Merker at kollegene mine er irritert over mine svangerskapsplager

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et relativt enkelt svangerskap. Jeg har ikke vært sykemeldt en eneste gang (er nå i 3 trimester), men har fått litt tilrettelegging i form av hjemmekontor og litt ekstra fleksitid på dager som har vært tunge. Var plaget med hyppig oppkast i to uker i første trimester og jobbet da hjemmefra. I andre trimester fikk jeg bekkenlåsning, hvor jeg jobbet én uke hjemmefra, før kiropraktoren fikk løsnet det og jeg kunne gå igjen. Jeg er nå i siste trimester med kraftige kynnere, men fortsatt på jobb. Kapasiteten har gått ned en del, men jeg stiller og jeg gjør det jeg blir satt til. I natt fikk jeg så kraftige kynnere at sykehuset var usikker på om det var rier, men pga sprengt kapasitet ble jeg liggende hjemme og telle. Fikk beskjed av jordmor om å komme inn om det tok seg opp, hvis ikke skulle jeg holde senga til det ga slipp. Derfor kom jeg to timer for sent på jobb idag (sjefen hadde selvfølgelig fått beskjed). Den ene kollegaen min var tydelig irritert. Følte behov for å forklare hva som hadde skjedd, men da fikk jeg til svar at "det er da alt for tidlig for deg å gå inn i fødsel. Er det ikke sånn to måneder igjen??". Føler jeg må forsvare alt jeg gjør. Sliter litt mellom å gjøre det jeg føler er rett, og det andre forventer av meg. Det er noen dager hvor hele kroppen verker og magen er så stram at en føles som den skal løsne og falle i gulvet. Jeg får vondt når jeg sitter, når jeg står og når jeg ligger. Jeg blir løs i magen og klarer ikke gå mer enn 10 min mellom hver gang jeg må tisse. Dette forteller jeg selvsagt ikke mine kolleger, for jeg tror ikke de vil forstå. I tillegg føles det litt for personlig. De er alle menn og halvparten har ikke barn. Noen gode råd?

Anonymkode: a74a3...018

[AnonymBruker]

Bruk avsnitt når du skriver tekster på mer enn noen få setninger, sånn at det blir mindre slitsomt å lese.

Anonymkode: e6cc9...15d

[Milio]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Bruk avsnitt når du skriver tekster på mer enn noen få setninger, sånn at det blir mindre slitsomt å lese.

Anonymkode: e6cc9...15d

Hvis du ikke klarer å lese det der uten avsnitt tror jeg du må ha det vanskelig med bøker.

[Trikken]

Du strekker deg veldig langt for holde deg i jobb vil jeg si. Men kollegaer har ingenting med hvordan leder tilrettelegger din arbeidsdag. Hadde jeg opplevd det hadde jeg sagt noe som:

Er du irritert over at jeg har tilrettelagt jobb under mitt svangerskap? I såfall må du nesten ta det opp med leder, men håper jeg slipper å bli påvirket av det i min arbeidsdag.

Alt etter hva det er som skjer, noe må man jo bare svelge. Men ikke alt, noen ganger tar andre seg for mange friheter og det er ikke ok.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt et relativt enkelt svangerskap. Jeg har ikke vært sykemeldt en eneste gang (er nå i 3 trimester), men har fått litt tilrettelegging i form av hjemmekontor og litt ekstra fleksitid på dager som har vært tunge.

Var plaget med hyppig oppkast i to uker i første trimester og jobbet da hjemmefra. I andre trimester fikk jeg bekkenlåsning, hvor jeg jobbet én uke hjemmefra, før kiropraktoren fikk løsnet det og jeg kunne gå igjen. Jeg er nå i siste trimester med kraftige kynnere, men fortsatt på jobb. Kapasiteten har gått ned en del, men jeg stiller og jeg gjør det jeg blir satt til.

I natt fikk jeg så kraftige kynnere at sykehuset var usikker på om det var rier, men pga sprengt kapasitet ble jeg liggende hjemme og telle. Fikk beskjed av jordmor om å komme inn om det tok seg opp, hvis ikke skulle jeg holde senga til det ga slipp. Derfor kom jeg to timer for sent på jobb idag (sjefen hadde selvfølgelig fått beskjed). Den ene kollegaen min var tydelig irritert. Følte behov for å forklare hva som hadde skjedd, men da fikk jeg til svar at "det er da alt for tidlig for deg å gå inn i fødsel. Er det ikke sånn to måneder igjen??". Føler jeg må forsvare alt jeg gjør. Sliter litt mellom å gjøre det jeg føler er rett, og det andre forventer av meg.

Det er noen dager hvor hele kroppen verker og magen er så stram at en føles som den skal løsne og falle i gulvet. Jeg får vondt når jeg sitter, når jeg står og når jeg ligger. Jeg blir løs i magen og klarer ikke gå mer enn 10 min mellom hver gang jeg må tisse. Dette forteller jeg selvsagt ikke mine kolleger, for jeg tror ikke de vil forstå. I tillegg føles det litt for personlig. De er alle menn og halvparten har ikke barn. Noen gode råd?

Anonymkode: a74a3...018

Pust dypt og prøv å ikke bry deg. Ikke lett, men har du noe annet valg?

Anonymkode: 6527c...7ab

[AnonymBruker]

Selvsagt er det irriterende for kollegaer når du ikke klarer å yte maks eller ikke er tilgjengelig når du egentlig skal være det.

Anonymkode: 8653d...11b

[Puny]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt et relativt enkelt svangerskap. Jeg har ikke vært sykemeldt en eneste gang (er nå i 3 trimester), men har fått litt tilrettelegging i form av hjemmekontor og litt ekstra fleksitid på dager som har vært tunge. Var plaget med hyppig oppkast i to uker i første trimester og jobbet da hjemmefra. I andre trimester fikk jeg bekkenlåsning, hvor jeg jobbet én uke hjemmefra, før kiropraktoren fikk løsnet det og jeg kunne gå igjen. Jeg er nå i siste trimester med kraftige kynnere, men fortsatt på jobb. Kapasiteten har gått ned en del, men jeg stiller og jeg gjør det jeg blir satt til. I natt fikk jeg så kraftige kynnere at sykehuset var usikker på om det var rier, men pga sprengt kapasitet ble jeg liggende hjemme og telle. Fikk beskjed av jordmor om å komme inn om det tok seg opp, hvis ikke skulle jeg holde senga til det ga slipp. Derfor kom jeg to timer for sent på jobb idag (sjefen hadde selvfølgelig fått beskjed). Den ene kollegaen min var tydelig irritert. Følte behov for å forklare hva som hadde skjedd, men da fikk jeg til svar at "det er da alt for tidlig for deg å gå inn i fødsel. Er det ikke sånn to måneder igjen??". Føler jeg må forsvare alt jeg gjør. Sliter litt mellom å gjøre det jeg føler er rett, og det andre forventer av meg. Det er noen dager hvor hele kroppen verker og magen er så stram at en føles som den skal løsne og falle i gulvet. Jeg får vondt når jeg sitter, når jeg står og når jeg ligger. Jeg blir løs i magen og klarer ikke gå mer enn 10 min mellom hver gang jeg må tisse. Dette forteller jeg selvsagt ikke mine kolleger, for jeg tror ikke de vil forstå. I tillegg føles det litt for personlig. De er alle menn og halvparten har ikke barn. Noen gode råd?

Anonymkode: a74a3...018

Akkurat den lille tiden i livet ditt hvor du er gravid skal du ikke slite med dette. Ditt første og største ansvar er å gjøre det som er bra for deg og babyen akkurat nå. Ikke press deg selv ikke tøy dine egen grenser. Innerst inne vet du at det er det riktige å gjøre. 

[solmåneogstjerner]

Jeg synes det virker som om du står på så mye som du kan og vel så det. Ikke tenk på hva kollegene mener. Snakk med sjefen. Kanskje det er på tide med sykemelding, evt gradert? 

[AnonymBruker]

Du gjør ikke noe galt Ts! Å ta vare på babyen din og deg selv er ditt viktigste ansvar akkurat nå. 

Når tilretteleggingen er avtalt med sjefen så har ikke kollegaene noe med å blande seg borti det. Fortsetter det så kan du be dem heller ta det opp med sjefen selv. For meg virker det som du strekker deg veldig langt! 

Anonymkode: 07c32...4c0

[AnonymBruker]

Deg og ditt barn er viktigst nå. Man er gravid i en svært kort periode, når man tar hele arbeidslivet i betraktning og det får kollegaene tåle. 

Anonymkode: 442a1...329

[AnonymBruker]

Takk for gode ord alle sammen. Jeg ser jo hva majoriteten her mener  likevel stikker det når slike svar kommer, for jeg prøver jo å gjøre alle fornøyde. 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt er det irriterende for kollegaer når du ikke klarer å yte maks eller ikke er tilgjengelig når du egentlig skal være det.

Anonymkode: 8653d...11b

 

Anonymkode: a74a3...018

[AnonymBruker]

Slik du beskriver plagene dine er jeg overrasket over at du fortsatt orker å være i full jobb. 

Jeg var litt som deg i første svangerskap. Var dog 50% sykmeldt den siste tiden men det hjalp lite siden arbeidsmengden ikke ble redusert. Endte opp med å være sengeliggende fra jeg gikk ut i permisjon til babyen kom. Gjør deg selv og babyen en tjeneste og ikke slit deg ut. Det er ingen som kommer til å takke deg for det. Jeg snakker av erfaring. 

Anonymkode: 313fa...2e0

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for gode ord alle sammen. Jeg ser jo hva majoriteten her mener  likevel stikker det når slike svar kommer, for jeg prøver jo å gjøre alle fornøyde. 

 

Anonymkode: a74a3...018

Men skjønner du ikke at du ikke kan gjøre alle fornøyde? Du må heller innse dine egne begrensninger enn å tro at du gjør en like god jobb som før. Kanskje det hadde vært bedre med (gradert) sykemelding? 

Anonymkode: 8653d...11b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for gode ord alle sammen. Jeg ser jo hva majoriteten her mener  likevel stikker det når slike svar kommer, for jeg prøver jo å gjøre alle fornøyde. 

 

Anonymkode: a74a3...018

Ikke la deg påvirke. Det kan like godt være ei jente på 14, eller en mann på 60 som svarer og hva pokker veit de om svangerskapsplager? 

Anonymkode: 442a1...329

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik du beskriver plagene dine er jeg overrasket over at du fortsatt orker å være i full jobb. 

Jeg var litt som deg i første svangerskap. Var dog 50% sykmeldt den siste tiden men det hjalp lite siden arbeidsmengden ikke ble redusert. Endte opp med å være sengeliggende fra jeg gikk ut i permisjon til babyen kom. Gjør deg selv og babyen en tjeneste og ikke slit deg ut. Det er ingen som kommer til å takke deg for det. Jeg snakker av erfaring. 

Anonymkode: 313fa...2e0

Nei, det er INGEN som takker for at man sto på! Om du føder prematurt vil ingen si «trist med babyen, men gud så flott at du jobbet helt frem til du var i fødsel»

Anonymkode: 442a1...329

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men skjønner du ikke at du ikke kan gjøre alle fornøyde? Du må heller innse dine egne begrensninger enn å tro at du gjør en like god jobb som før. Kanskje det hadde vært bedre med (gradert) sykemelding? 

Anonymkode: 8653d...11b

Skjønner du ikke at dette er en dame som syns dette er tøft? Hva med å opptre litt medmenneskelig? 

Anonymkode: 442a1...329

[solmåneogstjerner]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode ord alle sammen. Jeg ser jo hva majoriteten her mener  likevel stikker det når slike svar kommer, for jeg prøver jo å gjøre alle fornøyde. 

 

Anonymkode: a74a3...018

Du er i tredje trimester! Det er maks to måneder til du tar permisjon uansett! Hvis kollegene dine har problemer med økt arbeidsbyrde så får de ta det opp med sjefen. 

Sannsynligvis bil de samme personene ikke ha problemer med å bli sykemeldt for ryggplager etc. 

Ingen kommer til å takke deg for at du holdt ut, hvis babyen blir prematur og du får fødselsdepresjon eller permanente bekkenplager. Kjenn på kroppen, snakk med legen, snakk med sjefen. Drit i de andre. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, solmåneogstjerner skrev:

Du er i tredje trimester! Det er maks to måneder til du tar permisjon uansett! Hvis kollegene dine har problemer med økt arbeidsbyrde så får de ta det opp med sjefen. 

Sannsynligvis bil de samme personene ikke ha problemer med å bli sykemeldt for ryggplager etc. 

Ingen kommer til å takke deg for at du holdt ut, hvis babyen blir prematur og du får fødselsdepresjon eller permanente bekkenplager. Kjenn på kroppen, snakk med legen, snakk med sjefen. Drit i de andre. 

Anonymkode: 442a1...329

[AnonymBruker]

Det er INGEN i arbeidslivet som passer på din helse andrr enn deg selv. Og du har i tillegg nå ansvaret for ditt ufødte barn.

Du skal være egoistisk nå. Noe annet er uforsvarlig for ditt barn.

Jeg har selv født i uke 34, og hvis man ser på det fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det noe av det dyreste jeg kunne gjort for staten.

Min premature fødsel var av uforklarlige årsaker, men du er i faresonen pga hyppige kynnere.

Du må bare ignorere kollegene dine og gå fokuset på det viktigste her - ditt barn. 

Jeg håper sjefen din er mer forståelsesfull. For du burde antakelig hatt sykemelding fremover..

Anonymkode: 17bd3...6c4

[Maleficenta]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt et relativt enkelt svangerskap. Jeg har ikke vært sykemeldt en eneste gang (er nå i 3 trimester), men har fått litt tilrettelegging i form av hjemmekontor og litt ekstra fleksitid på dager som har vært tunge. Var plaget med hyppig oppkast i to uker i første trimester og jobbet da hjemmefra. I andre trimester fikk jeg bekkenlåsning, hvor jeg jobbet én uke hjemmefra, før kiropraktoren fikk løsnet det og jeg kunne gå igjen. Jeg er nå i siste trimester med kraftige kynnere, men fortsatt på jobb. Kapasiteten har gått ned en del, men jeg stiller og jeg gjør det jeg blir satt til. I natt fikk jeg så kraftige kynnere at sykehuset var usikker på om det var rier, men pga sprengt kapasitet ble jeg liggende hjemme og telle. Fikk beskjed av jordmor om å komme inn om det tok seg opp, hvis ikke skulle jeg holde senga til det ga slipp. Derfor kom jeg to timer for sent på jobb idag (sjefen hadde selvfølgelig fått beskjed). Den ene kollegaen min var tydelig irritert. Følte behov for å forklare hva som hadde skjedd, men da fikk jeg til svar at "det er da alt for tidlig for deg å gå inn i fødsel. Er det ikke sånn to måneder igjen??". Føler jeg må forsvare alt jeg gjør. Sliter litt mellom å gjøre det jeg føler er rett, og det andre forventer av meg. Det er noen dager hvor hele kroppen verker og magen er så stram at en føles som den skal løsne og falle i gulvet. Jeg får vondt når jeg sitter, når jeg står og når jeg ligger. Jeg blir løs i magen og klarer ikke gå mer enn 10 min mellom hver gang jeg må tisse. Dette forteller jeg selvsagt ikke mine kolleger, for jeg tror ikke de vil forstå. I tillegg føles det litt for personlig. De er alle menn og halvparten har ikke barn. Noen gode råd?

Anonymkode: a74a3...018

Omg og så gikk du på jobb?! Få deg legetime du burde jo blitt sykmeldt du.