å slite psykisk

[AnonymBruker]

Mange ganger kan man lese det er noen som sliter psykisk. Men hvorfor havnet du i en sånn situasjon? var foreldre i veien for at du skulle lykkes? ja, jeg skjønner det er en hårfin balanse å ikke komme i den tilstanden? til dere som endelig ble fri, hva var det som hjalp? var det kjærlighet fra et med menneske som til slutt smeltet alt av negativitet? Hvordan oppleves det å være fri i dag?

Anonymkode: 7fa91...881

[Elán]

Vel, jeg kan vel svare på hvordan jeg havnet i den situasjonen. Har ennå ikke kommet meg ut av den. Dette blir egentlig livshistorien min da...

Jeg ble som barn utsatt for omsorgssvikt av min mor. Allerede fra fødselen var min mor mer glad i min kusine fordi hun var så liten og nett, mens jeg var en stor og tykk baby (egentlig normalvektig, men min mor så på meg som den tykkeste babyen i universet). Da jeg var 4 år og mine foreldre skulle skilles, sa min mor til meg at jeg måtte velge hvem jeg skulle være hos. Jeg husker jeg var mye mer glad i min far, men jeg sa jeg ville bo hos begge. Etterhvert kom det fram at min mor sa til far at "du skal bare ta henne så mye du vil så lenge du fortsetter å betale bidrag til meg". Hun var bare ute etter pengene.

Da jeg begynte på skolen, fikk mamma seg ny kjæreste. Han var snill med meg, men hadde mye psykiske problemer og hadde spiseforstyrrelser. Jeg merket ikke noe til dette egentlig. På skolen ble jeg mobbet. Jeg kom på skolen med innrøkte klær, de var skitne og jeg måtte egentlig klare meg selv. Smøre matpakken selv osv. Mobbingen var intens, det var mest emosjonell og verbal mobbing, men det var tungt likevel. Min mor var ute og festet hver helg og jeg hadde ingen som passet meg. Min mor bestikket meg med å ta meg med for å leie film så jeg skulle være underholdt noen timer. Der og da følte jeg det ikke gjorde noe fordi jeg og min mor bare kranglet uansett da hun var hjemme og jeg kun oppholdt meg på rommet for å unngå henne, men i ettertid ser jeg at jeg savnet en mor som var til stede som kunne leke med meg og slikt. Det gjorde hun ALDRI.

Da jeg var 9-10 år begynte jeg med selvskading. Det var for tungt å bære alt inni meg. Min far var fantastisk (fram til ungdomsskolealderen). Min mor fikk ny kjæreste og han var ikke snill. Han låste meg ofte inn på rommet mitt i flere timer uten mat. Det de ikke visste var at jeg bare hoppet ut vinduet mitt og stakk av noen timer. Vurderte å forsvinne helt. Ble ikke til at jeg gjorde det, men det var godt å gå ut å få frisk luft. Da jeg var 12, flyttet min mor til sin nye kjæreste som hadde kjøpt hus. Jeg fikk en egen liten hybel. Noen måneder senere ble det slutt mellom dem, jeg spurte moren min om jeg kunne bo hos pappa til hun fant et nytt sted å bo. Hun kastet meg ut på dør og låste så jeg ikke kom meg inn. Jeg fikk tak i en nabo som lot meg ringe pappa. Ringte han og han ringte til ei venninne jeg nylig hadde møtt og hennes far kom og hentet meg (pappa var bortreist noen dager) og var der til pappa kom og hentet meg. Da vi kom hjem til pappa, stod alle tingene mine som jeg hadde hatt hos mamma utenfor garasjen. Det hadde regnet og alt var ødelagt. Jeg hadde null kontakt med mor i et halvt år etter dette, men så begynte hun å fiske meg inn igjen.

Jeg begynte etterhvert på ungdomsskolen, ble atter en gang utsatt for grov mobbing, fysisk, verbalt, sosialt og emosjonelt. Jeg utviklet en spiseforstyrrelse, fortsatte med selvskading og så begynte min far å mobbe meg for vekten. Jeg var for tykk, ble for tynn og følte meg aldri bra nok i hans øyne. Samtidig var det voldsom konkurranse mellom meg og min kusine som er like gammel som meg. Hvem hadde best karakterer, hvem gjorde det best i alt osv. Støtt og stadig ble jeg sammenlignet med henne og jeg var aldri god nok for noen. Så ble min stemor gravid og jeg fikk en lillesøster. Jeg ble glemt bort fordi jeg var såpass stor at jeg klarte meg selv.

Ungdomsskolen var et mareritt. Avslutningsdagen på skolen hvor jeg skulle framføre noen låter i et band jeg spilte i, kom ingen av mine foreldre. Min mor var for opptatt med jobb, min far var bortreist pga fødsel.

Jeg sliter ennå til dags dato med alt og jeg har voldsomme traumer fra hva som har skjedd og uten venner og uten redskaper for å styrke meg selv, klarer jeg ikke å komme meg over dette heller. En vakker dag håper jeg at jeg kan anse meg selv som frisk, men jeg tror det vil ta lang tid.

[AnonymBruker]

For min del er det nok både gener og miljø som er hovedårsak. Mor var schizofren og mye psykotisk når jeg var liten. Første delen av livet mitt ble tilbragt på psykiatrisk. Faren min hadde et eksplosivt sinne, men forsvant heldigvis etter bare noen år. Jeg var lenge isolert med min mor, hennes angst og paranoide forestillinger. Jeg utviklet panikkangst, paranoide forestillinger, og depresjon før fylte 10 og så satt det seg vel egentlig bare fast. På skolen ble jeg mishandlet psykisk og fysisk og begynte etterhvert å dissosiere rundt mennesker. 

For min del ble redningen at jeg ble skadet, og samtidig fant de ut at jeg hadde en kronisk sykdom som vil forverre seg. For min del vil livet bare bli verre, så alt jeg har i dag setter jeg ufattelig stor pris på. Kan jeg gjøre dagligdagse ting i et rolig tempo er jeg egentlig fornøyd selv om jeg fortsatt har mye angst og angstanfall. Det føles veldig godt, Trodde aldri jeg ville komme ut av depresjonen.

Anonymkode: ba7ca...30f

[Skadeskutt]

En god kombinasjon av medfødt sårbarhet, mobbing, andre dårlige mennesker, blitt behandlet veldig dårlig og mishandlet osv. Vet ikke jeg. Bare en stor mix av masse negative opplevelser. 

Jeg er ikke frisk. Langt i fra. Jeg har alvorlig depresjon, dystymi (kronisk depresjon/nedstemthet fra jeg var ni år), avhengig og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, uspesifisert spiseforstyrrelse, rusavhengig (vært nykter i en måned nå) og holder dessverre på å utvikle ptsd. Vært i et 9 år langt forhold med psykisk mishandling og overgrep, og har nå en x som sitter i varetekt etter å nesten ha banket og dopet meg ned til døde, brutt seg inn to ganger hos meg og brutt besøks og kontaktforbudet 7 ganger. Han blir nok i varetekt fram til rettsaken. 

Jeg aner ikke hvordan det føles å være fri fra psykisk lidelse. Har ikke vært det siden jeg var lita jente. Men jeg kjemper enda, selv om jeg virkelig har gått på trynet og gjort ting enda verre for meg selv i form av selvdestruktiv adferd. 

I natt ble jeg så grepet av angst og klarte ikke å forstå at jeg drømte at jeg til slutt ikke klarte mer og dro tilbake til sykehuset. Vanligvis har jeg klart å roe meg ned etter hvert, men symptomene på ptsd blir bare verre og verre. 

Håper jeg en dag vil kjenne på denne friheten. 

Endret 14. april 2018 av Skadeskutt