Til dere med sosial angst: Jobber dere?

[AnonymBruker]

Jeg jobbet i 2 år etter jeg begynte å få angst. I starten gikk det fint, det falt meg ikke inn å være hjemme pga det. Men jobben min er krevende, med en portefølje på 40-50 kunder + minst 3 nye prosjekter hver måned. Jeg hadde over 100 timer overtid begge årene. Alt for mange møter, reising Norge rundt og generelt stress for en med angst. Jeg kasta inn håndkleet når sjefen begynte å oppføre seg som et rasshøl mot meg.

Jeg er verre enn noen gang, og det tror jeg er jobben sin skyld. Jeg tørr ikke å søke ny jobb da jeg tross alt hater å møte nye mennesker, og er redd jeg igjen går på veggen.

Er det noen her som har byttet jobb i en tung/angstfull periode? Tørr du det ts? Det er veldig viktig å trives på jobb, og det høres det ikke ut som du gjør nå! 

Anonymkode: e1827...d3e

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Jeg trives i selve jobben på en måte.
Forklarer meg kanskje litt dårlig nå, men jeg liker å hjelpe eldre mennesker. Jeg får mye skryt av pasienter, der de sier at jeg er en rolig og trivelig person. Det er bare kollegaene mine og "alt" rundt det jeg ikke trives med. At jeg hele tiden må være "med", og føle at jeg må være en person jeg ikke er. Det klarer jeg faktisk ikke lenger. 
 
Det er ufattelig slitsomt å være anspent 24/7 og tenke på jobb, uansett om jeg har fri en dag eller ikke. Bare det å spørre om en enkel ting er tøft. Føler nesten at det hadde vert best om jeg ikke hadde hatt språk, for da hadde jeg sluppet å si noe. 

Anonymkode: 1951e...e13

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde veldig sterk sosial angst men jobbet i klesbutikk, kanskje ikke den perfekte jobben med tanke på at man konstant må utfordre seg selv. Ble utrolig utslitt til slutt fordi jeg konstant måtte late som om jeg var utadvent foran kunder. Ikke bare var det slitsomt å måtte være sosial på jobb, men det påvirket meg fysisk på andre måter også. For eksempel ved at jeg kastet opp hver morgen før jobb, osv. 

Jeg sluttet i jobben min, begynte å gå til psykolog (fikk AAP pga masse greier). Vi jobbet masse med eksponering og i dag går jeg på skole. Jeg har kommet helt sinnsykt langt med den sosiale angsten, fra å ikke kunne få fram et ord til å være den som inkluderer andre i samtalene, er den som tar kontakt med andre og er faktisk veldig sosial. 

Det er trist at det er så mange som «gir opp», selv om jeg skjønner at det er vanskelig. Jeg var heldig og ble kjent med ei jente som er super-sosial og dermed dro meg med til ukjente mennesker og ukomfortable situasjoner hele tiden. Eksponering er virkelig noe som hjelper og alle burde gjøre mer av. Det er utrolig å tenke på hvordan jeg var for noen år tilbake og i dag, man ville ikke kjent meg igjen! Er utrolig gøy når folk som har kjent meg i alle år også legger merke til det og sier ting som «herregud, det her hadde du aldri gjort før. 

Jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen når jeg er ferdig med skolen! Det er mulig å jobbe seg ut av det. 

Anonymkode: 5e891...f8b

Tenk deg angst på en skala fra 1-10, når du begynte å eksponere deg, begynte du på 7-10 i angst eller startet du med det som var minst skummelt?

Anonymkode: 00cfc...37b

[AnonymBruker]

Nei, dessverre... For meg er det snakk om ganske ekstrem og langvarig angst, som jeg har hatt siden jeg var i barnehagealder. Det er skolegang som er selve kneika for meg, alle skoleårene mine har vært veldig vonde, og det sier seg selv at jeg ikke fullførte videregående. Kan bli svett og få hjertebank bare av tanken på å komme tilbake til skolen. Det er jo vanskelig å få jobb uten noen fullført utdannelse, og jeg har noen andre helseplager som gjør at jeg ikke fungerer i en del av jobbene man kan få som ufaglært.

Jeg har hatt mange runder i terapi, og forsøkt å jobbe med meg selv mellom terapirundene, men det virker som angsten er konstant.

Anonymkode: b9e9b...369

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle sammen. Jeg trives i selve jobben på en måte.
Forklarer meg kanskje litt dårlig nå, men jeg liker å hjelpe eldre mennesker. Jeg får mye skryt av pasienter, der de sier at jeg er en rolig og trivelig person. Det er bare kollegaene mine og "alt" rundt det jeg ikke trives med. At jeg hele tiden må være "med", og føle at jeg må være en person jeg ikke er. Det klarer jeg faktisk ikke lenger. 
 
Det er ufattelig slitsomt å være anspent 24/7 og tenke på jobb, uansett om jeg har fri en dag eller ikke. Bare det å spørre om en enkel ting er tøft. Føler nesten at det hadde vert best om jeg ikke hadde hatt språk, for da hadde jeg sluppet å si noe. 

Anonymkode: 1951e...e13

Da måtte du brukt tegn da vet du,,, spøk til side, jeg går på antidepressiva pga angst og depresjoner men gleder meg faktisk til og gå på jobb og møte gode kolleger, særlig de som er litt rolige og avbalanserte, så angsten slår ut litt forskjellig fra person til person 

Anonymkode: 87d31...e96

[AnonymBruker]

Jeg også. Nå jobber jeg på en plass hvor jeg er i konstant kontakt med kunder i et veldig hektisk og stressende miljø, og det tærer på. Egentlig vil jeg jo bare gjemme meg, men det går jo ikke. Så jeg må nesten bare late som om jeg er helt normal, selv om det synes godt på utsiden at jeg er en stressa, rød type. Men føles deilig å ikke være helt isolert også. 

Anonymkode: dcdbc...8fc

[AnonymBruker]

Ja. Men jobber som nattvakt så er alene på jobb. Dog tar jeg på meg ekstravakter på dag/kveld fordi det er eneste mulighet for å før eller siden bli kvitt angsten. 

Anonymkode: 42c9d...afa

[WilhelmineAmalie]

På 25.4.2018 den 19.16, AnonymBruker skrev:

Hvordan takler dere hverdagen?

Føler at jobben sliter meg helt ut, og at jeg må være en person jeg ikke er. Går rundt og er engstelig 24/7. Blir nervøs bare jeg skal spørre kollegaene mine om et enkelt spørsmål. Mest av alt så vil jeg bare forsvinne og komme meg hjem. 

Anonymkode: 1951e...e13

Jeg måtte begynne på angstpiller for å kunne jobbe normalt. Ble for mye jobb og for mye psykisk slit når jeg jobbet med det alene. Fikk liksom aldri «fri» for var jo helt utkjørt når jeg kom hjem. 

[heipådegsann]

Jeg går på skole. Jeg har kommet over en skikkelig kneik det siste halvåret da føler jeg.

Har levd med angst så lenge jeg kan huske. Allerede på barneskolen hadde jeg unormalt mye fravær fordi jeg "hele tiden" hadde vondt i hode, mage og kastet opp. Jeg turte aldri si noe i timene, hadde ikke nære venner, og kunne ikke navnet på alle i klassen min enda når jeg gikk ut i 7.klasse. På ungdomsskolen fortsatte det i samme tralten. På vgs hadde jeg over 90timer fravær hvert år, det værste året tror jeg jeg var oppe i 120 timer, og det var da snakk om dager jeg gikk hjem etter å faktisk ha vært der i noen timer, hendte også at jeg tok meg en pause midt på dagen hvor jeg bare satt på do og gjemte meg for å få fred. Men jeg begynte å få venner utenom skole i denne perioden da jeg bodde i et bofellesskap. Ei av de jeg bodde med er nå bestevenninnen min, men selv når jeg bodde med henne hendte det jeg gjemte ytterklærne mine på rommet, låste døra og slo av lyset (satte på PC med headset) bare for å slippe å være sosial.

De to første årene mine på universitetet studerte jeg hjemmefra, min eneste omgangskrets var i hovedsak familie og samboeren min. Mens dette semesteret bestemte jeg meg for å studere på skolen, jeg studerer til å bli eiendomsmegler (jadda, snakk om å kjenne egne begrensninger) så da MÅ jeg nesten få kontroll på denne angsten. Det første semesteret var steintøft, men nå det andre har jeg fått meg en del venner, og engasjert meg ganske mye frivillig utenfor skolen, så jeg utfordrer meg kjempemye hele tiden. Og for meg virker det som det hjelper. Jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg ikke kan huske å ha hatt det så bra som jeg har det nå

[AnonymBruker]

På 25.4.2018 den 19.16, AnonymBruker skrev:

Hvordan takler dere hverdagen?

Føler at jobben sliter meg helt ut, og at jeg må være en person jeg ikke er. Går rundt og er engstelig 24/7. Blir nervøs bare jeg skal spørre kollegaene mine om et enkelt spørsmål. Mest av alt så vil jeg bare forsvinne og komme meg hjem. 

Anonymkode: 1951e...e13

Har alltid jobbet, 100% hele tiden. Eneste tiden jeg var sykemeldt var når jeg hadde panikk angst, da var jeg sykemeldt i en mnd og gikk på medisiner. 

Hadde vel sosial angst i 6-7 år,  har det ikke nå lenger da. 

Anonymkode: 03262...e2e

[BerntHulken]

.

Endret 6. mai 2018 av æøå*

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenk deg angst på en skala fra 1-10, når du begynte å eksponere deg, begynte du på 7-10 i angst eller startet du med det som var minst skummelt?

Anonymkode: 00cfc...37b

Jeg vil si at jeg var så høyt opp som 9-10 på angst-skalaen, fordi jeg var så redd for absolutt alle situasjoner hvor jeg var alene ute i offentligheten. Det påvirket livet mitt i alt for stor grad og jeg innså at jeg måtte gjøre noe for å utfordre meg selv. Gjorde noe av det jævligste: Meldte meg til å jobbe som frivillig på en stor festival. Kjente ingen som skulle jobbe der, ingen som skulle på konsertene. Så jeg måtte bare klare meg selv, og jeg måtte snakke med fremmede og bli kjent med nye mennesker. Kjenner på angsten bare av å skrive om det, haha. Jeg jobbet i matboden, i kassa - som virkelig var noe av det verste for meg. Jeg måtte jobbe under press, mens jeg hadde angst og i tillegg kun snakke med fremmede mennesker. Dette gjorde jeg i to dager imot at jeg fikk to festival-dager. Så da kom neste utfordring, jeg kjente jo ingen som skulle dit. Men jeg bare tenkte å ta det som eksponering for hva alle synes er ubehagelig, å gå på festival alene. Men jeg gjorde det  gikk på en konsert hver av dagene. Jeg kan ikke beskrive hvor mye dette ga meg. Jeg kunne plutselig gjøre ting som jeg ikke klarte før, som å: bestille legetime selv, bestille mat selv, spørre om hjelp selv og det å snakke i telefonen ble også litt bedre. 

Etter dette fortsatte jeg bare å gjøre ting som er ubehagelig, for mestringsfølelsen er så motiverende og man innser at det er i hodet det sitter. Det er fortsatt ting jeg sliter med, jeg er ikke kurert. Men jeg lever et ganske normalt liv nå uten at jeg isolerer meg helt og blir stum i samtaler. Noen situasjoner er ubehagelige, men det kommer seg  

Anonymkode: 5e891...f8b

[AnonymBruker]

På 25.4.2018 den 23.33, AnonymBruker skrev:

jeg startet mitt eget firma for 5 år siden, nettopp pga sos.angst.

har en helt annen hverdag i dag der jeg har kontroll, velger hvem jeg vil ha som ansatte(blir det nærmeste jeg har kollegaer)og jobber både alene og litt ute hos kunder.

helt topp! tjener mer penger også😁

Anonymkode: bb152...b93

Hva jobber du som og må man ikke ha endel egenkapital for å starte opp? Drømmer om det samme. Er ett arbeidsjern, men angsten holder på å ødelegge alt. 

Anonymkode: 9fa18...1d1

[AnonymBruker]

Jobber, men er for tiden i permisjon. 

Har hatt to jobber, der sjefen i den første gjorde et stort nummer ut av at jeg ikke var sosial nok. Så det pluss andre ting gjorde at jeg bytta til nåværende jobb. Nå trives jeg godt med sjef og kollegaer, men jobben er mye mer utfordrende. Det har vært hardt, men har tenkt at eksponering er veien å gå. 

Nå gruer meg til å begynne på igjen, men vet ikke hva annet jeg kan gjøre. Er det verdt å mislike jobben sin i 30 år til bare for å få bukt med angsten? 

Anonymkode: 41aee...5b1

[Elaine Marley]

Jeg studerer til noe jeg føler at jeg er engasjert i.

Før hadde jeg en servicejobb med masse kunder, og ingen mulighet til å trekke seg tilbake. Det ble bare altfor mye, masse situasjoner som trigget ting i meg og jeg ble sykemeldt. Så da ble det etter hvert AAP, og nå studerer jeg. Jeg har ikke noe ønske om å bli ufør, men det virket nesten som om Nav trodde at det var det jeg ønsket. Vet jo godt at det ikke er bra for meg å gå hjemme dag ut og dag inn. Blir sykere av det, og i andre jobber jeg har hatt så har jeg jo stort sett klart meg fint så lenge det ikke er masse kundekontakt og konstant være i fokus med sure og misfornøyde mennesker.

Det største problemet har vært at jeg har blitt veldig stille i pauser og blir ikke kjent med kolleger og sånt, men klarer helt fint å samarbeide med andre og snakke jobb. Nå jobber jeg endel med det å bli tryggere og jobber med traumer osv, så tror og håper at jeg kommer til å klare meg greit i arbeidslivet, men jeg må nok passe litt på hvilke jobber jeg tar. Ikke det at jeg skal sitte på et kontor alene dagen lang, men jeg har et behov for å kunne trekke meg litt unna. Jeg merker at jeg egentlig liker å hjelpe folk og at jeg liker at jeg har gjort noe for noen, så for min del var det aldri noe alternativ å velge jobb uten kontakt med mennesker.

Men jeg har stor forståelse for at angst ikke fungerer på samme måte for alle. Ikke alle traumer er like enkle å ordne opp i(hvis det går i det hele tatt), og noen har jo flere andre diagnoser i tillegg. Det er nok ikke så enkelt som noen liker å fremstille det som at det er, men tror det går mer på uvitenhet enn noe annet.

[MarRag]

På 25.4.2018 den 19.16, AnonymBruker skrev:

Hvordan takler dere hverdagen?

Føler at jobben sliter meg helt ut, og at jeg må være en person jeg ikke er. Går rundt og er engstelig 24/7. Blir nervøs bare jeg skal spørre kollegaene mine om et enkelt spørsmål. Mest av alt så vil jeg bare forsvinne og komme meg hjem. 

Anonymkode: 1951e...e13

Jeg fisket mye av ungdomstiden, og det føler jeg er noe som har båret frukter innen kjøreskolelæren. Hvem vet, plutselig sitter haren på også din skulder 🙂 Stå på!

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva jobber du som og må man ikke ha endel egenkapital for å starte opp? Drømmer om det samme. Er ett arbeidsjern, men angsten holder på å ødelegge alt. 

Anonymkode: 9fa18...1d1

jeg driver med catering. men begynte i veldig liten skala, og bygget gradvis på. men ønsker ikke å utvide, det blir for mye stress som igjen trigger angsten.

jeg blir ikke rik, men er godt fornøyd.

og jeg vil heller ha en grei hverdag enn å bli rik. hadde jeg fått tilbud om å bytte dette mot fast jobb med årslønn 1 mill, så hadde jeg takket nei. hva skal en med mye penger hvis man er syk av angst daglig pga jobb.

Anonymkode: bb152...b93

[Beltedyr]

Jobber ja. Var arbeidsledig noen år, samt vært i arbeidspraksis før jeg til slutt fikk en ordinær jobb. Har heldigvis greie kollegaer, og føler at jeg mestrer jobben, selv om det til tider kan være utfordrende. Bor heldigvis alene, så jeg får nok alentid der jeg kan lade batteriene. Det at mine kollegaer vet om angsten min gjør at jeg slapper mer av, det er en trygghet for meg. Hadde nok ikke klart å kommet meg i ordinært arbeid uten terapi.

[AnonymBruker]

På 26.4.2018 den 21.24, æøå* skrev:

Ja. Jobben har hjulpet så enormt på det området. Å tørre trosse frykten er som regel det som hjelper.

Meg selv anno 2015 kontra anno 2018 er to totalt forskjellige personer når det gjelder å være trygg på det sosiale. Men det betyr ikke at alt er helt perfekt. Bare uendelig mye bedre.

Nå kan jeg snakke med hvem som helst av ukjente mennesker, men jeg blir dog fremdeles nervøs i settinger med mange mennesker.

Å stå 100 % utenfor arbeidslivet tror jeg ikke er godt for noen med angst.

Dette!! 

Anonymkode: 03262...e2e

[AnonymBruker]

Jeg jobber kun hjemmefra, siden jeg rett og slett ikke fungerer ute i "fellesskapet".

Anonymkode: e85a3...638