Hva et vanlig?

[AnonymBruker]

17 1/2 år gammel flyttet jeg hjemmefra for å gå på internatskole. Helgen et par uker senere kom jeg hjem på besøk og da var rommet mitt ryddet . Alle tingen mine var borte, studd bort på kottet, alt var striglet og omgjort til gjesterom. Som i praksis aldri ble brukt siden de aldri pleide å ha overnattingsgjester. Det var med andre ord ikke nødvendig å rydde ut av rommet.

Romslig hus og lillebroren min hadde stort eget rom for hadde han trengt rommet så hadde det vært lettere å forstå.

Skal innrømme det sved litt  da jeg så at tingene mine var ryddet bort. Det lå i luften , stemningen alt,skulle ikke snakkes om, nå har du flyttet så da kan du ikke forvente annet. Og det kunne jeg vel heller ikke siden det å flytte var mitt valg. Skudde bort stikket i brystet og prøvde å ikke tenke mer på det.

Nå lurer jeg på hva andre foreldre med romslig hus og god økonomi som mine foreldre hadde synes er vanlig. Dengang konkluderte jeg med at det var sikkert det som var vanlig og tenkte derfor ikke så mye mere på det. Senere skjønte jeg at mye hjemme hos oss var ulikt. Mantraet: "når du valgte det må du ta konsekvensen av det" på en rekke områder 

Anonymkode: e55f4...b08

[AnonymBruker]

Tok du ikke med deg tingene dine når du flyttet? Når jeg flyttet hjemmefra tok jeg med meg alt, seng, skap, alt av møbler og interiør som var på rommet mitt.

Dersom mitt barn flytter et annet sted for å studere så kommer jeg til å beholde alle tingene hennes på rommet frem til den dagen hun har fått seg jobb og flytter på ordentlig. Da regner jeg også med hun tar med seg alt av møbler og interiør hun har på rommet

Anonymkode: b204a...153

[Tibbie]

Det synes jeg var ufint! Du var 17 år, hvordan kan foreldrene dine mene at "du valgte det selv, da må du ta konsekvensene av det".

Det virker som at de var bitre.

[Gjest making.a.mess]

Et par uker var da fryktelig kort for å rydde deg ut av huset. Jeg ryddet vekk etter halvannet år, men fordi man ikke kan la et rom stå tomt når et søsken sårt trenger plassen. 

Jeg hadde nok følt som deg og tenkt de nå var glad for at jeg var ute av huset. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt. Etter VGS flyttet jeg til en annen by for og studere. På samme tidspunkt flyttet mine foreldre for første gang langt bort (sammen med mine yngre søsken) på grunn av arbeid. I forbindelse med dette leide de ut boligen hvor jeg hadde bodd mesteparten av livet. Jeg husker at jeg den gangen forholdt meg til det som om det var "normalt" og at det var OK for meg. Det hadde på en måte alltid vært en "selvfølge" at jeg skulle flytte for meg selv da skolegangen var avsluttet. At jeg eventuelt kunne bli med på flyttingen var ikke et tema. 

Innerst inne var det ikke greit det som skjedde. I dag forstår jeg at jeg ble nokså deprimert og følte meg forlatt.Jeg ble langt på vei overlatt til meg selv i større grad enn dersom de hadde blitt boende på hjemplassen min. Jeg hadde ikke muligheten til å komme hjem i helgene og fortelle mine foreldre om studielivet slik mine venner gjorde. I stedet ble det min families opplevelser på det nye bostedet som ble eksotiske og nye. Mine søsken fikk spennende opplevelser og muligheter som jeg ikke fikk. På en måte ble det startet et helt "nytt" liv så fort jeg var ute av huset.

Mine foreldre undervurderte nok verdien av å ha familien litt nærmere etter at man flytter ut for første gang. Men aller mest følte jeg nok på å ble glemt og at jeg ikke fikk være med på familiens "dessert". Jeg hadde alltid vært arbeidsom, hjelpsom og pliktoppfyllende. Det var akkurat som jeg ikke fikk en belønning som jeg selv syntes jeg fortjente.

Men slik ble det. Foreldrene mine skjønner i dag at de vurderingene som ble gjort den gang ikke var til det beste for min del. Men de fikk en mulighet de ikke følte de kunne si nei til.

Dette blir ikke helt det samme som din historie, men jeg skjønner hvordan du føler det.

Anonymkode: 7a4ed...3b1

[GulSitron]

Da jeg flyttet hjemmmefra som 17åring tok jeg ikke med meg noe annet enn klær. Hybelen var fullt møblert. 

Så har pappa sagt at jeg heller skal kjøpe seng osv ved senere anledninger sånn at jeg alltid har muligheten til å flytte hjem hvis ting skulle skjære seg helt. 

[AnonymBruker]

Nei uff det var vondt å lese TS. Slik har det ikke vært hjemme hos oss. Jeg studerer i en annen by, men får fortsatt lov til å ha mitt eget rom og noen saker hjemme hos mamma og pappa, som jeg ikke har orket å ta med hit. Jeg har fått høre at jeg ikke trenger å ta med alle tingene mine, og at jeg alltid er velkommen hjem. 

Men jeg skal love deg at det har ikke vært fint her hjemme heller. Jeg ble utsatt for psykisk mishandling av mor og fysisk av far. Nå prøver de bare å avfeie at det ikke har skjedd. Forholdet vårt er stivt. Godt mulig at all omsorgen som kommer nå er et plaster eller en form for manipulering. 

Anonymkode: 13845...af2

[AnonymBruker]

Sengen , nattbord og skrivepult stod der  og dyne og pute som jeg ikke fikk ta med meg på hybel. Men plakatene på veggen jeg hadde latt henge igjen og diverse. jeg tok selvsagt med meg mine viktigste personlige eiendeler da jeg flyttet men lot   unnselige men trygge småting som gjorde rommet litt til mitt stå igjen. Siden jeg trodde de fikk være i fred en stund til- så tolk jeg dem ikke med. Plakaten sved kanskje mest. Alt  var fjernet og erstattet med gamle souvenirer som hun hadde hentet ned fra loftet og innredet etter sin smak.Eller ingens smak. For rommet var nå dødt og ugjestfritt. Sengeteppet var også nytt og fremmed. Klesskapet var proppfullt av fremmede gamle klær som var ment å lagres bort.

Da jeg åpnet døren slo det imot meg en kald ugjestfri  luft og duften av grønnsåpe. Som om alt var sterilisert. Å ligge i sengen føltes veldig fremmed uten at jeg kunne sette ord på det.

 

Føler jeg klager veldig her nå. Men slik var det. Jeg torde ikke påpeke noe knapt ense den dårlige følelse jeg fikk. Her var det bare å late som ingenting. Middagen var veldig god så da kunne jeg jo ikke klage.

Anonymkode: e55f4...b08

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

17 1/2 år gammel flyttet jeg hjemmefra for å gå på internatskole. Helgen et par uker senere kom jeg hjem på besøk og da var rommet mitt ryddet . Alle tingen mine var borte, studd bort på kottet, alt var striglet og omgjort til gjesterom. Som i praksis aldri ble brukt siden de aldri pleide å ha overnattingsgjester. Det var med andre ord ikke nødvendig å rydde ut av rommet.

Romslig hus og lillebroren min hadde stort eget rom for hadde han trengt rommet så hadde det vært lettere å forstå.

Skal innrømme det sved litt  da jeg så at tingene mine var ryddet bort. Det lå i luften , stemningen alt,skulle ikke snakkes om, nå har du flyttet så da kan du ikke forvente annet. Og det kunne jeg vel heller ikke siden det å flytte var mitt valg. Skudde bort stikket i brystet og prøvde å ikke tenke mer på det.

Nå lurer jeg på hva andre foreldre med romslig hus og god økonomi som mine foreldre hadde synes er vanlig. Dengang konkluderte jeg med at det var sikkert det som var vanlig og tenkte derfor ikke så mye mere på det. Senere skjønte jeg at mye hjemme hos oss var ulikt. Mantraet: "når du valgte det må du ta konsekvensen av det" på en rekke områder 

Anonymkode: e55f4...b08

Det interessante her er hvor mange år dette er siden.

Anonymkode: d78b2...647

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det interessante her er hvor mange år dette er siden.

Anonymkode: d78b2...647

Ca 8 år siden dette nå og hva har det å si?

Anonymkode: e55f4...b08

[AnonymBruker]

Rommet mitt står fortsatt tilnærmet urørt. Jeg er 36. Min brors rom ble malt lyserosa for et par år siden (delvis fordi datteren min bruker det når vi er der, men det er smakfullt innredet), han er 32. 

Det er kanskje å dra det litt langt den andre veien igjen...

Samtidig sto min fars og min tantes soverom tilnærmet urørt til besteforeldrene mine flyttet i omsorgsleilighet for 10 år siden, det ligger nok i familien. 

Anonymkode: 255b1...d78