Hvorfor behandler moren meg slik?

[AnonymBruker]

Jeg føler meg litt småteit som skriver dette, men jeg er frustrert og lurer på hvilke synspunkt folk har. 

Jeg har tre andre søskener på rundt samme alder som meg. Jeg er den som har "utrettet mest" av oss med tanken på utdanning og reise. Likevel er jeg den som blir behandlet dårligst av moren min. Hun har en veldig nedlatende holdning til meg, og har aldri vært enig i noen av valgene jeg har gjort i livet. Under mitt første og eneste svangerskap, forventet hun mer av meg enn hun forventet av de andre. Under hver familiemiddag måtte jeg rydde opp alene, og hun vitser alltid med familien på bekostning av meg.

Jeg bodde hjemme den siste tiden som høygravid, grunnet forhold som ga meg lite valg. Som høygravid fikk jeg alene ansvaret for å sette opp alt av julepynt, hvis ikke ble det ingen jul. Samtidig var det forventet at jeg skulle rydde og vaske bort julen, til tross for at jeg hadde èn uke gammel baby. Dette er veldig typisk behandling fra moren min sin side. Hun begrunnet med at vi som BARN aldri hjalp henne med julepynten, men likevel fikk jeg all ansvaret alene. At vi som barn ikke hjalp til, synes jeg hun må ta på sin kappe. 

Hun råder meg aldri til hva jeg kan gjøre, men kommanderer heller. Alt jeg gjør for henne, tar hun som en selvfølge. Det er aldri et "takk" å få, men heller at "det var det minste du kunne gjøre". Bruker jeg to timer på å lage middag samtidig som jeg har et nyfødt barn som ønsker oppmerksomhet, er takken hennes at jeg må ta all oppvasken alene. Hun kan og etterlate meg oppvask før hun drar på jobb i en uke, men kan samtidig kjefte på meg fordi jeg lot oppvasken stå å tørke på benken i 30 min. 

Som barn kjeftet hun svært høyt på oss, så høyt at venninnene mine vegret seg for å besøke meg. I dag er hun mer rolig i stemmen, men manipulerer veldig til å gi meg dårlig samvittighet. Jeg kan aldri huske en eneste gang i livet hvor hun har sagt unnskyld for noe. Hun har aldri sagt at hun er stolt over hva jeg har utrettet, men kritiserer mer for det hun ikke liker. Hun kan klage om arbeidskollegaer på jobb eller familiemedlemmer, men så fort jeg gir uttrykk for irritasjon mener hun jeg "syter". 

Hun stiller alltid opp dersom folk trenger henne, men jeg har inntrykket av at hun føler folk tar henne for gitt. Hun kan være veldig hyggelig mot noen, men vil senere ha noe å klage på. Kjæresten min er verdens beste far og kjæreste, og han prøver så godt han kan for å tilpasse seg hennes krav. Likevel kan hun klage på at han snakker litt for høyt, eller at han har lagt noe på feil plass osv. 

Faren min er veldig rolig og snill. Problemet er bare at han føyer seg etter alt hun sier, og forsvarer meg aldri. Jeg har slitt med depresjon to ganger og vært til samtale med såkalt "psykiatrisk sykepleier", men synes ikke det var til noe hjelp. Jeg flyttet ut så fort muligheten var der, men må likevel forholde meg til henne til en viss grad. Det er så ille, at jeg hele tiden planlegger inni hodet mitt hva jeg kan si. Det har gått så langt at jeg leter etter en jobb langt unna, slik at jeg slipper å forholde meg til henne. Men det gnager fortsatt i hodet mitt, hvorfor hun behandler meg som hun gjør. 

Noen her som kan ha en anelse på hvorfor hun oppfører seg slik?

Anonymkode: 909a0...88b

[AnonymBruker]

Moren din er sosiopat, akkurat som min. 

Det beste valget jeg har gjort er å stå opp mot hver minste ting hun har kastet mot meg. Hun går spesielt på meg, mens hun elsker min søster. Tror rett og slett at jeg er for tøff for henne, hun har ikke klart å knekke meg rett og slett.

Anonymkode: ccc12...fad

[AnonymBruker]

Du må forresten ingenting selv om hun er moren din, jeg har ikke snakket med min på 5 år.

Anonymkode: ccc12...fad

[AnonymBruker]

Kanskje hun er misunnelig for at du har utrettet noe hun skulle ønske hun gjorde? Eller misunnelig på noe annet? Tror du kanskje hun har nag mot et eller annet mot deg? 

Kanskje ikke svar på spm ditt, men du fortjener ikke dette. Sett deg ned og snakk med kvinnemennesket og få henne til å forklare seg. Hvis det bare er svada ville jeg gitt f i hele dama og omgitt meg med folk som viser kjærlighet. Det er kjærlighet og godhet du trenger ♡ 

Anonymkode: 9a6a6...c93

[Gjest making.a.mess]

Flytt langt unna og få de på avstand. Forøvrig vil et «oppvaskmøte» vært på sin plass om du orker, men er hun så manipulerende at du tenker hun vil gå seirende ut så dropp det. 

[AnonymBruker]

Moren din er nok syk og det beste du kan gjøre er å innse det og behandle henne som det. Når du har innfunnet deg med det vil du få det lettere med deg selv. 

Husk alltid: det er ikke deg det er noe feil med. 

Anonymkode: f7d64...d95

[AnonymBruker]

Det er trist å høre at du opplever det sånn! Det virker som du innerst inne vet at det ikke er deg det er noe galt med! Og fortsett å hold på det. Du har klart å utrette ting når det kommer til utdanning og fått gjort spennende ting i løpet av livet ditt. I tillegg til det har du en flott kjæreste og et barn. 

Ingen fortjener å høre sånn i det hele tatt! Uansett hvordan situasjonen er og spesielt ikke fra sin egen mor. Det kan virke som du har fått rollen som «syndebukk» eller scapegoat som det heter på engelsk. Der du får ufortjent mye skyld og kritikk. Dessverre, så ville det ha vært sånn uansett om du var plettfri. Fordi det er en rolle du har fått i familien. Ofte er det slik at andre søsken får mer rollen som gullunger. 

Det er forskjellsbehandling. Dessverre så kan søsken i familier bli favorisert over andre, men ofte til en viss grad. Selvfølgelig ikke i alle, men det hender seg dessverre ofte. Det er mange grunner til at det kan være sånn, men det ligger i moren din. Det kan være at moren din sliter med selvbildet, noe det høres ut som her, ettersom hun rakker ned på andre. Og at hun bærer på vanskelige følelser selv, derfor overfører hun følelsen sine på deg. Altså det er en måte for henne å flytte vanskelige følelser og fokuset over på noen andre. Fordi hun ikke kan takle det selv.

Det virker også som at det kan bli forsterket på grunn av misunnelse. Hvis hun ikke har klart å oppnådd like mye i livet, eller har vært i en vanskelig situasjon lenge. Vil også påpeke at det kan være at hun finner likhetstrekk med deg, som hun ikke liker med seg selv. Selv om alle kan ha de trekkene. Det kan som sagt være forskjellifeårsaker. Men de høres mest ut som at hun har det vanskelig selv og derfor overfører det på deg eller skifter fokuset mot deg i stedet. 

Det er et usunt forhold over tid, ettersom det går på selvfølelsen din og du får aldri bygd den opp ordentlig, hvis du mottar den typen kritikken. Dessverre, så er nok hun låst fast i sitt mønster og endrer seg ikke. Det er hennes måte å takle hennes egen tilværelse på, ikke noe feil med deg. Den eneste som egentlig trenger å akseptere det, er deg selv. Styrk din egen selvfølelse. Og du burde absolutt ta avstand fra moren din i den perioden.

Du kan eventuelt prøve senere, når du er sterkere og ha mer kontakt med henne. Men da må du sette grenser, for hva som er greit og ikke. Hver klar på dem. Si ifra at det ikke er greit. Hvis hun fortsetter så kan du til og med gå ut døra og reise hjem. Slike mennesker fortsetter ofte fordi de vet at de ofte ikke får ordentlige konsekvenser for det eller reaksjoner mot det de gjør. Derfor må du fokusere på selvfølelsen din og å lære deg å sette grenser.

Det ble et rotete svar, men håper det kan være litt til hjelp, selvfølgelig kan det være at mye av dette ikke gjelder din situasjon. Ettersom jeg ikke kjenner den helt.

Anonymkode: 3c3ec...f2f

[AnonymBruker]

Vil også legge ved noen artikler der det står om det. Selvfølgelig kan det hende ikke alt er relevant.

https://www.kk.no/livet/er-du-familiens-sorte-far-67748781

https://www.google.no/amp/s/www.psychologytoday.com/us/blog/tech-support/201711/how-narcissistic-parents-scapegoat-their-children%3famp

(Vil også påpeke at det ofte er narsissisme inn i bildet, der et av barnene blir syndebukken)

https://www.webpsykologen.no/artikler/familieproblemer/

https://glynissherwood.com/12-steps-to-breaking-free-from-being-the-family-scapegoat/

 

Anonymkode: 3c3ec...f2f

[The Kitten]

Hva sier søskene dine om måten hun behandler deg på?

 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Moren din er sosiopat, akkurat som min. 

Det beste valget jeg har gjort er å stå opp mot hver minste ting hun har kastet mot meg. Hun går spesielt på meg, mens hun elsker min søster. Tror rett og slett at jeg er for tøff for henne, hun har ikke klart å knekke meg rett og slett.

Anonymkode: ccc12...fad

Etter å ha lest om kjennetegn på en sosiopat, så kjenner jeg ikke henne igjen. Men at hun er narsissistisk, der er det mange trekk jeg kan kjenne igjen. 

 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje hun er misunnelig for at du har utrettet noe hun skulle ønske hun gjorde? Eller misunnelig på noe annet? Tror du kanskje hun har nag mot et eller annet mot deg? 

Kanskje ikke svar på spm ditt, men du fortjener ikke dette. Sett deg ned og snakk med kvinnemennesket og få henne til å forklare seg. Hvis det bare er svada ville jeg gitt f i hele dama og omgitt meg med folk som viser kjærlighet. Det er kjærlighet og godhet du trenger ♡ 

Anonymkode: 9a6a6...c93

Kanskje, jeg vet ikke. Det er ikke mulig å snakke med henne om noe som helst. Hun vil gå i forsvarsposisjon med en gang og anklage meg for alt jeg har gjort. Jeg er nok ganske nær ved å avslutte forholdet, men de gangene hun er hyggelig får jeg dårlig samvittighet for å i det hele tatt tenke slik. 

 

11 timer siden, Mrs.Purdey skrev:

Flytt langt unna og få de på avstand. Forøvrig vil et «oppvaskmøte» vært på sin plass om du orker, men er hun så manipulerende at du tenker hun vil gå seirende ut så dropp det. 

Hun går nok seirende ut av det uansett. Jeg har prøvd flere ganger før, men ender alltid opp med å være den "urimelige". 

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er trist å høre at du opplever det sånn! Det virker som du innerst inne vet at det ikke er deg det er noe galt med! Og fortsett å hold på det. Du har klart å utrette ting når det kommer til utdanning og fått gjort spennende ting i løpet av livet ditt. I tillegg til det har du en flott kjæreste og et barn. 

Ingen fortjener å høre sånn i det hele tatt! Uansett hvordan situasjonen er og spesielt ikke fra sin egen mor. Det kan virke som du har fått rollen som «syndebukk» eller scapegoat som det heter på engelsk. Der du får ufortjent mye skyld og kritikk. Dessverre, så ville det ha vært sånn uansett om du var plettfri. Fordi det er en rolle du har fått i familien. Ofte er det slik at andre søsken får mer rollen som gullunger. 

Det er forskjellsbehandling. Dessverre så kan søsken i familier bli favorisert over andre, men ofte til en viss grad. Selvfølgelig ikke i alle, men det hender seg dessverre ofte. Det er mange grunner til at det kan være sånn, men det ligger i moren din. Det kan være at moren din sliter med selvbildet, noe det høres ut som her, ettersom hun rakker ned på andre. Og at hun bærer på vanskelige følelser selv, derfor overfører hun følelsen sine på deg. Altså det er en måte for henne å flytte vanskelige følelser og fokuset over på noen andre. Fordi hun ikke kan takle det selv.

Det virker også som at det kan bli forsterket på grunn av misunnelse. Hvis hun ikke har klart å oppnådd like mye i livet, eller har vært i en vanskelig situasjon lenge. Vil også påpeke at det kan være at hun finner likhetstrekk med deg, som hun ikke liker med seg selv. Selv om alle kan ha de trekkene. Det kan som sagt være forskjellifeårsaker. Men de høres mest ut som at hun har det vanskelig selv og derfor overfører det på deg eller skifter fokuset mot deg i stedet. 

Det er et usunt forhold over tid, ettersom det går på selvfølelsen din og du får aldri bygd den opp ordentlig, hvis du mottar den typen kritikken. Dessverre, så er nok hun låst fast i sitt mønster og endrer seg ikke. Det er hennes måte å takle hennes egen tilværelse på, ikke noe feil med deg. Den eneste som egentlig trenger å akseptere det, er deg selv. Styrk din egen selvfølelse. Og du burde absolutt ta avstand fra moren din i den perioden.

Du kan eventuelt prøve senere, når du er sterkere og ha mer kontakt med henne. Men da må du sette grenser, for hva som er greit og ikke. Hver klar på dem. Si ifra at det ikke er greit. Hvis hun fortsetter så kan du til og med gå ut døra og reise hjem. Slike mennesker fortsetter ofte fordi de vet at de ofte ikke får ordentlige konsekvenser for det eller reaksjoner mot det de gjør. Derfor må du fokusere på selvfølelsen din og å lære deg å sette grenser.

Det ble et rotete svar, men håper det kan være litt til hjelp, selvfølgelig kan det være at mye av dette ikke gjelder din situasjon. Ettersom jeg ikke kjenner den helt.

Anonymkode: 3c3ec...f2f

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive et utfyllende innlegg. Det meste du sier gir mye mening, og det er godt å høre at det ikke er min feil. Jeg må innrømme at jeg går lett i forsvarsposisjon selv og viser lite optimisme. Samtidig er det et resultat av at hun påpeker alt jeg gjør feil, og jeg orker ikke å le med henne, fordi jeg vet hvert øyeblikk blir hun sur for noe. 

Jeg antar det var du som vedla innleggene under? Det som ble skrevet om scapegoat kjente jeg meg igjen i. Jeg kjente meg faktisk igjen i alle punktene, og alt stemte ved familien min. Jeg tror rett og slett jeg er den sorte fåren i familien. Har aldri tenkt at det er et psykologisk perspektiv på det, men jaggu her traff du blinken. Takk for innleggene, det ga meg et nytt syn på ting. 

7 timer siden, The Kitten skrev:

Hva sier søskene dine om måten hun behandler deg på?

 

De sier ingenting. De er veldig enige om at hun er urimelig. De oppfører seg og annerledes de gangene vi alle er samlet. Problemet er at de aldri sier i mot henne, men bare later som at de enige i hva hun sier, selv om de ikke er det. Jeg har og tidligere tatt en prat og gitt uttrykk for at jeg blir forksjellsbehandlet, men de gjør ikke noe for å støtte meg. 

Anonymkode: 909a0...88b

[AnonymBruker]

Det er bra at det jeg skrev hjalp deg med å forstå det bedre. Selv om det er veldig vanskelig å ta det til seg at det er slik. Du fortjener heller ikke å bli behandlet på den måten, uansett hva det måtte være. Det viktigste for deg er å bygge opp selvfølelsen din og da er det kanskje best å ta avstand fra henne en stund. Og bli flinkere til å sette grenser for hva som er greit og ikke. Måten henne oppfører seg på finnes det ingen unnskyldninger for, hun er selv voksen og må ta ansvar for egne handlinger. Det er ikke rart hvis du reagerer negativt på å bli behandlet sånn. Det ville hvem som helst ha gjort. På den andre siden er du selv voksen nå og har mye større frihet til å bestemme over ditt eget liv. Det gjelder å holde fokuset fremover.

Ha heller de personene som tar vare på deg rundt deg og de søsknene dine som er enige i at det er sånn. Det kan være vanskelig for de å konfrontere moren deres, hvis hun oppfører seg kontrollerende og de har sett hvor kritisk hun kan oppføre seg. Allikevel vet du at de også anerkjenner at det er forskjellsbehandling til stedet. Det er uansett ikke så mye annet du får gjort. Du må først og fremst ta vare på deg selv. 

Anonymkode: 3c3ec...f2f

[Tankerangler'n]

Ingen lett situasjon du er i.

Gjenkjennelseseffekten fikk meg til å lage profil for å kunne svare deg. 

Aller først vil jeg anbefale deg å lese Anita Sweeney sine to bøker om emnet, Null kontakt & motmakt og Sannheten seirer - Når maskene faller (begge kan bestilles her). Spesielt den første boka kan være nyttig for å kunne avklare hva slags personlighet du utsettes for, og få deg til å innse en del grunnleggende sannheter om emnet. Den andre forklarer hvordan du kan håndtere en slik personlighet best mulig, hvis nullkontakt ikke er gjennomførbart.

Jeg er enig med deg i at det høres mer ut som om moren din er en narsissist enn renspikket sosiopat/psykopat, men den eneste forskjellen er egentlig bare graden av manglende sosiale antenner og evnen hun har til å sette i gang - og utføre - faenskap mot sine "skyteskiver" - som typisk er personer de har en nær relasjon til.

Ta det som et kompliment at hun har singlet deg ut som mål. Det betyr at du er sterk og har egenskaper hun så gjerne skulle hatt selv. At hun ikke er i stand til å vise normal omsorg og oppførsel er hennes problem, og ikke ditt. Din utfordring er å avklare hvor mye tid og krefter du orker å bruke på å ta deg nær av det hun sier og gjør, samt hvorvidt du er kapabel til å ha en slik person i livet ditt uten å gå til grunne selv. Husk også at barna dine vil merke det samme som deg. Skal de beskyttes fra- eller forklares mormors demoner? 

LYKKE TIL! <3