Hva er en god forelder?

[AnonymBruker]

Hva er din definisjon av en god forelder (til barn)? Jeg er litt nysgjerrig på hvor folk mener at skillet mellom god og dårlig er.

Anonymkode: 2a6a5...cbc

[AnonymBruker]

Man lærer barnet om livet å verden. Man lærer de om konsekvenser og at man skal oppføre seg og være snill og grei. Man truer ikke, man lover ikke for å ikke holde det man lover.  Man tar utgangspunkt i hvordan man vil verden skal være og oppdrar barna til å bli en del av verden. Være tydlige i samandlingen.

Dårlige foreldre truer ( er du ikke grei nå drar vi hjem) og ikke gjennomfører ( de drar aldri hjem uansett hvor ille barnet oppfører seg) Konsekvenser av handlinger er noe av det som i mine øyne lager en god foreldre. For i samfunnet må man bidra og det er konsekvenser i og ikke gjøre det som er forventet ( ikke rydde etter seg selv på jobb. Komme for sent hver dag mm). Dårlige foreldre lar ikke barna lære av egne bomerter.

Nå vil jeg si det er forskjell på dårlige foreldre og foreldre som mishandler.  Dårlige foreldre kan læres opp til å bli gode.

 

Anonymkode: 17c44...f53

[AnonymBruker]

Jeg hadde håpet på mer respons enn dette 

Kanskje jeg får mer når jeg forklarer bakgrunnen for spørsmålet. Min samboer har et barn, og jeg synes at han er en ganske så dårlig pappa. Han mener naturligvis det motsatte.

Derfor er jeg litt nysgjerrig på hva samfunnet generelt mener at definisjonen er.

Det kan være vanskelig å se situasjonen man selv er i, derfor ønsker jeg å se det litt fra utsiden gjennom dere. Er det jeg som forventer for mye, eller er han for lite engasjert?

Anonymkode: 2a6a5...cbc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje jeg får mer når jeg forklarer bakgrunnen for spørsmålet. Min samboer har et barn, og jeg synes at han er en ganske så dårlig pappa. Han mener naturligvis det motsatte.

 

Anonymkode: 2a6a5...cbc

Hvorfor mener du at han er en så dårlig pappa?

 

En god foreldre er for meg en person som ser barnet/barna, både ens fysiske behov som mat og klær OG de psykiske behovene som f.eks støtter, oppmuntrer, trøster og gir nærheten som et barn har behov for.

En foreldre som har klare grenser, som er tydelig overfor barna om hva som er greit og ikke. At noen ting må man bare gjøre, selv om man heller vil noe annet (f.eks man tar på solkrem, promper ikke ved bordet, sier takk etc) og at man tar hensyn til omverden.

En foreldre er ikke sjef, men leder og skal gå foran som et godt eksempel.

 

En dårlig foreldre er så mangt.

Anonymkode: 8ff25...894

[AnonymBruker]

Bufdir har bra anbefalinger om hvordan man bør følge opp barna sine. Du kan jo kikke på dem og sammenligne hvordan han er ift sitt barn?

https://www.bufdir.no/Foreldrehverdag/

Anonymkode: 43c41...dcb

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor mener du at han er en så dårlig pappa?

 

En god foreldre er for meg en person som ser barnet/barna, både ens fysiske behov som mat og klær OG de psykiske behovene som f.eks støtter, oppmuntrer, trøster og gir nærheten som et barn har behov for.

En foreldre som har klare grenser, som er tydelig overfor barna om hva som er greit og ikke. At noen ting må man bare gjøre, selv om man heller vil noe annet (f.eks man tar på solkrem, promper ikke ved bordet, sier takk etc) og at man tar hensyn til omverden.

En foreldre er ikke sjef, men leder og skal gå foran som et godt eksempel.

 

En dårlig foreldre er så mangt.

Anonymkode: 8ff25...894

Han har ungen bare to netter i måneden, han har aldri vært på noe foreldremøte, tannlege, lege eller noen av timene der han ble utredet for ADHD (ett års tid med måntlige møter). Hver gang barnet er på besøk, ligger far bare på sofaen. Barnet klarer seg fint alene og trives med å sitte på rommet og se på Netflix de 48 timene han er her, men tiden burde jo blitt brukt annerledes siden de ser hverandre så lite.

Nesten alltid når barnet er her, må far på jobb, sånn at jeg må passe h*n. Det hender også at han drar ut med gutta. Det er som regel jeg som henter og leverer når barnet skal hjem til mor igjen.

Barnet har ikke leggetid. Det ser på Netflix på rommet til h*n sovner.

Jeg kjener barnet hans bedre enn det han gjør, siden vi ofte gjør ting sammen. Jeg treffer alltid på gavene, vet hvilke restauranter barnet liker og navnet på alle vennene + lærer. Jeg er også den eneste som bryr seg om at han skal ha rent sengetøy, en god seng, persiennere på rommet om sommeren (vi bor i Nord-Norge, så her er det lyst døgnet rundt) osv...

Jeg elsker å være bonusmamma, men jeg føler at jeg er minst like mye bonuspappa.

Samboeren min sier at han ikke fatter hvorfor jeg bryr meg om hans forhold til barnet, og at jeg skal slutte med det. Men siden vi har planer om å få barn sammen en dag, så bryr jeg meg. Ser jo hvilket forhold han har til barnet sitt nå, og jeg er livredd for at jeg skal bli alenemor - selv om at vi bor sammen. Han tar null ansvar. Dette får meg til å revurdere hele forholdet.

Nå har dere bare hørt min side av saken, men jeg mener at disse tingene er veldig viktig for å være en god forelder. Om han var aleneforsørger, så tror jeg at barnet hadde blitt tatt fra han. Han skal være glad for at barnemoren orker å ta alt ansvaret!

Men hvor mye mener KG at en far bør være involvert i sitt barns liv?

Anonymkode: 2a6a5...cbc

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bufdir har bra anbefalinger om hvordan man bør følge opp barna sine. Du kan jo kikke på dem og sammenligne hvordan han er ift sitt barn?

https://www.bufdir.no/Foreldrehverdag/

Anonymkode: 43c41...dcb

Tusen takk! 

Anonymkode: 2a6a5...cbc

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man lærer barnet om livet å verden. Man lærer de om konsekvenser og at man skal oppføre seg og være snill og grei. Man truer ikke, man lover ikke for å ikke holde det man lover.  Man tar utgangspunkt i hvordan man vil verden skal være og oppdrar barna til å bli en del av verden. Være tydlige i samandlingen.

Dårlige foreldre truer ( er du ikke grei nå drar vi hjem) og ikke gjennomfører ( de drar aldri hjem uansett hvor ille barnet oppfører seg) Konsekvenser av handlinger er noe av det som i mine øyne lager en god foreldre. For i samfunnet må man bidra og det er konsekvenser i og ikke gjøre det som er forventet ( ikke rydde etter seg selv på jobb. Komme for sent hver dag mm). Dårlige foreldre lar ikke barna lære av egne bomerter.

Nå vil jeg si det er forskjell på dårlige foreldre og foreldre som mishandler.  Dårlige foreldre kan læres opp til å bli gode.

 

Anonymkode: 17c44...f53

LOL, latterlig. Selvsagt er man ikke en dårlig forelder om man sier at ting barn gjør, får konsekvenser. Som i om du ikke rydder rommet ditt/oppfører deg hyggelig/legger deg i tide etc.., får du ikke bli med i bassenget i morgen/legger jeg bort ipaden din noen dager etc. Dette er ikke å være en dårlig forelder, men å vise barn at dårlige handlinger får negative konsekvenser for dem, slik at de gradvis vet at det er smartest å høre etter.

Nå er jeg tilhenger av litt mer autoritet enn vanlig i den overfeminiserte verden hvor alle får tusen nye sjanser uansett hva de gjør.

Anonymkode: 1ef82...b64

[SoWhat?]

Syns det viktigste er å se barnet da. Ikke at det "bare" er et barn, men hvem det er. Da gir man bekreftelse og lærer at det er viktig å være den man er. Så må en ha tid til å være med unger, å gjøre ting sammen. Ha regler som følges, men ikke så mange. Enig med den som skrev at foreldre er ledere. De skal gå foran som gode eksempler. Gi tid, omsorg og backe opp barnets talenter og gode evner. Det syns jeg er utrolig viktig! 

Så syns jeg å lære dem medmenneskelighet er veldig viktig da. At de ikke lærer seg å dømme, men prøve å forstå. Ikke akseptere alt, men skjønne at det er alltid en grunn til at folk er som de er. Veldig få mennesker er onde liksom. Men en ser stadig at de som har vært utsatt for fks mobbing blir harde og bitre. De blir også ofte hevngjerrge. Det syns jeg er trist å se, men en forstår jo bakgrunnen.

Dårlige foreldre er litt som mannen din Ts. Unnskyld at jeg sier det, men som du forklarer virker han ikke til å bry seg noe særlig. Tror ikke jeg hadde fått barn med han nei! Uff 

[AnonymBruker]

Sånn du forklarer faren er han jo overhodet ikke interesert i det hele tatt i sønnen sin, ja dette synes jeg er en dårlig foreldre. Ønsker du virkelig å være sammen med han når han er sånn og ikke ønsker å endre seg, tenk hvis du får barn med han, spørs om han vil gjøre det annerledes med neste barn. 

Anonymkode: c9ba3...6a6

[Lunaire]

Jeg ville tenkt meg virkelig godt om før et eventuelt valg om å få barn med en sånn mann. Han virker totalt uinteressert i barnet han alt har. I beste fall vil han bli tvunget til å bli bedre kjent med et nytt barn han har boende hos seg. I verste fall har du akkurat skissert ditt fremtidige barns helger hos faren sin. I aller verste fall uten en bonusmamma i tillegg. 

[kvinneguide]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

LOL, latterlig. Selvsagt er man ikke en dårlig forelder om man sier at ting barn gjør, får konsekvenser. Som i om du ikke rydder rommet ditt/oppfører deg hyggelig/legger deg i tide etc.., får du ikke bli med i bassenget i morgen/legger jeg bort ipaden din noen dager etc. Dette er ikke å være en dårlig forelder, men å vise barn at dårlige handlinger får negative konsekvenser for dem, slik at de gradvis vet at det er smartest å høre etter.

Nå er jeg tilhenger av litt mer autoritet enn vanlig i den overfeminiserte verden hvor alle får tusen nye sjanser uansett hva de gjør.

Anonymkode: 1ef82...b64

Da leste du ikke hele innlegget. Det står dersom du sier det, men ikke gjennomfører. Tomme trusler altså

[kvinneguide]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han har ungen bare to netter i måneden, han har aldri vært på noe foreldremøte, tannlege, lege eller noen av timene der han ble utredet for ADHD (ett års tid med måntlige møter). Hver gang barnet er på besøk, ligger far bare på sofaen. Barnet klarer seg fint alene og trives med å sitte på rommet og se på Netflix de 48 timene han er her, men tiden burde jo blitt brukt annerledes siden de ser hverandre så lite.

Nesten alltid når barnet er her, må far på jobb, sånn at jeg må passe h*n. Det hender også at han drar ut med gutta. Det er som regel jeg som henter og leverer når barnet skal hjem til mor igjen.

Barnet har ikke leggetid. Det ser på Netflix på rommet til h*n sovner.

Jeg kjener barnet hans bedre enn det han gjør, siden vi ofte gjør ting sammen. Jeg treffer alltid på gavene, vet hvilke restauranter barnet liker og navnet på alle vennene + lærer. Jeg er også den eneste som bryr seg om at han skal ha rent sengetøy, en god seng, persiennere på rommet om sommeren (vi bor i Nord-Norge, så her er det lyst døgnet rundt) osv...

Jeg elsker å være bonusmamma, men jeg føler at jeg er minst like mye bonuspappa.

Samboeren min sier at han ikke fatter hvorfor jeg bryr meg om hans forhold til barnet, og at jeg skal slutte med det. Men siden vi har planer om å få barn sammen en dag, så bryr jeg meg. Ser jo hvilket forhold han har til barnet sitt nå, og jeg er livredd for at jeg skal bli alenemor - selv om at vi bor sammen. Han tar null ansvar. Dette får meg til å revurdere hele forholdet.

Nå har dere bare hørt min side av saken, men jeg mener at disse tingene er veldig viktig for å være en god forelder. Om han var aleneforsørger, så tror jeg at barnet hadde blitt tatt fra han. Han skal være glad for at barnemoren orker å ta alt ansvaret!

Men hvor mye mener KG at en far bør være involvert i sitt barns liv?

Anonymkode: 2a6a5...cbc

Hvis han bare har barnet to dager i måned synes jeg ikke det er så rart at han ikke følger til tannlege eller er på foreldremøter. Men det viktige er at han jobber med relasjon til barnet, prioriterer godt den lille tiden han har. Jeg ville forventet at han skjøv alt annet til side disse to dagene og var fysisk og emosjonelt tilstede for barnet. Det er kanskje en grunn til at han har så lite samvær? Nå har du fått en pekepinn på hva du kan forvente av han som far. 

Endret 21. april 2018 av kvinneguide

[AnonymBruker]

På 20.4.2018 den 19.42, AnonymBruker skrev:

Han har ungen bare to netter i måneden, han har aldri vært på noe foreldremøte, tannlege, lege eller noen av timene der han ble utredet for ADHD (ett års tid med måntlige møter). Hver gang barnet er på besøk, ligger far bare på sofaen. Barnet klarer seg fint alene og trives med å sitte på rommet og se på Netflix de 48 timene han er her, men tiden burde jo blitt brukt annerledes siden de ser hverandre så lite.

Nesten alltid når barnet er her, må far på jobb, sånn at jeg må passe h*n. Det hender også at han drar ut med gutta. Det er som regel jeg som henter og leverer når barnet skal hjem til mor igjen.

Barnet har ikke leggetid. Det ser på Netflix på rommet til h*n sovner.

Jeg kjener barnet hans bedre enn det han gjør, siden vi ofte gjør ting sammen. Jeg treffer alltid på gavene, vet hvilke restauranter barnet liker og navnet på alle vennene + lærer. Jeg er også den eneste som bryr seg om at han skal ha rent sengetøy, en god seng, persiennere på rommet om sommeren (vi bor i Nord-Norge, så her er det lyst døgnet rundt) osv...

Jeg elsker å være bonusmamma, men jeg føler at jeg er minst like mye bonuspappa.

Samboeren min sier at han ikke fatter hvorfor jeg bryr meg om hans forhold til barnet, og at jeg skal slutte med det. Men siden vi har planer om å få barn sammen en dag, så bryr jeg meg. Ser jo hvilket forhold han har til barnet sitt nå, og jeg er livredd for at jeg skal bli alenemor - selv om at vi bor sammen. Han tar null ansvar. Dette får meg til å revurdere hele forholdet.

Nå har dere bare hørt min side av saken, men jeg mener at disse tingene er veldig viktig for å være en god forelder. Om han var aleneforsørger, så tror jeg at barnet hadde blitt tatt fra han. Han skal være glad for at barnemoren orker å ta alt ansvaret!

Men hvor mye mener KG at en far bør være involvert i sitt barns liv?

Anonymkode: 2a6a5...cbc

En far bør være 100% tilstedeværende far for sitt barn. Fra barnet kommer til verden og livet ut. 

Mer foreldrene skilt har de 50/50 og han bor svært nær like ved barnets mor. 

Anonymkode: c54ba...0ea

[AnonymBruker]

På 20.4.2018 den 19.42, AnonymBruker skrev:

Han har ungen bare to netter i måneden, han har aldri vært på noe foreldremøte, tannlege, lege eller noen av timene der han ble utredet for ADHD (ett års tid med måntlige møter). Hver gang barnet er på besøk, ligger far bare på sofaen. Barnet klarer seg fint alene og trives med å sitte på rommet og se på Netflix de 48 timene han er her, men tiden burde jo blitt brukt annerledes siden de ser hverandre så lite.

Nesten alltid når barnet er her, må far på jobb, sånn at jeg må passe h*n. Det hender også at han drar ut med gutta. Det er som regel jeg som henter og leverer når barnet skal hjem til mor igjen.

Barnet har ikke leggetid. Det ser på Netflix på rommet til h*n sovner.

Jeg kjener barnet hans bedre enn det han gjør, siden vi ofte gjør ting sammen. Jeg treffer alltid på gavene, vet hvilke restauranter barnet liker og navnet på alle vennene + lærer. Jeg er også den eneste som bryr seg om at han skal ha rent sengetøy, en god seng, persiennere på rommet om sommeren (vi bor i Nord-Norge, så her er det lyst døgnet rundt) osv...

Jeg elsker å være bonusmamma, men jeg føler at jeg er minst like mye bonuspappa.

Samboeren min sier at han ikke fatter hvorfor jeg bryr meg om hans forhold til barnet, og at jeg skal slutte med det. Men siden vi har planer om å få barn sammen en dag, så bryr jeg meg. Ser jo hvilket forhold han har til barnet sitt nå, og jeg er livredd for at jeg skal bli alenemor - selv om at vi bor sammen. Han tar null ansvar. Dette får meg til å revurdere hele forholdet.

Nå har dere bare hørt min side av saken, men jeg mener at disse tingene er veldig viktig for å være en god forelder. Om han var aleneforsørger, så tror jeg at barnet hadde blitt tatt fra han. Han skal være glad for at barnemoren orker å ta alt ansvaret!

Men hvor mye mener KG at en far bør være involvert i sitt barns liv?

Anonymkode: 2a6a5...cbc

Forstår godt at du mener han er en dårlig far, for med det lille samværet så bør han virkelig prøve å lære barnet å kjenne og motsatt. Netflix og frie tøyler i de 48 timene, ikke bra.

En typisk samværsforeldre er ofte en som bare skummer fløten og tar lite, om noe, del i de hverdagslige aktivitetene som skole, helse etc.

Kan ikke skjønne at han må ut den ene helgen i måneden barnet er der!

Du gjør helt rett i å være skeptisk til å få barn med han. Jeg hadde ikke fått barn med han. Du er nok en større ressurs for barnet enn hva far er. Det er dessverre heller uvanlig at fars samboer tar mer ansvar enn far selv...

Far liker nok ikke å bli stilt til ansvar ved at du konfronterer han. Jeg hadde gjort akkurat det samme. En far som ikke viser interesse, viser at han bryr seg, men overlater barnet til netflix... nei! Ikke en mann i mine øyne!

 

Jeg ville tatt kontakt med mora og fortelle hvordan du opplever det. Vil barnet til far i det hele tatt? Barnet har nok ikke noe i mot å få lov til å tilbringe hele helgen foran en skjerm, men noe heldig er det jo ikke for noen. Far og barn virker ikke til å ha noe særlig til bånd seg i mellom....?

Jeg mener en far bør i det minste prøve å engasjere seg, være med barnet og oppleve og lære barnet og verden å kjenne. Han er jo dessuten en forbilde for barnet sitt, om han vil eller ei.

Min mor var av typen som tilbringte mye av tiden i horisontalen på sofaen, men tv og røyk og kaffe som det viktigste i sitt liv. Det vi mulig har hatt av bånd, er brutt. Jeg er bitter og skuffet på mor. Det er så mye jeg ikke har lært om livet og håndtering av livet pga hun bare (oppleves slik) har lugget på sofaen. For all del, fikk jo mat (eller vomfyll), rene klær og tak over hodet. Men ingenting utover det praktiske.

Anonymkode: 8ff25...894

[AnonymBruker]

På 20.4.2018 den 19.42, AnonymBruker skrev:

Han har ungen bare to netter i måneden, han har aldri vært på noe foreldremøte, tannlege, lege eller noen av timene der han ble utredet for ADHD (ett års tid med måntlige møter). Hver gang barnet er på besøk, ligger far bare på sofaen. Barnet klarer seg fint alene og trives med å sitte på rommet og se på Netflix de 48 timene han er her, men tiden burde jo blitt brukt annerledes siden de ser hverandre så lite.

Nesten alltid når barnet er her, må far på jobb, sånn at jeg må passe h*n. Det hender også at han drar ut med gutta. Det er som regel jeg som henter og leverer når barnet skal hjem til mor igjen.

Barnet har ikke leggetid. Det ser på Netflix på rommet til h*n sovner.

Jeg kjener barnet hans bedre enn det han gjør, siden vi ofte gjør ting sammen. Jeg treffer alltid på gavene, vet hvilke restauranter barnet liker og navnet på alle vennene + lærer. Jeg er også den eneste som bryr seg om at han skal ha rent sengetøy, en god seng, persiennere på rommet om sommeren (vi bor i Nord-Norge, så her er det lyst døgnet rundt) osv...

Jeg elsker å være bonusmamma, men jeg føler at jeg er minst like mye bonuspappa.

Samboeren min sier at han ikke fatter hvorfor jeg bryr meg om hans forhold til barnet, og at jeg skal slutte med det. Men siden vi har planer om å få barn sammen en dag, så bryr jeg meg. Ser jo hvilket forhold han har til barnet sitt nå, og jeg er livredd for at jeg skal bli alenemor - selv om at vi bor sammen. Han tar null ansvar. Dette får meg til å revurdere hele forholdet.

Nå har dere bare hørt min side av saken, men jeg mener at disse tingene er veldig viktig for å være en god forelder. Om han var aleneforsørger, så tror jeg at barnet hadde blitt tatt fra han. Han skal være glad for at barnemoren orker å ta alt ansvaret!

Men hvor mye mener KG at en far bør være involvert i sitt barns liv?

Anonymkode: 2a6a5...cbc

Jeg tror du bør vurdere om du virkelig vil ha barn med denne mannen. Du ser jo nå hvordan han er som far. Hvorfor tror du noe vil endre seg om han får flere?

Anonymkode: 32fa1...398

[AnonymBruker]

God nok forelder er nok stikkordet her. Ingen er perfekte og foreldre er bare mennesker som også gjør feil, men det viktige er at foreldre er stabile, trygge, gir veiledning, støtte og ikke minst setter grenser. Hvis situasjonen er slik vil ikke enkelte "feil" sette varige spor i et barnesinn. 

Tror det er viktig å huske på at de som gjør mange feil også ofte gjør det beste de kan, men de har sin egen oppvekst med seg og de kan ikke gi et barn noe de selv ikke har som selvfølelse eller trygghet. Hvis de selv er voksne barn. Personlig tror jeg skam går som en rød tråd gjennom generasjoner og dysfunksjonelle oppvekster og den viser seg i vold, rusmisbruk og annen omsorgssvikt. Også den svikten som ikke er så åpenbar som f.eks mye kritikk, at barnet ikke kan vise følelser (fordi foreldrene har problemer med sitt eget følelsesliv), uoppnåelige ideal innad i familien, lite grenser, emosjonell incest og at barnet skjemmes bort. Problemet med mye av det siste er at familien kan utad virke funksjonell og sunn, men ser man litt bak gardinene kjemper alle medlemene av familien en ensom kamp for å bevare seg selv. 

 

Anonymkode: edcec...74d

[AnonymBruker]

På ‎20‎.‎04‎.‎2018 den 19.42, AnonymBruker skrev:

Han har ungen bare to netter i måneden, han har aldri vært på noe foreldremøte, tannlege, lege eller noen av timene der han ble utredet for ADHD (ett års tid med måntlige møter). Hver gang barnet er på besøk, ligger far bare på sofaen. Barnet klarer seg fint alene og trives med å sitte på rommet og se på Netflix de 48 timene han er her, men tiden burde jo blitt brukt annerledes siden de ser hverandre så lite.

Nesten alltid når barnet er her, må far på jobb, sånn at jeg må passe h*n. Det hender også at han drar ut med gutta. Det er som regel jeg som henter og leverer når barnet skal hjem til mor igjen.

Barnet har ikke leggetid. Det ser på Netflix på rommet til h*n sovner.

Jeg kjener barnet hans bedre enn det han gjør, siden vi ofte gjør ting sammen. Jeg treffer alltid på gavene, vet hvilke restauranter barnet liker og navnet på alle vennene + lærer. Jeg er også den eneste som bryr seg om at han skal ha rent sengetøy, en god seng, persiennere på rommet om sommeren (vi bor i Nord-Norge, så her er det lyst døgnet rundt) osv...

Jeg elsker å være bonusmamma, men jeg føler at jeg er minst like mye bonuspappa.

Samboeren min sier at han ikke fatter hvorfor jeg bryr meg om hans forhold til barnet, og at jeg skal slutte med det. Men siden vi har planer om å få barn sammen en dag, så bryr jeg meg. Ser jo hvilket forhold han har til barnet sitt nå, og jeg er livredd for at jeg skal bli alenemor - selv om at vi bor sammen. Han tar null ansvar. Dette får meg til å revurdere hele forholdet.

Nå har dere bare hørt min side av saken, men jeg mener at disse tingene er veldig viktig for å være en god forelder. Om han var aleneforsørger, så tror jeg at barnet hadde blitt tatt fra han. Han skal være glad for at barnemoren orker å ta alt ansvaret!

Men hvor mye mener KG at en far bør være involvert i sitt barns liv?

Anonymkode: 2a6a5...cbc

Finn for guds skyld ikke på å få barn med denne mannen. Han er en elendig far.

Anonymkode: 722a0...c43