Savner tilstedeværelse fra samboer og far til kommende barn

[AnonymBruker]

Min samboer er stor fotballentusiast og bruker mye tid på nettopp denne hobbyen. Han er supporter av det lokale fotballaget som han følger og drar på kamper til, og dette har jeg forståelse for og aldri hindret han i. Det jeg ikke forstår er hvorfor han må bruke så mye tid på å få med seg alt annet. Både andre kamper innenfor ligaen han i utgangspunktet følger og utenfor. Han sitter klistret foran både en og to skjermer 4-5 kvelder i uka og hver søndag ser han fotball fra ettermiddag til sent på kveld.

Nå skal vi ha barn sammen og jeg føler helt ærlig at jeg skal bli tobarnsmor. Jeg har selvsagt alltid visst at han interesserer seg for fotball og bruker tid på dette, men jeg synes det bare blir mer og mer tidsdrivende. Ikke ser han bare kamper på tv - han bruker også mye tid på mobilspill og går med headset i ørene store deler av tiden (hvor han hører på fotballrelaterte ting). Jeg synes med andre ord han bare forsvinner mer og mer inn i den teknologiske verden og jeg bekymrer meg for hvordan hans mangel på tilstedeværelse skal bli når barnet er født. Da «forventer» jeg liksom mer av han enn det jeg har gjort mens det bare har vært oss.

Har selvsagt prøvd å prate med han om disse tingene, men når ikke gjennom. Han responderer bare med at han må få se og gjøre det han vil, og at det allerede er mye han kunne tenkt seg å få med seg, men som han ofrer. Og da lurer jeg på hvor mye man egentlig skal få med seg? Jeg føler det blir litt som at jeg skulle satt meg ned og sett serier 6 timer hver søndag og 2-3 timer flere kvelder ellers i uka og rett og slett bare meldt meg totalt ut, for det er det jeg føler han gjør.

Er jeg urimelig som ber han begrense denne fotballtittingen og alt teknologisk som ellers opptar han? Er også usikker på hva jeg synes om at han skal dra på kamper osv den første tiden etter barnet er født. Ser helst at han er hjemme med oss og prioriterer oss som familie. Men om han kun skal sitte og se fotball og likevel ikke være mentalt tilstede, synes jeg nesten det er like greit at han er ute av hus. Jeg kjenner bare at jeg trenger å se at når alt kommer til alt, så er det jeg og barnet som kommer først i rekken.

Vil også legge til at denne graviditeten ikke var planlagt - da hadde vi selvsagt blitt enige om disse tingene på forhånd. Om alder spiller noen rolle, er jeg 23 og han 31 år. Vært sammen i 3,5 år.

Anonymkode: 5c77a...bb4

[Gjest GoldenLioness]

Jeg skjønner ikke at dette ikke var et tema FØR dere bestemte dere for å få barn...selv om det ikke var planlagt så vet du jo hva du har å forholde deg til. 

Og du er knapt ute av tenårene mens han er godt voksen og oppfører seg som en drittunge. Spørs om du ikke blir alenemor på sikt. 

[AnonymBruker]

Oi, det høres ikke akkurat ut som dere kommer til å bli gamle sammen, for jeg tviler på at han kommer til å endre seg, og jeg tviler på at du kommer til å gidde mer. Jeg har en fotballinteressert kjæreste selv, og han ser de kampene han MÅ se (de to lagene han liker), også ser han andre kamper som kan være morsomme, dersom jeg har lyst til å se de med han. Hvis ikke er det ikke så viktig. Han har altså funnet en sunn balanse som funker for oss begge. Samboeren din virker jo som han tror han bor alene og bare har seg selv å ta hensyn til. Det hadde ikke jeg giddet.

Anonymkode: 4f5ff...6d3

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er litt for sent å ta tak i nå. Du har valgt denne fyren som far til ditt barn. 

Anonymkode: 2d2b1...2ca

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en usunn avhengighet. Avhengige klarer heller ikke se hvor stort problem de egentlig har. Hvorfor valgte du å få barn med han når han åpenbart ikke har tid til barn?

Anonymkode: 40cff...be8

[AnonymBruker]

Jeg ser jo nå at jeg burde slått ned hardere på disse tingene tidligere, men please, vær snill. Jeg er allerede sliten og frustrert nok som det er og ønsker bare konstruktive tilbakemeldinger. Innser jo mer og mer at jeg sitter dypt i det, men er dessverre lett å være etterpåklok.

Ts

Anonymkode: 5c77a...bb4

[AnonymBruker]

Gjør han husarbeid, eller fungerer du som hushjelpen hans? 

Anonymkode: ed18e...58d

[Mafoyo]

Høres ikke bra ut som flere over her sier. Men nå er situasjonen som den er. Du må selvsagt forsøke å snakke med ham. Finn et tidspunkt der stemningen mellom dere er god og dere har ro. Si som du sier over her; hva hvis du hadde meldt deg ut sånn som han? Og han måtte sørge for babyen stort sett alene? Hvordan vill han oppleve en slik situasjon? Om han ser for seg at en familiefar skal kunne bruke mesteparten av sin tid på seg og sitt?

Prøv å behold roen. Men du kan være tydelig ovenfor ham når det gjelder din frykt for at du vil kunne mistrives i forholdet etter at babyen kommer. Han kan vel komme til å miste deg om ikke han endrer seg. Eller blir du værende for en hver pris?

 

[Gjest GoldenLioness]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser jo nå at jeg burde slått ned hardere på disse tingene tidligere, men please, vær snill. Jeg er allerede sliten og frustrert nok som det er og ønsker bare konstruktive tilbakemeldinger. Innser jo mer og mer at jeg sitter dypt i det, men er dessverre lett å være etterpåklok.

Ts

Anonymkode: 5c77a...bb4

Og derfor må du sette hardt mor hardt NÅ!

Om han ikke endrer seg innen kort tid så kom deg bort fra forholdet og ta deg av ungen alene for et slikt forhold vil være drepen for deg som nybakt mamma.

[AnonymBruker]

Man kan ikke endre andre mennesker, bare seg selv. Hvis du vil at dette skal fungere, er det du som må finne en løsning på hvordan du kan leve med ham og holdningene hans. Å akseptere at det er slik det vil bli vil være mindre energikrevende enn å kjempe en nytteløs kamp med nebb og klør for å endre samboeren din, dessverre. Det er bare å lese diverse tråder her inne.

Det er også dessverre slike ting man må reflektere over _før_ man velger en mann å få barn med. Ja, det er lett å være etterpåklok, men det er jo det valget i livet man tar med høyest risiko: å velge far til sitt barn. Selv er jeg 35 og har fortsatt ikke vært sammen med en mann jeg kunne sett for meg som en egnet far til mitt barn, så derfor velger jeg heller å være barnefri resten av livet.

Kanskje livet som alenemor kunne vært et alternativ (seriøst ment)?

Anonymkode: 261de...4b8

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Mafoyo skrev:

Høres ikke bra ut som flere over her sier. Men nå er situasjonen som den er. Du må selvsagt forsøke å snakke med ham. Finn et tidspunkt der stemningen mellom dere er god og dere har ro. Si som du sier over her; hva hvis du hadde meldt deg ut sånn som han? Og han måtte sørge for babyen stort sett alene? Hvordan vill han oppleve en slik situasjon? Om han ser for seg at en familiefar skal kunne bruke mesteparten av sin tid på seg og sitt?

Prøv å behold roen. Men du kan være tydelig ovenfor ham når det gjelder din frykt for at du vil kunne mistrives i forholdet etter at babyen kommer. Han kan vel komme til å miste deg om ikke han endrer seg. Eller blir du værende for en hver pris?

 

Har prøvd å sette det i perspektiv for han på den måten du beskriver, men han er veldig uinteressert i å i det hele tatt føre en samtale. Som at han ikke skjønner hvor mye det faktisk plager meg og at jeg mener alvor. 

Blir selvsagt ikke værende for enhver pris, men ønsker å se om farsrollen i seg selv kan få han til å få opp øynene. Jeg tviler, men tenker det er verdt et forsøk.

Ts

Anonymkode: 5c77a...bb4

[AnonymBruker]

Hva med at du nå, før baby er født, pakker sakene dine og bor hos mor/far/en venn en liten stund, så han faktisk skjønner at du mener alvor og at han må ta noen grep? Og gjøre det klinkende klart for han hvorfor du gjør det?

Anonymkode: 4f5ff...6d3

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ikke endre andre mennesker, bare seg selv. Hvis du vil at dette skal fungere, er det du som må finne en løsning på hvordan du kan leve med ham og holdningene hans. Å akseptere at det er slik det vil bli vil være mindre energikrevende enn å kjempe en nytteløs kamp med nebb og klør for å endre samboeren din, dessverre. Det er bare å lese diverse tråder her inne.

Det er også dessverre slike ting man må reflektere over _før_ man velger en mann å få barn med. Ja, det er lett å være etterpåklok, men det er jo det valget i livet man tar med høyest risiko: å velge far til sitt barn. Selv er jeg 35 og har fortsatt ikke vært sammen med en mann jeg kunne sett for meg som en egnet far til mitt barn, så derfor velger jeg heller å være barnefri resten av livet.

Kanskje livet som alenemor kunne vært et alternativ (seriøst ment)?

Anonymkode: 261de...4b8

Selvfølgelig, men barn var ikke et alternativ før langt «frem i der.» Men når jeg først ble gravid, klarte jeg ikke ta abort og da ble det som det ble. Jeg skal ta meg av dette barnet - med eller uten han.

Ts

Anonymkode: 5c77a...bb4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hva med at du nå, før baby er født, pakker sakene dine og bor hos mor/far/en venn en liten stund, så han faktisk skjønner at du mener alvor og at han må ta noen grep? Og gjøre det klinkende klart for han hvorfor du gjør det?

Anonymkode: 4f5ff...6d3

Synes dette er en god idé. Å la ting skure og gå uten å sette hardt mot hardt vil bare føre til at ingenting skjer.

Anonymkode: 261de...4b8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva med at du nå, før baby er født, pakker sakene dine og bor hos mor/far/en venn en liten stund, så han faktisk skjønner at du mener alvor og at han må ta noen grep? Og gjøre det klinkende klart for han hvorfor du gjør det?

Anonymkode: 4f5ff...6d3

Litt for sent for det.. babyen kan komme når som helst! Uff

Ts

Anonymkode: 5c77a...bb4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Litt for sent for det.. babyen kan komme når som helst! Uff

Ts

Anonymkode: 5c77a...bb4

Vel, desto større effekt vil det jo ha, da. Dersom feks mor bor nært og du kan bo hos henne frem til baby kommer (og kanskje i noen dager etterpå), så vil han jo forstå at dette er så viktig for deg. Og hvis han ikke forstår det er han ærlig talt ikke noe å samle på.

Anonymkode: 4f5ff...6d3

[KatyP]

Dette kan endre seg ts. Husk at vi kvinner   knytter oss til barnet i magen mye tidligere enn mannen. Vi kjenner bevegelse mye tidligere og opplever svangerskapet mye mer intenst enn mannen. Du sier at det ikke var planlagt heller? Da kan det virke enda mer abstrakt for han siden han ikke var forberedt overhodet. Jeg syntes du skal prate med han om bekymringene dine, men være åpen for at han kan endre seg. 

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, desto større effekt vil det jo ha, da. Dersom feks mor bor nært og du kan bo hos henne frem til baby kommer (og kanskje i noen dager etterpå), så vil han jo forstå at dette er så viktig for deg. Og hvis han ikke forstår det er han ærlig talt ikke noe å samle på.

Anonymkode: 4f5ff...6d3

Det har du kanskje rett i og hadde dette latt seg gjøre hadde det ikke vært så dumt. Men har ingen å dra til. Bor i hans hjemby, min familie bor langt unna.

Ts

Anonymkode: 5c77a...bb4

[AnonymBruker]

1 time siden, KatyP skrev:

Dette kan endre seg ts. Husk at vi kvinner   knytter oss til barnet i magen mye tidligere enn mannen. Vi kjenner bevegelse mye tidligere og opplever svangerskapet mye mer intenst enn mannen. Du sier at det ikke var planlagt heller? Da kan det virke enda mer abstrakt for han siden han ikke var forberedt overhodet. Jeg syntes du skal prate med han om bekymringene dine, men være åpen for at han kan endre seg. 

Ja, det er det jeg håper på. Får nesten bare ta tiden til hjelp, være tydelig på mine ønsker og behov, og håpe på det beste. Dette barnet er jo veldig ønsket fra hans side, så kanskje trenger han bare å se hva han har for å skjønne at han ikke vil miste det. 

Ts

Anonymkode: 5c77a...bb4

[AnonymBruker]

Det kan godt være det ringer en bjelle for han når baby kommer og at han da ser at det rett og slett ikke er så mye tid til hobbyer med en baby i hus. Dessuten bør man som foreldre kunne ha like mye egentid, derfor skal du også kunne koble av med dine ting mens han må ta seg av baby og etterhvert barn  

Det sagt, forstår han ikke dette selv når barnet kommer så tror jeg det kan bli veldig tøft for dere. Man klarer seg alltids alene, men det å ha en partner som bidrar og ser behovet for å bidra betyr så mye! Har han noen kamerater med barn du kunne bedt han prate med om hvordan den nye hverdagen faktisk kan bli? 

Anonymkode: e0d2b...d4e