Gir jeg opp for fort?

[AnonymBruker]

Kjære leser, jeg opplever enda en søvnløs natt og har dessverre få i nær relasjon jeg kan prate med. Tankene surrer og jeg skulle gjerne ha trengt noen nye synspunkter, kanskje et par trøstende ord og råd. Takker på forhånd at du tar deg tiden til å lese og evt. svare.

Litt forgrunnshistore og generell info, da jeg tenker dette har påvirket meg noe:

Jeg er 28 år, og blir generelt beskrevet som en som har livet på stell. Egen leilighet, fast jobb med god inntekt, sprudlende humør og en som blir kontaktet for tips og råd. Det ikke så mange vet er at jeg har tidligere vært i et destrultivt av-og-på-forhold i nesten fire år og har kanskje som et resultat av dette ikke helt klare standpunkter om hva som er en bra relasjon.

Jeg av natur er flink til å tenke positiv og har en "alt ordner seg"-holdning, og i kombinasjon av noen som kanskje ikke ser alvoret i sine egne handler kan dette være en dårlig kombinasjon når det går utover meg. Lenge gikk jeg og undertrykte redsel, frustrasjon og tristhet som resulterte i angst. Jeg gikk til psykolog i ett år for å jobbe med meg selv, og hadde to gode venner rundt meg som hjalp meg til å komme meg videre i livet. Jeg fikk kontroll over livet, styrke til å gjøre det slutt med min ex og angsten forsvant. Jeg har lært meg til å snakke om følelser, og være klar på ting jeg ikke synes ok. Jeg har dessverre ikke noe stort netverk med nære venner, da vennskapsrelasjoner kom i andre rekke under forholdet som beskrives som kontrollerende. Jeg har derimot mange bekjente som gjerne slår av en prat, men disse vet ikke om at min forrige relasjon var dårlig og vond for meg.

Situasjonen nå:

Jeg har nå vært sammen med en mann i 9 mnd. Han har barn fra før av. Før vi ble sammen var situasjonen komplisert, vi hadde en flørt før han plutselig kuttet kontakt uten forvarsel. I etterkant har han forklart at dette handler om personlige konflikter, og ikke meg. At han ofte tenkte på meg, som resulterte at han igjen tok kontakt.

Forholdet var topp i de tre første månedene, jeg følte meg hørt og respektert. Han var åpent om hvordan han ønsket et forhold, og det hørtes forenelig med hvordan jeg ønsket det (samme syn på hva som er utroskap, vektla god kommunikasjon, viktig å kunne prate med sin partner, osv). Men med tiden forstår jeg at noe ikke klaffer. Det dukker opp situasjoner der han beskylder meg for å fortsatt ha kontakt med tidligere flørter, blir sjalu på mannlige bekjente, har et overdrevent behov for å vite hva jeg gjør/hvor jeg befinner meg kamuflert som at han bare lurer på hvordan jeg har det.Sånn i etterkant forstår jeg etter refleksjon og i samtaler med han at det handler om hans usikkerhet.

Vi har opp gjennom tidene hatt krangler, og kranglene har i hovedsak vært at jeg føler meg lite hørt - og han har hatt stor behov for å forklare, forsvare og deretter bli sint. Det starte alltid med små, ubetydelige ting som jeg anser er normalt å adressere - men aldri i verden om det burde ha ført til høylytte krangler. Eksempler på dette kan være at han ikke møter opp til avtalt tid, jeg forteller han om hvordan jeg føler meg om dette - han starter med å forklare og å bli sint.Eller når jeg oppdaget at han hadde snoket på min telefon uten tillatelse og konfonterte han med dette, han reagerer med å bli sint og kalle meg for innbilsk. 

Når han blir sint sier han veldig, veldig sårende ting. Det har skjedd så mye og vårt så vondt at jeg føler det har gått utover mitt selvbilde, og er forsiktig med å ta opp ting som plager meg i frykt for at han skal bli sint og si ting som sårer. Han kan si sånne ting som at jeg er dårlig for han og hans sønn, ustabil, at jeg aldri skal komme tilbake, at jeg aldri mer skal våge å treffe hans sønn. Han vet godt at det sårer, vi har snakket om dette før. I begynnelsen var det generelle ting som at jeg var dum og ikke smart, i det siste har det blitt mer personlig  Det kan være alt fra at jeg er en dårlig person, ustabil til at han sier han ikke liker meg.

Dagen etter sinneubrudd angrer han alltid på det han har sagt i sinne, beklager seg og lover det ikke skal skje igjen. Kjøper gaver, bir ekstra omtenksom og tålmodig. Han blir lyttene, forståelsesfull og alt jeg kunne tenke meg i en partner. Jeg blir glad og positiv igjen og vi har det topp, vi har det utrolig bra sammen før det etter to-tre uker er samme opplegg igjen der han blir sint. 

Problemet nå er at det har hendt så mange ganger at jeg ikke blir "glad" igjen like fort etter utbruddene, noe som går løs på hans tålmodighet. Nå har vi sluttet å ha den hverdagslige kontakten, den er mer preget av at han skriver et par meldinger etter kangler om at vi kommer til å ha det fint igjen og at det ordner seg. Vi har sluttet å sove over hos hverandre og fordi jeg er så trist har det vært vanskelig å planlegge hyggelige ting å gjøre.

Jeg hører at jeg har "langt fjes" og det er slitsomt for han. Jeg på min side har ekstra behov for omsorg nå, selvtillitten er på bånn og jeg ønsker ikke lengre at disse utbruddene skal bli bagatalisert. Jeg føler meg ofte ensom, for det er ofte vi bryter kontakt når han har hatt utbrudene. Med andre ord er han sjeldent der for meg når jeg har det som verst. Det er når jeg har kommet litt over tistheten han tar kontakt igjen med unnskyldninger.

I dag fikk jeg nok av hakkingen hans og gjorde det slutt. Jeg har tenkt på det lenge, men nå tenker jeg på om jeg har gjort en feil. Han er ikke alltid grei, men han beklager seg alltid og vi har tider der forholdet er på topp. 

Jeg ser jo nå etter å ha skevet alt dette at dette ikke ser så lovende ut, men fordi jeg er usikker og begynner å tenke på at jeg kanskje er dramatisk og overdriver begynner å tvile på meg selv. Er det normalt å ha det slik? Er deres nedturer i forhold slik? Er dette vanlig å krangle om? Er dette forholdet noe jeg bør kjempe for? Er det mulig for meg å oppleve bedre forhold eller er dette kanskje noe jeg ikke bør la gå?

Jeg er 28 år, og føler tiden begynner å renne fra meg med tanke på å starte på nytt med å finne kjæreste og stifte familie... Har noen kanskje noen gode råd for hvordan jeg burde tenke?

Anonymkode: 04738...89d

[AnonymBruker]

Det er mange problemer i forhold rundt omkring og ingen er perfekte, men den måten han behandler deg på er ikke ok.

Du har gjort det helt riktige med å gjøre det slutt.

Du sier at du føler du begynner å få dårlig tid, men det er ikke stolleken dette her. Man MÅ ikke finne seg en stol før sangen er slutt. Finner du en som gir deg glede i verden så gjør du det og finner du en som får deg til å føle deg som dritt, så velg singlelivet framfor det. Husk også at en som behandler partneren sin på den måten, vil ikke behandle barna sine greit heller.

Anonymkode: 445c0...012

[AnonymBruker]

Nei syns du har en grei tålegrense og et sted må det være stopp. Når han kaller deg stygge ting osv viser han at han ikke har respekt for deg. Selvom man krangler skal man ha respekt for hverandre. Du gir ikke opp for fort og du har gjort det rette her pga flere faktorer men særlig at han kaller deg stygge ting i krangler! Det har i alle fall jeg fått nulltoleranse for!

Var sammen med en som brukte jævlige skjellsord når han var sur og jeg følte meg så tråkka på og spytta på at jeg mistet mye av meg selv og eget selvverd. En dag sa jeg fra om at hører jeg noen av de ordene igjen så er forholdet over.
Han var også sånn som hadde utrolig dårlig samvittighet og kom med blomster dagen etter og bare skulle puse, men stygge ting brenner seg fast og gjør noe med en psykisk. Han prøvde å si at jeg ikke skulle ta det så tungt for ingen klarer å styre seg i krangler, men jeg sa at det handlet om den grunnleggende respekten for meg. Han "glapp seg" igjen i en senere krangel og jeg bare lukket munnen, tok et pustedrag og ba han pakke tingene sine. Ingen diskusjon. Sa at jegdro til en venninde og at han skulle være borte når jeg kom tilbake.
Man skal ikke la seg tråkke på av en som liksom skal elske en.

Anonymkode: 51119...59a

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange problemer i forhold rundt omkring og ingen er perfekte, men den måten han behandler deg på er ikke ok.

Du har gjort det helt riktige med å gjøre det slutt.

Du sier at du føler du begynner å få dårlig tid, men det er ikke stolleken dette her. Man MÅ ikke finne seg en stol før sangen er slutt. Finner du en som gir deg glede i verden så gjør du det og finner du en som får deg til å føle deg som dritt, så velg singlelivet framfor det. Husk også at en som behandler partneren sin på den måten, vil ikke behandle barna sine greit heller.

Anonymkode: 445c0...012

Takk for svar. Dette var et svar jeg setter enormt pris på, spesielt siste del. Jeg er helt enig med deg, heller singellivet enn å føle meg som dritt. Og aldr  verden om jeg ville latt en mann behandle mine barn slik. Heller ikke at barn skal være vitne av at han behandler meg slik, for det tror jeg virkelig ikke er bra.

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei syns du har en grei tålegrense og et sted må det være stopp. Når han kaller deg stygge ting osv viser han at han ikke har respekt for deg. Selvom man krangler skal man ha respekt for hverandre. Du gir ikke opp for fort og du har gjort det rette her pga flere faktorer men særlig at han kaller deg stygge ting i krangler! Det har i alle fall jeg fått nulltoleranse for!

Var sammen med en som brukte jævlige skjellsord når han var sur og jeg følte meg så tråkka på og spytta på at jeg mistet mye av meg selv og eget selvverd. En dag sa jeg fra om at hører jeg noen av de ordene igjen så er forholdet over.
Han var også sånn som hadde utrolig dårlig samvittighet og kom med blomster dagen etter og bare skulle puse, men stygge ting brenner seg fast og gjør noe med en psykisk. Han prøvde å si at jeg ikke skulle ta det så tungt for ingen klarer å styre seg i krangler, men jeg sa at det handlet om den grunnleggende respekten for meg. Han "glapp seg" igjen i en senere krangel og jeg bare lukket munnen, tok et pustedrag og ba han pakke tingene sine. Ingen diskusjon. Sa at jegdro til en venninde og at han skulle være borte når jeg kom tilbake.
Man skal ikke la seg tråkke på av en som liksom skal elske en.

Anonymkode: 51119...59a

Tusen takk for svar. Jeg tror jeg har en høy terskel på hva jeg bør tåle, og det er godt å høre at noen tror at det i alle fall ikke handler om at jeg ikke har det. Og du har rett, han viser ikke respekt for meg når han kaller meg stygge ting

 

Jeg synes du var tøff, det må ha vært befriende. Jeg følte en enorm lettelse da jeg sa det var slutt i går, men et par timer senere ble jeg usikker. Ble du noe usikker i etterkant, og hvis ja, hvordan håndterte du det?

Anonymkode: 04738...89d

[AnonymBruker]

Vær sjeleglad for at du har kvittet deg med den idioten. 

Anonymkode: dfbe1...a3a

[AnonymBruker]

Du har definitivt gjort det rette. Har vært i et slikt forhold selv!

Anonymkode: 7243c...3f7

[AnonymBruker]

Spoiler

 

Kastet bort 5 år på en sånn idiot. Destruktivt forhold. Du fortjener en som løfter deg opp, IKKE en som drar deg ned. 

Anonymkode: ef9d9...0ea

[TeamWP]

Du gjør det helt rette ved å gjøre det slutt med en sånn mann. Hva med å lese denne tråden og minnes dette,når usikkerheten skulle dukke opp? Du har det bedre alene enn i et dårlig forhold. Masse lykke til,ta vare på deg selv og konsentrer deg om hva som gjør det godt,ikke det som bryter deg ned.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Dette var et svar jeg setter enormt pris på, spesielt siste del. Jeg er helt enig med deg, heller singellivet enn å føle meg som dritt. Og aldr  verden om jeg ville latt en mann behandle mine barn slik. Heller ikke at barn skal være vitne av at han behandler meg slik, for det tror jeg virkelig ikke er bra.

 

Tusen takk for svar. Jeg tror jeg har en høy terskel på hva jeg bør tåle, og det er godt å høre at noen tror at det i alle fall ikke handler om at jeg ikke har det. Og du har rett, han viser ikke respekt for meg når han kaller meg stygge ting

 

Jeg synes du var tøff, det må ha vært befriende. Jeg følte en enorm lettelse da jeg sa det var slutt i går, men et par timer senere ble jeg usikker. Ble du noe usikker i etterkant, og hvis ja, hvordan håndterte du det?

Anonymkode: 04738...89d

Ja, ble naturligvis kjempe usikker... Man får jo litt panikk etter et brudd og lurer på om man var for streng , og hjernen fungerer på den måten at den undertrykker de vonde følelsene og minnene og drar opp de gode. Det er sånn man overlever fra følelesmessige traumer også. Så det er viktig å være bevisst på det når man begynner å savne og tenke at "han var jo så grei når han ikke var sånn" at man slo opp for en grunn og den grunnen var fordi han ikke respekterte deg - og man skal ikke finne seg i at en man deler hele seg med, kroppen sin, sjela si, følelsene sine, tiden sin og hjertet sitt , ikke respekterer deg.
De neste ukene etter bruddet ringte han dagen lang og sendte meldinger og la igjen beskjed på svareren, først bare beklagelser og kjærlighetserklæringer, og jeg holdt på å gi han en ny sjanse, men hadde bestemt meg for å stå med rett rygg selvom det var vaaanskelig, tenkte faktisk at "ok kanskje jeg har latt han lide nok nå, jeg får svare han om noen dager kanskje" ,og til slutt begynte han å sende drittmeldinger der han kalte meg stygge ting igjen fordi jeg ikke svarte og at jeg kunne være så kald og for et ludder jeg var osv. Så da skal jeg si deg jeg var fornøyd med at jeg aldri ga etter de falske beklagelsene og kjærlighetserklæringene og ikke tok han tilbake! For grunnrespekten viste seg å ikke være der og kom aldri til å være der når de får seg til å være sånn mot noen man liksom ønsker vel og godt!
 

Anonymkode: 51119...59a

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, alle sammen. Det er godt å få bekreftelse på at jeg mest sannsynligvis har gjort det riktige, og at den oppførselen ikke er greit.

2 timer siden, TeamWP skrev:

Du gjør det helt rette ved å gjøre det slutt med en sånn mann. Hva med å lese denne tråden og minnes dette,når usikkerheten skulle dukke opp? Du har det bedre alene enn i et dårlig forhold. Masse lykke til,ta vare på deg selv og konsentrer deg om hva som gjør det godt,ikke det som bryter deg ned.

Veldig god idé tusen takk for tips. Jeg skal se innom denne tråden når jeg føler meg nede og hodet tuller med meg. Akkurat nå er jeg på jobb og holder for det meste meg selv opptatt, men nå er det snart helg og jeg gruer meg veldig  Jeg får lese gjennom tingene jeg har skrevet og responsen jeg har fått.

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, ble naturligvis kjempe usikker... Man får jo litt panikk etter et brudd og lurer på om man var for streng , og hjernen fungerer på den måten at den undertrykker de vonde følelsene og minnene og drar opp de gode. Det er sånn man overlever fra følelesmessige traumer også. Så det er viktig å være bevisst på det når man begynner å savne og tenke at "han var jo så grei når han ikke var sånn" at man slo opp for en grunn og den grunnen var fordi han ikke respekterte deg - og man skal ikke finne seg i at en man deler hele seg med, kroppen sin, sjela si, følelsene sine, tiden sin og hjertet sitt , ikke respekterer deg.
De neste ukene etter bruddet ringte han dagen lang og sendte meldinger og la igjen beskjed på svareren, først bare beklagelser og kjærlighetserklæringer, og jeg holdt på å gi han en ny sjanse, men hadde bestemt meg for å stå med rett rygg selvom det var vaaanskelig, tenkte faktisk at "ok kanskje jeg har latt han lide nok nå, jeg får svare han om noen dager kanskje" ,og til slutt begynte han å sende drittmeldinger der han kalte meg stygge ting igjen fordi jeg ikke svarte og at jeg kunne være så kald og for et ludder jeg var osv. Så da skal jeg si deg jeg var fornøyd med at jeg aldri ga etter de falske beklagelsene og kjærlighetserklæringene og ikke tok han tilbake! For grunnrespekten viste seg å ikke være der og kom aldri til å være der når de får seg til å være sånn mot noen man liksom ønsker vel og godt!
 

Anonymkode: 51119...59a

Du har rett, det er ofte slik at man glemmer det negative og fokusrer på det positive. Jeg er en person som lett legger det negative til side - og jeg må være ekstra obs nå!

Glad for å høre at du ikke lot deg bli kontaktet igjen, du ser jo hvordan han egentlig er!

Jeg tror nok min eks kommer til å forsøke å ta kontakt. Kanskje ikke nå med en gang, men etterhvert. Vet ikke hvorfor jeg har følelsen av det, men han har en tendens til å ikke kunne la ting ligge/komme over ting. Han sluttet ikke å ha unødvendig, giftig kontakt med sin eks før lenge etter at vi ble sammen. Men forhåpentligvis ikke - så jeg kan uforstyrret prøve å komme over dette.

Den dag i dag snakker han fortsatt veldig nedlatende om sin eks, og jeg synes det er litt rart for hun har egentlig ingenting med han å gjøre i dag. Kanskje man kan bli sint rett etter brudd, men når det er mange år etterpå er det kanskje normalt å reflektere over ting og tenke på at det ikke alltid bare én person som er årsaken til et brudd. 

Anonymkode: 04738...89d

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar, alle sammen. Det er godt å få bekreftelse på at jeg mest sannsynligvis har gjort det riktige, og at den oppførselen ikke er greit.

Veldig god idé tusen takk for tips. Jeg skal se innom denne tråden når jeg føler meg nede og hodet tuller med meg. Akkurat nå er jeg på jobb og holder for det meste meg selv opptatt, men nå er det snart helg og jeg gruer meg veldig  Jeg får lese gjennom tingene jeg har skrevet og responsen jeg har fått.

Du har rett, det er ofte slik at man glemmer det negative og fokusrer på det positive. Jeg er en person som lett legger det negative til side - og jeg må være ekstra obs nå!

Glad for å høre at du ikke lot deg bli kontaktet igjen, du ser jo hvordan han egentlig er!

Jeg tror nok min eks kommer til å forsøke å ta kontakt. Kanskje ikke nå med en gang, men etterhvert. Vet ikke hvorfor jeg har følelsen av det, men han har en tendens til å ikke kunne la ting ligge/komme over ting. Han sluttet ikke å ha unødvendig, giftig kontakt med sin eks før lenge etter at vi ble sammen. Men forhåpentligvis ikke - så jeg kan uforstyrret prøve å komme over dette.

Den dag i dag snakker han fortsatt veldig nedlatende om sin eks, og jeg synes det er litt rart for hun har egentlig ingenting med han å gjøre i dag. Kanskje man kan bli sint rett etter brudd, men når det er mange år etterpå er det kanskje normalt å reflektere over ting og tenke på at det ikke alltid bare én person som er årsaken til et brudd. 

Anonymkode: 04738...89d

Ja menn som snakker nedsettende om en eks er også et rødt flagg... Han kommer nok til å gjøre det samme om deg bak din rygg nå, og som du sier sikkert ta kontakt med deg om en stund for å prøve å få makten over deg igjen og bekreftelser på at han fortsatt betyr noe for deg. Den dagen han gjør det så ikke svar han. Du skylder han ingenting,og du kjenner innerst inne at sånn han har oppført seg ikke går an å akseptere og at han etter all sannsynlighet vil ha uakseptable nykker i fremtiden også.
Du finner deg en mann som respekterer deg, selv når dere krangler og er sinna på hverandre
Stay strong   og stay proud!

Anonymkode: 51119...59a

[AnonymBruker]

Ja, jeg er ganske sikker på at han kommer til å snakke nedsettende om meg... Men jeg vet hva som er sant, og jeg skal ikke glemme eller la meg vippe av pinnen! Jeg har nå tatt kontakt med venner og prøver å legge planer. Tror det er lurt å holde seg opptatt og ikke sitte alene og tenke på dette nå!

Anonymkode: 04738...89d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er ganske sikker på at han kommer til å snakke nedsettende om meg... Men jeg vet hva som er sant, og jeg skal ikke glemme eller la meg vippe av pinnen! Jeg har nå tatt kontakt med venner og prøver å legge planer. Tror det er lurt å holde seg opptatt og ikke sitte alene og tenke på dette nå!

Anonymkode: 04738...89d

BRA! Og ja helt klart lurt å holde seg opptatt og gjøre noe når tankene renner inn... Prøv også å tenk ut noe du kan distrahere deg med hjemme når tankespinnet kommer... Jeg begynte å følge youtubevideor med DIY eller løse kryssord , lage mat etter en ny matrett med masse ingredienser osv - så jeg hadde noe annet å konsentrere meg om når tankespinnet og angsten/savnet/vreden kom og det ikke alltid passet seg å ringe noen for å prate, for det beste er å la seg distrahere, få tankeneover på noe annet.
Godt at du har vennene dine rundt deg også <3

Anonymkode: 51119...59a

[Marie90]

Det er vanlig å få litt hetta etter man har slått opp med noen. Nesten alle får det. Man kjenner på litt ensomhet og alt det der.

Det betyr ikke at det var feil. Det var helt rett. Du er ung og tiden renner ikke fra deg.

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

BRA! Og ja helt klart lurt å holde seg opptatt og gjøre noe når tankene renner inn... Prøv også å tenk ut noe du kan distrahere deg med hjemme når tankespinnet kommer... Jeg begynte å følge youtubevideor med DIY eller løse kryssord , lage mat etter en ny matrett med masse ingredienser osv - så jeg hadde noe annet å konsentrere meg om når tankespinnet og angsten/savnet/vreden kom og det ikke alltid passet seg å ringe noen for å prate, for det beste er å la seg distrahere, få tankeneover på noe annet.
Godt at du har vennene dine rundt deg også <3

Anonymkode: 51119...59a

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å skrive. Det var tøft i går og jeg leste ordene her igjen og igjen for å minne meg selv. Jeg inviterte min søster over og vi laget middag sammen. Har enda ikke fortalt om bruddet, alle trodde vi hadde det så flott sammen. For mennesker rundt må det være utenkelig at jeg ikke har det bra  jeg var bare ikke helt klar for å fortelle henne, går med konstant klump i halsen. 

I dag har jeg tatt motet til meg og fortalt en venninne. Vi skal treffes snart, jeg tror det blir godt å være åpen med noen om dette. 

55 minutter siden, Marie90 skrev:

Det er vanlig å få litt hetta etter man har slått opp med noen. Nesten alle får det. Man kjenner på litt ensomhet og alt det der.

Det betyr ikke at det var feil. Det var helt rett. Du er ung og tiden renner ikke fra deg.

Tusen takk for dine ord. Det er godt å høre at det ikke er unormalt å ha følelsene jeg har. 

Anonymkode: 04738...89d

[Sickkid]

På 27.4.2018 den 5.31, AnonymBruker skrev:

Kjære leser, jeg opplever enda en søvnløs natt og har dessverre få i nær relasjon jeg kan prate med. Tankene surrer og jeg skulle gjerne ha trengt noen nye synspunkter, kanskje et par trøstende ord og råd. Takker på forhånd at du tar deg tiden til å lese og evt. svare.

Litt forgrunnshistore og generell info, da jeg tenker dette har påvirket meg noe:

Jeg er 28 år, og blir generelt beskrevet som en som har livet på stell. Egen leilighet, fast jobb med god inntekt, sprudlende humør og en som blir kontaktet for tips og råd. Det ikke så mange vet er at jeg har tidligere vært i et destrultivt av-og-på-forhold i nesten fire år og har kanskje som et resultat av dette ikke helt klare standpunkter om hva som er en bra relasjon.

Jeg av natur er flink til å tenke positiv og har en "alt ordner seg"-holdning, og i kombinasjon av noen som kanskje ikke ser alvoret i sine egne handler kan dette være en dårlig kombinasjon når det går utover meg. Lenge gikk jeg og undertrykte redsel, frustrasjon og tristhet som resulterte i angst. Jeg gikk til psykolog i ett år for å jobbe med meg selv, og hadde to gode venner rundt meg som hjalp meg til å komme meg videre i livet. Jeg fikk kontroll over livet, styrke til å gjøre det slutt med min ex og angsten forsvant. Jeg har lært meg til å snakke om følelser, og være klar på ting jeg ikke synes ok. Jeg har dessverre ikke noe stort netverk med nære venner, da vennskapsrelasjoner kom i andre rekke under forholdet som beskrives som kontrollerende. Jeg har derimot mange bekjente som gjerne slår av en prat, men disse vet ikke om at min forrige relasjon var dårlig og vond for meg.

Situasjonen nå:

Jeg har nå vært sammen med en mann i 9 mnd. Han har barn fra før av. Før vi ble sammen var situasjonen komplisert, vi hadde en flørt før han plutselig kuttet kontakt uten forvarsel. I etterkant har han forklart at dette handler om personlige konflikter, og ikke meg. At han ofte tenkte på meg, som resulterte at han igjen tok kontakt.

Forholdet var topp i de tre første månedene, jeg følte meg hørt og respektert. Han var åpent om hvordan han ønsket et forhold, og det hørtes forenelig med hvordan jeg ønsket det (samme syn på hva som er utroskap, vektla god kommunikasjon, viktig å kunne prate med sin partner, osv). Men med tiden forstår jeg at noe ikke klaffer. Det dukker opp situasjoner der han beskylder meg for å fortsatt ha kontakt med tidligere flørter, blir sjalu på mannlige bekjente, har et overdrevent behov for å vite hva jeg gjør/hvor jeg befinner meg kamuflert som at han bare lurer på hvordan jeg har det.Sånn i etterkant forstår jeg etter refleksjon og i samtaler med han at det handler om hans usikkerhet.

Vi har opp gjennom tidene hatt krangler, og kranglene har i hovedsak vært at jeg føler meg lite hørt - og han har hatt stor behov for å forklare, forsvare og deretter bli sint. Det starte alltid med små, ubetydelige ting som jeg anser er normalt å adressere - men aldri i verden om det burde ha ført til høylytte krangler. Eksempler på dette kan være at han ikke møter opp til avtalt tid, jeg forteller han om hvordan jeg føler meg om dette - han starter med å forklare og å bli sint.Eller når jeg oppdaget at han hadde snoket på min telefon uten tillatelse og konfonterte han med dette, han reagerer med å bli sint og kalle meg for innbilsk. 

Når han blir sint sier han veldig, veldig sårende ting. Det har skjedd så mye og vårt så vondt at jeg føler det har gått utover mitt selvbilde, og er forsiktig med å ta opp ting som plager meg i frykt for at han skal bli sint og si ting som sårer. Han kan si sånne ting som at jeg er dårlig for han og hans sønn, ustabil, at jeg aldri skal komme tilbake, at jeg aldri mer skal våge å treffe hans sønn. Han vet godt at det sårer, vi har snakket om dette før. I begynnelsen var det generelle ting som at jeg var dum og ikke smart, i det siste har det blitt mer personlig  Det kan være alt fra at jeg er en dårlig person, ustabil til at han sier han ikke liker meg.

Dagen etter sinneubrudd angrer han alltid på det han har sagt i sinne, beklager seg og lover det ikke skal skje igjen. Kjøper gaver, bir ekstra omtenksom og tålmodig. Han blir lyttene, forståelsesfull og alt jeg kunne tenke meg i en partner. Jeg blir glad og positiv igjen og vi har det topp, vi har det utrolig bra sammen før det etter to-tre uker er samme opplegg igjen der han blir sint. 

Problemet nå er at det har hendt så mange ganger at jeg ikke blir "glad" igjen like fort etter utbruddene, noe som går løs på hans tålmodighet. Nå har vi sluttet å ha den hverdagslige kontakten, den er mer preget av at han skriver et par meldinger etter kangler om at vi kommer til å ha det fint igjen og at det ordner seg. Vi har sluttet å sove over hos hverandre og fordi jeg er så trist har det vært vanskelig å planlegge hyggelige ting å gjøre.

Jeg hører at jeg har "langt fjes" og det er slitsomt for han. Jeg på min side har ekstra behov for omsorg nå, selvtillitten er på bånn og jeg ønsker ikke lengre at disse utbruddene skal bli bagatalisert. Jeg føler meg ofte ensom, for det er ofte vi bryter kontakt når han har hatt utbrudene. Med andre ord er han sjeldent der for meg når jeg har det som verst. Det er når jeg har kommet litt over tistheten han tar kontakt igjen med unnskyldninger.

I dag fikk jeg nok av hakkingen hans og gjorde det slutt. Jeg har tenkt på det lenge, men nå tenker jeg på om jeg har gjort en feil. Han er ikke alltid grei, men han beklager seg alltid og vi har tider der forholdet er på topp. 

Jeg ser jo nå etter å ha skevet alt dette at dette ikke ser så lovende ut, men fordi jeg er usikker og begynner å tenke på at jeg kanskje er dramatisk og overdriver begynner å tvile på meg selv. Er det normalt å ha det slik? Er deres nedturer i forhold slik? Er dette vanlig å krangle om? Er dette forholdet noe jeg bør kjempe for? Er det mulig for meg å oppleve bedre forhold eller er dette kanskje noe jeg ikke bør la gå?

Jeg er 28 år, og føler tiden begynner å renne fra meg med tanke på å starte på nytt med å finne kjæreste og stifte familie... Har noen kanskje noen gode råd for hvordan jeg burde tenke?

Anonymkode: 04738...89d

Hallo. Om du er interessert i meininga til ein kar som ikkje eigenleg..aldri ...har vore i noko forhold. Skal spara deg for årsaken da eg er meir enn oppegående og ingen spesielle hindre . Største hinder er vel stort sett att eg er rastlaus og stort sett alltid på farten. Eg bur sjeldent meir enn to år på samme plass. Eg har alltid mellom 3-4 jobber som i utgangspunktet kreve si tid.  Utdanning innan kokk, agronom, anleggarbeid. Hatt gleden av å møta mange mennesker i ulik alder og livssykluser. 

Send ei lita melding om du føler for. Uavhengig om du velger å ta kontakt eller ei. Sett krav og still spørsmål. Det skal på ingen måte Vera nødvendig i å vera i selskap eller forhold som gjer vondt verre.  (Toxic realationship ) 

 

[AnonymBruker]

Det du skriver om at du er usikker, lurer på om du overdriver og om alt foregår i hodet ditt, det tror jeg er vanlig å tenke av flere grunner. For det første, mennesker som dette bruker alt det styggeste de kan for å såre deg, de tar fra deg gleder du har i ting, de avlyser høytider og feiringer bare for å se deg gråte, og de nekter deg å se barna hans. Det er så sjokkerende og alvorlig at hjernen din knapt tror det den hører. Ikke rart du blir usikker når en bitteliten helt vanlig ting skjer i høylytte krangler og ender med at han gjør det slutt, fordi du sa fra om at du føler det sånn og sånn. Det er surrealistisk og man lurer på om man selv er gal.

Det er du ikke. Alt det du føler har skjedd. Du var i forhold med en som av en eller annen grunn ønsket å opprøre deg og krangle med deg så mye at han kunne si de tingene. Han sa at ingen har kontroll i krangler? I såfall, hvorfor lage en krangel av alt mulig da? Skjønner du? Du blir usikker fordi dette ikke hører hjemme  noenplass, men det har skjedd. Er bare ditt hode som prøver å verne seg, beskytte seg. 

Anonymkode: 24199...7ed