11- åring går inn for å være irriterende

[AnonymBruker]

Og jeg forstår ikke hvorfor. Klassen har godt sosialt miljø, og er stort sett flinke til å inkludere. Litt drama er det jo mellom jentene, men ikke slik at det blir utfrysing og mobbing. Det er nok heldig for henne, om dette hadde vært en tøffere klasse ville hun ikke fått være sammen med noen, så mye som hun saboterer seg selv.

Eks. kan hun klikke med en penn, få beskjed om  å slutte, for så å fortsette mens hun ler. Selv lenge etter at klassekameratene har blitt ordentlig sinte, fortsetter hun. Eller hun kan herme etter noen, eller kommentere tåpelig på alt en person sier, selv om alle rundt henne gir uttrykk for hvor oppriktig irriterte de blir. Snakke i munnen på folk med vilje, bare for å si tull og tøys med støyende stemme som er umulig for de andre å overse eller snakke rundt. Det er på det nivået, og hun er sånn _hele_ tiden, på trening, i klassen, i bursdager. Hun virker å ha problemer med å konsentrere seg, og når jeg observerer henne "i aksjon" sammen med venner, syns jeg det virker som hun ikke klarer å stoppe seg selv, hun virker på en måte litt manisk og på alle måter fryktelig lite moden for alderen. Jeg tviler på at det er snakk om diagnoser, det virker mer som tillært adferd. Det kan jeg naturligvis ikke vite, men fram til for et par år siden har jeg hatt inntrykk av henne som en rolig, velfungerende jente som gikk fint overens med alle.

Normalt ville jeg tenkt at hun kanskje føler seg litt usynlig og kompenserer for det ved å regelrett kreve oppmerksomhet, selv om den er negativ. Men det stemmer liksom ikke det heller, som sagt er de en fin gjeng i klassen og hun har alltid hatt venner. Foreldrene er omgjengelige og hyggelige mennesker, som er svært involvert i barnas fritidsaktiviteter, de stiller opp på alt barna foretar seg. En annen ting jeg har tenkt er at hun kanskje er usikker på seg selv, og istedet for å risikere at venninnene ikke liker henne som hun er, så beskytter hun seg selv med denne forstyrrene og destruktive adferden.

Jeg er ikke i en posisjon der det er naturlig for meg å ta opp dette med verken jenta eller foreldrene. Men jeg lurer litt på hvordan jeg skal møte henne når hun er hos oss, og om noen her har vært borti noe lignende og kan komme med forslag for hva som kan ligge til grunn for denne oppførselen?

Anonymkode: fe148...44c

[AnonymBruker]

AD/HD? 

Anonymkode: 66057...cb5

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å plutselig få mye hormoner i kroppen. Og ikke alltid hjernen er der hormonene er. Så mulig det ar med dette å gjøre.

 

Anonymkode: b3745...8d3

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

AD/HD? 

Anonymkode: 66057...cb5

Det er en mulighet, og jeg ser jo at det kan høres sånn ut når jeg beskriver adferden... men jeg syns det er rart at jeg aldri har hørt eller sett noe som kan tyde på det i alle årene de har kjent hverandre. De har gått i barnehage sammen siden de var 3 år.

Anonymkode: fe148...44c

[AnonymBruker]

Tja, det kan være mye forskjellig.

Hormoner og puberteten.

Oppmerksomhet, all oppmerksomhet er god oppmerksomhet vet du. Ikke enig i det, men noen føler det. Og et barn klarer ikke alltid å se forskjellen. 

ADHD

Mobbing, jenter har ofte usynlig mobbing.

Hun har det ikke bra hjemme

Anonymkode: 270bb...99f

[kaleidoskop]

Går det ann å sette seg ned å prate med henne og se henne rett i øynene. At dette ikke er ok oppførsel. 
Mest sansynlig synes hun nok dette er ubehagelig og vil fjolle det bort. Men det kan hende at det gjør noe med henne så hun skjerper seg litt neste gang?

[Lalala123]

Ofte når barn endrer atferd så er det fordi det kan ha skjedd dem noe, at det er noe som plager den. Det kan også hende hun har for frie tøyler. I denne alderen og årene fremover kan være veldig utfordrende fordi de vil teste grenser.Hormoner og pubertet gjør naturligvis sitt fordi det skjer store endringer i både hjernen og kroppen. Jeg syns det er kjempeflott av deg at du bryr deg såpass at du spørr om det her inne. Jeg vet faktisk ikke hva som er best å gjøre her, men hvis min sønn hadde oppført seg utfordrende ville jeg hatt tilbakemld om det. Men dette er såkalte ikke lett, for det kommer jo an på måten man går frem på og hvordan det blir mottatt. Men jeg tenker at hvis hun gjør noe som ikke er akseptabelt, så er det Ok å ta kontakt med foreldrene og gi beskjed for samtidig åpne opp for samtale. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, kaleidoskop skrev:

Går det ann å sette seg ned å prate med henne og se henne rett i øynene. At dette ikke er ok oppførsel. 
Mest sansynlig synes hun nok dette er ubehagelig og vil fjolle det bort. Men det kan hende at det gjør noe med henne så hun skjerper seg litt neste gang?

Ja, det går an. Jeg har prøvd å irrettesette henne ved å si rett ut at det hun gjør ikke er i orden. Det gjør jeg også med andre venninner av datteren min, og jeg sier klart og tydelig fra. Men for øket effekt hadde det kanskje gått mer inn om jeg hadde tatt henne litt til side og snakket med henne.

Jeg klarer ikke å fri meg helt fra følelsen av at hun gjør dette av en grunn, og noen burde prøve å forstå hva den er. Det er såpass påtagelig at det virker som mer enn litt korte sosiale antenner liksom.

Anonymkode: fe148...44c

[AnonymBruker]

Jeg var slik du beskriver.

Jeg hadde det ikke noe bra hjemme. 

Utad så alt enestående ut men innad regjerte en elendig dynamikk og slagene haglet.

Fasaden utad da ble foreldrene mine som noen helt andre mennesker.  Og som andre skrøt av og det var ikke måte på hvor bra de var osv..

Anonymkode: 90a33...39c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var slik du beskriver.

Jeg hadde det ikke noe bra hjemme. 

Utad så alt enestående ut men innad regjerte en elendig dynamikk og slagene haglet.

Fasaden utad da ble foreldrene mine som noen helt andre mennesker.  Og som andre skrøt av og det var ikke måte på hvor bra de var osv..

Anonymkode: 90a33...39c

Når du tenker tilbake, hva hadde vært til hjelp i din situasjon mtp både endringer  hos foreldre, og ift hva de rundt deg kunne gjort? Har selvfølgelig full forståelse for hvis du ikke ønsker å svare. 

Anonymkode: 8ed77...6dc

[Gjest GoldenLioness]

Tenker også at de er noe hjemme. Jeg hadde samme tendenser og hadde det absolutt ikke bra hjemme.

Var flink skuespiller og sa aldri noe om det, men inni meg skrek jeg deseperat etter oppmerksomhet og hjelp.

Hadde jeg fått tillit til en voksen så hadde jeg nok sagt noe etterhvert, men for meg tilbød anledningen seg aldri.

 

[AnonymBruker]

Aspergers er det første jeg ville tenkt.

Anonymkode: 5cf6b...0bc

[Gjest GoldenLioness]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Aspergers er det første jeg ville tenkt.

Anonymkode: 5cf6b...0bc

Ja, plutselig i puberteten...

[exictence]

Prøv å gi oppmerksomhet for de positive tingene hun gjør, og overse litt de negative. Snakk om noe hyggelig, spør om noe hyggelig. Får du et dumt svar, så avslutter du samtalen. Ikke gjør så mye vesen av de dumme tingene hun gjør. Det kan fremme adferden, da negativ oppmerksomhet for henne kan oppleves bedre enn ingen oppmerksomhet.

Endret 16. april 2018 av exictence

[AnonymBruker]

23 minutter siden, exictence skrev:

Prøv å gi oppmerksomhet for de positive tingene hun gjør, og overse litt de negative. Snakk om noe hyggelig, spør om noe hyggelig. Får du et dumt svar, så avslutter du samtalen. Ikke gjør så mye vesen av de dumme tingene hun gjør. Det kan fremme adferden, da negativ oppmerksomhet for henne kan oppleves bedre enn ingen oppmerksomhet.

Ja men kan for barnet oppleves som veldig kunstige og ovenfra og ned hvis barnet har store problemer på hjemmebane.

Anonymkode: 90a33...39c

[exictence]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja men kan for barnet oppleves som veldig kunstige og ovenfra og ned hvis barnet har store problemer på hjemmebane.

Anonymkode: 90a33...39c

Kanskje vi snakker forbi hverandre. Det er ikke noe kunstig i å ikke vise mye oppmerksomhet på hennes negative adferd. Men heller gi mye oppmerksomhet på hennes positive adferd.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, exictence skrev:

Prøv å gi oppmerksomhet for de positive tingene hun gjør, og overse litt de negative. Snakk om noe hyggelig, spør om noe hyggelig. Får du et dumt svar, så avslutter du samtalen. Ikke gjør så mye vesen av de dumme tingene hun gjør. Det kan fremme adferden, da negativ oppmerksomhet for henne kan oppleves bedre enn ingen oppmerksomhet.

Jeg tenker det samme som er sagt her.

En 11-åring har ikke evnen til å reflektere nok over egen atferd, spesielt ikke om den bunner i noe vanskelig hjemme eller på skolen. Som noen her sier - dette handler om en eller annen type oppmerksomhet som nok ikke er helt bevisst fra hennes side.

OM hun blir utestengt for eksempel, vil hun nok bare ta dette som avvisning - uten å helt forstå hvordan hun kan endre atferd.

Du får heller ikke endret noe med hjemmesituasjonen om det er tilfelle - og det er helt feil å spørre henne.

Prøv heller å gi henne ros og positiv tilbakemelding på alt det lille positive du finner, og så etterhvert kan det faktisk hende du ser mer av akkurat det. 

Anonymkode: 3924c...787

[AnonymBruker]

22 minutter siden, exictence skrev:

Kanskje vi snakker forbi hverandre. Det er ikke noe kunstig i å ikke vise mye oppmerksomhet på hennes negative adferd. Men heller gi mye oppmerksomhet på hennes positive adferd.

Jo hvis barnets eneste utrykk for å si ifra er negativ adferd. 

Barnet vet ikke selv hvorfor det gjør som det gjør og kan ikke svare verbalt.

Først nå mange år senere kan jeg skjønne hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. 

 

Anonymkode: 90a33...39c

[Måbarefåsiat...]

Her var det mye dramatikk!
Sannsynligvis er det starten på puberteten - som kjent er det unntakstilstand og midlertidig galskap.

[kaleidoskop]

6 minutter siden, Måbarefåsiat... said:

Her var det mye dramatikk!
Sannsynligvis er det starten på puberteten - som kjent er det unntakstilstand og midlertidig galskap.

Jeg er helt enig, jeg er sokkert over at "alle" antar at hun mest sansynlig ikke har det bra hjemme. Ut fra det lille TS skriver.
Jeg tenker at dette er et barn som bare er "mye" hun har behov for oppmerksomhet, om det er bra eller dårlig har ikke noe å si, bare noen ser på henne. 
Jeg kunne også dra slike "spøker" i det uendelige, fordi jeg ikke hadde sosiale nok antenner til å skjønne at andre ble lei av det.