Veldig usikker på forholdet - felles barn

[AnonymBruker]

Ja, hvor skal man begynne. Jeg og samboeren min har vært sammen i 11 år og har et barn på 3 år. Vi har aldri vært spesielt flinke til å kommunisere og i det siste har det vel toppet seg. I den tiden vi har vært sammen har jeg ofte sagt nei til å finne på ting med mine venner og heller ikke vært så mye ute på byen uten at han har vært med. Etter vi fikk barn ble jeg ennå mer isolert da jeg ammet konstant i 9 mnd, jeg måtte ta alt på natta og så å si alle tidlige morgenene, selv etter jeg begynte på jobb igjen. Forsøkte flere ganger å si i fra om at dette ikke var greit, men ble møtt med lite forståelse. Det siste halvåret har jeg begynt å dra en del ut på byen med noen venninner hvor vi blant annet har møtt en gammel kompis. Han hadde med seg en annen kompis som jeg har begynt å snakke en del med. Samboeren min er nå sur fordi jeg er mye ute, mener jeg ikke prioriteterer han, men jeg er dritlei hele forholdet fordi han bare vil ligge inne og vi snakker ikke med hverandre. Hadde det ikke vært for barnet hadde det blitt slutt for lenge siden, men tanken på 50/50 er helt uutholdelig. Dog tenker jeg på den andre mannen hele tiden. Ikke vet jeg om han tenker så mye på meg, men jeg tror likevel at spenningen er nok for meg. Jeg merker jeg ikke føler noen ting for samboeren min mer. Orker heller ikke å ha sex. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Hvis vi prater blir vi aldri enige. Vi stanger på samme diskusjon hver bidige gang, og jeg skjønner ikke hvordan vi noen gang skal bli enig. Samboeren min har jo også merket at jeg er blitt annerledes og mener jeg er uærlig med han.. Noen som har vært borti liknende situasjoner og hva gjorde dere? På mange måter ville jeg ut av forholdet for å kunne tenke på meg selv og barnet vårt, men jeg får så dårlig samvittighet ovenfor barnet. MEn skal man holde ut resten av livet når det er slikt og jeg er helt følelsesløs... Huff..

Anonymkode: e2782...a3a

[AnonymBruker]

Barnet har det bedre med to foreldre som har det bra, enn to foreldre som har det dårlig. Hvis dere skal få det bra, så er det nok hver for dere. 

Anonymkode: c0315...25a

[AnonymBruker]

Så vanskelig ! Ikke gjør noe dumt med han andre mens dere er sammen.. Er vel vanlig å få litt sommerfugler med oppmerksomhet og spenning av en annen.. 

Skjlnner du tenker på barnet men du må også tenke på deg selv. Jeg hadde avventet en stund til å sjekket om jeg følte det samme.. kanskje dere trenger en periode hver for dere ? 

Anonymkode: fde66...446

[Gjest Dævendøtte]

På 27.4.2018 den 22.28, AnonymBruker skrev:

Ja, hvor skal man begynne. Jeg og samboeren min har vært sammen i 11 år og har et barn på 3 år. Vi har aldri vært spesielt flinke til å kommunisere og i det siste har det vel toppet seg. I den tiden vi har vært sammen har jeg ofte sagt nei til å finne på ting med mine venner og heller ikke vært så mye ute på byen uten at han har vært med. Etter vi fikk barn ble jeg ennå mer isolert da jeg ammet konstant i 9 mnd, jeg måtte ta alt på natta og så å si alle tidlige morgenene, selv etter jeg begynte på jobb igjen. Forsøkte flere ganger å si i fra om at dette ikke var greit, men ble møtt med lite forståelse. Det siste halvåret har jeg begynt å dra en del ut på byen med noen venninner hvor vi blant annet har møtt en gammel kompis. Han hadde med seg en annen kompis som jeg har begynt å snakke en del med. Samboeren min er nå sur fordi jeg er mye ute, mener jeg ikke prioriteterer han, men jeg er dritlei hele forholdet fordi han bare vil ligge inne og vi snakker ikke med hverandre. Hadde det ikke vært for barnet hadde det blitt slutt for lenge siden, men tanken på 50/50 er helt uutholdelig. Dog tenker jeg på den andre mannen hele tiden. Ikke vet jeg om han tenker så mye på meg, men jeg tror likevel at spenningen er nok for meg. Jeg merker jeg ikke føler noen ting for samboeren min mer. Orker heller ikke å ha sex. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Hvis vi prater blir vi aldri enige. Vi stanger på samme diskusjon hver bidige gang, og jeg skjønner ikke hvordan vi noen gang skal bli enig. Samboeren min har jo også merket at jeg er blitt annerledes og mener jeg er uærlig med han.. Noen som har vært borti liknende situasjoner og hva gjorde dere? På mange måter ville jeg ut av forholdet for å kunne tenke på meg selv og barnet vårt, men jeg får så dårlig samvittighet ovenfor barnet. MEn skal man holde ut resten av livet når det er slikt og jeg er helt følelsesløs... Huff..

Anonymkode: e2782...a3a

Ta ansvar og gjør det slutt! Dummeste du kan gjøre er å flørte med andre før du er ferdig med mannen din. Fatter ikke at du gidder å kaste bort ditt og mannen din sitt liv på den måten. Man skal ikke holde ut, du kan jo ikke ha det sånn i 20 år til? En vakker dag er du utro og da er løpet kjørt. Mye bedre å skilles før noe dumt skjer, det blir bare kaos!