Hvorfor blir 4 åringen vår slik?

[AnonymBruker]

Hver gang noe vanskelig oppstår i familien, så hamrer hun løs på oss foreldre, kjefter og maser/klenger ekstra på oss. Prøver vi å bevare oss selv og rammene, følge vanlige rutiner, så hyler hun og slår. Dette gjør hun spesielt når hun forstår at vi synes noe er krevende. Selvsagt tar vi oss sammen, men det er liksom det minste tegn til "svakhet" hos oss, som gjør at hun går inn for å "straffe" ved å være vanskelig. 

Er dette et vanlig fenomen?

 

Anonymkode: f1063...e81

[AnonymBruker]

Jeg har endel bekjente som har vært i veldig vanskelige situasjoner med alvorlig sykdom. Barna på 3-4 er for små til å skjønne alvoret, men merker jo at noe er annerledes. Da reagerer de med «utfordrende atferd», og det kam også gå utover søvnen.

Dette er en ganske vanlig måte for barn å takle vanskelige følelser på/ting de ikke forstår.

På en måte speiler de stemningen de oppfatter og tar det inn i «sin» kontekst, altså typiske frustrasjoner som 3-4åringer har. 

Sånn oppfatter iallefall jeg det. 

Anonymkode: 54716...fef

[AnonymBruker]

Hvordan reagerer dere når hun oppfører seg sånn?

Anonymkode: 16aa6...04e

[Vera Vinge]

Jeg stusser litt på at du tolker henne dithen at hun prøver å straffe dere? Nå vet jeg ikke hva slags vanskelige situasjoner i familien det er snakk om, men det første jeg tenker er at hun blir usikker pga endringer. Og små barn har ikke nødvendigvis vett til å si det eller be om trøst, men kan fort ta det ut ved sinne e.l. i stedet.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan reagerer dere når hun oppfører seg sånn?

Anonymkode: 16aa6...04e

Vi blir selvsagt oppgitte og fortvilet, og da spesielt når vi har barnehage og jobber å rekke.. Hun setter ned farten, stritter i mot og hamrer løs på oss. Vi får ikke gjort så mye annet enn å bare prøve å få gjennomført de vanlige rutinene med henne. Når noe vanskelig plutselig skjer, legger hun skylden på oss og fokuserer ekstra på seg selv og sine behov. Er vel slik det er med barn i 4 års alderen. De ser bare seg selv og sin verden så klart. Er bare trasig når hun bare bestemmer seg for å være stygg, når vi forsøker å ta vare på alle sammen.

Anonymkode: f1063...e81

[AnonymBruker]

Har dere forsøkt å snakke med henne? Fortelle henne at noe skjer? Og at dere er litt triste pga det?

Anonymkode: 84799...ece

[Gjest GiftMann38]

Treåringen vår er likedan for øyeblikket. Når han ikke får det som han vil så raser verden sammen og han kaster seg ned på bakken og hyler som en stukken gris. Han kommer selvfølgelig ingen vei med det, men vi synes det er slitsomt. Såvidt jeg har forstått så er dette en fase de fleste barn går gjennom på et tidspunkt og at det handler om å være konsekvent og velge sine fighter. 

Før vi gikk i barnehagen i dag, for eksempel, fant han ut at han ville bruke en solhatt han hadde da han var baby, som knapt passer lenger. Men det er ikke en fight det er noen grunn til å ta, for eksempel. Hvis han gjør det samme når han skal legge seg eller når han skal bade derimot så kommer han ingen vei.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dere forsøkt å snakke med henne? Fortelle henne at noe skjer? Og at dere er litt triste pga det?

Anonymkode: 84799...ece

Ja, vi har pratet med henne om dette i går. Da svarte hun med å si at vi var en promp 

Hun skjønner selvsagt hva som har skjedd, men tror også hun har sine følelser å bearbeide..

 

Anonymkode: f1063...e81

[AnonymBruker]

Ja det er vanlig. Forandringer er vanskelige for små. Foreksempel å få søsken, sykdom, jobbbytte hos foreldre som endrer rutiner/arbeidsmengde, eller andre ting som gjør at foreldre ikke er helt på samme måte som de pleier.   Vår var helt sprø når lillebror kom, men det gikk seg til når hun ble vant med nye rutiner.  Samme når jeg bytta jobb og pappa måtte levere i bhg. 4 år er frendeles trass/selvstendighetsalder og jeg tenker at reaksjonene deres er en måte å "protestere" mot uønskede forandringer/ eller en måte å håndtere at ting ikke ble som de hadde tenkt og en måte å få utløp for vanskelige følelser. Jeg tror ingen 4 åringer bevist prøver å straffe foreldrene (sånn som voksne definerer å straff) men kanskje mer som en protest på noe de ikke får påvirke selv dom de ikke vil.  Når de blir eldre blir de bedre på å takle uventede forandringer.  Så ja vanlig, det blir lettere for både store og små. 

Anonymkode: 9ff1b...a60

[Gjest Sansol]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hver gang noe vanskelig oppstår i familien, så hamrer hun løs på oss foreldre, kjefter og maser/klenger ekstra på oss. Prøver vi å bevare oss selv og rammene, følge vanlige rutiner, så hyler hun og slår. Dette gjør hun spesielt når hun forstår at vi synes noe er krevende. Selvsagt tar vi oss sammen, men det er liksom det minste tegn til "svakhet" hos oss, som gjør at hun går inn for å "straffe" ved å være vanskelig. 

Er dette et vanlig fenomen?

 

Anonymkode: f1063...e81

Hva slags vanskelige situasjoner er det snakk om? Og hvor ofte har det skjedd? Og hvordan får 4-åringen vite om dette? Blir rammen brutt ofte, kan barnet bli utrygt og sinne/frustrasjon er en mestringsmekanisme som oppstår for å få utløp for denne utryggheten. 

[Caelyn]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi blir selvsagt oppgitte og fortvilet, og da spesielt når vi har barnehage og jobber å rekke.. Hun setter ned farten, stritter i mot og hamrer løs på oss. Vi får ikke gjort så mye annet enn å bare prøve å få gjennomført de vanlige rutinene med henne. Når noe vanskelig plutselig skjer, legger hun skylden på oss og fokuserer ekstra på seg selv og sine behov. Er vel slik det er med barn i 4 års alderen. De ser bare seg selv og sin verden så klart. Er bare trasig når hun bare bestemmer seg for å være stygg, når vi forsøker å ta vare på alle sammen.

Anonymkode: f1063...e81

Jeg reagerer litt på måten du omtaler atferden til barnet ditt på. Dette er ikke noe hun "bestemmer seg for", eller noe hun gjør helt bevisst for å straffe eller plage dere. Det er hennes måte å gi uttrykk for følelser og frustrasjon. Er det hensiktsmessig? Nei, antageligvis ikke. Men det vil ikke hjelpe dere hvis tankegangen er slik at det er barnet sin feil, at hun gjør det for å gjøre situasjonen enda vanskeligere for dere.

Og hvordan gir dere uttrykk for at noe er krevende eller at noe vanskelig har oppstått i familien? Har du noen eksempler på dette? Kan være litt lettere å gi bedre svar om vi vet litt mer

[Gjest Solstråletårer]

Hun har jo ikke språket ferdig  nok til å forklarer seg. En 4 åring har ikke så stor ordforrå  og  klarer ikke å sette ord på følelser.  Derfor viser de det fysisk. Jenta kan henne ikke liker stress og vil ha 5 min i ro før noe skjer.  Hun kan hate foradringer i rutinder . Og hun blir kanskje redd av å se mamna irritert. Men dette vet hun ikke helt ennå. Og sliter da med   å fortelle dette.  Da utagere de . Helt normalt. Din jobb som mamma er å løse dette puslespillet.  Med å prøve og feile. 

[AnonymBruker]

En 4 åring er i stor utvikling. De har også funnet ut at om de bare hyler litt, så får man det som man vil. (hvis man gir seg) Trass og hyling er ikke uvanlig i den alderen. Men det går over.

Å speile følelsene hennes er godt for henne, for da føler hun seg sett og forstått. Så neste gang hun hyler fordi dere må dra til bhg og hun ikke er enig, så sett deg ned på hennes nivå og fortell at "jeg forstår at du ikke vil til bhg nå, at det er mange leker på rommet ditt som du ønsker å leke med, men nå må vi gå ellers så kommer vi for sent. Du kan få leke med lekene dine når vi kommer hjem igjen etterpå".

Ofte så skjer ting rundt barnet som de ikke forstår eller har kontroll over og da kan de reagere med sinne. Prøv å vær i forkant. Ikke alltid så lett og det tar litt tid, men det hjelper mye. 

 

Anonymkode: 9f9e8...029

[Ulrikke]

Jeg vet ikke hvilke ting det dreier seg om, men jeg oppfatter det som at det har skjedd mer enn en gang... Når du sier "hver gang"....

Jeg reagerer også litt på måten du omtaler datteren din. Hun "bestemmer" seg ikke for å være ugrei, hun "bestemmer" seg ikke for å straffe dere. Dere oppfører dere annerledes selv om dere garantert prøver (og kanskje tror) dere oppfører dere som vanlig. Barna våre leser oss som en vidåpen bok enten vi liker det eller ei... Hun reagerer på at dere oppfører dere annerledes, synes kanskje det er vanskelig å håndtere at dere er triste (eller hva det nå er, selv om dere har forklart henne det) og blir frustrert og usikker. Hun føler ikke at hun har oversikt og kontroll og blir dermed "vanskelig". Det er HELT normalt! Hun er verken slem eller ondsinnet selv om hun reagerer som hun gjør!

Jeg aner ikke hva som har skjedd, men snakk med henne når alle er rolige! Vær dønn ærlige med henne så langt det går! Si at hun kan spørre dere om det er noe hun lurer på, forklar at dere forstår at hun synes det er dumt og vanskelig. Møt henne på følelsene hennes! Selvfølgelig skal dere ikke akseptere ufin oppførsel uansett, men ved å åpne for at hun har det vanskelig, med å sette ord på hvorfor hun oppfører seg som hun gjør, kan det hende dere får tatt hull på "brodden"...

Min erfaring er at de aller, aller fleste barn bedre tåler en litt vanskelig/trist/hard sannhet, tilpasset sitt modenhetsnivå, enn å ikke få mer enn løse forklaringer samtidig som de oppfatter at foreldrene oppfører seg annerledes. Da kan de lage sin egen forklaring, sin egen virkelighet, som kan være verre enn den som faktisk er reell. Snakk med henne, vær så åpen du bare kan! La henne få lov til å være sint, trist og/eller frustrert, men forklar at man ikke kan oppføre seg grenseløst allikevel. Er det dette som plager henne kan det hende du når inn til henne etter en stund, og at ting da kan bli bedre!

 

[AnonymBruker]

Høres ut som hun er overveldet av følelser og at med begrenset språk og følelsesregulering og hvordan hun skal kommunisere dette til dere, så kommer det ut av munn, armer og ben.

I vanskelige stunder, ville jeg prioritert å holde på rutiner så godt som mulig for å holde stresset nede for henne.

Snakk gjerne med helsesøster om du føler at dere trenger hjelp

Anonymkode: bc37f...f65

[Klink]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi blir selvsagt oppgitte og fortvilet, og da spesielt når vi har barnehage og jobber å rekke.. Hun setter ned farten, stritter i mot og hamrer løs på oss. Vi får ikke gjort så mye annet enn å bare prøve å få gjennomført de vanlige rutinene med henne. Når noe vanskelig plutselig skjer, legger hun skylden på oss og fokuserer ekstra på seg selv og sine behov. Er vel slik det er med barn i 4 års alderen. De ser bare seg selv og sin verden så klart. Er bare trasig når hun bare bestemmer seg for å være stygg, når vi forsøker å ta vare på alle sammen.

Anonymkode: f1063...e81

Øh du kan ikke forvente at 4 åringen skal oppføre seg som en voksen. 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Klink skrev:

Øh du kan ikke forvente at 4 åringen skal oppføre seg som en voksen. 

Nettopp.

Det høres litt ut som du har litt for høye forventninger, ts. En 4-åring lever i øyeblikket og mangler språk for å uttrykke følelser. Prøv å hjelp henne med å sette ord på ting, så langt det går. Foreslå en forklaring, som «ble du sint fordi du ikke kunne leke med ponnien nå?» el.l så kan hun bekrefte det, blir sett og roer seg ned mye fortere. Dette kan du også bruke når du snakker med henne om mer alvorlige ting. Da lærer hun etterhvert selv å sette ord på og regulere følelser, og det kommer godt med videre i livet 😊

Anonymkode: 3234f...41e

[Gjest GoldenLioness]

Når min på 2,5 år henger seg opp så er det viktig at jeg er kjapp med avlede han og vise at han ikke får gjennomslag med å være vanskelig. Om det er å ta på sko, smelle med skap etc. Siden jeg alltid er steinhard og konsekvent så vet han at det ikke nytter å lage drama så nå er det bare å gi han et blikk eller ta han på fanget og ta på skoene så kjemper han knapt imot.

Når barn blir «vanskelig» så er det ikke fordi de har bestemt seg for det. Det er fordi de ikke vet noen annen måte å uttrykke seg på fordi de er frustrert. De har en ide oppi hodet sitt eller det er noe de har satt seg at de vil gjøre, og når det blir avbrutt eller de ikke får gjort det de ønsket så får de gjerne en liten meltdown. Er man da kjapt ute med å avlede og veilede, er konsekvent og ikke gir etter og aller viktigst oppmuntrer og roser i sekundet de viser ønsket atferd så vil barnet få mindre meltdowns. 

Barna speiler foreldrene og jeg leser det som om dere blir frustrert og irritert og dermed eskalerer barnet sine følelser også.

De er barn, men de er også små mennesker og det tror jeg mange foreldre glemmer. Hvordan vil du bli behandlet når du er frustrert og lei deg? Du vil ha forståelse, trygghet og veiledning.

[Honey Dew]

Hun er redd. Når slike ting oppstår, er det bedre at dere setter dere ned og snakker rolig med henne

[AnonymBruker]

Fikk henne omsider hjem fra barnehagen i dag. Virket helt fin ut, men var sliten og sulten. Hun nektet å spise og ble sint, men jeg serverte henne middagen likevel  Og da spiste hun godt. Hun nektet å drikke noe..

Etterpå bestemte hun seg for at hun ville leke med nabobarna, uten å vaske av seg middagssøl og slikt. Hun forsøkte å børste håret, og fikk et raserianfall da hun ikke likte resultatet. Hun ville ikke at jeg skulle hjelpe henne, og ble sintere..

Etter litt hussysler sammen med henne, ville hun ut og plante litt frø. Men vi kom oss aldri ut, for hun ble for sint og urolig under påkledning. Endte med at jeg bare måtte gi opp planen å bare gå inn. Hun ville straks til naboen for å "sladre", som hun alltid gjør når hun ikke får viljen sin  Ikke noe gøy at jentungen henger oss ut på denne måten..

 

 

Anonymkode: f1063...e81