Kan jeg tømme hodet mitt her ?

[Gjest Gjest nå.....]

Jeg har sottet og tenkt og lest her nå... Og jeg trenger å sette fri noen tanker...

Er det bare meg som ikke er stormende forelska i kjæresten min og som ikke alltid føler at han er drømmemannen? Faktisk er det ganske SJELDEN at jeg i det hele tatt føler at han ER drømmemannen. Er sammen med han mest pga tryggheten han gir... Jeg vet han elsker meg, men han er desverre dårlig på å vise det. Derfor (?) har kjærligheten min til han begynt å visne bort.

Synes alle her inne lager slike : smilyer hver gang det snakkes om kjæresten og at de kan lage milelange lister over hvor perfekt han er.

Virker som om alle er FORELSKA!

OG JEG VIL OGSÅ VÆRE DET ! :oops:

Det som irriterer meg mest er det at han ALDRI overasker meg på en koselig/romantisk måte. INGEN romantikk eller spenning i froholdet.

Jeg er ikke glad i meg selv, og føler at jeg bare blir mindre og mindre glad han.

Gnisten er borte ! Jeg klarer såvidt å glede meg til sommeren, for da skal vi på ferie sammen. Jeg gleder meg ikke fordi vi skal gjøre noe romantisk og koselig bare oss to, for jeg vet at det kommer til å bli mer en sånn fuckfriends greie. Han er jo som sagt ikke romantisk og jeg klarer det bare ikke... Han er jo så snill og god og grei, men han gjør aldri noe for at vi skal kose oss sammen på en romantisk måte.

Føler at gnisten er borte , både i forholdet og i livet mitt.

Jeg savner dette:

-Å ha èn dag uten gråting og klaging og angst.

-Å slippe å føle skam fordi jeg syter og klager

-Å føle kjærlighet når han holder rundt meg

-Å bli kåt på han

-Å glede seg over og sette pris på livet.

-Å føler meg trygg på/stole på forholdet, meg selv, fremtiden og han

-Energi nok til å lette på ræva og GJØRE noe for å forbredre livet mitt

-Viten om HVA jeg skal gjøre for å gjøre livet bedre

Jeg misliker meg selv så utrolig sterkt. Både den tafatte holdningen min og den stygge kroppen min. Føler frustrasjon når jeg ser meg selv i speilet og inni meg hånler jeg av meg selv når jeg trener... for trening hjelper ikke uansett. Ser ingen resulater.

Jeg sitter med to følelser hver gang jeg snakker/skriver om tankene mine. Den ene følelsen er håpløshet/sorg/tafatthet/oppgitthet i èn sort og går klump, og den andre er SKAM over at jeg sitter her og syter og klager.

Jeg har jo ingen rett til å klage, men jeg klarer ikke å stenge alt inne. Det er jo bare småtterier men for meg føles det tungt.

Folk sier "ta tak i det og ikke bare sitt på ræva og synes synd på deg selv, du bare syter og klager uten å gidde å prøve å gjøre det bedre" ... og jeg vet de har rett.

Men jeg vet ikke HVA jeg skal gjøre for å få det bedre ! Og jeg føler meg bare tom. Energiløs, rådløs og hudsløs... Jeg bare sitter her og puster og lever. Men det virker som om sjelen ikke henger med...

Dagene er som en grå grøt... jeg husker ikke hva jeg gjorde i går. Og det jeg gjorde i helga er helt slettet fra minnet mitt.... Følelser og minner bare forsvinner sakte men sikkert og det skremmer meg no jævlig. Føler meg senil .

Kanskje jeg trenger å gå til psykolog ? Eller kanskje jeg skal dumpe kjæresten? Er jeg på vei til å bli gal ?

Jeg er 19år, men føler meg som en 90åring. Jeg husker ingenting av noenting. Alle dager er like... Hverdagen er grå og død, og det er forholdet mitt også.

Jeg vil smile og le, og glede meg over livet og kjæresten min. Jeg vil ikke sitte her og være bitter over ting som har skjedd og jeg vil ikke føle mere hat for meg selv.

[Gjest SumoBryter]

Guri! Stakkars deg! Bedre lykke med neste mann??

Jeg var i et slikt forhold, ble tatt for gitt hele tiden, men med ny mann er alt perfekt, jeg er like forelsket hver dag og han overrasker meg ofte og gjor meg gjerne sma tjenester.

[Gjest Anonymous]

Hei

Jeg føler akkurat det samme som du, skulle tru det var jeg som har skreve dette. eneste forskjellen er at jeg er 27 og ikke 19.

Ja er det noen her inne som har noen gode råd

[Gjest Trådstarteren igjen...]

Guri! Stakkars deg! Bedre lykke med neste mann??

Jeg var i et slikt forhold, ble tatt for gitt hele tiden, men med ny mann er alt perfekt, jeg er like forelsket hver dag og han overrasker meg ofte og gjor meg gjerne sma tjenester.

Så jeg bør dumpe han.... ?

Vi har nettopp blitt enige om å flytte sammen til høsten jo... :-( (etter å ha vært sammen i 2,5 år... Ting går ikke fort her i gården nei )

[Gjest Anonymous]

Så jeg bør dumpe han.... ?

Vi har nettopp blitt enige om å flytte sammen til høsten jo... :-( (etter å ha vært sammen i 2,5 år... Ting går ikke fort her i gården nei )

Vel.. det er opp til deg det. Jeg skal ikke si hva du bor eller ikke bor gjore, men det var det jeg folte da jeg leste innlegget, at det finnes bedre der ute, jeg bare syns litt synd pa deg fordi jeg har vaert i lign. situasjon selv. Don't go for second best baby, put your love to the test.....

[Gjest lurven]

noen mennesker er bare dårlig på å vise kjæresten sin at de er glad i kjærsten sin.

men det betyr jo ikke et han ikke er glad i deg likevel.

[Gjest Anonymous]

Nei jeg vet at han er glad i meg... Jeg savner bare å få søte meldinger på tlf og slike ting. Null romantikk gir ikke akkurat forholdet så mye spenning...

Det er forresten ikke bare pga kjæresten jeg føler jeg deppa. Det har vært slik hele livet .

Så innlegget mitt burde vel kanskje vært posta et annet sted ettersom det omhandler andre ting enn bare forholdet....

[mjau]

Du blir neppe lykkeligere av å bli hos han, så du burde bare planlegge å flytte ut. Jeg flyttet nettop fra min forlovede og kjærest gjennom seks år, og jeg er bare 22. Kom det ut og gjør noe med livet ditt, alene i det fri:-) Han var også glad i meg, men han gav meg ingenting som utviklet meg som menneske. du er bare 19 år gammel, og han burde være den som ledsager deg, ahn er 8 år eldre, og skulle vært den modne mannen. Det finnes modnere yngre menn enn ham her i verden. Ikke begrens deg til folk i samme by som deg for å lete etter noen. Kansje du hadde trengt å være singel ei lita stund?? Finne deg sjæl??

[Gjest Nefertiti]

Hva med å overraske han litt selv? Legge opp til å være litt romantisk. Er det alltid han som trenger å være den romantiske? Kanskje han blir mer romantisk når du gir uttrykk for at det er det du liker?

Du tar ikke kjæresten din litt for gitt da? Da blir man nok litt likgyldig etterhvert.

Du sier at han er snill og god og grei. Kanskje dette er hans måte å være romantisk på? Er ikke alle som kjøper røde roser, sjokolade og bamser til kjærestene sine. Kanskje det er dine forventninger det er noe galt med?

Du sier at du savner å glede seg over og sette pris på livet?? Jeg blir litt forundret over at du lar dette være opp til kjæresten din å gjøre. Det er faktisk ditt ansvar. Du er selv ansvarlig for din egen lykke. Sett mer pris på de små tingene i tilværelsen. Ikke mål forholdet i roser eller romantiske middager.

Du har en kjæreste som tydligvis elsker deg (siden dere planlegger å flytte sammen) Tror du ikke han elsker kroppen din og? Det er bare destruktivt å tenke at en har en stygg kropp. Du kan se på treningen som en innsats for helsen din, ikke nødvendigvis synlige resultater. Trening gjør alltid godt for kroppen.

Ble langt dette her, men det var bare noen av mine tanker rundt dette...

Lykke til

[Gjest SumoBryter]

noen mennesker er bare dårlig på å vise kjæresten sin at de er glad i kjærsten sin.

men det betyr jo ikke et han ikke er glad i deg likevel.

POH!!!! Daarlig unnskyldning!! Da bor de jo i hvertfall prove litt hardere!! Jeg syns at i et forhold bor man kunne fole seg elsket, og handlinger er viktigere enn ord!

[Gjest SumoBryter]

Hva med å overraske han litt selv? Legge opp til å være litt romantisk. Er det alltid han som trenger å være den romantiske? Kanskje han blir mer romantisk når du gir uttrykk for at det er det du liker?

Du tar ikke kjæresten din litt for gitt da? Da blir man nok litt likgyldig etterhvert.

Ja, lykke til! Det hender likevel av og til at det blir ensidig (fra din side) om du prover, sa ikke bli skuffet hvis du prover og prover og han er like likegyldig....

[Gjest lurven]

POH!!!! Daarlig unnskyldning!! Da bor de jo i hvertfall prove litt hardere!! Jeg syns at i et forhold bor man kunne fole seg elsket, og handlinger er viktigere enn ord!

selvfølgelig går det an å skjerpe seg.

men tror ikke det er alle som er klar over det engang.

kanskje hun burde prøve å ta det opp med han

[Gjest SumoBryter]

selvfølgelig går det an å skjerpe seg.

men tror ikke det er alle som er klar over det engang.

kanskje hun burde prøve å ta det opp med han

Hmm.... Jeg bare tenker, hvis hun snakker med han om det, hva tror du kommer til a skje?

Enten sa kommer han ikke til a gidde, og hvis han gidder sa gjor han det sikkert et par ganger og sa blir han sitt gamle selv igjen og tar henne igjen for gitt igjen.

Og, sa tenker jeg at hvis hun skal sta for det romantiske for a liksom prove a inspirere ham sa kommer hun til a leve i et falskt haap om at han forandrer seg sikkert EEEN DAG, og sa skjer det aldri, og vips mange aar bortkastet.

Ja kanskje det gar ann aa forandre seg?? Det gjorde i hvertfall ikke min mann, selv om han lovte det mange ganger. Jeg snakker av erfaring. Og jeg er sa glad, for at jeg til slutt fant en ekte gentleman som elsker meg og glemmer aldri a vise det.

[Gjest Kath]

Lille vennen..

Jeg synes uansett du ikke skal nøye deg med å være misfornøyd med tilværelsen. Kom deg vekk fra deg, du fortjener faktisk så mye mye mer! Han vet bare ikke hvor utolig god du er. Du har så mye å gi, finn en som er villig til å gå like mye som deg selv.

Jo, du fortjener det.

[Gjest Anonymous]

Jøss så mange svar ... Det var hyggelig!

Ser det er delte meninger her... noen mener jeg bør bli mens andre mener jeg bør dumpe han...

Jeg har forresten forsøkt å snakke med han , mange ganger ! Han blir sur hver gang og jeg får alltid tilbake at jeg ikke er noe mer romantisk selv. Han lovte for en tid tilbake å bli flinkere til å vise at han setter pris på meg hvis jeg lovte å slutte å kjefte på han for alt mulig (jeg har en barnslig og dum tendens til å la frustrasjonen min gå ut over han :oops: arbeider med det hver dag og det blir bedre..) Jeg vet ikke om jeg kjefter no mindre... jeg tror jeg gjrø det. Litt. Og han har blitt LITT flinkere til å si pene ting..

Jeg er vel kanskje litt kravstor... Og jeg føler ikke at mangel på romantikk er "god nok grunn" til å gå ifra han på en måte... Jeg vet jo at han elsker meg, så det er ikke derfor jeg vil ha romantikk og oppmerksomhet .. Det er mer fordi det er så hyggelig å bli skjemt bort litt... Men jeg er jo ikke i noe grusomt forhold. Er fult klar over at det er forhold som er langt værre enn vårt. Det eneste problemet vårt er at det er litt dødt.

Håper det går å få tilbake spenningen og følelsene.

Jeg tror ikke jeg skal gå ifra han ennå... Som Swan sa, en kjærlighetssorg på toppen av dette blir kanskje litt for mye. Vi får prøve å få det til å fungere, og er han giddaløs og utakknemlig får jeg beholde han frem til jeg klarer å stå på beina og heller dumpe han da. (det hørtes veldig kynisk ut :oops: )

Og det med depresjonen.... jeg vil helst prøve naturmidler før jeg tyr til medisin... Skal prøve bach blomstermedisin, og et annet preparat, og fungerer ikke de tar jeg kontakt med legen.

Det hadde på en måte vært deilig å funnet ut at om det ER depresjon eller ikke. Har man en diagnose blir man jo tatt litt mer seriøst... har en følelse av at de fleste jeg forteller dette til ser på det som en "fjortisswannabedeppegreie".

Vil gi naturmedisinen en sjanse før jeg går over til skolemedisinen. Vil ha så lite kjemikalier i kroppen som mulig.

Og ang trening, jeg og typen trener minst 4 dager i uka. Det pleier å gi et lite kick til selvtilliten (så lenge jeg ikke ser i speilet ) så jeg kommer til å fortsette med det ja. Føler at det "holder meg oppe" på en måte.

Og til slutt må jeg bare si at jeg utrykte meg nok litt feil i hovedinlegget... Jeg fikk det til å høres ut som han er årsaken til de tunge følelsene mine og det er nok ikke tilfellet. Jeg var faktisk værre FØR jeg møtte han. Så kom en liten oppgangsperiode (noen stormende forelskelse har vi aldri hatt, men det var jo litt ekstra følelser i begynelsen) og nå kjenner jeg at jeg er på vei ned igjen. Har slitt med sosial angst (hvis jeg har rett til å sette noen diangose på meg selv...) siden jeg var en 6-7 år. Og ble mobba av foreldre og klassekamerater fra jeg begynte på barneskolen til jeg avsluttet vgs. Vil nok heller tro at det er det som er årsaken til følelsene mine....

Får håpe det blir bedre til høsten. Da flytter jeg jo som sagt og møter forhåpentligvis nye mennesker og får et miljøskifte.

Forhåpentligvis har jeg fått snakket med lege/fått medisiner innen det og ser lysere på ting.

Jeg vil bare si tusen takk for all omtanken Det varmer !!

[Gjest Anonymous]

På innlegget ditt virker det som du sliter med flere ting enn en tafatt kjæreste. Kjæresten din er sikkert ikke så ille, og "romantiske" overraskelser sitter ikke i så lenge hvis de ikke er etterfulgt av omsorg og interesse for hverandre. Du er bare 19 år, så jeg ville ikke synes det var rart om dere ikke fortsatte å være sammen (og jeg synes ikke det er tregt å flytte sammen etter to og et halvt år når du er så ung..). Selv om det ikke nødvendigvis er noe "galt" med kjæresten din vet jeg hvordan det er å bekymre seg og irritere seg over å være i et forhold som ikke gir en noe som helst. Men om du bør gjøre det slutt med han må du avgjøre selv.

Når det gjelder de andre tingene du sliter med gjør jo de sitt til at forholdet og alt annet virker utrolig negativt. Jeg synes du skal komme deg til legen og får henvisning til psykolog så fort du kan. Det er ikke vits i å kaste bort ungsdomstida på å være lei seg og ikke se noe håp, jeg er helt sikker på at du kan få det bedre med litt hjelp.

[Gjest SumoBryter]

Jøss så mange svar ... Det var hyggelig!

Ser det er delte meninger her... noen mener jeg bør bli mens andre mener jeg bør dumpe han...

Jeg har forresten forsøkt å snakke med han , mange ganger ! Han blir sur hver gang og jeg får alltid tilbake at jeg ikke er noe mer romantisk selv. Han lovte for en tid tilbake å bli flinkere til å vise at han setter pris på meg hvis jeg lovte å slutte å kjefte på han for alt mulig (jeg har en barnslig og dum tendens til å la frustrasjonen min gå ut over han :oops: arbeider med det hver dag og det blir bedre..) Jeg vet ikke om jeg kjefter no mindre... jeg tror jeg gjrø det. Litt. Og han har blitt LITT flinkere til å si pene ting..

Jeg er vel kanskje litt kravstor... Og jeg føler ikke at mangel på romantikk er "god nok grunn" til å gå ifra han på en måte... Jeg vet jo at han elsker meg, så det er ikke derfor jeg vil ha romantikk og oppmerksomhet .. Det er mer fordi det er så hyggelig å bli skjemt bort litt... Men jeg er jo ikke i noe grusomt forhold. Er fult klar over at det er forhold som er langt værre enn vårt. Det eneste problemet vårt er at det er litt dødt.

Håper det går å få tilbake spenningen og følelsene.

Jeg tror ikke jeg skal gå ifra han ennå... Som Swan sa, en kjærlighetssorg på toppen av dette blir kanskje litt for mye. Vi får prøve å få det til å fungere, og er han giddaløs og utakknemlig får jeg beholde han frem til jeg klarer å stå på beina og heller dumpe han da. (det hørtes veldig kynisk ut :oops: )

Og det med depresjonen.... jeg vil helst prøve naturmidler før jeg tyr til medisin... Skal prøve bach blomstermedisin, og et annet preparat, og fungerer ikke de tar jeg kontakt med legen.

Det hadde på en måte vært deilig å funnet ut at om det ER depresjon eller ikke. Har man en diagnose blir man jo tatt litt mer seriøst... har en følelse av at de fleste jeg forteller dette til ser på det som en "fjortisswannabedeppegreie".

Vil gi naturmedisinen en sjanse før jeg går over til skolemedisinen. Vil ha så lite kjemikalier i kroppen som mulig.

Og ang trening, jeg og typen trener minst 4 dager i uka. Det pleier å gi et lite kick til selvtilliten (så lenge jeg ikke ser i speilet ) så jeg kommer til å fortsette med det ja. Føler at det "holder meg oppe" på en måte.

Og til slutt må jeg bare si at jeg utrykte meg nok litt feil i hovedinlegget... Jeg fikk det til å høres ut som han er årsaken til de tunge følelsene mine og det er nok ikke tilfellet. Jeg var faktisk værre FØR jeg møtte han. Så kom en liten oppgangsperiode (noen stormende forelskelse har vi aldri hatt, men det var jo litt ekstra følelser i begynelsen) og nå kjenner jeg at jeg er på vei ned igjen. Har slitt med sosial angst (hvis jeg har rett til å sette noen diangose på meg selv...) siden jeg var en 6-7 år. Og ble mobba av foreldre og klassekamerater fra jeg begynte på barneskolen til jeg avsluttet vgs. Vil nok heller tro at det er det som er årsaken til følelsene mine....

Får håpe det blir bedre til høsten. Da flytter jeg jo som sagt og møter forhåpentligvis nye mennesker og får et miljøskifte.

Forhåpentligvis har jeg fått snakket med lege/fått medisiner innen det og ser lysere på ting.

Jeg vil bare si tusen takk for all omtanken Det varmer !!

Unnskyld meg, men jeg ma bare sporre, hvordan vet du at han elsker deg,nar han ikke viser det? Jeg syns det helt klart hortes mer ut som om du er avhengig av ham enn at dere har kjaerlighets forhold, jeg har vaert i den situasjonen selv, darlig selvtillitt kan fore til at man aksepterer mer vondt enn man booor!!! Og han hortes akkurat ut som min ex! Nar du sier at han blir sur og sier at du aldri er romantisk selv osv.... Ikke lev med det der lenge!! Ikke kast bort flere aar enn nodvendig!!! Please!

[Gjest Anonymous]

Det hadde på en måte vært deilig å funnet ut at om det ER depresjon eller ikke. Har man en diagnose blir man jo tatt litt mer seriøst... har en følelse av at de fleste jeg forteller dette til ser på det som en "fjortisswannabedeppegreie".

Det dummeste du gjør er å ikke ta symptomene du kjenner på alvor. Depresjon kan i værste fall ha døden som utfall. Kom deg til fastlegen! Hvis du ikke vil ta anti-depressiva, så si det til ho eller han.

Jeg synes det høres veldig rart ut at du vurderer å bli værende i forholdet mens du planlegger å dumpe han seinere. At du tenker slik synes jeg betyr at du bør gå ut av forholdet med en gang.

Håper det går bra med deg.

*klem*

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du høres veldig streng ut nå , SumoBryter. Jeg er enig i at det i hvert fall oppleves som vanskelig å VITE om den andre elsker en når han sjelden viser det, men folk uttrykker følelser veldig forskjellig. Kjæresten min, feks (som jeg periodevis er veldig opppgitt over..), ville aldri flydd rundt og strødd roseblader i senga, ei heller har han noe behov for å sitte sammen med meg og prate i timesvis. Selvsagt frustrerer dette meg til tider, fordi JEG har behov for mye oppmerksomhet, men han viser på andre måter at han er veldig glad i meg, og at han "ser" meg, og bryr seg om hvordan jeg har det. Så får jeg heller vurdere utfra mine egne behov om jeg vil bli hos han.

Til trådstarter: Jeg tror du kan se fram til å flytte:) Når du har hatt mange negative opplevelser der du er fra kommer man lett inn i et mønster det er vanskelig å bryte ut av. Selv ble jeg ikke mobbet, men var veldig sjenert og usikker på skolen. Etter flere miljøskifter i voksen alder har ting stort sett bare blitt bedre og bedre:)

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Lykke til, og håper det ordner seg med deg og kjæresten din!

:dagensrose: