Skilsmisse på gang ..

[AnonymBruker]

Er så vanvittig frustrert. Jeg og min mann er gift og vi har et felles barn på 2 år. 

Han har 2 barn fra før som bor her på 50/50. Vi har vært sammen i 5 år. Jeg og barna hans har hele tiden hatt et anstrengt forhold. Men nå kjenner jeg at jeg rett og slett ikke klarer mer.Jeg og barna hans på 15 og 17 klarer rett å slett ikke å kommunisere.

Jeg har sagt fra til min mann,at dette her fungerer rett og slett ikke .Jeg føler ikke at barna hans vil ha meg her. Jeg føler at jeg kun er «god « nok til å lage kaker til bursdager etc,vaske klærne deres,og lage middag.

Jeg blir aldri bedt med på fotballkamp eller noe som har med barna å gjøre utenfor husets fire vegger . Jeg selv har barn fra før, da de gikk på skole så såg jeg det som en selvfølge at min mann ble med på skoletilstellninger og kamper eller hva det nå måtte være.Min x mann synes det var helt Ok at min mann ble med fordi mine barn satt pris på han. 

Men i motsatt rekkefølge så skal jeg kun puste ,ikke ses og ikke høres. Og X kona hans ønsker meg jo dø. Slik føles det.

Så jeg har bringt på bane at jeg vil skilles .Jeg tenker at da får barna ha sin far i fred og de slipper å se meg mer.

Men det er en enormt stor hake ved å skilles seg. Jeg elsker denne mannen.Han er mitt livs kjærlighet . Men jeg er villig til å gå for barna sin del.

Men gjør jeg det rette?vi har jo en sønn på 2 år også.

Anonymkode: a48a2...285

[AnonymBruker]

Dette er meg...vi står i identisk situasjon. Jeg har forklart far at det er synd hans barn skal få ødelegge for familien og vårt forhold- hele livet vårt, når de om tre-4 år til flytter ut som om ingenting har skjedd. Så sitter vi igjen helt frynsete og ødelagt. 

 

Jeg er så drittlei! Barna er lik alder også, faktisk, og vi har barn sammen. Det var greit i begynnelsen, men ble langsomt verrw etter at moren deres startet svertekampanjer for å ødelegge, noe de har adaptert. 

 

Hverdagen føles helt grå. Så jeg føler med deg. 

Anonymkode: 011ed...8a7

[AnonymBruker]

Ps: jeg har bare innsett at jeg må holde ut. For våre barn. 

Anonymkode: 011ed...8a7

[AnonymBruker]

Ps: og slutt å bake og vaske klærne deres! De kan selv vaske klær og far får ta bakingen! Jeg sluttet med klesvasken deres da jeg skjønte jeg ble grovt utnyttet. Bare dritt tilbake fra store barn. 

Anonymkode: 011ed...8a7

[Biloba]

La far ta servicen og oppdragelsen, fokuser mer på hobbyer og aktiviteter med den lille i samværstiden, og avtal at far skjermer deg fra det meste. Finn en måte å redusere belastningene på. Om 3-4 år er de ferdige med videregående og flytter. Evt bli særboere litt, med mest besøk utenom samværsukene. Ikke gi opp din kjære og ditt barns familie. Disse ungdommene er snart over tenårene. Det er helt normalt at de er ufyselige i disse årene, også mot egne samboende foreldre. For de aller fleste er det en fase som går over.

[AnonymBruker]

Tenker mye på å bli særboer også. Er en løsning men ikke en ideen løsning synes jeg. Min mann har vært fantastisk mot meg og alltid stilt opp og vært der for meg ALLTID.

Nå står jeg i den situasjonene med han jeg er den som kan innfri mye lån.Slik at vi begge kan få stor økonomisk frihet . Men blir vi særboere så blir det ikke slik. 

Så jeg er utrolig usikker ,

-bli værende i forhold

-skille seg

-bli særboer

Alt er et massivt kaos i mitt liv . Mens min mann selvfølgelig ikke ser det slik ...

Anonymkode: a48a2...285

[AnonymBruker]

Så utrolig mange problemer med stebarn her inne. Så får en likevel nye barn selv om problemene er der. Og nye barn bli skilsmissebarn de også. Stakkars unger sier jeg bare. Det er sikkert flere det er synd på, men at voksne kan rote det så mye til! Helt absurd.

Anonymkode: de8d7...e52

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er så vanvittig frustrert. Jeg og min mann er gift og vi har et felles barn på 2 år. 

Han har 2 barn fra før som bor her på 50/50. Vi har vært sammen i 5 år. Jeg og barna hans har hele tiden hatt et anstrengt forhold. Men nå kjenner jeg at jeg rett og slett ikke klarer mer.Jeg og barna hans på 15 og 17 klarer rett å slett ikke å kommunisere.

Jeg har sagt fra til min mann,at dette her fungerer rett og slett ikke .Jeg føler ikke at barna hans vil ha meg her. Jeg føler at jeg kun er «god « nok til å lage kaker til bursdager etc,vaske klærne deres,og lage middag.

Jeg blir aldri bedt med på fotballkamp eller noe som har med barna å gjøre utenfor husets fire vegger . Jeg selv har barn fra før, da de gikk på skole så såg jeg det som en selvfølge at min mann ble med på skoletilstellninger og kamper eller hva det nå måtte være.Min x mann synes det var helt Ok at min mann ble med fordi mine barn satt pris på han. 

Men i motsatt rekkefølge så skal jeg kun puste ,ikke ses og ikke høres. Og X kona hans ønsker meg jo dø. Slik føles det.

Så jeg har bringt på bane at jeg vil skilles .Jeg tenker at da får barna ha sin far i fred og de slipper å se meg mer.

Men det er en enormt stor hake ved å skilles seg. Jeg elsker denne mannen.Han er mitt livs kjærlighet . Men jeg er villig til å gå for barna sin del.

Men gjør jeg det rette?vi har jo en sønn på 2 år også.

Anonymkode: a48a2...285

Jeg hadde flyttet ut den uken ungene hans kommer. Dette for en periode for å kjenne etter hva som er riktig løsning, om 3 år har dere ikke noe ansvar for hans barn lenger. Det er ikke verdt å gjøre 2 åringen til skilsmissebarn når det er 3 år igjen. 

Anonymkode: 9c86a...18c

[AnonymBruker]

Hva sier far selv til dette da? Jeg tenker at far bør faktisk innse problemene, og gjøre noe med det. (Snakke med ungene, konsekvenser etc, og ta mer ansvar når de er der..) Eller så må du nesten flytte... Dere kan jo være særboere. 

Anonymkode: d4f86...ec7

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er så vanvittig frustrert. Jeg og min mann er gift og vi har et felles barn på 2 år. 

Han har 2 barn fra før som bor her på 50/50. Vi har vært sammen i 5 år. Jeg og barna hans har hele tiden hatt et anstrengt forhold. Men nå kjenner jeg at jeg rett og slett ikke klarer mer.Jeg og barna hans på 15 og 17 klarer rett å slett ikke å kommunisere.

Jeg har sagt fra til min mann,at dette her fungerer rett og slett ikke .Jeg føler ikke at barna hans vil ha meg her. Jeg føler at jeg kun er «god « nok til å lage kaker til bursdager etc,vaske klærne deres,og lage middag.

Jeg blir aldri bedt med på fotballkamp eller noe som har med barna å gjøre utenfor husets fire vegger . Jeg selv har barn fra før, da de gikk på skole så såg jeg det som en selvfølge at min mann ble med på skoletilstellninger og kamper eller hva det nå måtte være.Min x mann synes det var helt Ok at min mann ble med fordi mine barn satt pris på han. 

Men i motsatt rekkefølge så skal jeg kun puste ,ikke ses og ikke høres. Og X kona hans ønsker meg jo dø. Slik føles det.

Så jeg har bringt på bane at jeg vil skilles .Jeg tenker at da får barna ha sin far i fred og de slipper å se meg mer.

Men det er en enormt stor hake ved å skilles seg. Jeg elsker denne mannen.Han er mitt livs kjærlighet . Men jeg er villig til å gå for barna sin del.

Men gjør jeg det rette?vi har jo en sønn på 2 år også.

Anonymkode: a48a2...285

Barn vil sjelden ønske en my utenfra velkommen. Det var og er barnas hjem.

Anonymkode: af792...b3f

[Ulla Ullsokk]

Har dere prøvd å sette dere ned med barna for å snakke skikkelig? Evnt at far gjør det? Ungdommer i den alderen er ofte veldig selvsentrerte og mangler perspektiver. De trenger å skjønne at dere også er mennesker med følelser og at dere vil være sammen.

Jeg synes absolutt ikke du skal gi opp din store kjærlighet pga dette, selv om jeg skjønner at det er fristende å gi opp. Da ville jeg heller ha flyttet ut en periode. Ok, så får dere dårligere råd, og det har jo den fordelen at det går ut over barna også, en konsekvens de ikke tenker på.

Noen bør uansett få dem til å sette seg inn i din situasjon. Det er nemlig ikke så lett i den alderen, og det kan godt hende de ser tilbake på denne tiden og får vondt av hvordan de behandlet deg. Men det hjelper jo ikke akkurat nå.

Luft for din mann at du vil flytte ut, da må han skjønne alvoret.

[AnonymBruker]

Hva sier far selv? Hva er hans refleksjoner rundt tema? 

Vi var i en lignende situasjon for en del år siden. Ekskona begynte å bruke barna mot nye kona mi. Svertet henne, bedt dem om å lete etter feil, påpeke feilene hennes osv. Ydmyket henne på alke måter foran andre. Det ble så ille at hun med rette grunn pakket sakene sine og flyttet ut. Jeg traff veggen av det, og ble sykemeldt dn periode. En tøff mann som ikke takket å miste sitt livs store kjærlighet. Det holdt på et par måneder der jeg var ekstremt deprimert og druknet sorgene mine i flasker. Da skjønte barna (16&17 den gang) hva de egentlig hadde gjort og kom frem med at mamma hadde bedt de om alt det. Noen er forferdelige! 

Heldigvis ordnet det seg for oss. Og da ekskona stakk av til utlandet for grekern hun hadde truffet, det min kone som var med barna på alt. Idag er kona mi «mamma» og mamma er blitt til Kari. De mimrer til tider og angrer enda. 

Anonymkode: 138f1...171

[AnonymBruker]

Jeg ville blitt i forholdet - for barnets del. Og så hadde jeg ignorert trollungene. Ikke bidratt med noe- og ikke latt de bestemme NOE i ditt hus- 

 

drittungene flytter snart ut, ikke la ditt barn lide fordi de eksisterer.

Anonymkode: 0bbd2...327

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med min mann barnas far.Han mener selvfølgelig at problemet ikke er så stort.Han har snakket med sine barn.Men han gjør aldri mer enn å prate med barna.Han mener jeg er den voksne (ja jeg er det) Så jeg må være blid,hyggelig ,imøtekommende etc .Og hva de enn gjør så er de barn.

Jeg har tilbudt meg å faktisk betale bidraget på ungene hans fram til de er 18 år for å få de over på 60/40 også.

Anonymkode: a48a2...285

[Biloba]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har snakket med min mann barnas far.Han mener selvfølgelig at problemet ikke er så stort.Han har snakket med sine barn.Men han gjør aldri mer enn å prate med barna.Han mener jeg er den voksne (ja jeg er det) Så jeg må være blid,hyggelig ,imøtekommende etc .Og hva de enn gjør så er de barn.

Jeg har tilbudt meg å faktisk betale bidraget på ungene hans fram til de er 18 år for å få de over på 60/40 også.

Anonymkode: a48a2...285

Det er veldig vanskelig å få inntrykk av hvor omfattende problemet er, ut fra HI.

At de ikke inviterer deg til kamper: Flott, deres fritidsinteresser legger ikke beslag på din fritid, og du kan gjøre det du selv vil.

God nok til kakebaking og bursdagsarrangering: Det kan far og barn organisere selv. Alt finnes å få kjøpt eller bestilt mer eller mindre ferdig, om det skorter på ferdigheter.

Klesvask: En dunk for deg og minste, 1 dunk for resten (denne tar far).

Hva er egentlig problemet? MÅ det være et så stort problem at ett par ungdommer er ekskluderende? De har jo ikke selv valgt dette samlivet, så det er egentlig ikke så rart at de ikke omfavner det. Hvis far tar ekstraarbeidet med barna slipper du å føle at de "bruker" deg for tjenester samtidig som de avviser deg som person.

Med mindre de er helt ekstreme, tror jeg du kan redde samlivet ditt og ditt barns familie om du endrer din egen innstilling, for de få årene de skal bo hjemme halvparten av tiden. Du trenger ikke å forvente affeksjon fra dem. Se på det som et bofellesskap med litt dårlig match, og tenk på at det er faktisk bare 2 år igjen (50% av 4 år). Må det virkelig være nødvendig å gi opp kjæresten din og gjøre fellesen til skilsmissebarn?

Endret 18. april 2018 av Biloba

[AnonymBruker]

7 timer siden, Biloba skrev:

Det er veldig vanskelig å få inntrykk av hvor omfattende problemet er, ut fra HI.

At de ikke inviterer deg til kamper: Flott, deres fritidsinteresser legger ikke beslag på din fritid, og du kan gjøre det du selv vil.

God nok til kakebaking og bursdagsarrangering: Det kan far og barn organisere selv. Alt finnes å få kjøpt eller bestilt mer eller mindre ferdig, om det skorter på ferdigheter.

Klesvask: En dunk for deg og minste, 1 dunk for resten (denne tar far).

Hva er egentlig problemet? MÅ det være et så stort problem at ett par ungdommer er ekskluderende? De har jo ikke selv valgt dette samlivet, så det er egentlig ikke så rart at de ikke omfavner det. Hvis far tar ekstraarbeidet med barna slipper du å føle at de "bruker" deg for tjenester samtidig som de avviser deg som person.

Med mindre de er helt ekstreme, tror jeg du kan redde samlivet ditt og ditt barns familie om du endrer din egen innstilling, for de få årene de skal bo hjemme halvparten av tiden. Du trenger ikke å forvente affeksjon fra dem. Se på det som et bofellesskap med litt dårlig match, og tenk på at det er faktisk bare 2 år igjen (50% av 4 år). Må det virkelig være nødvendig å gi opp kjæresten din og gjøre fellesen til skilsmissebarn?

Egentlig veldig enig i dette. Du trenger ikke være bestevenn med barna. Du kan trekke deg litt vekk, være normalt høflig og hyggelig men ikke forvente fra dem eller deg selv at dere skal ha et spesielt nært forhold. Hvis de ber om klesvask eller kake kan du si "det kan vi sikkert ordne" og så gå direkte til mannen din slik at han kan fikse det. De helgene barna er der kan jo være en god mulighet for å gjøre noe for deg selv. Du og mannen kan f.eks. ha annenhver samværshelg for ansvar for minste, så én helg i mnd tar du med barnet på noe hyggelig alene, kanskje til din familie, den andre helgen får far kvalitetstid med alle barna sine.

I ukedagene kan du veksle mellom å ta din plass og vise at du faktisk bor der også - at du har like mye rett som alle andre til å være der, enten det er å smalltalke ved middagsbordet, se på tv-serier i stua, snakke med mannen din osv - og til å gi de litt rom. Barna trenger nok litt tid alene med faren sin også. Du får alenetid med mannen din når de er borte, mens de vil aldri få alenetid med sin far hvis du alltid er der når de kommer. Litt space gjør ofte undere for litt betente relasjoner. Kanksje du vil benytte anledningen til å jobbe litt ekstra, trene, finne på noe med venner, bruke tid på hobby, lesing osv som du kan gjøre litt unna de andre.

Det virker ekstremt drastisk å skille seg for dette, med mindre problemene går mye dypere enn det du beskriver i HI. Prøv å finne løsninger som gjør de neste par årene holdbare for deg (og dem).

Anonymkode: 0530e...26a