Er mennesker programmert til å være redde for døden?

[AnonymBruker]

Eller er fykten for å dø tillært og sosialt betinget?

Jeg overraskes stadig over mennesker som ikke frykter døden. Mennesker som vet at de er i ferd med å bli drept/henrettet, viser bemerkelseverdig liten fykt. Som om det å bli drept bare er en del av jobben deres. 

Det fikk meg til å tenke at frykten for å dø mer er kulturelt betinget og en tillært norm spesielt utbredt i Vesten.

Anonymkode: e3be4...5a8

[lovedrug]

Alle dyr har ett instinkt for og være redd døden, men noen mennesker  skiller seg så klart ut.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eller er fykten for å dø tillært og sosialt betinget?

Jeg overraskes stadig over mennesker som ikke frykter døden. Mennesker som vet at de er i ferd med å bli drept/henrettet, viser bemerkelseverdig liten fykt. Som om det å bli drept bare er en del av jobben deres. 

Det fikk meg til å tenke at frykten for å dø mer er kulturelt betinget og en tillært norm spesielt utbredt i Vesten.

Anonymkode: e3be4...5a8

Hvor  har du lest om eller fått vite dette fra?

Anonymkode: e8292...940

[stan]

Det er vel ofte en fasade. Man viser et rolig ytre, men hva som foregår av tanker og følelser holdes skjult. 

Det er jo også forskjell på det som er uunngåelig og når det enda er en sjanse for å unngå døden (for en stund). 

 

[Silfen]

Jeg klikket innom en eller annen doku her om dagen og fangen der på desth row var ikke redd for  å dø. Men når du sitter 15 år og venter så er det vel kanskje på en måte greit å få det overstått? Ville tro folk er reddere for å dø mer akutt.

[Lord Friendzone]

Frykten for å dø er et sterkt naturlig instinkt som bidrar til å sikre artens overlevelse. Men det kulturelle synes jeg likevel kan gi en forbausende sterk drivkraft for enkelte, og da tenker jeg spesielt på religiøse overbevisninger. Rasjonelle eller ikke, så kan de i hvert fall overbevise noen individer om at de vil havne på et bedre sted. Tenk selvmordsbombere og kamikazepiloter.

I tillegg har man hjernevaskede / psykisk ustabile mennesker. Da tenker jeg særlig på sekter som begår kollektivt selvmord i troen at det vil bringe dem frelse. Heaven's Gate er et godt eksempel på sistenevnte. Alle 39 medlemmene begikk selvmord i 1997, overbevist om at dette ville føre dem til et romskip som skjulte seg bak Hale-Bopp-kometen........ 

[AnonymBruker]

Mange alvorlig syke som vet de skal dø innen kort tid, dør ofte helt rolige og er ikke redde. Når man er forberedt så takler mange dødsdommen ganske så bra. 

Men det er klart at for noen så er de rolige på utsiden, men livredde inni hodet. 

Døden har blitt noe veldig fremmed for oss som lever nå. Vi overlever så utrolig mye, som man ikke gjorde før. Folk dør mye sjeldnere. At barn dør nå er veldig sjeldent, før så døde veldig mange barn før de ble 5 år. Så jeg tror nok mennesker i dag er mer redd døden fordi den er så fremmed. 

Men vi har et veldig stort instinkt for å overleve, ellers så hadde ikke menneske overlevd alt man hittil har gjort. 

Anonymkode: d1b2b...3e8

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg var redd for døden da jeg var liten, men da jeg ble eldre fikk jeg en helt annen ro. Jeg er ikke lenger redd for å dø

[AnonymBruker]

Tror det handler mer om at vi kjemper for å overleve, ikke at vi frykter å dø.

Vi mennesker skremmes jo av det ukjente, og døden er intet unntak.

Hvor vidt det er noe å frykte er en annen sak.. Tror det er viktig å filosofere over døden, og slå seg sånn halveis til ro med et livssyn. De som har gått gjennom hele livet uten å ofre det en tanke før de ligger på dødsleiet og ser døden i "hvitøyet" vil nok oppleve det som mer skremmende enn de som har gjort seg opp en mening.

 

Anonymkode: 3651e...106

[Lord Friendzone]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Døden har blitt noe veldig fremmed for oss som lever nå. Vi overlever så utrolig mye, som man ikke gjorde før. Folk dør mye sjeldnere. At barn dør nå er veldig sjeldent, før så døde veldig mange barn før de ble 5 år. Så jeg tror nok mennesker i dag er mer redd døden fordi den er så fremmed.

Anonymkode: d1b2b...3e8

Ja, i moderne tid har vi fått en slags distanse til døden, og vi har blitt dårligere til å takle andres sorg. Før hadde praktisk talt alle opplevd å miste noen på havet, i krybbedød, sykdom eller ulykker. Nå blir mange veldig tafatte og usikre når vi skal gi støtte til de som rammes av uventede dødsfall.

- Skal man tilby besøk? Eller kanskje de trenger mer tid, vi vil jo ikke være påtrengende heller. Den tekstmeldingen vi sendte i forrige uke var kanskje nok? Hvordan skal vi gå frem, hva skal man egentlig si?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg jobber med palliativ pleie og har mye død rundt meg. Døden er fin. De som ligger på det siste har også samme oppfattning, en ro, takknemmlighet og en lettelse. 

I samfunnet nå er døden veldig fjern. Alle ser yngre og yngre ut, og død tenker man lite over. 

Anonymkode: f8ac0...483

[Gjest Balian d'Ibelin]

Da må jeg være programmert feil siden jeg har aldri vært redd for døden og er ikke redd for døden. 

 

Det er faktisk ikke slik at alle mennesker er redd for døden. 

[AnonymBruker]

Tror vi er mere redd for døden her i vesten hvor vi har lært at det ikke finnes noe etterpå.

Jeg var redd helt til jeg skjønte at døden er en bløff.

Anonymkode: d7d58...086

[AnonymBruker]

Ikke misforstå, jeg lever et godt liv og har det godt psykisk og fysisk. Men jeg ser frem til døden og det å opphøre å eksistere. 

Så egen død har jeg ingen frykt for. Dog de jeg elsker død frykter jeg.

Anonymkode: b68fc...1a4

[Gjest making.a.mess]

Jeg er ikke redd døden. Selve det å dø er helt greit. Det som ikke er greit er om det skjer på en svært smertefull måte som ved langvarig smertefull sykdom, bilulykke der man er nesten helt mos før man omsider dør, bli hentettet på en langsom måte. Jeg er altså redd smerter. En skikkelig pyse altså. 

[heipådegsann]

Jeg fantes ikke redd døden før jeg ble mamma. Var vel kanskje litt deprimert store deler av barne og ungdomsårene, og tenkte på døden som noe positivt hvor jeg endelig skulle få slippe alt det ubehagelige livet bød på. Følte ofte at eneste grunn til å unngå døden var at jeg ikke ville såre familien min.

Men så ble jeg mamma. Og nå er jeg veldig redd. En av mine store frykter er å skulle dø fra barnet mitt, og å ikke kunne stille opp for han i oppveksten. Det er ikke døden i seg selv som skremmer meg, jeg tror man bare opphører å eksistere og det er for meg ikke skremmende i det heletatt - høres nesten litt godt ut, men jeg er redd konsekvensene det får for mine nære. Jeg vil ikke at de skal ha det vondt.

[AnonymBruker]

 Å dø er like naturlig som å bli født. Å dø burde i seg selv ikke være noen tragedie. 

 Den virkelige tragedien er dersom man aldri har levd noe godt liv, sammen med mennesker man er glad i... 

Anonymkode: 1d76f...6fe

[AnonymBruker]

Man blir jo opplært fra man er liten at man skal være redd for døden. 

Anonymkode: 49af4...fef

[linsejesus]

Alle dyr og mennesker frykter døden. Hadde vi ikke gjort det ville vi ikke overlevd så lenge. I løpet av en dag gjør de fleste ganske mye for å unngå å dø, som å se seg for før man krysser veien, tar medisinen sin, tar på sikkerhetsbeltet osv. Hvis du plutselig står i fare for å dø er den naturlige og automatiske responsen å få panikk. Men det betyr ikke at vi er redde for døden til vanlig. Det er fordi vi enten har slått oss til ro med vissheten om at vi skal dø, eller at vi skyver den ubehagelige sannheten i bakgrunnen.

[Gjest N-Nøff]

På 15.4.2018 den 9.26, AnonymBruker skrev:

Eller er fykten for å dø tillært og sosialt betinget?

Jeg overraskes stadig over mennesker som ikke frykter døden. Mennesker som vet at de er i ferd med å bli drept/henrettet, viser bemerkelseverdig liten fykt. Som om det å bli drept bare er en del av jobben deres. 

Det fikk meg til å tenke at frykten for å dø mer er kulturelt betinget og en tillært norm spesielt utbredt i Vesten.

Anonymkode: e3be4...5a8

Det kommer nok mye an på hva livssynet ditt er.