Jeg sliter..

[AnonymBruker]

Når ting er utholdelig. Når man egentlig bare vil bort, gjemme seg til alt går over. Når de man stoler på ikke er til stede. Når livet raser sammen og alt blir bare værre og værre. Selv når ansvaret ikke er ditt. Men du tar det på deg og eier det. Når nok er nok, men det tar ingen ende? 

Jeg har nådd bunnen. Det eneste som kan gjøre det værre er å miste et nært familiemedlem selv eller samboeren min.

For litt over ett år siden skjærte det seg mellom meg og samboer, vi var kommet til et punkt i samboerskapet hvor vi jobbet mer mot hverandre enn med hverandre. Men etter en liten pause fant vi ut at dette klarer vi å rette på. I en periode på et halvt år konsentrerte jeg meg kun om samboeren min og meg, vi jobbet kjempebra sammen og alt så lyst ut. I denne tiden ga jeg beskjed til medeierene mine i firmaet at jeg må konsentrere meg om familien min og den daglige jobben. Allerede her begynte min usikkerhet å dukke opp. Jeg var aldri en usikker person.

Usikkerheten dreide seg om, om samboeren min egentlig ville være sammen med meg. I dette så døde et veldig nært familiemedlem av samboeren, som også var en god venn.

Dette berørte oss dypt, og samboeren min ennå mer. 

I dette isolerte samboeren min meg ute og svartmalte meg fullstendig. Samboeren min begynte med ny oppførsel og har gjort meg ennå mer usikker, samtidig som vi er i sorg begge to. Dette tærer svært mye på min psyke. Å ikke vite, å ikke ha noen forutsigbarhet. Hva skjer med personen jeg elsker mest i mitt liv, elsker denne personen meg eller er jeg bare til nytte?

Oppå dette så fikk jeg økonomiske krav fra staten på manglede innleverte papirer. Dette kjørte meg til bunns. De personene jeg stolte på for å holde orden i bedriften har ikke klart det.

Alle disse følelsene forsterker hverandre. Jeg klarer ikke å se noen utvei. Jeg har ingen å støtte meg på. Samboeren min har seg selv å tenke på, kompanjongene respekterer ikke min dårlige psykiske helse, og klarer ikke å gjøre noe uten at jeg holder dem i ørene. Jeg har ingen nettverk. Familien min er langt unna.

Det føles ut som bunnen er nådd og alt er min skyld. 

Jeg har heldigvis hatt noen timer hos psykolog, og kommer til å fortsette med det. Og jeg klarer å se lyset etter en samtale med psykolog. Men med det samme jeg kommer hjem, så kommer mørket tilbake.

Er det noen vei ut av dette?

Anonymkode: c969a...425

[AnonymBruker]

Ja, det er en vei ut! Du har fått noen smeller nå, og har havnet i bunn som du sier. En kan kalle det en livskrise. Det er jo forferdelig mørkt når det står på, men alle vi som har vært der, vet at en kommer seg opp igjen! Du må bare ta en dag av gangen. Det er veldig viktig, og ikke bare et uttrykk. For hver dag du takler og klarer, jo bedre vil du føle deg. Ikke sett høye krav til deg selv, men vær stolt av deg selv for det du klarer.

Det blir bedre. Syns det er lurt at du går til psykolog. Det hjelper å få ting ut. Vil ønske deg lykke til, og husk,EN dag av gangen 

Anonymkode: b9ae0...869