Borderline, flørting og kjærlighet

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, selv om jeg kanskje føler at problemet mitt er litt teit. Vet ikke om jeg egentlig kommer frem til et spørsmål heller, men jeg vil gjerne høre andres tanker og erfaringer. Saken er at jeg er veldig høytfungerende og stort sett psykisk stabil så lenge jeg er singel. Problemene begynner når jeg blir betatt av noen, eller enda verre, hvis denne stakkaren finner ut at han er betatt av meg. Slik har det vært så lenge jeg kan huske.. Jeg har aldri hatt problemer med å tiltrekke meg det motsatte kjønn, men slik hodet mitt fungerer så er det bare negativt. Det er ikke det at de faller som fluer rundt meg, jeg prøver ikke å si at jeg er supersexy eller noe, jeg blir bare så ekstremt full av angst når det skjer. De eneste gangene jeg klarer å ha sex eller nærhet uten angst er med menn jeg ikke bryr meg om, som heller ikke bryr seg om meg, men det er så tomt og meningsløst at jeg får det ikke til likevel, og savnet bare ekte nærhet når jeg prøver.

Så nå er jeg der igjen. En bekjent av meg er tydelig interessert, og jeg synes han er kjempeherlig, men nå tør jeg ikke å treffe han alene lengre fordi jeg på den ene siden er livredd, og på den andre siden er heltent. Jeg har ingen mellomting. Jeg vet ikke hvordan jeg skal avvise han. Jeg vil jo egentlig ikke avvise han heller jeg bare vet at det er riktig å gjøre. Denne gangen har jeg oppmuntret det litt også for han er så fin, og det er så lenge siden jeg har følt det sånn. Jeg føler meg som en idiot.

Tenker noen ganger at jeg burde være alene resten av livet, men jeg er ensom også, savner både kos og sex. Hadde jeg bare ikke forbundet alt dette med angst, samtidig som følelsene blir sterkere enn jeg klarer å håndtere. Jeg er så lei av å føle meg splittet, og fullstendig skadeskutt på grunn av dårlige relasjoner som på mange måter har ødelagt det fine med både sex og nære relasjoner. Skulle ønske jeg bare kunne starte på nytt

Anonymkode: 9cb98...8d0

[Gjest aell]

Sliter med det samme, har borderline og er omtrent ute av stand til å fungere i kjærlighetforhold. Dog tror jeg det hjelper å behandle borderlinen. 

Endret 20. april 2018 av aell
skrivefeil

[Gjest making.a.mess]

Litt på sidelinjen her, men jeg lurer på hva borderline er/består i?

[AnonymBruker]

Det er jo typisk borderline å ha problemer med nære relasjoner. Et eller annet ved det å være nær et annet menneske gir deg angst og derfor unngår du det. Du må finne ut hvorfor du har behov for å ha emosjonell avstand. Hva vil skje hvis du er nær denne personen? Men jeg tror det viktigste er at du må bli glad i deg selv og tillate deg selv å motta kjærlighet og omsorg. 

Hilsen borderliner som sliter med det samme. 

Anonymkode: f22e0...4b3

[Gjest aell]

16 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Litt på sidelinjen her, men jeg lurer på hva borderline er/består i?

Kort forklart:

"The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders" fjerde utgave, DSM-IV, en mye brukt manual for diagnostisering av psykiske lidelser i USA og mange ikke-europeiske land. Den definerer borderline personlighetsforstyrrelse som:

Et gjennomgående mønster av ustabilitet i mellommenneskelige relasjoner, selvbilde og affekter, samt markert impulsivitet fra begynnelsen av tidlig voksen alder, og til stede i en rekke sammenhenger, som angitt av fem (eller flere) av følgende:

- Desperate forsøk på å unngå reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Merk : Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'

- Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige relasjoner som er preget av veksling mellom ekstrem idealisering og devaluering.

- Identitetsforstyrrelse: markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse.

- Impulsivitet i minst to områder som er potensielt skadelig for en selv (for eksempel promiskuøs sex, spiseforstyrrelser, overspising, rusmisbruk eller hensynsløs kjøring). Merk: Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'

- Tilbakevendende suicidal atferd, gester, trusler eller selvskadende atferd.

- Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (for eksempel, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager).

- Kronisk følelse av tomhet

- Upassende sinne eller vanskeligheter med å kontrollere sinne (for eksempel hyppige visninger av temperament, konstant sinne, tilbakevendende fysiske slåsskamper).

- Forbigående, stressrelaterte paranoide forestillinger, vrangforestillinger eller alvorlige dissosiative symptomer

Det er et krav i DSM-IV at for å få en diagnose på en spesifikk personlighetsforstyrrelse må personen også tilfredsstille et sett av generelle kriterier på personlighetsforstyrrelse.

Endret 20. april 2018 av aell
kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse#Diagnostikk

[Skadeskutt]

Har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse jeg også, men har litt andre symptomer når det gjelder kjærlighetsforhold. Det vil si, jeg faller for menn som behandler meg som søppel. Og jeg lar dem gjøre det. Selv-verdet mitt er ikkeeksisterende og jeg er livredd for å bli forlatt. Jeg har vært i to forhold. Det ene varte i ni år med psykisk mishandling og overgrep. Det andre varte bare i fire uker, men han drepte meg nesten, jeg tilgav han. Innså etter hvert at jeg ikke kunne være med han (tungt kriminell mann generelt, men det var et intenst og lidenskapelig forhold), men han ville ikke akseptere det. Endte med at han brøt seg inn hos meg to dager på rad og til sammen har brutt besøks og kontaktforbudet 7 ganger. Han sitter nå i varetekt på sjette uken og politiet vil ha han der til rettsaken da alt han har gjort mot meg er såpass grovt og det er definitivt gjentakelsesfare. 

Når jeg er i disse dysfunksjonelle forholdene så "lar" jeg meg bli behandlet dårlig og jeg kompenserer ved å være så snill som mulig. Når jeg ikke er i forhold, da overtar jeg rollen som mishandler selv. Altså når det ikke er noen der til å mishandle meg, så mishandler jeg meg selv.

Nå er jeg så redd for å gå inn i noe forhold igjen at jeg isolerer meg framfor å "slippe inn" de som er interessert i meg. Både fordi jeg tenker de snur i døra med en gang de får vite om min livssituasjon, men også fordi jeg vet at jeg klarer ikke å se det i tide når jeg møter en fyr som ikke er bra for meg. Og når jeg først blir glad i noen, så blir jeg svært glad i de. Jeg blir avhengig. Og livredd for å bli forlatt. 

Så jeg sliter med slike relasjoner jeg også. Bare på en litt annen måte.

[AnonymBruker]

Borderline her også. Tenker dette er noe som kan taes opp med behandler om du har en? Jeg har aldri fungert i nære relasjoner med menn (andre også forsåvidt), helt til nå. Må fortsatte jobbe ekstremt mye for at det skal gå og at relasjonen ikke skal bli en belastning, men det er tydeligvis mulig, selv om det svikter litt innimellom. Han jeg har nå er bare snill og god, tror det er derfor jeg (foreløpig) har fått det til. 

Anonymkode: 21884...445

[AnonymBruker]

TS her. Jeg ender også alltid opp i dårlige relasjoner, der han alltid viser seg å ikke respektere meg eller grensene mine. Sistemann drakk for mye ganske ofte, og ble skikkelig ufin. Grunnet tidligere erfaringer fikk jeg bare helt panikkangst når han ble slik, og klarte ikke å stå opp for meg selv, følte meg helt hjelpeløs. Jeg er så redd for å havne i slike situasjoner igjen. Til han hadde jeg også fortalt om tidligere erfaringer med blant annet voldtekt i nære relasjoner, og selv om han virket forståelsesfull der og da så trampet han på meg så mye i ettertid. Jeg går ikke i behandling akkurat nå, selv om jeg kanskje burde. Jeg føler meg så bra i det daglige at jeg ikke har tenkt i de baner på en stund. 

Anonymkode: 9cb98...8d0