Jeg er så utrolig redd for å legge på meg alle kiloene jeg har jobbet for å ta av meg...hjelp!

[AnonymBruker]

Hei!

I år er det tredje gang jeg jobber med vektnedgangen igjen. Jeg har gjort dette to ganger tidligere med 3 års mellomrom mellom hver gang. Første gang jeg begynte å trene og ønsket å gå ned i vekt, så gikk jeg fortsatt på videregående. Jeg hadde veldig lite kunnskap om trening. Alt jeg gjorde var å løpe 90 minutter hver eneste bidige dag i 3 måneder, også spiste jeg under 1000 kalorier. Til slutt sprakk jeg, jeg klarte ikke å holde på sånt lengre. kroppen krevde mat, næring, jeg selv var så søtsugen og ønsket å spise junk og søtsaker, så jeg sluttet helt å trene. HELT. Jeg trente ikke på flere år, nærmest tre og begynte igjen med de dårlige vanene mine. Null vann, kun brus, masse søtsaker, godteri, sjokolade, junkfood. Jeg pleide ofte etter skoletid å kjøpe kaker på vei hjem, gjerne 4 stykker og spise alt alene. Pleide ofte å kjøpe masse mat fra mc donalds flere ganger i uken og spise opp alt uten problemer. Jeg er en storspiser, som spiser for mye og elsker mat altfor mye, nesten litt skummelt mye. Etter nesten 3 år uten trening og overspising av masse mat, startet jeg igjen å trene. Igjen løp jeg uendelig mye på tredemølla, i tillegg trente jeg styrke i 2 timer hjemme. Jeg brukte 90 min på tredemølla og 2 timer på styrke hjemme og spiste ikke noe søtsaker, godter eller junk på nesten 4 måneder, før jeg igjen sprakk og endte opp med null trening og masse usunne måltider. Igjen etter tre år har jeg bestemt meg for å trene, denne gangen trener jeg 4-5 ganger i uken, tar fri når jeg føler for det, spiser kun 500 kalorier mindre enn dagsbehovet mitt, spiser masse proteiner og løper kun 30 min hverdag etterfulgt med kanskje 15 minutter styrke. Jeg har tenkt å holde på sånn livet utt, trene 3-4 ganger i uken, men da gode økter og full fokus. Spise nok mat, kose meg også med søtsaker og junk i blant, men er fortsatt redd for å sprekke eller havne på gamle vaner igjen. Jeg trenger tips, noen som kan dele gode tips? 

Anonymkode: 0b71e...050

[AnonymBruker]

Jeg tror du må fokusere på det mentale for å få vedvarende resultater

Anonymkode: 56e4a...771

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du må fokusere på det mentale for å få vedvarende resultater

Anonymkode: 56e4a...771

Ja, helt enig med deg der. Jeg prøver å si til meg selv hver dag «Du får ikke ren hud om du renser huden en gang i året, men du får det om du flere dager i uken over lengre tid gjør det og ikke slutter, det samme må jeg gjøre når det gjelder trening». Uff, håper jeg klarer det:-/

Anonymkode: 0b71e...050

[Pringle]

Jeg kjenner meg igjen, selv om jeg aldri var like ekstrem - det var mer "Grete Roede" og trening på senter tre ganger i uka - når jeg var på slankern, var det det jeg var, og ellers var det om å gjøre å "nyte livet" og prøve å ikke tenke for mye på hva jeg dyttet i meg. Nå har jeg siden 2013 jobbet med å finne en mellomting, og jeg slites fremdeles mellom "det går strålende" og "tenk om jeg detter utpå igjen". Jeg tror det er en bekymring vi bare er nødt til å lære å leve med, men etter som årene går, vil vi oppdage at det finnes noe annet enn en alt-eller-ittno-tankegang: "hverdagslivet" med sine naturlige og uunngåelige "opper" og "neder". Livet er ikke noe vi kan "fikse", en gang for alle, det er en stadig strøm av utfordringer. 

Tips? Jeg synes Myfitnesspal, eller en hvilken som helst måte å telle kalorier, eller på annet vis regulere matinntak, hvor du ikke får "poeng" for "fornuftige valg", er en god hjelp. Mange av oss er så oppsatt på å "gjøre det riktige" at vi glemmer oss selv. Å oppdage at en snickers ikke utgjør noe som helst problem, mens en hel sjokoladekake på styrten gjør deg både slapp, kvalm og uggen, og at det å spise eller ikke spise, uansett er ditt eget, frie, valg, kan lede deg mot å gjøre bedre prioriteringer, over tid. Kanskje kan det å bli mer avslappet mht sammensetning av kosten, gjøre deg mer eventyrlysten, så du selv drives mot mer variasjon, bedre balanse, nye smaker, og dermed bedre ernæring? Kanskje vil suget etter søtsaker bli mindre, eller ihvertfall mer overkommelig, når du ikke tenker at det der må jeg for enhver pris unngå? Kanskje blir det slutt på ekstrem overspising når du blir tryggere, når du kan tenke rasjonelt, huske at det er forskjell på 200 og 2000 kalorier? Det var ihvertfall det som skjedde med meg.

[AnonymBruker]

Det du beskriver høres ekstremt ubalansert ut, enten hard slanking og overtrening eller overspising og null bevegelse. Begge deler er like destruktivt, og jeg vil anbefale deg å oppsøke hjelp - enten hos fastlegen din eller en ernæringsfysiolog, for å hjelpe deg med å få mer balanse i tanker og kosthold. 

Anonymkode: 3f51a...e85

[Tvist]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det du beskriver høres ekstremt ubalansert ut, enten hard slanking og overtrening eller overspising og null bevegelse. Begge deler er like destruktivt, og jeg vil anbefale deg å oppsøke hjelp - enten hos fastlegen din eller en ernæringsfysiolog, for å hjelpe deg med å få mer balanse i tanker og kosthold. 

Anonymkode: 3f51a...e85

Det vr o slik hun hadde det tidligere. Nå derimot ser det ut som hun har en god balanse.

[AnonymBruker]

Dietter er bare tull og tøys. Eneste muligheten er å gjøre om kostholdet og livsstilen, og holde seg til det resten av livet. 

Det å kun ta trening og dietter i perioder for å gå ned resulterer kun i jojo slanking. Skal du gå ned i vekt og holde deg nede i vekt trengs det en total livsstilsendring, er du ikke villig til det så vil du ikke klare å holde vekta nede. 

Spørsmålet er om en total livsstilsendring er verdt de kiloene du mister.

Anonymkode: a37e5...6b6

[AnonymBruker]

Det som hjelper for å holde meg motivert er sånn som du holder på nå, at jeg unner meg hva det er jeg måtte ønske en gang i blant. Når man tenker at man aldri skal spise junk igjen, så tenker man så mye på det og blir veldig sugen på det. Sprekker man littegrann så kaster man hele planen sin vekk og går tilbake til gamle vaner. Men for meg, når jeg forteller meg selv at jeg kan ha det en gang i blant, så blir det mye lettere å holde meg til planen min. Om kroppen sier at idag orker den ikke trene, så ta deg en fridag med god samvittighet, ikke ta det igjen dagen etterpå. Man må lytte til kroppen så man ikke blir ødelagt. Du har blitt alt for ekstrem tidligere og det håper jeg du vet selv. Du jobber med å endre livsstilen din og da må du finne en vei som virker psykisk i tillegg til fysisk. Planlegg måltider så du spiser sunt og variert, også kan du kose deg med junk en gang i blant. Det er ikke verdens undergang. Om du tenker at du har et problem med overspising så får du oppsøke hjelp mot det. Men husk også at en vane du har hatt i mange år ikke endrer seg totalt i løpet av noen få måneder.

Anonymkode: 795c3...a7c

[Gjest Sisti]

Enig i at det virker som du må jobbe med det mentale og viljestyrke. Jeg har ikke funnet løsningen selv ennå, men leser en bok om vektnedgang (eller strengt tatt om å slutte med fråtsing) som heter W.A.I.T. Som alle bøker om temaet er det mye svada, men jeg leste i går ett kapittel som egentlig er essensen i hele boka, og det er håndtering av den mentale biten. Det som jeg syns var tankevekkende og bet meg merke i, var at hun påpekte at viljestyrke kan trenes opp. Mange har en tendens til å gi opp hver gang man går på en smell. Altså, av typen "nå har jeg spist is til frokost, jeg klarte ikke motstå, nå kan jeg like gjerne spise dritt resten av dagen og begynne på nytt i morgen". I stedetfor å fokusere på hver gang viljestyrken ikke strekker til og man går på en smell bør man heller fokusere på hver gang viljestyrken vinner gjennom. Tell seiere, ikke tap, og fokuser på å øke antall seiere. 

Hun foreslo også å stoppe opp (W.A.I.T - what am I thinking) hver gang man slet med viljestyrken, og ta en indre samtale med seg selv. Observer hva du føler, og hvorfor du ønsker å spise en hel pizza til middag. Tenk før du spiser. Noen (meg inkludert) stikker hodet i sanden når vi får cravings og stopper ikke opp for å reflektere over matvalgene man tar. 

Dette er jo ikke tips som går på kosthold, det må man fortsatt jobbe med i tillegg, men det går ut på å endre tankegangen sin. I stedetfor en "alt eller ingenting" må man finne en mellomting der utskeielser ikke skaper grobunn for en serie med utskeielser fordi man føler man har tapt. Du virker jo å ha funnet en bedre balanse nå, og kanskje kan det å reflektere eller lære mer om hvordan hjernen jobber hjelpe mer på vei for å holde tankegangen riktig? Flere her anbefaler psykolog eller ernæringsfysiolog, men det er ikke alltid der man får riktig hjelp. Det er ikke alltid det er følelsesmessige problemer eller traumer som er årsak bak overspising, det kan bare være en veldig vond vane, og vaner er vonde å vende. Skal man få oppfølging av fagfolk bør det være den type oppfølging som man selv får effekt av, og let's face it: det er mangelvare i dette landet. 

Ingen konkrete råd fra meg, dessverre, bare et lite innspill på hvor du kanskje bør rette fokuset, tankemessig. Kanskje. 

[AnonymBruker]

https://afpt.no/fagstoff/10-steg-til-forandring

Her er en utrolig god artikkel som jeg anbefaler alle å lese!

Anonymkode: cf839...f2b

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, helt enig med deg der. Jeg prøver å si til meg selv hver dag «Du får ikke ren hud om du renser huden en gang i året, men du får det om du flere dager i uken over lengre tid gjør det og ikke slutter, det samme må jeg gjøre når det gjelder trening». Uff, håper jeg klarer det:-/

Anonymkode: 0b71e...050

Dette du beskriver er ikke det jeg vil kategorisere som å jobbe med det mentale, men heller det å faktisk jobbe med deg selv for å finne årsaken til hvorfor du føler at du trenger å spise så store mengder. Hvilke følelser er det som trigger det? Er det noen følelser eller opplevelser fra barndommer som ikke er bearbeidet? Er det dårlig selvfølelse? Er det en frykt for å gå sulten? Du må lokalisere årsakene og reaksjonsmønsteret ditt og deretter ta tak i hvert issue som eventuelt er der. Jævlig vanskelig og utfordrende, men det gir så absolutt en økt livskvalite når man kommer seg gjennom det. 

Anonymkode: 56e4a...771

[Inwe]

For meg hjalp det å ikke nekte meg selv så mye, men heller bytte ut. Isteden for McDonald’s, lag egne burgere, det smaker bedre og er mye bedre for deg. Lang tid tar det heller ikke. Vil jeg gjøre noe annet enn å trene gjør jeg det, så trener jeg heller i morgen. Det skal jo ikke være slitsomt, det er jo en livsstil:

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette du beskriver er ikke det jeg vil kategorisere som å jobbe med det mentale, men heller det å faktisk jobbe med deg selv for å finne årsaken til hvorfor du føler at du trenger å spise så store mengder. Hvilke følelser er det som trigger det? Er det noen følelser eller opplevelser fra barndommer som ikke er bearbeidet? Er det dårlig selvfølelse? Er det en frykt for å gå sulten? Du må lokalisere årsakene og reaksjonsmønsteret ditt og deretter ta tak i hvert issue som eventuelt er der. Jævlig vanskelig og utfordrende, men det gir så absolutt en økt livskvalite når man kommer seg gjennom det. 

Anonymkode: 56e4a...771

Eh, fordi jeg elsker mat? 

Anonymkode: 0b71e...050

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Eh, fordi jeg elsker mat? 

Anonymkode: 0b71e...050

Det finnes millioner av mennesker som elsker mat, men likevel klarer å begrense seg. Er det viljestyrken din det står på? Har du god viljestyrke i andre aspekter av livet? Klarer du å holde deg til moderate mengder av andre ting du elsker? (F.eks sex, beruselse, shopping etc). Har du en avhengighetsskapende personalitet? Dette er bare eksempler på hvilke spørsmål jeg ville stilt neg selv inntil jeg kom til bunns i det hele, dersom jeg var i dine sko. For deretter å jobbe mot en annen innstilling og tankegang ifm kosthold og aktivitet.

Anonymkode: 56e4a...771

[Ulla Ullsokk]

På 15.4.2018 den 13.28, AnonymBruker skrev:

Hei!

I år er det tredje gang jeg jobber med vektnedgangen igjen. Jeg har gjort dette to ganger tidligere med 3 års mellomrom mellom hver gang. Første gang jeg begynte å trene og ønsket å gå ned i vekt, så gikk jeg fortsatt på videregående. Jeg hadde veldig lite kunnskap om trening. Alt jeg gjorde var å løpe 90 minutter hver eneste bidige dag i 3 måneder, også spiste jeg under 1000 kalorier. Til slutt sprakk jeg, jeg klarte ikke å holde på sånt lengre. kroppen krevde mat, næring, jeg selv var så søtsugen og ønsket å spise junk og søtsaker, så jeg sluttet helt å trene. HELT. Jeg trente ikke på flere år, nærmest tre og begynte igjen med de dårlige vanene mine. Null vann, kun brus, masse søtsaker, godteri, sjokolade, junkfood. Jeg pleide ofte etter skoletid å kjøpe kaker på vei hjem, gjerne 4 stykker og spise alt alene. Pleide ofte å kjøpe masse mat fra mc donalds flere ganger i uken og spise opp alt uten problemer. Jeg er en storspiser, som spiser for mye og elsker mat altfor mye, nesten litt skummelt mye. Etter nesten 3 år uten trening og overspising av masse mat, startet jeg igjen å trene. Igjen løp jeg uendelig mye på tredemølla, i tillegg trente jeg styrke i 2 timer hjemme. Jeg brukte 90 min på tredemølla og 2 timer på styrke hjemme og spiste ikke noe søtsaker, godter eller junk på nesten 4 måneder, før jeg igjen sprakk og endte opp med null trening og masse usunne måltider. Igjen etter tre år har jeg bestemt meg for å trene, denne gangen trener jeg 4-5 ganger i uken, tar fri når jeg føler for det, spiser kun 500 kalorier mindre enn dagsbehovet mitt, spiser masse proteiner og løper kun 30 min hverdag etterfulgt med kanskje 15 minutter styrke. Jeg har tenkt å holde på sånn livet utt, trene 3-4 ganger i uken, men da gode økter og full fokus. Spise nok mat, kose meg også med søtsaker og junk i blant, men er fortsatt redd for å sprekke eller havne på gamle vaner igjen. Jeg trenger tips, noen som kan dele gode tips? 

Anonymkode: 0b71e...050

Høres jo ut som om du har funnet en levelig måte. De to første forsøkene var jo helt ville! Sier seg selv at det ikke ville gå!

Jeg synes uansett du burde spandere på deg et par timer med en ernæringsperson.

Det skal ikke koste deg all viljestyrke i verden å unngå overspising, derfor må du ha i deg riktig næring, så kroppen ikke hyler etter raske karbohydrater. Å spise som du gjorde med bare brus og masse kaker høres ut som en form for spiseforstyrrelser, jeg tror som personen over, at det kan ligge noe mentalt bak. Sikkert ubevisst. Så det kan faktisk være lurt med en psykolog også, eller du kan lete i deg selv og være ærlig med deg selv.

Endret 18. april 2018 av Ulla Ullsokk

[Inwe]

På 16.4.2018 den 14.59, AnonymBruker skrev:

Eh, fordi jeg elsker mat? 

Anonymkode: 0b71e...050

Jeg elsker mat! Men jeg behøver ikke spise store mengder og dårlig mat av den grunn. Bra mat med ordentlig råvarer smaker mye bedre enn McDonald’s, men det innser man ikke når man spiser slik mat ofte. Det er nemlig avhengighetsskapende. 

Jeg spiste store mengder og dårlig mat over en lang periode (flere år) og endte opp på 120 kg. Så endret jeg livsstil. Til å begynne med savnet jeg den dårlige maten, det jeg spiste smakte på en måte ikke det det skulle. Jeg trodde også jeg var veldig sulten, fordi jeg var vandt med å være veldig mett. 

Så snudde det. Maten ble bedre. Unnet jeg meg McDonald’s smakte det ikke lenger like godt. I dag er jeg slank med muskler og kan spise mer dårlig mat uten at det synes på meg, men det frister ikke. Ikke frister det å spise seg stappmett heller. 

Så om det ikke ligger noe psykisk bak, kun at du elsker mat bør jo dette være lett som en lek. Finn annen mat du kan elske og ikke lag mer enn en porsjon så det ikke frister å ta mer. Vent heller noen timer også spis mer om du fortsatt er sulten. Hos meg var det ikke noe stort psykisk bak (litt selvsagt ellers hadde jeg aldri latt det gå så langt) og det å gå ned var lett som bare det!