Gå til innhold

Ekstrem søskensjalusi eller?


Sitri

Anbefalte innlegg

Jeg tørner snart av datteren vår. Hun er 2,8 år og det er ikke måte på hvor frekk hun kan være.

Hun tar vekk ting fra lillebroren sin, til og med maten. Dette har skjedd ofte og lenge og nå er jeg lei!

Vi tar de fra henne og sier at hun ikke må ta dette fra lillebroren sin og at det er hans smokk, hans leke osv. Men nei, hjelper ikke.

Og hun kan plutselig kose med han, for så å plutselig prøve å stå på han Hun kan dytte han vekk og sparke han vekk når de sitter på guvlet :o

Og om natten så kan hun våkne og skrike og le som resulterer i at han våkner de fleste gangene. Så det blir ikke så mye søvn på han. Og når hun er på overnattingsbesøk, da skal jeg si deg at han sover leeeeenge om morgenen, ettermiddagen og på kvelden for da er ikke hun der å skriker.

Jeg blir gal snart! Hvorfor kan hun innimellom være så stygg mot lillebroren sin?

Det nytter ikke så i fra, for da blir hun pottesur og skriker og griner så hele nabolaget hører det :oops:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Høres ut som et barn som trenger litt oppmerksonhet spør du meg.

Har mye endra seg siden hun har blitt sånn da??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi prøver å gi henne like mye oppmerksomhet som før, noe som ikke er så lett med en liten en i huset.

F eks at han får "sine" leker og hun får "sine" leker. Han får de lekene hun brukte når hun var samme alder som broren sin. Men de er jo så interessante blitt fordi han bruker de nå.

Kjøper vi noe til han, så sørger vi for å kjøpe noe til henne og sånne ting for at hun ikke skal føle seg utelatt.

Vi leser bok med henne når hun vil, vi tegner med henne, vi tar begge med ut på lekeplassen og en av oss leker med henne mens den adre passer på lillemann.

De ligger seg omtrent samtidig, men av og til kan han våkne når hun ligger seg for kvelden og da må han bli tatt opp og få mat o.l.

Men hun sovner grådig kjapt, så jeg tror ikke hun ligger så mye merke til det.

De får bade sammen i utebassenget når det er varmt nok, men da kan hun finne på å sparke han vekk fordi han kommer over på hennes side. Hvis man kan si det på den måten.

Men vi utelater henne aldri bevisst. Vi prøver å inkludere henne i alt.

Jeg tror det er meg hun er mest sint på for det er meg sintheten og surheten går utover. Hun er grådig trass for tiden at jeg aner ikke mine arme råd.

Og for knapp en uke siden så lærte lillemann å krype, så nå er han overalt og det er kanskje litt frustrendes for storesøster.

Storesøster går også i dagpark så hun får utløp for hva det enn måtte være :ler: og så henter jeg henne og vi spiser litt og så kan vi enten ta en tur ut igjen, eller vi sitter inne og ser litt på tegnefilmer/leser bøker/tegner eller hun leker for seg selv mens jeg smårydder litt.

Men barn kan jo bli grådig sjalu når det er kommet nytt familiemedlem og det er vel kansje det som har skjedd her?

Hun er jo snart 3 år så jeg håper det bedrer seg litt snart, for jeg blir snart gal av henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"det nytter ikke å si i fra for da blir hun pottesur og skriker og griner så hele nabolaget hører det". Hva slags argument er det?. Du MÅ si i fra. DU MÅ gi ungene konsekvenser for det de gjør. Hva med å ta fra henne en leke hver gang hun gjør noe galt?

Det værste man kan gjøre mot et barn er å la de få styringa. Gir du henne lillefingeren nøyer hun seg snart ikke med bare resten av armen, men vil ha alt!

Søk hjelp på f.eks helsestasjonen om du føler at det er et problem du ikke takler alene.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel....3 år er jo i tillegg til at det kan være litt sjalusi, den værste trassalderen da.

Men tror det er riktig å sette grenser, og vise at dere ikke tolererer slik oppførsel. Det er jo ikke meningen at barna skal terrorisere de voksne.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, du har nå selv sagt det: "En mor forstår det barn ikke sier."

En treåring har ikke språk for alle de merkelige følelsene hun har inni seg, og hun har heller ikke samme impulskontroll som en voksen. Ikke forstår hun hvordan en baby tenker heller. Du kan ikke forvente det utroligste fra en 3 åring. Men du kan hjelpe barnet ditt med å sette ord på/finne de riktige ordene på hvordan barnet føler det. Klart du skal sette grenser for hva du synes er OK at hun gjør. Men så må du hjelpe henne å finne ord. Blir du sint på lillebror når han gråter? Vil du kose alene med mamma? Jeg ser at du er sint, og det er greit, men du får ikke lov å sparke lillebror for det gjør vondt for ham! osv. osv.

En ting som jeg tror har hjulpet oss veldig, er at vi har latt storesøster bli kjent med at lillebror tenker og føler, selv om han er en baby. Hun var 2,8 år da han ble født. Helt fra han var nyfødt, har jeg "snakket for ham" til henne. Sagt ting som han selvfølgelig ikke tenker, men som er forståelige og naturlige for enhver. Når han skrek fordi han var trett, har jeg sagt "Å dadda, jeg er så trett, så trett, så vil jeg bare sove, men jeg klarer ikke å si det, derfor skriker jeg litt slik at dere skal skjønne det..." Eller: " søster, jeg er kjempeglad i deg, og når jeg blir litt større skal vi leke sammen. Vil du stryke meg litt forsiktig på kinnet mitt, da blir jeg så glad." Osv. det er bare å bruke fantasien. Jeg har også sagt ting som f.eks. "Nei, lillebror du må ikke lugge storesøster, for hun vil bare kose med deg, og da blir hun lei seg når du tar tak i håret hennes. Å; skjønte du ikke det av deg selv, fordi du ikke har fått hår ennå? "

Jeg tror at dette gjorde at hun hadde innlevelse i lillebroren sin (og andre mennesker for den del) og tenker på hvordan de har det og opplever ting. Dette er veldig vanskelig for små barn å leve seg inn i andre mennesker, men på denne måten hjelper man dem på vei, iallefall.

Lykke til med utfordringene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Annie

Vi sitter grenser og vi sier ifra. Men det blir jo ikke tatt i mot med glede og det er da hylingen begynner. Dette skjer hver dag.

Og nå når det er så varmt, så står altandøren åpen og alle kan høre alt.

Man må jo til slutt begynne å lure på hva som skjer her inne.

Tiit

Jeg skjønner hvordan min datter har det mesteparten av tiden ved å bare se på henne ( trist, lei seg, glad, kjeder seg o.l. ).

Men av og til så kan jeg ikke helt plassere det og da lurer jeg.

For hun kan være snill med han og kose med han det ene øyeblikket og så plutselig vender hun om fordi han kan ligge der å kose seg med sin leke. Og den SKAL hun ha da vettu.

Har nå tatt lekegrinden i bruk, sånn at han slipper den "røffe" behandlingen hvis man kan si det på den måten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest florence

Når du er 3 år, er du for liten til å forstå konsekvensene av det du gjør. Datteren din får oppmerksomhet, selv om den er negativ, ved å oppføre seg slik hun gjør. For meg høres hun ut som en ganske normal treåring. Jeg tror det lureste er å prøve å avlede henne når hun gjør uønskede ting, da blir det kanskje ikke så interessant i lengden? Er det sjalusi som ligger bak, kan det være lurt å rose henne mest mulig, f.eks. stadig fortelle hvor heldig lillebror er som har fått akkurat henne til storesøster.

Ellers er treåringer i ferd med å finne sin kjønnsidentitet i denne alderen, skal vi tro psykologene. Far er elsket, mor er en rival. Ikke så vanskelig å bli forvirret da hvis man er glad i mor samtidig. Prøv å se framover, alle faser går over, 4-årsalderen er vanligvis roligere! Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i at 3 åringer ikke FORSTÅR konsekvenser av handlinger, men det er nettopp det de må lære! Det viktigste vi kan gi ungene er grenser og disiplin. Kombinert med MASSE kjærlighet. Man må også være konsekvent med det man sier og gjør. Ikke si nei, nei, nei.......ok da så får du vel lov da om du ikke maser mer.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes også at det er helt normal oppførsel din datter har akkurat nå. Ssøskensjalusien sitter veldig dypt. Hun er vant til å være alene med deg og pappaen og få all oppmerksomheten fra dere begge. Det er en veldig stor overgang for henne å "plutselig" få en konkurrent. Jeg går ut ifra at dere snakket en del med henne før babyen kom, og at dere da antok at hun var forberedt. Men det er ikke mulig å forberede en treåring på noe slikt. Hun opplever det som traumatisk og blir da lettere sint på babyen. Som mor så er jo dette ikke noe hyggelig. Og man er jo veldig redd for den lille. Redd for at hun skal skade han på noen måte. Jeg har også 3 år mellom mine barn, gutt eldst, og jeg husker at jeg brukte å kose med babyen i smug. Og i alle soveperiodene hennes, så gjorde jeg aktivt noe med han. Ikke bare "plasserte" han fremfor TV'n, men satte meg ned sammen med han, bygde Duplo, leste bøker, sang, raste rundt (noe han elsket), og koset masse med han. Kvalitetstid, altså.

Det som er viktig å huske, at dette aldri vil bli nok for en 3åring, hun vil glemme at du har brukt tid på henne straks babyen våkner og trenger stell. Ikke tenk på henne som utakknemlig, siden du tross alt nettopp har laget hytte i stuen og servert lunsjen der, det er å forlange for mye. Jeg har ingen fasitsvar, men det er bare å innse at det er tøft når nr. 2 kommer. Det er bare å glemme at nr. 2 skal få samme oppmerksomhet som nr. 1 fikk, det er ikke mulig. Du har 2 barn som trenger deg like mye.

Som et tidligere svar her gav deg råd om...gi ros, masse ros. Du kan ikke rose henne for mye. Gi konkret ros, :så flink du var nå som strøk babyen forsiktig på hodet, nå var du flink som hjalp mamma med å rydde. Positiv oppmerksomhet vil føre til positiv adferd.

Du kan heller ikke forvente at sjalusien skal gi seg i nærmeste fremtid, mine barn er nå 8 og 5 og nå er situasjonen slik at de er sjalue på hverandre. Nå er de så store at de forstår å bli snakket til, på en skikkelig måte. Så jeg merker jo at tingene blir bedre.

Men jeg husker jo mange episoder. Han løftet henne og slapp henne rett ned igjen. (skrekk og gru), han har bitt henne, slått (det gjør han av og til enda)..hun har blitt lugget mang en gang. Når hun var baby hadde jeg alltid henne med på toalettet...turde ikke la han være alene med henne et lite sekund engang. Lekene hennes har han ødelagt, klippet håret av dukkene hennes.. helt vanvittige ting man ikke tenkte seg kunne være mulig. Og jeg har blitt så vanvttig sint på han at jeg har tenkt ( etter en runde med kjefting)...Sånn!...nå gjør han ikke det igjen....men Joda....det skjer igjen.

Men jeg ville ikke ha byttet for alt i verden.....

Og som min mor sier...problemene vokser med alderen..... oppløftende...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke 3 år mellom mine 2 små. Hun er snart 2,9 år og lillebroren hennes snart 9 mnd. Han ble født 2 uker etter hennes 2 årsdag.

Så han har vært her en laaang stund nå.

Uffda sofia, håper ikke min datter gjør det med hans leker eller sine egne forsåvidt.

Ja ja, lurer på hvordan resten av dagen vil bli *lurer fælt*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...