikke å risikere å bli bitter tror jeg det er viktig å ikke gi helt opp, for det vil for mange kun slå tilbake på en selv senere i livet, kanskje som bitterhet over de mulighetene man ikke tok. For basert på det du skriver, finnes det faktisk noe du kan gjøre. Du kan f. eks. forsøke å date på andre arenaer enn byen. Å treffe kvinner tilfeldig på et utested er gjerne ikke den beste måten å treffe de mest jordnære kvinnene på, for de finnes faktisk. På byen treffer man som regel på en ganske høy andel av utadvendte, sosiale og selvsikre kvinner, noe som vil reflekteres i deres ønsker om hva en passende mann er for dem, nemlig en som er sosial, utadvendt, vellykket og har selvtillit. Og det har en tendens til å være svært mange av nettopp disse mennene på diverse utesteder. Derfor bør du forsøke å date i andre sammenhenger. Har du kanskje en hobby eller interesse du praktiserer, der du kan treffe likesinnede kvinner? Henger du i gamermiljøet? Driver du med en form for idrett der du også kan treffe interessante kvinner? Henger du på noen form for nettsamfunn der folk tidvis finner hverandre? Svarene på spørsmålene vet bare du, men som du ser er det noe man kan gjøre. 

Lykke til med behandling og kjærlighetslivet  Og jeg mener det: Ikke velg bort kjærligheten hvis du som de fleste andre innerst inne ønsker den!

Anonymkode: 10c65...9c3

Jeg hengte mye i gamer miljøet før på fritiden, men det er ikke som før hvor man møtes for å game, og har bare kjent en kvinne i hele mitt liv som gamet selv. Var faktisk forelsket i henne, men vi hadde dårlig timing da vi ikke var single samtidig, angrer egentlig på at jeg gikk inn i det andre forholdet nå i etterkant for er mulig hun ikke ville forlatt meg når jeg ble syk. Etter det ble slutt begynte vi å ha kontakt igjen, noe hun startet, og har vært snill og forståelig når vi snakker da hun har gått igjennom vanskelige ting selv, men hun er i et godt og stabilt forhold så vi er bare gode venner. Jeg tenkte det ville være en drittsekk ting å gjøre å dumpe jenta jeg had falt for bare fordi en jeg hadde følelser for før, ble singel i en kort periode. Ville lissom ikke være "den fyren" og jeg så ikke på henne som en slags andre pris heller, tiden med henne før jeg ble syk var noe av det beste som hadde skjedd meg. Hun fikk meg til å gjøre å prøve ting jeg eller aldri ville ha gjort, og er mulig det bare er at man ser på gresset som grønnere på andre siden. Og jeg skjønner hvorfor hun forlot meg, hun sa det til og med selv "du har lært meg å bli selvstendig". Mens hun andre har måttet stå på egne bein hele livet, og bare vennskapet vårt har jeg lært mye utav selv, så hadde vi endt i forhold kanskje vi hadde kunnet funnet en måte å få det til å funke. Tror hun hadde akseptert mer, og hadde hun trengt noen på si så kanskje det hadde vært måten jeg kunne hatt noe form for kjærlighet her i livet. 

Anonymkode: 3e6e4...967

[AnonymBruker]

Damer er kravstore og de fleste vil synes det er turnoff ts, men du trenger ikke mer en ei som liker deg vettu. Lykke til.

Anonymkode: c91b5...e76

[AnonymBruker]

Du kan ikke noe for at du er syk og det høres fornuftig ut i din situasjon å bo med foreldrene dine.

Men kombinasjonen er ikke heldig på et datingmarked. Min største aversjon hadde likevel vært at du ikke ser verdien i høyere utdanning og tror det bare handler om penger. Den personlige utviklingen man får gjennom høyere utdanning får man ingen andre steder og det er det viktig for meg at en partner har.

Anonymkode: 0da15...724

[AnonymBruker]

På 1.5.2018 den 15.38, AnonymBruker skrev:

Har lest en del tråder her inne om folk som er ufør og ser at flere kvinner sier de hadde akseptert en partner som var ufør så lenge partneren ikke bare sitter på sofaen fra morgen til kveld. Jeg har vært i en lang kamp i snart 4 år, som har resultert i at jeg nå er ufør, fylte nettopp 29, jeg sluttet på skolen når jeg var 16 og startet å jobbe. Kom meg mye raskere inn i større stillinger enn venner av meg da når de fylte 20 hadde jeg allerede mye arbeidserfaring. Trengte jeg å lære noe, studerte jeg bare hva jeg kom til å trenge på jobben på egenhånd eller spurte de som var over meg og ulike sjefer har vært imponert over arbeidet mitt. Når jeg fylte 18 og fikk lov å jobbe mer fikk jeg tre stykker som var 4 år eldre som jobbet under meg. Da sjefen så at jeg gav gode resultater og det var snakk om at når jeg ble gammel nok til å ikke behøve de samme studie poengene skulle de betale for en høyere utdanning om jeg skrev under på en kontrakt at jeg kom til å jobbe de neste 5 årene hos dem når jeg var ferdig.

Jeg hadde aldri trivdes så bra, på skolen ble jeg mobbet, banket og sett ned på og fikk ikke betalt, mens på jobb behandlet de meg som en voksen og lærte meg mye som jeg faktisk hadde bruk for og jeg fikk godt betalt for å gjøre noe jeg elsket. Så fikk jeg kreft, og etter 2 år var jeg kreftfri men den hadde gjort mye skade og etter 2 år til hvor vi prøvde å finne en ordning klarte jeg bare ikke å jobbe slik som før og de hjalp meg med NAV for å bli ufør fort. Isteden har de ulike oppgaver som ikke trenger å gjøres hele tiden om kan gjøres via mail og telefoner, slik at jeg har nok penger til behandlingen og hjelpen jeg trenger. Men for å gjøre det lettere for foreldrene mine å hjelpe meg og jeg slipper og betale for pleier og isteden betaler dem for jobben de gjør, så har jeg flyttet hjem igjen. Jeg har aldri vært noen stor dater, selv de to forholdene som har vært ble jeg sammen med etter vi traff hverandre via venner, og vi var aldri på noen offisielle dater men bare ble sammen da det klikket fort mellom oss. De var imponert over hvor tidlig jeg hadde fått ting på plass uten skole, og det første forholdet hadde neppe skjedd uten at jeg var i god jobb siden hun var 3 år eldre men hun følte ikke at jeg var noen "guttunge" personlighetsmessig eller måten jeg levde på. 

Jeg har prøvd å komme meg på dating markedet på dating sider og apper, men veldig få vil forsette når de finner ut at jeg bor hjemme. Og etter jeg var på en date for noen uker siden så virket hun veldig giret, vi til og med endte opp med å kline og litt mer på sofaen. Hun måtte så opp i andre etasje for å hente tingene sine isteden for å bruke døren i underetasjen og møtte så foreldrene mine. Ble litt nervøs men hun virket å ta det bra, vi snakket som før de neste dagene og ville gjerne møte henne igjen. Men så snudde det helt og hun begynte å spørre om bo situasjonen var langvarig og om det var planer når det kom til behandling. Jeg forklarte henne at det var lite jeg kunne gjøre med å bo hjemme, jeg står på sterke medisiner for å takle smertene jeg lever med hver dag. Hun fikk hele historien og når jeg var ferdig sa hun at hun følte seg usikker. Hun hadde skjønt bruk av pleier, men at det føltes rart å date en som bodde i "gutte kjellern". Hun sa også "når jeg ser på framtiden vil jeg gjerne ha et flott hus, et par barn, hund, hele familie pakken. Og det vil jo være vanskelig om du måtte flytte hjem for å få økonomien til å gå rundt". Hun syntes det var flott at jeg gjorde litt på siden av det jeg kunne, men noen som bruker de fleste dager med nesen i en bok eller øynene på en skjerm var noe hun trodde hun kom til å matche dårlig med. Vi hadde flere like interesser, men hun var også stor sport og natur fan, og sport bryr jeg meg ikke om mens det er umulig for meg å kan dra på fjellet bare sånn fordi man føler for en lang gåtur. 

Jeg vet det høres ut som hun hadde flere klager, men det var liksom ting som kom etterpå og føltes mer som at hun kom med de poengene for å lette på samvittigheten over at hun ikke ville møte meg mer etter å ha gitt inntrykk over at hun likte meg og jeg tydelig likte henne godt tilbake. Hun står selvfølgelig fritt fram til å ha sine krav når det kommer til dating, men skjønte ikke hvorfor hun var så aksepterende den ene dagen og var til og med den som tok initiativ til å starte med kosingen på sofaen, og snudde så dramatisk fordi jeg bodde hjemme.

Er det virkelig så turn off med menn som bor hjemme pga stereotypen folk tenker om han som er for gammel til å bo i "mor sin kjeller", det er jo en vits mange kommer med når det er snakk om folk som er aggressive på nette. 

Anonymkode: 3e6e4...967

Hvis det skulle vise seg av majoriteten av den norske kvinnebestanden er utilgjengelig for deg seksuelt, må du enten gjøre «trygdet» til «the new Brad Pitt» eller sjekke opp andre trygdede damer. Noen av de som har ME er ganske sexy. Kronisk depresjon kan også være interessant, hvis du liker sånne Nemi-damer <3

Anonymkode: b2a59...2a5

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke noe for at du er syk og det høres fornuftig ut i din situasjon å bo med foreldrene dine.

Men kombinasjonen er ikke heldig på et datingmarked. Min største aversjon hadde likevel vært at du ikke ser verdien i høyere utdanning og tror det bare handler om penger. Den personlige utviklingen man får gjennom høyere utdanning får man ingen andre steder og det er det viktig for meg at en partner har.

Anonymkode: 0da15...724

lærte mer på jobb enn jeg noensinne har lært på skolen. Bare for at jeg ikke likte å sitte i et rom med de samme folkene som regelmessig slo meg i ansikte og kalte meg all slags dritt, betyr ikke at jeg ikke har studert siden jeg sluttet skolen. Jeg fant det bare mye lettere å lære ting ved å sitte for meg selv på biblioteket eller ha 1 person fra jobbene som kunne lære meg det jeg trengte isteden for 1 lærer som må holde oppmerksomheten til 25 stykker. Og mange av fagene kom jeg aldri til å ha bruk for, mens på jobben både lærte jeg det jeg trengte både under jobben, for senere i livet og forsto det i praksis. Jeg tror ikke verden bare handler om penger heller, men tror du virkelig jeg ville vært i denne situasjonen uten kjærlighet om jeg hadde vært frisk og var på tur å tjene 450.000 i året før jeg hadde fylt 30? Joda mange hadde vært gold diggers, men jeg tror vi begge også vet at kvinner vil ha en mann med ambisjoner. 

Anonymkode: 3e6e4...967

[AnonymBruker]

På 1.5.2018 den 15.38, AnonymBruker skrev:

turn off

Skriv norsk, hva...

Anonymkode: c8e0b...a81

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

lærte mer på jobb enn jeg noensinne har lært på skolen. Bare for at jeg ikke likte å sitte i et rom med de samme folkene som regelmessig slo meg i ansikte og kalte meg all slags dritt, betyr ikke at jeg ikke har studert siden jeg sluttet skolen. Jeg fant det bare mye lettere å lære ting ved å sitte for meg selv på biblioteket eller ha 1 person fra jobbene som kunne lære meg det jeg trengte isteden for 1 lærer som må holde oppmerksomheten til 25 stykker. Og mange av fagene kom jeg aldri til å ha bruk for, mens på jobben både lærte jeg det jeg trengte både under jobben, for senere i livet og forsto det i praksis. Jeg tror ikke verden bare handler om penger heller, men tror du virkelig jeg ville vært i denne situasjonen uten kjærlighet om jeg hadde vært frisk og var på tur å tjene 450.000 i året før jeg hadde fylt 30? Joda mange hadde vært gold diggers, men jeg tror vi begge også vet at kvinner vil ha en mann med ambisjoner. 

Anonymkode: 3e6e4...967

Nei, jeg tror ikke det. Og jeg tror det handler om at du er syk, og ikke om deg som person. Vet ikke om det hjelper, det er jo bare utrolig urettferdig. 

Ville du gått inn i et forhold med en kvinne i samme situasjon dersom du aldri hadde opplevd å være syk? 

Anonymkode: 2f229...864

[AnonymBruker]

Nei, det er nok ikke særlig attraktivt at du bor hjemme hos foreldrene dine i en alder av nesten 30 år. Men at du i tillegg har behov for en pleier, det er nok mulig hakket verre. Hvilke muligheter kan du da tilby en partner? Hva annet kan du tilby en partner?

Du treffer vel gjerne kvinner fra 20-30 år vil jeg tro, de er jo ikke ute etter en mann de må pleie, de vil jo heller ha en livlig mann. En som kan tilby mer latter enn tårer for å si det sånn.

MEN, det er jo selvsagt unntak. Det er alltids ei eller anna som trenger å føle seg nyttig og trengt, og hos deg kan nok de det.

Alle som har et eller annet slags handikap vil nok i de aller fleste tilfeller ha det vanskelig for å finne en partner. Herremin, til og med 'normale' synes jo det markedet er vanskelig.

Anonymkode: fe1e1...ccc

[Arktis]

På 5/1/2018 den 16.29, AnonymBruker skrev:

Du kan jo ingenting for at du er syk , men ja det er turnoff å bo hjemme. Jeg ble selv syk som ung voksen og bodde hjemme til jeg var 28. Jeg utelukket all seriøs dating på grunn av det, for det er ubehagelig for både meg, en date og foreldrene mine at de skal vite at vi kanskje har sex i etasjen under, eller for en date å slappe av når foreldrene mine er i etasjen over.
Til og med som syk selv forstår jeg reaksjonen hennes veldig godt.
Jeg flyttet ut hjemmefra selv med store smerter og mye funksjonsbegrensninger, men fikk et mer selvstendig og voksent liv ved å bo alene, og fikk hjelpepleier fra kommunen i stedet for å være avhengig av foreldrene mine.
Du bør også selv tenke på den muligheten for å komme deg ut av redet.

Kan forsåvidt meddele at jeg etter tre år i egen leilighet fikk meg kjæreste, og med alle jeg datet og nettdatet før det slapp jeg å skamme meg over å måtte avslå dates eller finne på unnskyldninger for å ikke ta med meg noen hjem, for ja, for de fleste voksne folk er det en dealbreaker å date noen som bor med foreldrene sine, selvom det er i egen kjeller.

Anonymkode: 43a6b...0ee

Say what? Gav de uttrykk for at det hadde vært ubehagelig om du datet noen mens du bodde hjemme? Alle foreldre skjønner jo at deres voksne barn har sex, uavhengig av om de bor hjemme eller ei. Er ikke det helt naturlig? Blir jo som at de skulle slutte å ha sex bare fordi du bodde i etasjen under en stund. 

[AnonymBruker]

På 1.5.2018 den 22.51, AnonymBruker skrev:

TS

Har gått så lenge uten regelmessig kroppskontakt*

Anonymkode: 3e6e4...967

Husk at ingen har krav på sex, uansett hvor utettferdig livet er og hvor «snill» man er. Du kan sitte og skryte så mye du vil av deg selv, men det har ingenting å si. Ingen kan tvinge et annet menneske til å elske deg eller dele livet sitt med deg. Virkeligheten kan oppleves urettferdig, og det finnes til og med helt vanlig menn på din alder som både er friske OG bor i egen bolig som kanskje aldri har hatt sex engang. Datingmarkedet er vanskelig for så og si alle.

Anonymkode: 8849d...45d

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke verden bare handler om penger heller, men tror du virkelig jeg ville vært i denne situasjonen uten kjærlighet om jeg hadde vært frisk og var på tur å tjene 450.000 i året før jeg hadde fylt 30? Joda mange hadde vært gold diggers, men jeg tror vi begge også vet at kvinner vil ha en mann med ambisjoner. 

Anonymkode: 3e6e4...967

450.000,- i året før man er 30? 450.000,- er under gjennmsnittet i årslønn her i landet, så hvorfor babler du om golddiggers?  En potensiell date hadde med ganske stor sannsynlighet tjent like mye eller mer som deg uansett? Så fremt du ikke bare dater 20-åringer.

Anonymkode: 8849d...45d

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg tror ikke det. Og jeg tror det handler om at du er syk, og ikke om deg som person. Vet ikke om det hjelper, det er jo bare utrolig urettferdig. 

Ville du gått inn i et forhold med en kvinne i samme situasjon dersom du aldri hadde opplevd å være syk? 

Anonymkode: 2f229...864

Hun var ikke like syk som jeg ble, men første forholdet kunne ikke jobbe mer enn 70-80% da hun trengte tid å hente seg inn pga mye smerter. Vil ikke gå inn på det og dele hennes problemer med spesifike detaljer, men pga det kunne hun for eksempel ikke ha et like regelmessig sexliv som hun selv ønsket. Det gjorde ingenting for meg, følte meg lykkelig nok når vi bare lå å koste med hverandre. Jeg tok sjeldent initiativ siden d var vanskelig å vite om hun kunne. Hun var en kort periode redd at d kom til å bli for lite så etter jeg merket at hun 5 dager på rad et par ganger per dag enten vekket meg med hode under dyna eller kunne finne på å ut i d blå dro ned boksern min når vi koste. Jeg sa til henne at jeg selvfølgelig nøt det, men at hun ikke behøvde å gjøre det i frykt for at jeg ikke var tilfredstilt. Hun måtte gjerne forsette når hun hadde lyst, det var tross alt hun som lærte meg å ha sex noe jeg bestandig satt pris på, men bare gjøre det når hun virkelig følte for det. Vi fant etterhvert måter å snakke med hverandre samtidig som samtidig føltes spontant og spennende når vi gikk lenger. 

Andre forholdet mitt bodde hjemme til hun var 26, og selv om hun ikke var fysisk syk hadde hun den del traumer som hadde satt sine spor. Syntes aldri det var rart å dra hjem til henne og hun hadde bare et rom isteden for en hel andre etasje, foreldrene hennes var hyggelige mennesker, som likte meg godt og før det ble slutt takket moren hennes meg for at jeg hadde fått henne ut av det mørket stede hun befant seg i. Jeg prøver virkelig ikke å sette meg i en slags engle bås, jeg hadde mye aggressjon og depresjon pga all som skjedde på skolen, jeg var ekstremt usikker på hva jeg burde gjøre før det ble noe forhold. Begge gangene kysset de meg først, for jeg var redd jeg hadde misforstått, og de bare var vennlige.

Er ting jeg også trenger i forhold for at jeg skal føle at det funker. For eksempel hadde det vært en dame som mente at noen av mine interesser er barnslige for eksempel og kommenterte på det hele tiden hadde det ikke gått. Det er greit om hun ikke liker dem, men når jeg møter kvinner som mener at interessene deres om mote og sminke eller hva det nå enn er, burde bli akseptert mens jeg burde egentlig stoppe mine interesser fordi jeg har blitt for voksen, der setter jeg min strek.  

Det er også garantert ting før jeg ble syk som exene mine kunne pekt på og sagt at jeg kunne gjort bedre, men med mindre de kom med en klage og jeg rettet meg deretter så er det vanskelig vite hvilke andre utfordringer de mente å være i forhold med meg var. 

Anonymkode: 3e6e4...967