Venninne viser ikke forståelse for at jeg har barn og gir meg mye dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

I høst begynte jeg å studere på universitetet og møtte en fantastisk kul jente. Vi klikket med en gang og har det kjempe artig sammen, samtidig som vi jobber veldig godt med faget sammen. Hun er en skikkelig bra jente, men hun viser veldig liten forståelse for at jeg har barn.

Jeg ble mor veldig tidlig, allerede som 20 åring. Nå er barnet 2,5 år. Barnet går i barnehagen på dagtid mens jeg studerer, og jeg og pappaen hennes har et veldig godt forhold (vi er fremdeles sammen). Jeg elsker mammalivet selv om jeg er ung, og har (i mine øyne) aldri latt min unge alder gå utover livskvaliteten til barnet. 

Vi studerer ca 20 minutter å kjøre fra der jeg bor. I hverdagene så er jeg på universitetet fra ca 9 på morgenen og frem til rundt 14/15 sammen med vennen min. Likevel mener hun at jeg ikke setter av nok tid til å være sammen med henne, at jeg aldri blir med ut, at jeg til tider er så kjedelig og at jeg er dårlig til å svare på telefonen. Hun skjønner ikke at jeg ikke "bare" kan bli med henne hjem for å henge hele kvelden, fordi hun mener at mannen uansett er hjemme så han kan vel ta ungen. Hun skjønner ikke at jeg faktisk VIL hjem og at det å ha gode rutiner og en vanlig hverdag er en stor del av det å ha en familie. Hvis jeg for eksempel sier at jeg ikke kan bli med på kino i kveld fordi jeg skal lage middag og vaske klær så himler hun med øynene og mener at jeg ikke "lever nok". 

Ikke misforstå, jeg skjønner kjempe godt at det å bli mor i ung alder ikke betyr at hele verden skal ta hensyn til meg, men det er ikke det jeg ber om. Jeg vil bare at det skal gå ann å være venner og å ha det morsomt sammen selv om jeg drar hjem tidligere enn hva jeg ville gjort om jeg ikke hadde hatt barn. Hun ringer og chatter meg også hele tiden, og jeg blir litt sliten av det for når jeg er med familien så orker jeg ikke å sitte på telefonen med henne for å snakke om tinder. Det er jo selvfølgelig hyggelig å snakke fra tid til annen, men hun blir fornærmet når jeg sender melding og sier det ikke passer å prate, men lurer på om det var noe veldig viktig. 

Når jeg er sammen med henne så er jeg som en vanlig jente i 20 årene. Vi ler av dumme ting, snakker om hvem hun dater, spiser lunch og alt er veldig hyggelig. Jeg er kanskje med å ta et par øl en veldig sjelden gang, men da tar jeg alltid siste buss hjem istedenfor å bli med på byen (23:00). Hun blir fornærmet når jeg sier at jeg ikke orker å bli med på byen fordi jeg ikke klarer å være hangover (blir så ufattelig dårlig) og at jeg skal opp tidlig. Hun mener da at jeg ser ned på henne, noe jeg absolutt ikke gjør, men vi har forskjellige liv og jeg føler at jeg er i en konstant kamp med henne om dette. Hun har ikke så veldig stort nettverk her fordi hun flyttet hit for å studere, og det virker til tider som at hun er veldig skuffet over å være venn med meg siden jeg ikke blir med på alle de tingene som hun har lyst til..

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men trengte å få det ut og kanskje få noen råd? 

Anonymkode: 8a568...081

[puffy123]

Du sier at du ønsker at det skal gå an å være venner og ha det morsomt sammen selv om du drar hjem tidligere, men ut ifra det jeg leser lurer jeg på om dere har det så morsomt sammen? Jeg skjønner at vil prioritere familielivet, men om du ikke tar initiativ til å møtes utenom på skolen og i tillegg takker nei til å snakke, kino og aldri er med ut så kan jeg forstå irritasjonen fra venninnen. Kan hende jeg tolker det feil? Finner dere på noe på ettermiddag/kveldstid jevnlig?

[Mona123]

Har du fortalt henne hvordan hun får deg til å føle deg når hun behandler deg slik? Hvis hun er en god venn vil hun ha forståelse. Kanskje hun ikke er klar over det selv. 

[AnonymBruker]

Det er sikkert vanskelig å forestille seg for henne hva barn innebærer. Synes allikevel hun viser liten forståelse, så er helt enig med deg der. 

Men kan se hennes side av det også. Hun har nettopp flyttet dit og har ikke så stort nettverk. Og så møter hun deg som hun klikker med med en gang. Så hun ønsker vel egentlig bare å tilbringe mer tid med deg. Om det er sånn at dere nesten kun er sammen på skolen kan jeg forstå at hun er skuffet. Det er forskjell på å henge på skolen og f.eks. dra på kino. Mulig jeg tar feil, men får inntrykk av at du prioriterer familien i veldig stor grad.

Kanskje dere passer best sammen som studievenner. 

 

 

Anonymkode: 48f3a...f16

[Silfen]

Det går an å gjøre begge deler. Enten er du en venn eller så er du der ikke. Deltidsvenner er teit.

[GulSitron]

Gjør det noe om du «tar en for laget» og blir med henne på kino eller på cafe eller noe en gang i blant da? 

Jeg skjønner at man vil hjem til familien og ta det med ro, men jeg tror ikke vennskapet vil vare dersom du alltid avslår å finne på ting. Kanskje du kan invitere henne med hjem til deg? Da får dere sosialisert dere sammen samtidig som du får være med familie. 

[Gjest Newroz]

Hvis dette er ei venninne som du setter pris på og ønsker å ha et langt vennskap med i fremtiden, syns jeg både du skal snakke med henne om dette, samt at du forsøker å strekke deg for å være der for henne og være sammen med henne. Kanskje du kan være med på mer enn du tror? Hvis du liker henne og liker å være sammen med henne, så er det ikke noe tap for deg akkurat Videre må hun forstå at livet ditt har sine begrensinger, og at du ikke kan være med på alt, men noe kan du sikkert få til

[AnonymBruker]

Om du liker henne godt og ønsker beholde henne som venn så må du nesten ta en samtale angående dette og forklare hvordan livet med barn er.

Jeg har valgt å få barn i voksen alder, og når jeg studerte hadde jeg ei venninne med barn. Jeg hadde da full forståelse for at hennes liv var veldig annerledes enn mitt, og at hun ikke kunne sosialisere slik alle vi andre kunne. Men det skal sies at ejg hadde eldre søsken med barn, og dermed en viss innsikt i hva barnelivet består av i hverdagen.

Om hun også etter dette mangler totalt forståelse og reagerer negativt, så må du jo dessverre bare innse at dere er for forskjellige.

Anonymkode: fb2df...c86

[AnonymBruker]

TS her, tusen takk for alle svar

Det er jo ikke slik at jeg ALDRI er med på noe, og vi finner jo på mye forskjellig på dagtid også. Hun er på besøk hos meg relativt ofte, men det virker på en måte som om det ikke er "nok" når jeg ikke gidder å bli med på byen eller spontan kino. Hvis det er en film vi begge snakker om at vi har lyst til å se så finner vi selvfølgelig tid til det, det er bare ikke noe jeg kan nødvendigvis samme kveld. Jeg er jo også med hun noen kvelder, det er ikke sånn at jeg er helt statisk og SKAL hjem kl 14 hver eneste dag, men de fleste dagene er slik. 

Jeg føler problemet ligger i det at hun ikke forstår hvordan jeg heller vil være sammen med familien og barn enn å drikke øl med henne. Og jeg har sagt ifra at vi gjerne kan prate på telefonen på kvelden, men jeg blir litt sliten av at det skal være så mye kontakt hele tiden. 

Og vi er gode venner, vi snakker mye sammen og har en veldig god kjemi. Det er mer enn bare studievenner. 

2 timer siden, Silfen skrev:

Det går an å gjøre begge deler. Enten er du en venn eller så er du der ikke. Deltidsvenner er teit.

Så for deg så er det slik at enten så er man sammen hver gang noen spør og prioriterer øl og vennskap over egne barn? For min del er det helt greit å være venner uten å absolutt skulle være sammen hele tiden. Jeg er der jo, men jeg har andre forpliktelser i mitt liv enn hva hun har i sitt. Det betyr jo ikke at vi ikke kan være venner, eller at jeg vil avslutte vennskapet, for vi er gode venner, men jeg kunne bare ønske det var litt mer forståelse for at jeg har en helt annerledes hverdag enn hva hun har. 

2 timer siden, puffy123 skrev:

Du sier at du ønsker at det skal gå an å være venner og ha det morsomt sammen selv om du drar hjem tidligere, men ut ifra det jeg leser lurer jeg på om dere har det så morsomt sammen? Jeg skjønner at vil prioritere familielivet, men om du ikke tar initiativ til å møtes utenom på skolen og i tillegg takker nei til å snakke, kino og aldri er med ut så kan jeg forstå irritasjonen fra venninnen. Kan hende jeg tolker det feil? Finner dere på noe på ettermiddag/kveldstid jevnlig?

Jeg ser at jeg i HI kanskje formulerte det litt feil. Vi finner på ting, men jeg kan som regel ikke bare ta det på sparket. Det er mange andre forpliktelser i livet mitt, og jeg er nødt til å prioritere til tider. Vi har det morsomt sammen, og vi er glad i hverandre og vil jo ikke avslutte vennskapet, ellers hadde jo ikke dette vært et problem? 

Anonymkode: 8a568...081

[Tingeling89]

Hvis dette er ei venninne du vil ta vare på så kanskje du kan prøve å la henne være en del av hele ditt liv? Be henne engang iblandt på middag, lekepark og slike ting sammen med deg og ditt barn? Jeg er barnløs men mine venninner med barn inkluderer meg og har ihvertfall fått et bedre vennskap av det ☺️

[Silfen]

Du er jo helt blåst, ts. Skrev jeg noe sted at du skal proritere øl over egne barn? Det er så på trynet med folk som skal shoppe riktige svar og alt annet vrir og vendes på. 🙄

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Silfen skrev:

Du er jo helt blåst, ts. Skrev jeg noe sted at du skal proritere øl over egne barn? Det er så på trynet med folk som skal shoppe riktige svar og alt annet vrir og vendes på. 🙄

Til TS forsvar så var det ikke så enkelt å tolke det du skrev. Det kunne fint tolkes til "alt eller ingenting". Ingen grunn til å bli kvass.

Anonymkode: 42e2c...621

[Gjerrigknark]

Hun høres ut som en loner. Be henne få seg flere venner og slutte og stalke deg. Familien er for alltid, venner skiftes ut når livsfaser endres.

Endret 20. april 2018 av Gjerrigknark

[AnonymBruker]

Hun høres litt kort ut, spør du meg.

Anonymkode: b736a...893

[Wonders]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo selvfølgelig hyggelig å snakke fra tid til annen, men hun blir fornærmet når jeg sender melding og sier det ikke passer å prate, men lurer på om det var noe veldig viktig. 

 

Anonymkode: 8a568...081

Denne er nok veldig gjenganger hos mange. Jeg får det samme av tanten min som jeg har snakket mye med oppgjennom årene. Du kan ikke være den personen for henne som hun ønsker. Sånn sett er det en skjeiv fordeling av ønske og realistisk tankegang...

[Gjest Mass]

Jeg hadde en venninne som alltid spurte om vi skulle treffes nå snart i byen fordi at hun hadde en time eller to ledig før jobb. Jeg var da i permisjon med to barn, og kunne ikke bare løpe avgårde liksom. Jeg sa gjentatte ganger at jeg trenger varsel hvertfall 1 dag i forveien og et tidspunkt å forholde meg til. Hun skjønte aldri dette. Men dette sluttet hun med når hun selv fikk barn. Min erfaring med venninner som ikke har barn er at de har ikke perspektiv til å forstå at man ikke lengre kan være så spontan etter at man har fått barn. Man er mer avhengig av andre for å kunne finne på ting, og det skal klaffe med deres tid også. 

Kanskje du må fortelle henne at du gjerne er med på ting, men at du trenger å vite om det i noen dager (eller lengre) i forveien for å kunne organisere dette med faren. Du kan jo forklare henne at det å ha barn krever organisering og samarbeid med andre når du skal ut av huset fordi at barnet skal jo bli ivaretatt først og fremst.

[4barnsmor]

Hei, vil bare si at mange har vært der.

venninner / venner som tøyer grenser og ikke kan respektere et nei. Det handler om at de selv ser egne behov og tenker at alt de selv har lyst til må jo andre også ha lyst til. Du er mer voksen og har andre interesser enn henne. Hold på det. 

Det å si NEI er vanskelig i forhold til visse personer. Disse personene forsøker f.eks å overtale deg når du sier nei og det er veldig slitsomt. Du må bare øve deg på å være tydelig og stå opp for det du vil gjøre. Det tar litt tid og øvelse. Du vil møte mange venner/venninner på din vei, også via ditt barn. Da vil du oppleve mer forståelse fordi hvis man selv har barn forstår man prioriteringene.

men er slitsomt med venninner som maser/ forsøker gi dårlig samvittighet/ ikke respekterer dine valg. 

Det er lov å trekke seg litt bort fra henne. Vær forberedt på masse anklager, men slike vennskap er på sikt lite givende selv om det er morsomt en stund. Kanskje dere finner tilbake til hverandre når hun er i en livsfase mer lik deg.

 

[tirben]

Venninnen viser liten forståelse for at ts har barn. Og mennesker uten barn greier ofte ikke sette seg inn i hvordan livet med barn er. Synes ts virker som en moden og reflektert 22 åring. Dessverre er ikke disse to jentene i samme fase i livet nå, og derfor vil det være en barriere mellom dem,  og jeg synes ts viser større forståelse for det enn det venninnen gjør.  

Ts, du må kanskje prøve å forklare henne igjen,  at du liker henne godt, men for deg kommer alltid familien først.  Ditt liv innebærer ikke tinderdates og spontane byturer, og det må venninnen din bare godta. 

 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg kjempegodt! Nå er ikke jeg en utpreget sosial person. Men var mye mer aktiv og sosial før jeg fikk barn. Det er sykt mye arbeid med barn. I tillegg blir det mer husarbeid, klesvask, handling, matlaging og organisering. En prioriterer gjerne aktiviteter som er tilpasset barn, eller møter venner og bekjente med barn. Det man sitter igjen med fritid etter leggetid er hellig. Det siste jeg gidder etter at alt er unnagjort, er å måtte forholde seg til ei venninne som maser. Altså, hun respekterer deg jo ikke, og evner ikke å prøve å sette seg inn i din situasjon. Problemet er jo at hun tydeligvis ikke har funnet noen andre å henge med på fritida. Det er hennes ansvar, ikke ditt. Tenker også at om dere møtes hver dag, hun er på besøk hos deg, og du blir med ut en gang i blant, så er det søren meg mer enn nok. 

Tenker du bare får være tydelig, selv om det er litt ekkelt til å begynne med. Si at slik livet ditt er nå, med et lite barn, så har du ikke kapasitet til mer enn skole og familieliv. Si at du setter pris på hennes vennskap, men at hverdagen rett og slett er krevende for tida. Forstår hun ikke det, er hun ikke verdt å samle på. 

Anonymkode: b9775...574

[Marie90]

Når man er 22 og student så er normen at man er uten barn, som regel singel og uten barn. Det er studentlivet - pilsen etter studiene, nye mennesker, kanskje en ny kjæreste, utveksling til et annet land - ansvarsløst, spontant, fritt. 

Du føler at du "gir" noe ved at dere studerer sammen, skravler, spiser lunsj. Men dette er jo ikke egentlig noe annet enn en vanlig hverdag - dersom dere var i jobb og begge hadde barn, hadde det jo også vært slik. Hun og alle andre har resten av livet til å spise lunsj og ta siste bussen hjem. 

Nei, hun har lite forståelse for at du har barn, og det vil egentlig de fleste ha. Du må nok her akseptere at du har valgt en livsform som ikke bare inkluderer mer ansvar, men begrenser det sosiale i den livsfasen du er i. Som 22-åring er de spennende tingene relatert til spontanitet og nye muligheter for de aller fleste. 

Endret 20. april 2018 av Marie90