Husker du "alt" som gikk galt? Eller rister du det av deg og går videre i livet?

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette er riktig underforum, men prøver her.

Det er spennende hvordan folk er forskjellige. Jeg tror det meste av personligheten vår er medfødt og følger oss gjennom hele livet. Vi formes og påvirkes av andre mennesker og miljø også, det er klart. Og vi kan nok også lære oss å endre oss noe/tenke og føle annerledes rundt ting enn hva som føles naturlig for oss i utgangspunktet. Men det krever bevissthet og innsats.

Vi er så ulike når det kommer til dette å huske eller glemme de tingene som ble dumt og vanskelig. Eller at man gjorde noe dumt. Eller at noen var urettferdige mot deg.

Selv henger jeg mentalt mye igjen i det som har vært komplisert eller dumt. Har nok også en sterk tilbøyelighet til å overdrive følelsen av at noe ble dumt. Alt fra store ting og små ting. Har noen gjort meg urett kan jeg gjerne tenke mye på dette mange år etterpå. Samtidig er jeg tilgivende på den måten at jeg er omgjengelig og hyggelig med de det måtte gjelde. Men jeg glemmer bare ikke. Det kommer tilbake i bølger. Glemmer ikke egne tabber heller, neida. De må kvernes og tenkes mye på, det er klart. Lenge. Flere år gjerne. Ellers har jeg et fint liv, har godt humør og humor, er sosial og har venner og familie. Har masse å være takknemlig for og har en positiv innstilling til mye i livet. Jeg føler ikke at det handler om å være pessimist. Det er bare alt dette som henger igjen inne i hodet automatisk. Og greia er: Jeg har alltid vært sånn! Så lenge jeg kan huske.

Hvordan er du? Likner du på meg eller er du mer typen som legger ting fort bak deg, glemmer det og klarer å la være å bruke energien din på ting som ble feil? Bærer du over med egne tabber?

Bare interessant å høre ulike opplevelser.

Anonymkode: 9dcb1...989

[SoWhat?]

De færreste glemmer vel ting, og jeg tror det er ganske normalt å tenke på det nå og da. Det er vel også litt sånn at om det har vært mye opp igjennom, så blir neste "krise" eller krise, farget av tidligere hendelser, og en tanker litt lettere ned i kjelleren. 

Jeg går videre, og dveler ikke for mye ved tidligere hendelser. Tanker kommer nå og da, men så lar jeg dem ikke få feste. Det er viktig for meg å være her og nå, og tenke framover. Har lett for å tilgi, og bærer veldig lite nag til noen. Vi er "bare" mennesker på godt og vondt alle sammen. 

Nå kan jeg tenke meg tilfeller hvor jeg nok ikke ville tilgitt, men har heldigvis vært skånet for sånne hendelser. 

[AnonymBruker]

Jeg bruker litt tid på å legge det bak meg, men så biter jeg tennene sammen og går videre. Og har jeg først lagt det bak meg så er jeg ferdig med, passer bare på å ta med meg verdifull erfaring slik at jeg ikke gjør samme feil igjen.

Anonymkode: 4e9e2...d81

[frekvens]

Når jeg ligger alene i senga og sliter med å sove så kommer minnene og biter meg i ræva. Har gjort noen tabber jeg kunne vært foruten...

[Mafoyo]

2 minutter siden, frekvens skrev:

Når jeg ligger alene i senga og sliter med å sove så kommer minnene og biter meg i ræva. Har gjort noen tabber jeg kunne vært foruten...

Også er det jo et spørsmål hva hver enkelt opplever som "tabber". Noen straffer seg selv for "alt" de har gjort eller sagt som kan være litt galt. Mens andre kan gjøre nokså drøye ting, og det preller likevel av....

[frekvens]

Min eks var slik at kunne hun ikke gjøre noe med det så var det ikke noe å tenke på mens jeg er født med dårlig samvittighet. Tok et år eller så etter bruddet før jeg innså at det var hun som oppførte seg dårlig og ikke jeg. Jeg dveler dessverre med småting. 

[AnonymBruker]

Ting går i glemmeboken etterhvert. Om det så går 10 år.

Anonymkode: 43d0f...9bd

[AnonymBruker]

Rister det av meg å går videre. Dog kommer det ett gufs i ny og ne.  Men kun for de skikkelig fæle tingene.

Anonymkode: 6285d...c92

[AnonymBruker]

Jeg er den typen som rister det av meg og går videre. Dette tror jeg er fordi jeg har opplevd mye tap, sorg, og vonde ting i barndommen. Og lever etter regelen: « Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere». Hvis jeg skulle sette meg ned å gruble over ting, føle på ting osv, tror jeg det hadde tippa over for meg rett og slett. Så nå er jeg slik at jeg ikke orker å bry meg med småting som skjer. Livet er for kort. Og de «store» tingene, vel, jeg lever på tross av alt. Jeg er sterk og kan overleve alt, og grubling og tristhet vil ikke gjøre livet bedre eller endre tingenes tilstand. 

Anonymkode: 6a795...ecc

[GammelSierraFan]

Noen ting kommer til overflaten og gnager litt av og til, men ellers er det ikke noe jeg stadig grubler over og mister nattesøvnen av. Det er ikke noe man kan få gjort med nå uansett. 

[Fru Uperfekt]

Husker det, men lar det ikke styre livet mitt

[AnonymBruker]

Det dukker av og til opp, noen ganger føler jeg at jeg besøker de vonde minnene litt med vilje og lar dem gnage litt. Som å pelle på en skorpe. Men jeg prøver å ikke tygge for mye på dem, det er helt vilt hvor fort man glemmer noe om man ikke henter det opp fra minnebanken til stadighet. Jeg har sikkert gjort masse jeg har angret på der og da gjennom livet som bare er helt borte nå, spesielt følelsen man hadde da det skjedde svinner jo hen. Men så er det noen ting jeg har dvelt litt for mye ved med jevne mellomrom sånn at jeg fremdeles husker det og fremdeles kan kjenne på den følelsen jeg hadde da.

Men er litt som med fylleangsten, man må gjøre noen mentale øvelser hvor man bare dytter det bort og distraherer seg selv med noe annet og så går det over med tid og slutter å hjemsøke deg. Det er bortkastet tid og energi å gruble på det som er skjedd, man må bare se fremover. Om 100 år er allting glemt, som det heter. Setter ting litt i perspektiv. Jeg har også opplevd at folk har kommet til meg og beklaget seg for det som skjedde for 5 eller 10 år siden som de skammet seg veldig over, og så har jeg selv ikke skjenket det en eneste tanke. Man grubler på mye greier hvor andre er involvert, hvor de knapt har det fått det med seg og langt mindre tenkt noe særlig på det.

Anonymkode: 424f6...4a6