Et valg som kan ta meg videre?

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er ei jente i midten av 20-årene, har alltid vært rolig, stille og usikker. Etter mye mobbing på barneskolen var jeg langt nede, uten selvtillit og gløden i meg forsvant litt etter litt. Jeg hatet meg selv som ung, for at jeg ikke klarte å ta til ordet, snakke fritt og for at jeg var stygg, stygg og feit var jeg. På ungdomsskolen fikk jeg to venner, pene, pratsomme og flinke til å ta ordet. Det var godt, de overskygget meg slik at jeg bare kunne være der. I bakgrunnen. Første året på videregående blomstret jeg veldig! Fikk nye venner, selvtillit, ble mer pratsom og når jeg ble spurt om noe av ukjente kunne jeg svare på refleks, uten å tenke meg om. Jeg var fri. Ikke var jeg feit eller og jeg så faktisk ganske bra ut. Hadde jeg noen gang vært stygg og feit? Mamma sa alltid at det kom til å bli lettere når jeg blir eldre, hun hadde rett. Det var nå livet startet.

Så fikk jeg min første kjæreste! Fikk ikke snakke med folk, ikke se på andre, måtte sitte med han i fritiden. Etter et halvt år med mye krangling slo jeg opp, men det var noe som hadde blitt ødelagt. Redd for å si noe feil, usikker. Sakte men sikkert ble jeg til "frie meg" igjen, elsket livet. Festet. Ble med gutt hjem. Ble voldtatt. 

Jeg sa det ikke til noen, men jeg valgte å gå til rektor for å bytte om på VG3 ønske. Til et nytt sted. Det gikk bra helt til sommeren, da sa jeg det til ei venninne. Jeg husker at jeg lo, høyt. Hun ble overrasket og lei seg, sint. Så sa jeg "men, det går bra altså. Det går bra". Så gikk det ikke bra. Jeg hadde det helt forferdelig og følte at jeg ikke kunne se eller snakke med gutter lenger. Så kom jeg til den verste tiden, jeg følte at alle visste at jeg ble "voldtatt". Jeg følte at folk så på meg, pekte og lo. Hvisket om at jeg ble "voldtatt". Ingen visste det.

VG3 ble et år hvor jeg skulket mye, gjorde det dårlig på skolen og alle i klassen syns jeg var rar. Jeg sa ingenting. En lærer kom bort til meg for å anbefale psykolog, han så jeg slet med noe. Så jeg gikk til psykolog, tok opp mye fra barndommen min, men det var vanskelig. Fikk til slutt beskjed om at vi avslutter timene, jeg må komme tilbake når jeg er klar for å snakke om det som plager meg. Følte der at jeg ikke hadde noen problemer, det var jeg som var problemet. 

Ti år etter kan jeg fremdeles gråte over hvor vondt ting var på den tiden. Hvordan ting endret seg på kun få timer, hva jeg kunne gjort annerledes for å vært en annen i dag. En annen en meg. Jeg har det greit nå, men jeg ble aldri meg selv igjen. Føler at hver gang jeg bygger meg opp, bryter noe meg ned. Har ingen å snakke med, ingen venner. Familie og søsken vet ingenting om hva jeg gikk igjennom på den tiden. Føler noen ganger at jeg må si det, men det vil nok ødelegge noe hos de også. Så jeg sier ingenting.

Har nå en samboer og en familie som gjør ting lettere, har ingen venner, men gode kolleger. Føler at livet står på vent, fordi jeg står stille. 18 år, usikker og redd for å ta ordet.

Jeg er nå der hvor jeg kan ta et valg om en jobb jeg aldri trudde jeg skulle bli tilbudt. Denne jobben innebærer at jeg er en annen, den innebærer at jeg må ta ordet, være trygg og pratsom. Trenger et spark bak, kan jeg klare det? Eller skal jeg takke nei og fortsette i samme sporet. Hvordan kan jeg bygge meg selv opp, når jeg ikke klarer å sette ord på hva som gjør meg til å være en usikker og stille person?

Føler at i dagens samfunn er det ikke akseptabelt å være stille, får stadig kommentarer på at jeg er sjenert og stille. Det gjør det bare værre, men jeg klarer ikke prate mer - bare fordi noen mener det ikke er greit å være rolig og stille. 

Kan du gi råd? Er slaget tapt? Håper noen gidder å lese, hadde sikkert ikke trengt å skrive mer en de siste linjene her - men følte for første gang og dele min historie.

Anonymkode: 40f5b...06f

[Gjest Carressa]

Oj, vet ikke helt hvor man skal begynne her jeg, så jeg starter med en internettklem, om du vil ha. 

Det høres ut som du fortsatt har mye å bearbeide, og en av de beste måtene å gjøre det på er å snakke om det. Jeg synes du skal snakke med familien din om det. Hvis det var omvendt, at det var noen andre i familien din som hadde gått gjennom det du har, ville du ønsket at de skulle holde det skjult for deg? Du skriver at psykologen avsluttet timene fordi du ikke pratet om det som var vanskelig, samtidig som du sier at dette er første gang du har delt historien din og at du ikke har noen å prate med. Jeg tolker det som at du omsider er klar til å gå tilbake til psykologen, jeg. :-) Gi det et forsøk til.

Å få nye venner i Norge når man er voksen er ikke det enkleste i verden, men ikke umulig heller, hvis man tør satse litt.

Valget om jobb må du nesten ta selv, da jeg ikke kjenner deg. Men jeg tror egentlig du har tatt det allerede, ut ifra det du skriver om å trenge et spark bak, eller å fortsette i samme sporet. 😉 Min regel er at jeg nekter å la frykt stoppe meg. Har jeg innerst inne lyst til å gjøre noe så hopper jeg i det, uansett om jeg tør eller ei. Har du lyst til å ta jobben?

Det er helt greit å være stille og rolig, alle kan ikke være festens midtpunkt konstant. Dét hadde vært utmattende. Og slaget er ikke tapt, aldri gi opp. Masse lykke til, håper du finner ut av ting. :-)