Til dere med sosial angst: Jobber dere?

[AnonymBruker]

Hvordan takler dere hverdagen?

Føler at jobben sliter meg helt ut, og at jeg må være en person jeg ikke er. Går rundt og er engstelig 24/7. Blir nervøs bare jeg skal spørre kollegaene mine om et enkelt spørsmål. Mest av alt så vil jeg bare forsvinne og komme meg hjem. 

Anonymkode: 1951e...e13

[AnonymBruker]

Ja, fordi jeg vet at det blir enda verre hvis jeg begynner å isolere meg. Hvis jeg skal bli kvitt angsten må jeg utfordre meg selv, og selv om det er vanskelig så vet jeg at jobben er viktig for at det skal bli bedre 😊

Anonymkode: 56420...f31

[AnonymBruker]

Føler akkurat det samme som deg. Går rundt å er noen jeg ikke er, blir helt utslitt. 

Vurderer å slutte i jobben jeg har nå, fordi jeg ikke kommer overens med noen av de andre ansatte. Men må finne meg en ny jobb først.. 

 

Anonymkode: 63a4f...7d3

[AnonymBruker]

Ja. Angst skal ikke hindre meg i å leve et godt liv. Selv om det er utfordrende og slitsomt er det jo absolutt verdt det. I tillegg er det jo vist at eksponeringsterapi er gunstig ved angstlidelser. For hver dag som går er jeg et steg nærmere til å håndtere angsten bedre. Hvis det er alvorlig angst bør det gjerne foregå i kontrollerte miljøer i samråd med helsepersonell, men dette er ikke tilfelle for meg. Det er for eksempel noen jobber som kan bli litt vel intense for noen, og da kan det kanskje være lurt å revurdere jobbsituasjon. 

Anonymkode: 1ea79...43d

[AnonymBruker]

Godt det ikke bare er meg. Takk for svar alle.

Jobber innen helse. Elsker virkelig å hjelpe mennesker, men kollegaene mine og selve jobben klarer jeg faktisk ikke. 

Anonymkode: 1951e...e13

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, fordi jeg vet at det blir enda verre hvis jeg begynner å isolere meg. Hvis jeg skal bli kvitt angsten må jeg utfordre meg selv, og selv om det er vanskelig så vet jeg at jobben er viktig for at det skal bli bedre 😊

Anonymkode: 56420...f31

For min del var det omvendt, angsten min ble bedre etter at jeg gikk arbeidsledig i 2 år. Slapp å være konstant i situasjoner osm gav meg angst, og det ble lettere å håndtere angsten når den kom i små doser. 

Anonymkode: 5cb0b...2dc

[Ofilia]

Jeg går bare hjemme pga. angsten og mye annet. Er nærvøs og engstelig konstant. Sliter meg helt ut.

Endret 25. april 2018 av Ofilia

[AnonymBruker]

jeg startet mitt eget firma for 5 år siden, nettopp pga sos.angst.

har en helt annen hverdag i dag der jeg har kontroll, velger hvem jeg vil ha som ansatte(blir det nærmeste jeg har kollegaer)og jobber både alene og litt ute hos kunder.

helt topp! tjener mer penger også😁

Anonymkode: bb152...b93

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan takler dere hverdagen?

Føler at jobben sliter meg helt ut, og at jeg må være en person jeg ikke er. Går rundt og er engstelig 24/7. Blir nervøs bare jeg skal spørre kollegaene mine om et enkelt spørsmål. Mest av alt så vil jeg bare forsvinne og komme meg hjem. 

Anonymkode: 1951e...e13

hvordan var barndommen din? sa foreldrene dine til deg noen gang vi elsker deg?

Anonymkode: febef...af6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg startet mitt eget firma for 5 år siden, nettopp pga sos.angst.

har en helt annen hverdag i dag der jeg har kontroll, velger hvem jeg vil ha som ansatte(blir det nærmeste jeg har kollegaer)og jobber både alene og litt ute hos kunder.

helt topp! tjener mer penger også😁

Anonymkode: bb152...b93

det er noe jeg også har vurdert, siden det har vært utfordrende med kollegaer. Dermed slipper jeg alt det pese der arroganse og plageånder skal få kvele dagene mine.

Anonymkode: febef...af6

[AnonymBruker]

1 time siden, Ofilia skrev:

Jeg går bare hjemme pga. angsten og mye annet. Er nærvøs og engstelig konstant. Sliter meg helt ut.

hvem er dine viktigste støttespillere, og hvor mye betyr kjærlighet for deg, er det noen steder du får oppleve noen kommer deg i møte?

Anonymkode: febef...af6

[AnonymBruker]

Jeg ble mye bedre etter jeg sluttet å jobbe. Prøver å være «out there» for å ikke havne helt på sidelinjen, og kan gjøre noen sosiale aktiviteter, men det er noe med å ikke være forpliktet til sosial omgang og det å ikke trenge å være sosial i timevis hver dag. 

Det kan føles litt som å gå tur med ti hunder du passer for andre uten bånd. Du må konstant følge med for ikke å miste noen. Plutselig forsvinner en fordi den så en annen hund, eller en annen bestemte seg for å ta en avstikker. Du må konstant passe på og er hele tiden redd for å miste en og få en sint eier på nakken. 

Man blir sliten i hodet av det, nesten på samme måte som å være en del av et arbeidsmiljø når man har sosialangst. 

Anonymkode: aa032...462

[AnonymBruker]

Ja. Jeg er ganske utslitt etter en dag på jobb. Kroppen og hodet er liksom anspent og i beredskap hele dagen. Jeg synes ikke kontakten med kolleger er utfordrende, de er jeg trygg på, bortsett fra i store fellesmøter. Da sliter jeg. Det er verre i kontakten med brukere, samarbeidspartnere osv. Men alt i alt er jeg tryggere og mer sikker på jobb enn de fleste andre situasjoner.

Anonymkode: 5135e...be0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

det er noe jeg også har vurdert, siden det har vært utfordrende med kollegaer. Dermed slipper jeg alt det pese der arroganse og plageånder skal få kvele dagene mine.

Anonymkode: febef...af6

det kan i mange tilfeller være en god løsning når man sliter mye.

for meg var det riktig, da jeg har meget sterk angst, spesielt ovenfor bestemte typer mennesker jeg alltid måtte forholde meg til. man klarer ikke bare «skru av bryteren» det blir for banalt råd.

ikke alltid at eksponering hver bidige dag er det beste. jeg klarer meg ok overfor de kundene jeg har,

og det utgjør ikke en stor del av dagen uansett. lykke til, jeg heier på deg

Anonymkode: bb152...b93

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For min del var det omvendt, angsten min ble bedre etter at jeg gikk arbeidsledig i 2 år. Slapp å være konstant i situasjoner osm gav meg angst, og det ble lettere å håndtere angsten når den kom i små doser. 

Anonymkode: 5cb0b...2dc

Må si meg enig. Jeg syns ikke eksponering hjelper. Jeg føler jeg bare blir enda mer engstelig i enda flere situasjoner av å presse på og kommer aldri til et punkt der det blir lettere.

Anonymkode: 89432...3d4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble mye bedre etter jeg sluttet å jobbe. Prøver å være «out there» for å ikke havne helt på sidelinjen, og kan gjøre noen sosiale aktiviteter, men det er noe med å ikke være forpliktet til sosial omgang og det å ikke trenge å være sosial i timevis hver dag. 

Det kan føles litt som å gå tur med ti hunder du passer for andre uten bånd. Du må konstant følge med for ikke å miste noen. Plutselig forsvinner en fordi den så en annen hund, eller en annen bestemte seg for å ta en avstikker. Du må konstant passe på og er hele tiden redd for å miste en og få en sint eier på nakken. 

Man blir sliten i hodet av det, nesten på samme måte som å være en del av et arbeidsmiljø når man har sosialangst. 

Anonymkode: aa032...462

Hvordan kan du la være å jobbe? Har du fått uføre pga angsten?

Anonymkode: 5135e...be0

[AnonymBruker]

Ja, det gjør jeg, eller, jeg er delvis ufør pga fysisk sykdom, men jobber deltid. Hadde jeg kun hatt sosial angst ville jeg jobbet fulltid. Den sosiale angsten min ble verre etter jeg ble delvis ufør..

Anonymkode: cee1c...54f

[AnonymBruker]

Jeg hadde veldig sterk sosial angst men jobbet i klesbutikk, kanskje ikke den perfekte jobben med tanke på at man konstant må utfordre seg selv. Ble utrolig utslitt til slutt fordi jeg konstant måtte late som om jeg var utadvent foran kunder. Ikke bare var det slitsomt å måtte være sosial på jobb, men det påvirket meg fysisk på andre måter også. For eksempel ved at jeg kastet opp hver morgen før jobb, osv. 

Jeg sluttet i jobben min, begynte å gå til psykolog (fikk AAP pga masse greier). Vi jobbet masse med eksponering og i dag går jeg på skole. Jeg har kommet helt sinnsykt langt med den sosiale angsten, fra å ikke kunne få fram et ord til å være den som inkluderer andre i samtalene, er den som tar kontakt med andre og er faktisk veldig sosial. 

Det er trist at det er så mange som «gir opp», selv om jeg skjønner at det er vanskelig. Jeg var heldig og ble kjent med ei jente som er super-sosial og dermed dro meg med til ukjente mennesker og ukomfortable situasjoner hele tiden. Eksponering er virkelig noe som hjelper og alle burde gjøre mer av. Det er utrolig å tenke på hvordan jeg var for noen år tilbake og i dag, man ville ikke kjent meg igjen! Er utrolig gøy når folk som har kjent meg i alle år også legger merke til det og sier ting som «herregud, det her hadde du aldri gjort før. 

Jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen når jeg er ferdig med skolen! Det er mulig å jobbe seg ut av det. 

Anonymkode: 5e891...f8b

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Hvordan takler dere hverdagen?

Føler at jobben sliter meg helt ut, og at jeg må være en person jeg ikke er. Går rundt og er engstelig 24/7. Blir nervøs bare jeg skal spørre kollegaene mine om et enkelt spørsmål. Mest av alt så vil jeg bare forsvinne og komme meg hjem. 

Anonymkode: 1951e...e13

Jeg har helt ekstrem sosial angst. Har blitt sykemeldt flere ganger fordi jeg følte jeg holdt på å kollapse. Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen av å være engstelig 24/7 (sover lite, har ingen matlyst, er konstant anspent på jobb, måtte flere ganger gå av bussen på vei til jobb fordi jeg ikke følte at jeg fikk puste - noe som resulterte i at jeg kom alt for sent til jobb). Er også kjempenervøs for å spørre kollegene mine om hjelp og må ofte bruke flere dager på å manne meg opp.

Jeg fikk dog noen beroligende medisiner av fastlegen min etter at jeg fikk det første av flere "breakdowns" (les: sykemeldte perioder), og de hjelper med å gjøre meg avslappet nok til å i det minste våge å gå til lunsj med kollegene mine (de første fire-fem månedene insisterte jeg på at jeg ikke var sulten, og valgte å heller gå 7,5 timer i strekk uten mat).

Nå synes jeg fortsatt det er ubehagelig å gå til lunsj og å spørre om hjelp, men tvinger meg gjennom begge deler. Føler meg patetisk i lunsjen fordi jeg ikke sier noe, og tåpelig når jeg bruker opptil flere dager på å tørre å spørre om hjelp, men jeg tvinger meg gjennom dagene. Angsten blusser tidvis opp, slik som nå som vi snart skal få en ny kollega.

Har ikke noen konkrete råd, utenom å kanskje ta det opp med legen din? I mitt tilfelle fortalte jeg det til sjefen min på det punktet jeg ikke følte jeg klarte å fungere i jobbhverdagen lengre, som førte til at h*n skaffet meg psykologisk hjelp, som førte til at psykologen ringte fastlegen min og sa at jeg h*n anbefalte at jeg umiddelbart begynte på angstdempende medikamenter. 

Sosial angst suger. Føler med deg og du er ikke alene <3

Anonymkode: f1696...ec3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har helt ekstrem sosial angst. Har blitt sykemeldt flere ganger fordi jeg følte jeg holdt på å kollapse. Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen av å være engstelig 24/7 (sover lite, har ingen matlyst, er konstant anspent på jobb, måtte flere ganger gå av bussen på vei til jobb fordi jeg ikke følte at jeg fikk puste - noe som resulterte i at jeg kom alt for sent til jobb). Er også kjempenervøs for å spørre kollegene mine om hjelp og må ofte bruke flere dager på å manne meg opp.

Jeg fikk dog noen beroligende medisiner av fastlegen min etter at jeg fikk det første av flere "breakdowns" (les: sykemeldte perioder), og de hjelper med å gjøre meg avslappet nok til å i det minste våge å gå til lunsj med kollegene mine (de første fire-fem månedene insisterte jeg på at jeg ikke var sulten, og valgte å heller gå 7,5 timer i strekk uten mat).

Nå synes jeg fortsatt det er ubehagelig å gå til lunsj og å spørre om hjelp, men tvinger meg gjennom begge deler. Føler meg patetisk i lunsjen fordi jeg ikke sier noe, og tåpelig når jeg bruker opptil flere dager på å tørre å spørre om hjelp, men jeg tvinger meg gjennom dagene. Angsten blusser tidvis opp, slik som nå som vi snart skal få en ny kollega.

Har ikke noen konkrete råd, utenom å kanskje ta det opp med legen din? I mitt tilfelle fortalte jeg det til sjefen min på det punktet jeg ikke følte jeg klarte å fungere i jobbhverdagen lengre, som førte til at h*n skaffet meg psykologisk hjelp, som førte til at psykologen ringte fastlegen min og sa at jeg h*n anbefalte at jeg umiddelbart begynte på angstdempende medikamenter. 

Sosial angst suger. Føler med deg og du er ikke alene <3

Anonymkode: f1696...ec3

Kan forresten legge til at jeg jobber fulltid nå og ikke har hatt en eneste sykedag eller fridag så langt i 2018, kontra lengre perioder med 50-100% sykemeldinger gjennom mye av 2017 (#selvskryt?).

 

Medisinen jeg går på nå for å kontrollere angsten heter Efexor, i tilfelle du har lyst til å snakke med fastlegen din om "problemet" ditt og oppsøke medisinsk behandling. Jeg føler i hvert fall at det har hjulpet meg mye, uten at jeg er kvalifisert til å si hva som er rett for deg og din situasjon.

 

<3

Anonymkode: f1696...ec3