Var jeg en så forferdelig person som det?

[AnonymBruker]

En uenighet med moren min da jeg var 17 år og nå er jeg 25, hun vil fremdeles ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg er ikke uskyldig i det som var, men det er ikke hun heller. Det er flere parter her som gjorde mye de ikke burde. Jeg bare tenker nå at saken er virkelig ikke så ille at man hater datteren sin for resten av livet. 

Altså oppveksten min var vanlig bortsett fra da mamma ble sint, hun skreik, knipsa på kinnet, slo med flat hånd, Zalo på tunga, slått på rompa, lugget. Det var det fysiske vi ble utsatt for. Det psykiske var verre og satte dype spor! Jeg ønsker ikke å gå inn på alt der, men å lese om hvordan en sosiopat ordlegger seg forklarer veldig mye.

Da jeg var 17 skilte foreldrene mine seg og jeg flyttet hjemmefra. Jeg fikk veldig ptsd symptomer (ser jeg nå) depresjonen kom snikende og jeg sleit. Så jeg gikk til nærmeste familie og fortalte hva jeg hadde blitt utsatt for. De lå på og vrei på ordene slik at historien ble noe helt annet. Deretter ble det snakket om til alle som ville høre, først etter dette kom det til moren min. Hun dukket opp der jeg bodde og sa at om jeg ikke fikk bort dette jeg hadde sagt så kom hun ikke til å orke å leve mer. Samtidig måtte jeg ta valget der og da for om jeg skulle ha kontakt med henne før resten av livet. Jeg ble så satt ut, allerede langt nede psykisk så ba jeg henne bare om å gå.

Senere sendte jeg melding til de to jeg pratet med og sa at jeg fant på alt. Det rare er at de trodde på meg og husket ditt og datt da jeg snakket med de. Og så fort de hørte at jeg "løy" så trodde de blankt på det og. Så da snudde de alle ryggen til meg, så og si alle og så og si helt. Jeg fikk kontakt med henne igjen et år senere og vi snakket ut. Trodde vi var over det verste og gikk videre. 

En yngre søster sleit veldig på denne tiden, det hendte jeg var megler for henne. Tok tlf til mamma og sa at jeg støttet lillesøster samme hva, hun ble sint på meg i denne samtalen husker jeg. Semere kom det mange historier om min søster fra moren min og hennes nærmeste. Jeg ringte da min søster for å advare henne litt. Alle disse tingene var løgner fra de for å teste min tillit. Jeg feilet hver gang. 

Jeg opplevde å ikke bli invitert i bursdagsselskaper til verken bestemor eller andre nå selv etter praten. Jeg reagerte og konfronterte som endte med at jeg visstnok var paranoid. Det er bare sårt å se på sosiale medier at alle var samlet og ikke sa noe til meg. Jeg prøvde å åpne meg for de med det jeg brydde meg om. Blant anket trening hvor jeg hadde store fremskritt med å legge på meg (endelig.) Da ble jeg beskyldt for doping. Aldri rørt noe!

Jeg prøvde å spørre hvordan det går med enkelte i familien så ble jeg beskyldt for å fiske etter informasjon eller noe rart. Etter hvert så ble det slik at da jeg var på besøk fikk jeg komme inn, men ingen sa noe og glodde bestemt på tv'n. 

Hvis jeg tok opp noe så ble det sagt dem i mellom at "nå har xx det vanskelig så hun bare lar det gå utover oss." Akkurat som om de ikke så hva alt dette gjorde med meg. Moren min var den samme som før, den som trykte meg ned så fort hun hadde mulighet. Var jeg slank så var jeg for tynn og stygg, la jeg på meg så var det feil. Da jeg var rundt 19 skiftet jeg litt stil, følte jeg fant mer min egen stil som var mer farger og blomsterpynt. Fikk da høre av moren min at hun ikke kjente meg igjen og hatet min nye stil. Jeg sliter sterkt med lungene mine og moren min røykte alltid inne. Da jeg var der en gang spurte jeg om hun kunne la være å røyke inne den ene timen jeg var der. Fikk da beskjed om at hun bestemte i sitt eget hjem og sånn var det. Hun kalte meg for pingle så fort hun hadde mulighet, i hennes øyne var jeg alltid svak. Hun ba ofte om penger, ikke rett ut, men på en måte som ga meg dårlig samvittighet. Nei nå hadde de så dårlig råd så denne helgen fikk hun ikke godiset som hun pleide. Eller at nå var alt hun ønsket seg var de og de klærne, men hun hadde ikke noe penger som vanlig.  Hun slang dritt om pappa og la ut litt for mye om både deres forhold og sitt nye forhold. Det var ingen grenser for hva hun skulle dele, som om jeg i blant var venninnen hennes. 

Alt jeg noen gang har ønsket var å få bekreftelse fra moren min og hennes familie på at jeg er bra nok.

Så kom siste året vi hadde kontakt. Hun hadde bursdag og sa at jeg ikke var velkommen. Hun skulle ikke feire, men da jeg gikk hjem fra jobb den dagen var gården hennes full av biler så jeg skjønte det jo. Og dumme meg konfronterte jo igjen så fort jeg ble urettferdig behandlet. 

Noen dager senere kom jeg innom med den genseren mamma hadde ønska seg og favorittblomster som en overraskelse. Jeg fikk ikke lov å komme inn, måtte sitte ute. Stefaren min møtte ikke blikket mitt. Så kom ordflommen med alt som var galt med meg og at hun ikke ønsket å se meg igjen før jeg var sterkt medisinert og hadde gått til psykolog i mange år. I senere tid fikk jeg ingen kontakt med resten av familien min. Det kom da frem at det de hadde hørt var at jeg ikke ønsket å ha noe med noen av de å gjøre. Dette har jeg aldri sagt! Ingen vil tro på meg, ingen vil gi meg mulighet til å fortelle noe. Jeg er ikke velkommen. Dette er 5 år siden nå. 

Det har hendt jeg har møtt på familie tilfeldig og de spør sånn skikkelig trist i stemmen "har du noen venner da?" Jeg har en stor vennegjeng, jeg hadde samboer, god jobb med gode kollegaer. Jeg gikk til psykolog en stund og har fått ordnet opp i mine problemer. Jeg har ingen diagnoser, jeg hadde problemer som tenåring og det er det hele. Etter å selv ha fått barn har jeg nytt syn på ting og kommer aldri til å forstå meg på moren min. Jeg ser ikke den gamle saken som så vanvittig fæl at en ikke ønsker kontakt med barn eller barnebarn. 

Alt jeg ønsker er å møtes for å snakke ut, hele gjengen, åpne seg, bli ferdig med det gamle. Men uansett hva jeg sier til moren min så tror hun det verste. Hun tror fremdeles at jeg har lagt frem barndommen  på verst tenkelig måte. Hun er så opphengt i det at det nesten blir slitsomt. Jeg blir skjelt ut fordi hun sier at jeg alltid skal prate om det, selv når hun starter på det. Hun tar null skyld, null ansvar, hun var i følge seg selv en perfekt mamma. Å slå barn er normalt når barn snakker i mot en sier hun selv. Hun sier at jeg ikke har noen gode minner, jeg svarer at jo jeg har det. Jeg er litt sånn at om man skal prate om alt som var hyggelig så kan man prate om det som ikke var det og. Det blir så falskt å henge seg opp i alt det koselige, når vi begge vet at det var så mye dritt.  Bare så det er sagt har jeg unnskyldt det jeg kan unnskylde og tatt ansvar for mine feil. I andre enden møter jeg kun flere beskyldninger. 

Har jeg virkelig vært en så forferdelig person? Skriver dette samtidig som jeg tror jeg har vært det, på en annen måte var det noe med alt rundt meg, alder, etc. 

Anonymkode: bddf1...9e5

[AnonymBruker]

Hvorfor i huleste vil du ha noe med moren din å gjøre? Jeg kan fortelle deg at du kommer aldri til å få noen som helst slags bekreftelse fra henne. Er du klar over at hun er grunnen til at du lurer på om du er en forferdelig person? Jeg blir rett og slett litt forbanna på dine vegne, selv hadde jeg aldri orket å ha noe med et slikt menneske å gjøre, jeg kan ikke se at det kan føre noe godt med seg.

 

Anonymkode: 871da...9d6

[AnonymBruker]

Du er ingen forferdelig person, men gi slipp på dette og ikke ta kontakt med din mor. Du vil få det mye bedre om du kutter all kontakt med den familien. Vi kan ikke velge hva slags familie vi vokser opp i, men vi står fritt til å velge de bort når vi er voksne. Behold kontakten med de som støtter deg, og se på de andre som ikke-eksisterende. 

Anonymkode: 00424...0c3

[Gjest chisandra]

For en historie. ❤️

Du bør vurdere sterkt om dette er en kamp som er verdt å kjempe, eller om du skal prøve å kutte henne - ihvertfall for en lang stund. Det skal mye til at hun en dag innser hva hun har gjort, og du kan bli utslitt av å prøve. 

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du skal prøve å få kontakt med moren din. Skjønner veldig godt at situasjonen er vanskelig, jeg er i en lignende situasjon selv. Men husk alltid på hvem som er den bra personen her. Det er ikke moren som snudde ryggen til sin 17 år gamle datter. Du er mye, mye bedre enn moren din. Lev livet ditt og nyt det - uten henne.

Anonymkode: 2b04f...199

[AnonymBruker]

Kan du skrive et brev til øvrig familie? For å unngå at de vrir og vender på det du sier. Og for å forklare hva du har opplevd. Trenger ikke være lange brevet. Bare kort og greit sannheten.. Kan du høre med psykologen din om dette kan være en ide? 

Anonymkode: 484dd...148

[I Grosny]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: bddf1...9e5

Jeg oppfatter deg som en fin person. Du har hatt uflaks, og barnevernet har ikke gjort jobben sin. 

Slik mishandling din mor har holdt på med er kriminelt, og det er fryktelig synd at du er stengt ute av slekta. 

Din situasjon var vanskelig, og du klarte ikke å si det som var smart å si, muligens fordi alt hadde blitt feil uansett. Det er ikke din skyld. Din mor er den skyldige.

Jeg ønsker deg gode tider, med gode relasjoner!

Endret 16. april 2018 av I Grosny

[solmåneogstjerner]

Du er overhodet ikke en forferdelig person. Det er det moren din som er! Disse andre er ikke så mye bedre. 

Jeg ville faktisk prøvd å gå videre uten dem, vet det er vanskelig. Men dette bryter deg jo bare enda mer ned. Kanskje, kanskje, vil andre skjønne mer etterhvert. Men fokuser på deg selv!

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor i huleste vil du ha noe med moren din å gjøre? Jeg kan fortelle deg at du kommer aldri til å få noen som helst slags bekreftelse fra henne. Er du klar over at hun er grunnen til at du lurer på om du er en forferdelig person? Jeg blir rett og slett litt forbanna på dine vegne, selv hadde jeg aldri orket å ha noe med et slikt menneske å gjøre, jeg kan ikke se at det kan føre noe godt med seg.

 

Anonymkode: 871da...9d6

Jeg skjønner egentlig at det ikke kommer til å skje, men det betyr ikke at jeg slutter å søke etter det. Desverre. I blant klarer jeg å legge det fra meg lenge, men som nå så hender det at tankene kommer tilbake.

Var noen som sa til meg en gang at uansett hvor ille det er vil et barn alltid ønske forelderen sin. Bare ikke alt det vonde. 

Anonymkode: bddf1...9e5

[AnonymBruker]

8 minutter siden, chisandra skrev:

For en historie. ❤️

Du bør vurdere sterkt om dette er en kamp som er verdt å kjempe, eller om du skal prøve å kutte henne - ihvertfall for en lang stund. Det skal mye til at hun en dag innser hva hun har gjort, og du kan bli utslitt av å prøve. 

Har skrevet og slettet dette sikkert 100 ganger over disse årene, aldri turt å fortelle noen hva som egentlig skjedde. Aldri turt å åpne meg til noen (annen enn psykologen) fordi jeg er så sikker på at alt er min feil.  Alle kommer til å fortelle meg hvordan jeg ødela alt og at jeg nå fortjener dette. Var nervøs for å gå inn på tråden igjen også. 

Anonymkode: bddf1...9e5

[AnonymBruker]

Bare vær glad du kom deg unna. Altfor mange som blir sittende i en dysfunksjonell familie, og det gjelder alle i mors familie. Bra at du har snakket med psykologen din om det, det mora di har drevet med er barnemishandling.

Anonymkode: abfab...80c

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du skrive et brev til øvrig familie? For å unngå at de vrir og vender på det du sier. Og for å forklare hva du har opplevd. Trenger ikke være lange brevet. Bare kort og greit sannheten.. Kan du høre med psykologen din om dette kan være en ide? 

Anonymkode: 484dd...148

Jeg har vurdert og jeg har begynt mange brev, men jeg har brent alle sammen. Jeg er faktisk veldig redd! Hva vil de si, hva vil de tenke, er jeg syk i hodet igjen som er på det ennå. For 1.5 år siden spurte jeg jo om å samles fordi de ikke visste alt, jeg vil gjerne at de skal vite alt. Da hadde min bestemor kontaktet moren min og jeg fikk til svar at de hadde pratet og nå vet hun alt.

Anonymkode: bddf1...9e5

[AnonymBruker]

Du burde vise deg selv rettferdighet med å skrive om alt dette for å så viderelevere det ut til alle. 

Moren din vil ha et jævlig forhold til deg uansett. 

 

Anonymkode: 76508...a65

[SoWhat?]

Den bekreftelsen du vil ha tror jeg du må innse at du ikke får. Skjønner så godt at du vil ha den og at du håper at det skal skje, men med tanke på det du forteller her så tror jeg det må et under til for at du får den.

Det var skikkelig vondt å lese innlegget ditt, og du må slutte å tro at det er du som har handlet feil. Moren din har antageligvis en psykisk lidelse, og hun setter seg selv først og vil ikke innse/har ikke evne til å innse at hun har gjort noe feil. Hun har drevet med mishandling, og enten manipulerer hun de andre familiemedlemmene eller hun kommer fra en veldig dysfunksjonell familie hvor den psykiske lidelsen preger flere.

Uansett så tror jeg det beste er at du innser at du aldri vil oppnå det du savner og ønsker hos henne og resten av familien hennes( regner jeg med).

Du har tydeligvis kommet deg ellers bra igjennom ting. Jeg må si at det er beundringsverdig og at er en sterk person. Lykke til videre, og jeg tror du vil klare deg bra framover også! Livet er ikke alltid som en skulle ønske, men en kan ha et godt liv uansett! 

[AnonymBruker]

Jeg er i sjokk! Jeg var så sikker på at nå får jeg høre det! I følge familien min så er jeg psykisk syk og nærmest farlig. 

Det har kommet frem at min søster har gjort alt hun kan for å bli godtatt av denne familien. I prosessen har hun da gjort alt for å utlevere meg som en grusom person. Det de tror de vet om meg har de fått høre av min søster vet jeg. Jeg var så fæl at jeg en gang testet ved å fortelle henne noe jeg "visste" at hun ikke klarte å holde for seg selv. Det ble som det ble det, jeg har ikke sagt til henne at jeg har testet henne. Familien på motsatt side, de to jeg har god kontakt med sier også at min søster ikke er til å stole på. Hun hadde kommet til de og fortalt noe om meg og deretter bedt de om å ikke si det kom fra henne.

Anonymkode: bddf1...9e5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du burde vise deg selv rettferdighet med å skrive om alt dette for å så viderelevere det ut til alle. 

Moren din vil ha et jævlig forhold til deg uansett. 

 

Anonymkode: 76508...a65

Jeg føler at hun aldri har likt meg og endelig fant en grunn til å kutte meg helt ut.

I ny og ne hvis jeg møtte på henne så kunne hun fortelle meg ting som var veldig stort og/eller sykt. For å senere nekte for å ha noen gang nevnt det og si at "nå finner du på ting igjen!!" Så da settes jo jeg i ekstremt dårlig lys. Det kunne være småtteri og større ting. 

Blant annet si at sin egen søster hadde fått kols. En lang samtale om dette opptil flere ganger. Så mye som et år senere så skulle jeg ta lungetester selv og sendte melding til tanta mi og spurte hvilke tester hun tok. Fikk et kvast svar om at hun har ikke kols og hvor i all verden har jeg det fra. Jeg sa det som det var og fikk så vondt i magen at jeg da ikke snakket med noen av de på noen uker igjen. 

Anonymkode: bddf1...9e5

[AnonymBruker]

Skriv brev, brev som du brenner opp eller river i stykker og kaster. Det hjelper!

Kutt ut all kontakt med moren din. Uansett hva du sier eller gjør vil det slå tilbake på deg!  Du må si til deg selv at ikke noe av dette er din feil! Ikke utsett deg for sånne mennesker igjen.

Anonymkode: 63882...6aa

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Skriv brev, brev som du brenner opp eller river i stykker og kaster. Det hjelper!

Kutt ut all kontakt med moren din. Uansett hva du sier eller gjør vil det slå tilbake på deg!  Du må si til deg selv at ikke noe av dette er din feil! Ikke utsett deg for sånne mennesker igjen.

Anonymkode: 63882...6aa

Det har jeg gjort ofte disse årene. Det hjelper ikke syns jeg.

Anonymkode: bddf1...9e5

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vurdert og jeg har begynt mange brev, men jeg har brent alle sammen. Jeg er faktisk veldig redd! Hva vil de si, hva vil de tenke, er jeg syk i hodet igjen som er på det ennå. For 1.5 år siden spurte jeg jo om å samles fordi de ikke visste alt, jeg vil gjerne at de skal vite alt. Da hadde min bestemor kontaktet moren min og jeg fikk til svar at de hadde pratet og nå vet hun alt.

Anonymkode: bddf1...9e5

Anonymkode: 2e357...d9d

[tirben]

Har du egen familie nå? Og har du kontakt med din far? Alle trenger å føle tilhørighet et sted, men hvis du kan få familiebånd et annet sted, er det kanskje lettere å kutte ut din mor? Din mor fortjener deg ikke! Din søster er sikkert også skadet. Det at hun sverter deg, er sikkert for at hun er redd for å bli utsatt for det samme som du er blitt utsatt for. Dere har hatt en unormal oppvekst,  og dere er preget av det.  Synes så synd på dere.  Tror moren din er psykisk syk.