Rettlede venner angående barneoppdragelse?

[AnonymBruker]

Jeg har en god venninne, som jeg gjerne skulle ha tilbrakt mer tid med, men hun er alene med to barn, og derfor er det mest gunstig at jeg kommer hjem til henne. Det er bare det at jeg rett og slett ikke orker det så ofte, for det er hele tiden så mas med barna hennes, og høyt konfliktnivå. Hun spretter opp og ned som en jojo for å gripe inn i alt mulig, og kjefter og blander seg inn i det barna driver med. Jeg blir rett og slett stresset av det. 

Hjemme hos oss er det ikke et slikt mas og konfliktnivå, selv om jeg har minst like aktive barn. Jeg er mer en slik "velge sine kamper" mamma, og jeg griper ikke inn i lek og moro, med mindre noen gjør noe galt. Eller trenger trøst. Gjør de noe galt gir jeg en klar beskjed, og forventer at den blir fulgt. Hun gir beskjed, og så maser hun videre om konsekvenser og straff, om tidligere forseelser og hva det førte til, og om at nå skal hun ha tid til meg, så... bla bla bla. Dette uansett om det barnet gjør er bagateller eller noe faktisk galt. 

Barna gjør det samme mellom seg. Maser og klager, og drar frem ting som har skjedd før, og har samme sytete og bebreidende tone seg imellom som mor har til dem. De skriker opp om minste ting, og alt i alt er det forferdelig stressende å omgås denne familien. 

Jeg har forsøkt å smette inn litt råd når vi snakker om barn og barneoppdragelse, for hun sier selv at hun er sliten og stresset. Det er ikke det minste rart, med et slikt konfliktnivå, der ting aldri roes ned, men tvert imot blåses opp, ut av proporsjoner. Jeg synes likevel at det er vanskelig å si direkte at oppdragelsen hennes er hovedårsaken til at det blir stress. Alt hun blander seg inn i, og at hun maser og syter angående alt mulig, det skaper unødvendige konflikter, og barn som tar etter. 

Bør man tie eller si noe? Og hvordan sier man eventuelt fra på en god måte? 

Anonymkode: 76b42...7ae

[Gjest chisandra]

Sjansen er stor for at hun oppdrar slik hun har blitt oppdratt selv - og fører igjen dette til sine egne barn. Har hun sett deg i samspill med dine barn? Sett forskjellen?

 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, chisandra skrev:

Sjansen er stor for at hun oppdrar slik hun har blitt oppdratt selv - og fører igjen dette til sine egne barn. Har hun sett deg i samspill med dine barn? Sett forskjellen?

 

Ja det har hun mange ganger, men hun tillegger barna forskjellen. At hun har vanskeligere og mer krevende barn. Det har hun jo, men det er fordi vi oppdrar dem svært forskjellig. Mine barn er ikke skapt enklere i utgangspunktet. Tvert imot, for jeg har et barn med litt utfordringer, og har derfor måtte jobbe ekstra for å skape god dialog, og faste rammer, rutiner og regler. 

Mens hun vektlegger kjeft og straff har vi fokus på positivt forsterkning. Istedenfor mas er det klare beskjeder. Når mine ber meg om hjelp, så sier jeg oppmuntrende at det klarer de selv, eller jeg hjelper dem. Hun kommer med sytende tirader om hvorfor de burde klare det selv, og hvor lite det passer for henne å hjelpe dem akkurat nå, før hun gjør det for dem med sukk og stønn, uansett om de kunne gjort det selv eller ikke. Dialogen er så negativ. 

Nå skal ikke jeg hevde at jeg sitter på fasiten for alt, men det er stor forskjell på hvordan mine barn oppfører seg, og hvordan hennes gjør det. 

Mine barn sier forøvrig det samme. De liker ikke å være med til min venninne "Fordi det er så mye kjefting der!" 

Anonymkode: 76b42...7ae

[Gjest chisandra]

Du beskriver denne moren veldig godt, jeg kjenner den igjen fra et par stykker i jeg har møtt på i mitt eget liv.

Det skal mye til at du oppnår noe som helst med å prøve å snakke med henne, men for all del - orker du, så prøv. Da har du ihvertfall vissheten om at du har forsøkt. Men det høres ikke ut som hun skjønner de feil hun gjør, i og med at hun legger oppførselen på ungene fremfor seg selv.

Sannsynligvis synes hun at du er "heldig" med ungene dine også. Altså at du har hatt flaks, mens hun har vært uheldig.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, chisandra skrev:

Du beskriver denne moren veldig godt, jeg kjenner den igjen fra et par stykker i jeg har møtt på i mitt eget liv.

Det skal mye til at du oppnår noe som helst med å prøve å snakke med henne, men for all del - orker du, så prøv. Da har du ihvertfall vissheten om at du har forsøkt. Men det høres ikke ut som hun skjønner de feil hun gjør, i og med at hun legger oppførselen på ungene fremfor seg selv.

Sannsynligvis synes hun at du er "heldig" med ungene dine også. Altså at du har hatt flaks, mens hun har vært uheldig.

Hadde jeg visst at det ikke gikk ut over vennskapet, så hadde jeg nok orket. Det jeg er redd for er at hun skal se meg som ufin og belærende, og bli fornærmet. Eventuelt svært såret. 

Jeg tror ikke at hun ser sine egne feil nei. Jeg tror hun blitt fanget i en vane, som sikkert ikke er så lett å gjøre noe med, både fordi hun ikke er bevisst på den, eller på hvor negativt dette påvirker familiedynamikken, og fordi hun er sliten av å hele tiden "måtte" kjefte. Så blir det selvforsterkende, i negativ retning. 

Når jeg blir stresset av å være der i et par timer, så kan jeg nesten ikke forestille meg hvordan det er å leve slik hver dag, hele tiden. 

Jeg skulle så gjerne hjulpet henne på vei mot en bedre hverdag med barna, men det er vanskelig å blande seg inn også. 

Anonymkode: 76b42...7ae

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en god venninne, som jeg gjerne skulle ha tilbrakt mer tid med, men hun er alene med to barn, og derfor er det mest gunstig at jeg kommer hjem til henne. Det er bare det at jeg rett og slett ikke orker det så ofte, for det er hele tiden så mas med barna hennes, og høyt konfliktnivå. Hun spretter opp og ned som en jojo for å gripe inn i alt mulig, og kjefter og blander seg inn i det barna driver med. Jeg blir rett og slett stresset av det. 

Hjemme hos oss er det ikke et slikt mas og konfliktnivå, selv om jeg har minst like aktive barn. Jeg er mer en slik "velge sine kamper" mamma, og jeg griper ikke inn i lek og moro, med mindre noen gjør noe galt. Eller trenger trøst. Gjør de noe galt gir jeg en klar beskjed, og forventer at den blir fulgt. Hun gir beskjed, og så maser hun videre om konsekvenser og straff, om tidligere forseelser og hva det førte til, og om at nå skal hun ha tid til meg, så... bla bla bla. Dette uansett om det barnet gjør er bagateller eller noe faktisk galt. 

Barna gjør det samme mellom seg. Maser og klager, og drar frem ting som har skjedd før, og har samme sytete og bebreidende tone seg imellom som mor har til dem. De skriker opp om minste ting, og alt i alt er det forferdelig stressende å omgås denne familien. 

Jeg har forsøkt å smette inn litt råd når vi snakker om barn og barneoppdragelse, for hun sier selv at hun er sliten og stresset. Det er ikke det minste rart, med et slikt konfliktnivå, der ting aldri roes ned, men tvert imot blåses opp, ut av proporsjoner. Jeg synes likevel at det er vanskelig å si direkte at oppdragelsen hennes er hovedårsaken til at det blir stress. Alt hun blander seg inn i, og at hun maser og syter angående alt mulig, det skaper unødvendige konflikter, og barn som tar etter. 

Bør man tie eller si noe? Og hvordan sier man eventuelt fra på en god måte? 

Anonymkode: 76b42...7ae

Hvordan andre oppdrar og håndterer sine barn er deres valg, så lenge barna ikke utsettes for lovbrudd i form av fysisk eller psykisk art. 

Din barneoppdragelse og dine råd trenger ikke være bedre enn hennes. Hennes oppfattelse av egne barn er hennes du har din den ene er ikke mer riktig enn den andre. 

Med andre ord, hjemme hos dere gjør dere ting på deres måte hkemme hos andre gjør oppdragelsen på sin måte. Det ene er ikke mer riktig enn det andre. Så ts, pass dine egne saker og som du selv skriver kjemp dine egne kamper på din egen hjemmebane. Bortebane er ikke ditt område.

Anonymkode: 8e428...6fc

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan andre oppdrar og håndterer sine barn er deres valg, så lenge barna ikke utsettes for lovbrudd i form av fysisk eller psykisk art. 

Din barneoppdragelse og dine råd trenger ikke være bedre enn hennes. Hennes oppfattelse av egne barn er hennes du har din den ene er ikke mer riktig enn den andre. 

Med andre ord, hjemme hos dere gjør dere ting på deres måte hkemme hos andre gjør oppdragelsen på sin måte. Det ene er ikke mer riktig enn det andre. Så ts, pass dine egne saker og som du selv skriver kjemp dine egne kamper på din egen hjemmebane. Bortebane er ikke ditt område.

Anonymkode: 8e428...6fc

Jeg er på sett og vis enig med deg, til et visst punkt, men jeg ser jo at min venninne sliter med situasjonen, og jeg ser hvorfor. Hadde jeg sett at hun og barna har det bra, til tross for at hun oppdrar barna etter helt annen metode enn det jeg gjør, så hadde det ikke vært noe tema å si noe, men når jeg ser at en jeg bryr meg om sliter, og at dynamikken ikke er god, så føles det også litt feil å bare se en annen vei også. 

Mener du oppriktig at at enhver form for oppdragelse er like god som en annen? Selv søkte jeg råd da det ble oppdaget at mitt ene barn har litt ekstra utfordringer, og jeg lærte mye av andre foreldre med samme utfordring.

Den store forskjellen er imidlertid at jeg søkte hjelp, og hun har ikke bedt om råd eller hjelp. 

Anonymkode: 76b42...7ae

[AnonymBruker]

Kan det være fordi hun er alene om dem?

Anonymkode: 190df...f63

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være fordi hun er alene om dem?

Anonymkode: 190df...f63

Selvfølgelig er det en ekstra utfordring, men jeg har også vært alene med mine i 5 1/2 år. På enkelte områder er det faktisk enklere å være alene om omsorg også, for man er i det minste ikke to som har ulike meninger om oppdragelse, men man blir til tider mer sliten også. Det er både og å være alene! Jeg tror ikke det er hele forklaringen. Jeg tror mer at hun har kjørt seg fast i dårlig håndtering, som gir større utfordringer enn nødvendig. 

Anonymkode: 76b42...7ae

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja det har hun mange ganger, men hun tillegger barna forskjellen. At hun har vanskeligere og mer krevende barn. Det har hun jo, men det er fordi vi oppdrar dem svært forskjellig. Mine barn er ikke skapt enklere i utgangspunktet. Tvert imot, for jeg har et barn med litt utfordringer, og har derfor måtte jobbe ekstra for å skape god dialog, og faste rammer, rutiner og regler. 

Mens hun vektlegger kjeft og straff har vi fokus på positivt forsterkning. Istedenfor mas er det klare beskjeder. Når mine ber meg om hjelp, så sier jeg oppmuntrende at det klarer de selv, eller jeg hjelper dem. Hun kommer med sytende tirader om hvorfor de burde klare det selv, og hvor lite det passer for henne å hjelpe dem akkurat nå, før hun gjør det for dem med sukk og stønn, uansett om de kunne gjort det selv eller ikke. Dialogen er så negativ. 

Nå skal ikke jeg hevde at jeg sitter på fasiten for alt, men det er stor forskjell på hvordan mine barn oppfører seg, og hvordan hennes gjør det. 

Mine barn sier forøvrig det samme. De liker ikke å være med til min venninne "Fordi det er så mye kjefting der!" 

Anonymkode: 76b42...7ae

Sier ikke at hun er god på barneoppdragelse. Men det blir litt for arrogant måten du roser deg selv og kritiserer henne. Noen barn ER faktisk mer krevende enn andre. Alt handler ikke om oppdragelse. Selv har jeg to barn - og de er totalt forskjellige. Ene er et glansbilde, andre et barn med problemer. De har vokst opp i samme hjem.

Anonymkode: 943a3...c21

[Gjest hind]

Så sant det ikke er snakk om vanskjøtsel av barn er det nesten alltid greit å vente med å gi råd til de evt ber om det eller det byr seg en naturlig anledning til å komme inn på det, for det du indirekte sier er jo at du er flinkere enn henne og at hun bør lære av deg. Sånne ting kan naturlig nok lett føre til at piggene kommer ut. Tenk deg selv hvordan du vil oppleve det dersom noen antyder at de ikke synes du gjør en god nok jobb som mor. Ikke veldig stas, eller? Det blir noe helt annet å komme med konstruktive innspill når noen gir uttrykk for at de sliter med foreldrerollen. I sånne tilfeller er råd velkomne, for da åpner de opp for det selv. 

[AnonymBruker]

Er det i det hele tatt mulig å prøve å lære foreldre å oppdra sine barn uten at de selv har bedt om hjelp til det?

Anonymkode: 4deb0...973

[AnonymBruker]

5 timer siden, hind skrev:

Så sant det ikke er snakk om vanskjøtsel av barn er det nesten alltid greit å vente med å gi råd til de evt ber om det eller det byr seg en naturlig anledning til å komme inn på det, for det du indirekte sier er jo at du er flinkere enn henne og at hun bør lære av deg. Sånne ting kan naturlig nok lett føre til at piggene kommer ut. Tenk deg selv hvordan du vil oppleve det dersom noen antyder at de ikke synes du gjør en god nok jobb som mor. Ikke veldig stas, eller? Det blir noe helt annet å komme med konstruktive innspill når noen gir uttrykk for at de sliter med foreldrerollen. I sånne tilfeller er råd velkomne, for da åpner de opp for det selv. 

Jeg synes barneoppdragelse kan være komplisert selv jeg, og derfor søkte jeg som nevnt selv råd da jeg ble klar over at jeg hadde fått et barn med ekstra utfordringer. Det lærte jeg mye av, uten at jeg skal kalle meg en ekspert. Man trenger ikke å være noen ekspert heller, men hvordan man får en bedre dialog, og hvordan man som forelder virker dempende på potensielle konflikter, istedenfor å fyre dem opp, det er ting som kan læres. Å være klar, å være konsekvent, å være trygg og omsorgsfull selv i vanskelige og stressende situasjoner, dette er ting man kan bli mer bevisst på og forbedre seg i, og jeg vet at det virker, fordi jeg selv har måtte jobbe med dette, og det ga gode resultater. Derfor er det ikke godt å se på at min venninne gjør det motsatte. Ikke for min del, men for hennes og barna hennes. Det kan ikke være godt for noen av dem å leve med et slikt konfliktnivå, og jeg synes at det er helt forståelig at hun sier at hun er utslitt. 

Men jeg ønsker ikke å være belærende! 

Dersom noen antydet at jeg ikke var en god mor ville jeg antagelig bli litt såret, men jeg ville også vært villig til å lytte. For barnas del ville jeg lytte, og seriøst vurdert det som ble sagt. 

Jeg er ingen perfekt mamma, og jeg har ennå ting jeg kan lære og utvikle meg på, men jeg har tatt gode råd til meg, og jobbet mye med å få til god dialog med barna mine, og resultatet er at jeg har trygge og greie barn som lytter når jeg (og andre) sier noe, og som generelt oppfører seg bra. Det var ikke gitt, når jeg har en som sliter med kommunikasjon og dårlig impulskontroll. Det er bevisst jobbing med hvordan jeg takler ulike situasjoner! Hvordan barna takler ulike situasjoner har mye å gjøre med hvordan jeg takler ulike situasjoner å gjøre! 

Jeg har bare lyst til å hjelpe henne, men jeg forstår at det kan være et sårbart tema å rådgi i. 

 

Anonymkode: 76b42...7ae

[Gjest hind]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har bare lyst til å hjelpe henne, men jeg forstår at det kan være et sårbart tema å rådgi i. 

Anonymkode: 76b42...7ae

Det forstår jeg og du kan sikkert bidra med god kunnskap, men jeg tror likevel du bør vente til hun selv tar en eller annen form for initiativ.