Så innmari lei av storebroren min

[jadaæeanonym]

Storebroren min er 22 år. Han studerte på et annet sted i norge i 3 år. Han har sagt til meg og hele familien at studiene går fint og at han har bestått, men så viste det seg at han bare hadde bestått det første halvåret, så i 2,5 år så han han ikke gjort en dritt, og pengene han har fått av foreldrene mine i måneden da han «studerte», hadde han bare brukt på å late seg. I tillegg så har har foreldrene mine betalt for alle flyreiser i feriene for at han skal kunne komme hjem. Tenk hvor mye penger de har brukt på han fordi de trodde han studerte!! Han sier selv han ikke turte å si at han ikke besto, men hvordan kan man bruke foreldrene sine så lenge?

I dag bor han hjemme. Foreldrene mine er skilt så jeg bor hos mamma fordi broren min bor hos pappa og jeg klarer ikke han.

Han har en jobb der han jobber halve dagen og studerer halve dagen. (fått jobben av NAV) Han tjener nok til seg selv siden han bor hjemme, men han velger å bruke pengene sine på masse junkfood, alkohol og dataspill. Hvis han trenger penklær eller noe sånt må alltid foreldrene mine stille opp med penger. 

Han er veldig snill, han sier aldri noe vondt, men jeg føler at han synes så synd på seg selv. også prøver han så godt å bli likt av folk at man merker sykt godt hvor hardt han prøver å passe inn.

I tillegg så er han veldig overvektig, det er helseskadelig og han burde virkelig slanke seg, men han velger heller å stappe i seg hele sjokoladeplater og sånt. Familien skjønner ikke hva han driver med. hvordan kan vi få han til å spise sunt?

Også har jeg et eget tv-rom hos pappa, der jeg har betalt for tv og alt selv. Jeg sier han får bruke rommet hvis han holder det ryddig, men hver gang jeg kommer til pappa så er det drit rotete der! Jeg sier han må rydde og han gjør det, men neste gang igjen er det like rotete.

Jeg er selv 15 år og får 500-1000kr hver måned. Jeg spør aldri om noe mer enn det. Jeg har alltid ryddig rom, jeg kjøper nesten aldri mat men heller ting jeg har bruk for, eller så sparer jeg. Føler at broren min på 22 er så mye mer uansvarlig enn meg som er 15 år. Noen ganger blir jeg liksom flau. 

Hater å si dette om han fordi jeg er så glad i han, men nå begynner jeg å bli lei.

Hva synes dere om dette?

(sorry for at det ble så langt)

Endret 29. april 2018 av jadaæeanonym

[Testosteron]

Jeg er enig i at broren din oppfører seg mer uansvarlig enn deg

[AnonymBruker]

Her er det din far som må ta tak i situasjonen. Og bestille time hos lege med henvisning til psykolog for å finne ut hvordan hjelpe han ut av problemet. Det høres ut som om han sliter med depresjon.

Anonymkode: a7e10...dbb

[AnonymBruker]

Om foreldrene dine er som deg, så forstår jeg godt at det har gått så galt. Dere behandler han ikke som et medmenneske, dere har et kjølig forhold til han. Han er taperen som aldri fikk til noe og nå er han feit, bor hjemme og spiser sjokolade. Ingen omsorg eller støtte. Du spør ikke hvordan du kan hjelpe han en gang, dette er pur baksnakking og drittslenging av en mann som sannsyligvis har vokst opp i et hjem der han aldri har følt seg forstått eller hørt, og der han gradvis har utviklet en type sosiale problemer der han ikke klarte skole eller å ha et normalt liv. 

Han er mye mer trist av hvordan livet hans er, enn dere. Kanskje han til og med vurderer selvmord. At han ikke rydder, at han er overvektig og spiser mye er ganske typiske tegn på depresjon. 

Anonymkode: 163bf...cfa

[Testosteron]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At han ikke rydder er ganske typiske tegn på depresjon. 

Anonymkode: 163bf...cfa

Eller på latskap

[AnonymBruker]

En person som sliter såpass mye er ikke vits i å pirke borti. For å drive å vise han alt han ikke klarer og hva alle andre klarer gjør vondt verre. 

Her burde foreldre stille opp. Hva kan være grunn årsaken til problemet? Er det flere ting? 

Ingen ønsker å ha det slik frivillig så han sliter nok med noe og har det veldig vondt inni seg. Anbefaler å fokusere på de positive tingene med han. Kanskje han etterhvert vil åpne seg og fortelle. Han er 22 år og har ansvar for sitt eget liv. Er ikke så mye du kan gjøre enn å være en positiv støtte i livet hans. Han trenger søstra si og ikke en ekstra forelder. 

Men jeg tror det er viktig å dytte han i en positiv rettning. Feks om det er noe han liker å gjøre, snakke positivt og motiverende om de tingene han faktisk får til. Mestring er noe som holder ossi gang og. Det kan veldig godt hende det er en psykisk lidelse inn i bildet som kanskje er vanskelig å ta tak i fir han. Folk føler ofte på skyld, skam osv... 

Kanskje om du deler noe du sliter med og spør han om råd så gjør han kanskje det tilbake til deg en dag? 

Er mange måter slike ting kan løses på men ikke alltid like lett å vite hvordan.

Og jeg har foresten full forståelse for at,fu blir lei når du klarer å ta så godt vare på deg selv osv... Jeg har forresten en overvektig lillebror på19 år. Han droppet ut av skolen, tor ikke mye ansvar, bor hjemme hos far, går ikke til lege, tannlege osv... Altså tar ikke ansvaret for noe særlig. 

Jeg drev å maste på at gan må gjøre Ditten og Datten. Dette er bra for deg, du må gjøre sånn, hvorfor får du ikke til sånn? Osv... I dag angrer jeg på at jeg gjorde det. Jeg sluttet med detcrn dag og endret innstilling. Jeg var der for han isteden. Jeg tok interesse for det han var interessert i (Ga positiv tilbake melding på det han likte selv om det bare var å sitte inne å spille dataspill). Jeg endret helt holdningen min og heller så på han som hvem han var og ikke hva han ikke fikk til. 

Dette har hjulpet min lillebror enormt. Han har det så mye bedre i dag. Kommer seg ut og jeg stiller opp om det er noe. Klarer han ikke å komme seg til legen en dag så er det helt greit. Trenger ikke å være noe som helst nederlag for det er bare å prøce igjen når han var klar for det. Jeg har lært meg bedre å lytte enn å snakke. Det er så viktig å vise at man bryr seg og ikke bare hakke på ting de ikke får til. (Ikke at du gjør det, det aner jeg ikke). Og PS ingen andre enn han vet hvordan det er å ha det som han. 

Håper noe av det var til hjelp. Ønsker broren din alt godt! Håper han får den omsorgen og hjelpen han trenger i fremtiden.

Anonymkode: 5034b...dcc

[jadaæeanonym]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om foreldrene dine er som deg, så forstår jeg godt at det har gått så galt. Dere behandler han ikke som et medmenneske, dere har et kjølig forhold til han. Han er taperen som aldri fikk til noe og nå er han feit, bor hjemme og spiser sjokolade. Ingen omsorg eller støtte. Du spør ikke hvordan du kan hjelpe han en gang, dette er pur baksnakking og drittslenging av en mann som sannsyligvis har vokst opp i et hjem der han aldri har følt seg forstått eller hørt, og der han gradvis har utviklet en type sosiale problemer der han ikke klarte skole eller å ha et normalt liv. 

Han er mye mer trist av hvordan livet hans er, enn dere. Kanskje han til og med vurderer selvmord. At han ikke rydder, at han er overvektig og spiser mye er ganske typiske tegn på depresjon. 

Anonymkode: 163bf...cfa

Vi har alltid vært der for han! Han har gått til psykolog tidligere men han valgte å slutte selv fordi han sa han ikke hadde noe mer å prate om. Han har alltid vært med på ting som familien gjør, og vi inkluderer han alltid i alt! Så det er ikke det at vi utestenger han eller noe. Han kommer flere ganger i uken og spiser middag med oss hos mamma, også har vi sånn brettspill ilag og diverse koselige ting. Han er alltid med på hytta om vinteren og slikt. Jeg liker å være med han, er bare det at når han roter på mine rom så blir jeg irritert og lei. Og jeg vet pappa er veldig sliten av at han roter til hele huset og ikke hjelper til.

Pappa har kols i lungene og den ene lungen er kollapset så han klarer ikke gjøre så mye mer! Han lager middag til hele familien hver dag, men broren min stiller heller aldri opp til det. Skjønner godt at pappaen våres blir sliten, spesielt når han ikke har helse til å passe på en voksen.

Ja, kan godt hende han er deprimert, men hver gang vi prøver å spørre hvordan han har det så sier han alt er bra.  

Og han har alltid vært overvektig, er ikke noe som har kommet de siste årene liksom

Endret 29. april 2018 av jadaæeanonym

[jadaæeanonym]

Jeg går i 9. klasse, blir så sliten av å gå rundt å tenke på han hele tiden. Føler liksom jeg må støtte han hver gang han gjør noe dumt og sånt. Han er voksen og jeg vet at om ikke lenge så orker ikke pappa ha han boende hjemme mer, siden pappa må fokusere litt på seg selv og sånt nå siden han er syk.

også har hele familien et skikkelig nært forhold til bestemor. Hun har vært syk siden jul og døde i forige uke. Broren min var aldri å besøkte henne på sykehuset eller noe sånt. Så når bestemor, tanter og onkler spurte hvorfor han aldri var der så måtte alltid jeg prøve å forklare hvorfor han ikke var der, selvom det egentlig ikke var noen grunn til det. 

[AnonymBruker]

Har han Aspergers? Høres sånn ut. Ikke ment som noe hån, man er ikke dum selv om man har aspwrgers. 

Anonymkode: 6df10...b8b

[jadaæeanonym]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har han Aspergers? Høres sånn ut. Ikke ment som noe hån, man er ikke dum selv om man har aspwrgers. 

Anonymkode: 6df10...b8b

Han har ingen diagnose for det, og han er med kompiser og sånt hver helg? Nå vet ikke jeg helt hva det er da.

[AnonymBruker]

5 hours ago, Testosteron said:

Eller på latskap

En person forøkte studere, men mislykkes. Han bruker pengene sine på alkohol og spilling, og når han er med andre mennesker strever han med å passe inn. Om du leser alt og tar alt i kontekst, så tyder dette mye mer på depresjon/ dystemi og personlige problemer enn latskap. Og om man da antar noen er lat og behandler dem deretter, dytter man dem dypere ned i gjørma, og i verste fall pusher dem til selvmord. 

3 hours ago, jadaæeanonym said:

Vi har alltid vært der for han! Han har gått til psykolog tidligere men han valgte å slutte selv fordi han sa han ikke hadde noe mer å prate om. Han har alltid vært med på ting som familien gjør, og vi inkluderer han alltid i alt! Så det er ikke det at vi utestenger han eller noe. Han kommer flere ganger i uken og spiser middag med oss hos mamma, også har vi sånn brettspill ilag og diverse koselige ting. Han er alltid med på hytta om vinteren og slikt. Jeg liker å være med han, er bare det at når han roter på mine rom så blir jeg irritert og lei. Og jeg vet pappa er veldig sliten av at han roter til hele huset og ikke hjelper til.

Pappa har kols i lungene og den ene lungen er kollapset så han klarer ikke gjøre så mye mer! Han lager middag til hele familien hver dag, men broren min stiller heller aldri opp til det. Skjønner godt at pappaen våres blir sliten, spesielt når han ikke har helse til å passe på en voksen.

Ja, kan godt hende han er deprimert, men hver gang vi prøver å spørre hvordan han har det så sier han alt er bra.  

Og han har alltid vært overvektig, er ikke noe som har kommet de siste årene liksom

Å inkludere noen betyr ikke allt så mye. Om man har dømmende holdninger, eller for eks spør ofte om hva han tenker å gjøre i fremtiden, eller hvordan det går med livet hans eller på andre måter minner han på at han er mislykket, så vil han føle seg mer nedstemt og i noen tilfeller trekke seg unna. Jeg har for eks en kamerat der foreldrene ønsker at han skal komme på besøk. Men hver gang han er hjemme skal de være så "bekymret" for sykdommen hans, og gi han råd og fortelle han hva han kan og burde gjøre. De minner han på alt han ikke har fått i livet og de har større forventninger til han enn han kan innfri. Han har begynt å unngå de. 

De aller fleste unge personer sliter med å være åpen med egne foreldre. Selv slet jeg da jeg var tenåring og jeg kunne aldri snakket med foreldrene mine om det, de ville aldri ha forstått det. Selv idag om jeg skulle ha problemer går jeg til venner- ikke til familie. Bare fordi man er i familie betyr ikke at man forstår hverandre eller får bra hjelp der. 

Anonymkode: 163bf...cfa

[Gjest making.a.mess]

6 timer siden, jadaæeanonym skrev:

Storebroren min er 22 år. Han studerte på et annet sted i norge i 3 år. Han har sagt til meg og hele familien at studiene går fint og at han har bestått, men så viste det seg at han bare hadde bestått det første halvåret, så i 2,5 år så han han ikke gjort en dritt, og pengene han har fått av foreldrene mine i måneden da han «studerte», hadde han bare brukt på å late seg. I tillegg så har har foreldrene mine betalt for alle flyreiser i feriene for at han skal kunne komme hjem. Tenk hvor mye penger de har brukt på han fordi de trodde han studerte!! Han sier selv han ikke turte å si at han ikke besto, men hvordan kan man bruke foreldrene sine så lenge?

I dag bor han hjemme. Foreldrene mine er skilt så jeg bor hos mamma fordi broren min bor hos pappa og jeg klarer ikke han.

Han har en jobb der han jobber halve dagen og studerer halve dagen. (fått jobben av NAV) Han tjener nok til seg selv siden han bor hjemme, men han velger å bruke pengene sine på masse junkfood, alkohol og dataspill. Hvis han trenger penklær eller noe sånt må alltid foreldrene mine stille opp med penger. 

Han er veldig snill, han sier aldri noe vondt, men jeg føler at han synes så synd på seg selv. også prøver han så godt å bli likt av folk at man merker sykt godt hvor hardt han prøver å passe inn.

I tillegg så er han veldig overvektig, det er helseskadelig og han burde virkelig slanke seg, men han velger heller å stappe i seg hele sjokoladeplater og sånt. Familien skjønner ikke hva han driver med. hvordan kan vi få han til å spise sunt?

Også har jeg et eget tv-rom hos pappa, der jeg har betalt for tv og alt selv. Jeg sier han får bruke rommet hvis han holder det ryddig, men hver gang jeg kommer til pappa så er det drit rotete der! Jeg sier han må rydde og han gjør det, men neste gang igjen er det like rotete.

Jeg er selv 15 år og får 500-1000kr hver måned. Jeg spør aldri om noe mer enn det. Jeg har alltid ryddig rom, jeg kjøper nesten aldri mat men heller ting jeg har bruk for, eller så sparer jeg. Føler at broren min på 22 er så mye mer uansvarlig enn meg som er 15 år. Noen ganger blir jeg liksom flau. 

Hater å si dette om han fordi jeg er så glad i han, men nå begynner jeg å bli lei.

Hva synes dere om dette?

(sorry for at det ble så langt)

Broren din er uansvarlig, men foreldrene dine har heller ikke satt særlig med grenser for han eller stilt krav, ergo kan de takke seg selv. Det der hadde ikke vært meg. 

[jadaæeanonym]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

En person forøkte studere, men mislykkes. Han bruker pengene sine på alkohol og spilling, og når han er med andre mennesker strever han med å passe inn. Om du leser alt og tar alt i kontekst, så tyder dette mye mer på depresjon/ dystemi og personlige problemer enn latskap. Og om man da antar noen er lat og behandler dem deretter, dytter man dem dypere ned i gjørma, og i verste fall pusher dem til selvmord. 

Å inkludere noen betyr ikke allt så mye. Om man har dømmende holdninger, eller for eks spør ofte om hva han tenker å gjøre i fremtiden, eller hvordan det går med livet hans eller på andre måter minner han på at han er mislykket, så vil han føle seg mer nedstemt og i noen tilfeller trekke seg unna. Jeg har for eks en kamerat der foreldrene ønsker at han skal komme på besøk. Men hver gang han er hjemme skal de være så "bekymret" for sykdommen hans, og gi han råd og fortelle han hva han kan og burde gjøre. De minner han på alt han ikke har fått i livet og de har større forventninger til han enn han kan innfri. Han har begynt å unngå de. 

De aller fleste unge personer sliter med å være åpen med egne foreldre. Selv slet jeg da jeg var tenåring og jeg kunne aldri snakket med foreldrene mine om det, de ville aldri ha forstått det. Selv idag om jeg skulle ha problemer går jeg til venner- ikke til familie. Bare fordi man er i familie betyr ikke at man forstår hverandre eller får bra hjelp der. 

Anonymkode: 163bf...cfa

Vi hjemme spør han ikke om hva han skal i framtiden og sånt fordi vi vet jo hvordan han har det og vi vet han ikke tenker så mye på det, men tanter og onkler kan være fæl å spørre da. 

Argh, det høres ut som alle tror vi pusher han skikkelig mye, og at foreldrene mine ikke har gitt han en oppdragelse, men det er ikke slik. Er jo en grunn til at han bor hjemme ennå. Hvis han bor alene klarer han ikke ta vare på seg selv, det viste han da han studerte. Han ble deprimert og var mye alene. Og vi behandler han ikke som om han er anderledes eller lat. 

Vi kan jo heller ikke tvinge han til å skaffe hjelp da han er over 18? Jeg føler hvertfall vi hjemme ikke kan gjøre så mye mer. 

Broren min har lest seg opp på ALT om kosthold og hvordan han kan bli tynnere, da viser han jo at han vil gjøre noe, men han gjør det ikke.

Kan godt hende han har personlige problemer eller er deprimert eller noe sånt. Alt han har planer om å gjøre tar skikkelig lang tid før det faktisk skjer. 

Skal snakke med mamma om dette nå.

[jadaæeanonym]

1 time siden, Mrs.Purdey skrev:

Broren din er uansvarlig, men foreldrene dine har heller ikke satt særlig med grenser for han eller stilt krav, ergo kan de takke seg selv. Det der hadde ikke vært meg. 

Foreldrene mine har stilt krav jo?? er en grunn til at jeg ikke gjør sånne ting som han. De har sagt til han hvordan det skal være hjemme, og uansett om pappa blir «sur» på han så føles det ut som broren min glemmer det med en gang. Han er tross alt 22 og kan heller ikke bo hjemme for alltid

[Gjest making.a.mess]

16 minutter siden, jadaæeanonym skrev:

Foreldrene mine har stilt krav jo?? er en grunn til at jeg ikke gjør sånne ting som han. De har sagt til han hvordan det skal være hjemme, og uansett om pappa blir «sur» på han så føles det ut som broren min glemmer det med en gang. Han er tross alt 22 og kan heller ikke bo hjemme for alltid

Hva er konsekvensen når han ikke gjør som han får beskjed om da?

 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du er oppgitt over broren din, men dette er jo foreldrene dine sitt ansvar. De må jo stille krav og sette grenser. Selv om de prøver vet åpenbart broren din at det han gjør får null konsekvenser. Snakk med foreldrene dine og si du er lei. Egentlig burde de bare kaste han ut

Anonymkode: 4dbd3...1a8

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her er det din far som må ta tak i situasjonen. Og bestille time hos lege med henvisning til psykolog for å finne ut hvordan hjelpe han ut av problemet. Det høres ut som om han sliter med depresjon.

Anonymkode: a7e10...dbb

Vi kan ikke rope depresjon hver gang noen er lat. Det har jo blitt mer standard enn "Dump han".

Anonymkode: bf6e9...566

[AnonymBruker]

Storebroren din sliter litt med å komme inn i voksenlivet, det skjer iblant. Som regel bedrer det seg mens andre igjen klarer det aldri.

Jeg tror at du må "step back" litt, og prøve å tenke at han lever sitt liv, og du lever ditt. Det at han har fått mye penger, mens du nesten aldri ber om noe, eller at du er ryddig og han rotete, at han er overvektig osv, det er hans sak, ikke din. Eventuelt kan jo du også begynne å be om penger, hvis du vil. Hvis du ikke vil, så er det også helt greit, more power to you. Men det har ikke noe med han å gjøre. Du skal ikke oppdra han. Gjør det som er best for deg, og ha et normalt søster/bror-forhold med han, prøv å ikke bekymre deg så mye for dette går seg nok til etter hvert. Kanskje han aldri vil bli så voksen og har alt like mye på stell som deg, men det er også greit.

Foreldrene dine må finne ut hva de må gjøre for å hjelpe han, om dette er å forsette å støtte han eller å kaste han ut av redet en periode så han finner vingene sine. Noen ganger er det ene det rette å gjøre, noen ganger det andre, det kan være vanskelig å vite. Men det er ikke ditt ansvar.

Hvis det med TV-rommet plager deg så kan du gjøre noe med det. Du kan godt si at du er lei av at det alltid er rotete der, og derfor vil du ikke at han skal bruke det. Ellers kan du fortsette å la han bruke det, men gi han beskjed før du kommer slik at han rekker å rydde før du er der, hvis du tror det vil fungere. Du kan godt sette grenser for deg selv, det er bare bra. Men da må du gjennomføre også, kanskje han blir lei seg men det får bare være - dine ting, dine regler.

Anonymkode: a9fc1...01f

[Ichiko]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Om foreldrene dine er som deg, så forstår jeg godt at det har gått så galt. Dere behandler han ikke som et medmenneske, dere har et kjølig forhold til han. Han er taperen som aldri fikk til noe og nå er han feit, bor hjemme og spiser sjokolade. Ingen omsorg eller støtte. Du spør ikke hvordan du kan hjelpe han en gang, dette er pur baksnakking og drittslenging av en mann som sannsyligvis har vokst opp i et hjem der han aldri har følt seg forstått eller hørt, og der han gradvis har utviklet en type sosiale problemer der han ikke klarte skole eller å ha et normalt liv. 

Han er mye mer trist av hvordan livet hans er, enn dere. Kanskje han til og med vurderer selvmord. At han ikke rydder, at han er overvektig og spiser mye er ganske typiske tegn på depresjon. 

Anonymkode: 163bf...cfa

AB, du kommer med så mange ubegrunnede og bent fram usanne påstander her, at det kan virke som du snakker om deg selv istedet for trådstarters storebror. Han blir forsørget og huset langt utover det som er foreldrenes plikt - er ikke det omsorg eller støtte? Familien gjør mer enn nok allerede, problemet hans er at han ikke tar tak selv.

15 hours ago, AnonymBruker said:

En person forøkte studere, men mislykkes. Han bruker pengene sine på alkohol og spilling, og når han er med andre mennesker strever han med å passe inn. Om du leser alt og tar alt i kontekst, så tyder dette mye mer på depresjon/ dystemi og personlige problemer enn latskap. Og om man da antar noen er lat og behandler dem deretter, dytter man dem dypere ned i gjørma, og i verste fall pusher dem til selvmord. 

Å inkludere noen betyr ikke allt så mye. Om man har dømmende holdninger, eller for eks spør ofte om hva han tenker å gjøre i fremtiden, eller hvordan det går med livet hans eller på andre måter minner han på at han er mislykket, så vil han føle seg mer nedstemt og i noen tilfeller trekke seg unna. Jeg har for eks en kamerat der foreldrene ønsker at han skal komme på besøk. Men hver gang han er hjemme skal de være så "bekymret" for sykdommen hans, og gi han råd og fortelle han hva han kan og burde gjøre. De minner han på alt han ikke har fått i livet og de har større forventninger til han enn han kan innfri. Han har begynt å unngå de. 

De aller fleste unge personer sliter med å være åpen med egne foreldre. Selv slet jeg da jeg var tenåring og jeg kunne aldri snakket med foreldrene mine om det, de ville aldri ha forstått det. Selv idag om jeg skulle ha problemer går jeg til venner- ikke til familie. Bare fordi man er i familie betyr ikke at man forstår hverandre eller får bra hjelp der. 

Anonymkode: 163bf...cfa

Du snakker virkelig for deg selv, mer enn å ta utgangspunkt i det trådstarter forteller. Hva som gjelder for din venn eller deg selv, gjelder ikke nødvendigvis for andre.

Denne storebroren er ingen pleiepasient heller - han er voksen og har faktisk hovedansvaret for sin livssituasjon. Det er mer hans ansvar enn foreldrenes, og det er såvisst ikke et yngre søskens ansvar.

At du, AB, gjentagende prøver å skremme en 15-åring med selvmordsrisiko er bare ondskapsfullt.

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Ichiko said:

AB, du kommer med så mange ubegrunnede og bent fram usanne påstander her, at det kan virke som du snakker om deg selv istedet for trådstarters storebror. Han blir forsørget og huset langt utover det som er foreldrenes plikt - er ikke det omsorg eller støtte? Familien gjør mer enn nok allerede, problemet hans er at han ikke tar tak selv.

Du snakker virkelig for deg selv, mer enn å ta utgangspunkt i det trådstarter forteller. Hva som gjelder for din venn eller deg selv, gjelder ikke nødvendigvis for andre.

Denne storebroren er ingen pleiepasient heller - han er voksen og har faktisk hovedansvaret for sin livssituasjon. Det er mer hans ansvar enn foreldrenes, og det er såvisst ikke et yngre søskens ansvar.

At du, AB, gjentagende prøver å skremme en 15-åring med selvmordsrisiko er bare ondskapsfullt.

Jeg sier ikke at det er definitivt sånn på alle detaljer, jeg skisserer hvordan et menneske kan reagere på måter som kan oppleves som plage for andre, uten at det er vondt ment fra den det gjelder. Jeg var for øvrig ikke slik som tenåring. Jeg hadde venner, fikk meg jobb etter vgs, alltid vært slank og trent. Det eneste vi kanskje har til felles er at jeg aldri kunne snakke med egen familie om personlige temaer/ problemer. Jeg skisserer det på denne måten fordi det er enklere for andre å forstå en person som reagerer slik i en slik situasjon, enn om jeg skal skrive mer generelt

Det jeg gjør er ikke verre eller mer unøyaktig tolkning av situasjonen enn alle som mener han er en egoistisk latsabb. Det er ikke noe mer grunnlag for å anta det, enn for å anta at han sliter. Så derfor ser jeg ingen grunn til at du skal si at min tolkning er spesielt verre enn andre sin. Jeg mener at min er mer sannsynlig, basert på at de aller fleste ungdom som ikke klarer oppnå det de vil, eller som ikke mestrer utdanning, føler seg mislykkes, dømt og isolert. En mann som har et positivt syn på fremtiden, som har selvtillit og penger til å forsørge seg selv, vil alltid søke til å flytte fra foreldrene og leve et selvstendig liv. At en mann på 22 (eller hva det var) går hjemme mesteparten av tiden betyr at noe ikke er som det skal være. 

Skremme noen med selvmordsrisiko? Du tenker det er bedre at alt virker ok og plustelig en dag finner de han ikke hjemme, men død et sted? Det er mye verre å oppleve selvmord som lyn fra klare himmelen, enn når du vet at noen har slitt alvorlig i flere år. Jeg har opplevd begge deler, og jeg klandret  meg selv mye mer da han som jeg ikke ante hadde det vanskelig tok selvmord. Jeg følte mye mer på at jeg burde forstått, jeg burde merket det, at det var selvsagt om jeg bare tenkte etter. Han som slet i flere år føler jeg mer på at han har det bra nå. At han prøvde lenge. Jeg har ikke sagt at broren hennes kommer til å ta selvmord. 

TS: hvor ofte er broren din ute med venner?

 

Anonymkode: 163bf...cfa