Jeg gikk på en kraftig smell..og da ble det helt stille

[AnonymBruker]

Jeg har vært en person som alltid er der for alle andre. Jeg har vært veldig sterk og en som venner har komt til når alt går til H og de trenger råd. Jeg har aldri belært de, vært nedlatende eller hevet meg over. Jeg har lett for åsette meg inni andre sin situasjon, derfor er jeg mot andre slik jeg hadde ønsket at de var mot meg hvis det var jeg som var i deres sko.

Jeg gikk på en salig smell. Ble dypt deprimert og «fjernet meg» gikk inn i ett «skall» en venninne jeg har vært der spesielt mye for, tok jeg kontakt med. Fortalte situasjonen, jeg var langt nede. No trengte jeg hennes råd, men det skjedde ikke. Hun trøstet meg, men kom med unnskyldninger for hvorfor hun ikke kunne prate med meg, måtte rekke det og det, osv. Ringte ikke opp igjen slik hun sa hun skulle. Hørte ikke mer. Hun kunne også bli veld En annen venninne som jeg også har vært der mye for, tok ikke kontakt på mange mnd. (Vi hadde jevnlig kontak, hun bor ikke så langt unna)Da hun tok kontakt og spurte hvor jeg var blitt av, følte jeg at det var gått så lang tid at jeg var usikker på om jeg ville snakke med henne, jeg var ikke sur på henne eller noe sånt, men følte meg litt sviktet? Jeg sa ingenting om det til henne, men fortalte henne situasjonen. Det ble litt ovenfra og ned holdning fra hennes side følte jeg og hun på en måte stakkarslig gjorde meg. Akkurat som hun har helt glemt de periodene hun selv har hatt det veldig tøft. Jeg spurte om vi kanskje kunne gå en tur sammen etter gammelt, en dag det var fint vær. Hun dro på det og begynte å snakke om noe annet. 

Pga depresjonen og at det begynner å gå litt bedre no så tenker jeg litt på hvordan jeg skal forholde meg til de venninnene som en gang var mine beste venninner (før jeg ble deprimert) Jeg har ikke lyst å bli bitter, men jeg føler meg litt sviktet da jeg har vært mutters alene i en tid hvor jeg virkelig hadde trengt de og det var vanskelig for meg å ta kontakt, når jeg trengte at det var de som gjorde det. På det værste hadde jeg plagsomme selvmordstanker, så langt nede har jeg vært. Dagene går veldig opp og ned, men de dagene som føles bedre er såpass bra no at jeg klarer å tenke litt klarere. Jeg har en oppfatning til livet at man kommer i situasjoner fordi man skal lære seg noe. Lærer man ikke, så er det mye sannsynlig at vi vil havne i en lignende situasjon igjen. Når det gjelder venner så er jeg veldig sånn at man skal være mot andre, slik man ønsker st de skal være mot deg. Jeg er litt usikker på den no. Jeg trenger å finne balansen mellom å ivareta mine egne behov først og fremst, for -så- å bruke overskuddet man har, men ikke alt, på venner. Det er litt slik jeg forstår det at de gjør hvertfall..

Hva tenker dere? Veldig glad for innspill, føler jeg står litt ved ett veiskille no. 

Anonymkode: e056f...3c4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært en person som alltid er der for alle andre. Jeg har vært veldig sterk og en som venner har komt til når alt går til H og de trenger råd. Jeg har aldri belært de, vært nedlatende eller hevet meg over. Jeg har lett for åsette meg inni andre sin situasjon, derfor er jeg mot andre slik jeg hadde ønsket at de var mot meg hvis det var jeg som var i deres sko.

Jeg gikk på en salig smell. Ble dypt deprimert og «fjernet meg» gikk inn i ett «skall» en venninne jeg har vært der spesielt mye for, tok jeg kontakt med. Fortalte situasjonen, jeg var langt nede. No trengte jeg hennes råd, men det skjedde ikke. Hun trøstet meg, men kom med unnskyldninger for hvorfor hun ikke kunne prate med meg, måtte rekke det og det, osv. Ringte ikke opp igjen slik hun sa hun skulle. Hørte ikke mer. Hun kunne også bli veld En annen venninne som jeg også har vært der mye for, tok ikke kontakt på mange mnd. (Vi hadde jevnlig kontak, hun bor ikke så langt unna)Da hun tok kontakt og spurte hvor jeg var blitt av, følte jeg at det var gått så lang tid at jeg var usikker på om jeg ville snakke med henne, jeg var ikke sur på henne eller noe sånt, men følte meg litt sviktet? Jeg sa ingenting om det til henne, men fortalte henne situasjonen. Det ble litt ovenfra og ned holdning fra hennes side følte jeg og hun på en måte stakkarslig gjorde meg. Akkurat som hun har helt glemt de periodene hun selv har hatt det veldig tøft. Jeg spurte om vi kanskje kunne gå en tur sammen etter gammelt, en dag det var fint vær. Hun dro på det og begynte å snakke om noe annet. 

Pga depresjonen og at det begynner å gå litt bedre no så tenker jeg litt på hvordan jeg skal forholde meg til de venninnene som en gang var mine beste venninner (før jeg ble deprimert) Jeg har ikke lyst å bli bitter, men jeg føler meg litt sviktet da jeg har vært mutters alene i en tid hvor jeg virkelig hadde trengt de og det var vanskelig for meg å ta kontakt, når jeg trengte at det var de som gjorde det. På det værste hadde jeg plagsomme selvmordstanker, så langt nede har jeg vært. Dagene går veldig opp og ned, men de dagene som føles bedre er såpass bra no at jeg klarer å tenke litt klarere. Jeg har en oppfatning til livet at man kommer i situasjoner fordi man skal lære seg noe. Lærer man ikke, så er det mye sannsynlig at vi vil havne i en lignende situasjon igjen. Når det gjelder venner så er jeg veldig sånn at man skal være mot andre, slik man ønsker st de skal være mot deg. Jeg er litt usikker på den no. Jeg trenger å finne balansen mellom å ivareta mine egne behov først og fremst, for -så- å bruke overskuddet man har, men ikke alt, på venner. Det er litt slik jeg forstår det at de gjør hvertfall..

Hva tenker dere? Veldig glad for innspill, føler jeg står litt ved ett veiskille no. 

Anonymkode: e056f...3c4

Det er helt tydelig at det ikke er du som er problemet her. Du har blitt sviktet når du trengte de som mest. Men det er helt tydelig at de venne du har valgt har hatt behov for å få og ikke gi. Jeg vil anbefale deg å finne deg nye venner. 

Anonymkode: 522d7...d2b

[SoWhat?]

Ikke at det er noen trøst, men det der er ganske typisk. Det er nesten alltid sånn i en vennegjeng at det er en som alltid stiller opp og er der for de andre. Når så denne personen selv får problemer er de andre lite oppmerksomme og støttende tilbake.

Ville kuttet ut sånne venner da de bare tar energi uten å gi noe tilbake. Vennskap skal jo ikke være sånn. Omtanke og støtte skal gå begge veier. 

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt tydelig at det ikke er du som er problemet her. Du har blitt sviktet når du trengte de som mest. Men det er helt tydelig at de venne du har valgt har hatt behov for å få og ikke gi. Jeg vil anbefale deg å finne deg nye venner. 

Anonymkode: 522d7...d2b

Takk for at du sier det så klart, det er det jeg føler også. Problemet er å finne nye venner ev. begynner å dra på årene (er snart 36)

Anonymkode: e056f...3c4

[AnonymBruker]

45 minutter siden, SoWhat? skrev:

Ikke at det er noen trøst, men det der er ganske typisk. Det er nesten alltid sånn i en vennegjeng at det er en som alltid stiller opp og er der for de andre. Når så denne personen selv får problemer er de andre lite oppmerksomme og støttende tilbake.

Ville kuttet ut sånne venner da de bare tar energi uten å gi noe tilbake. Vennskap skal jo ikke være sånn. Omtanke og støtte skal gå begge veier. 

Ja, det tror jeg på. Men jeg tror det kan være litt min egen feil også, at jeg ikke setter klarere «grenser». Men jeg tror faktisk ikke jeg vil gi disse to noen sjangser. Den tiden som har vært no har vært helt forjævlig og hadde det vært de, så hadde jeg aldri snudd ryggen til de om de var i en slik situasjon, for de har vært i lignede situasjon selv hvor jeg har vært der for de. Jeg tror ikke jeg kommer til å bryte all kontakt, men at det blir på det minimale. Men så har jeg ikke så mange andre venninner enn de to heller 😬 Vanskelig å bli helt alene også, da er det lett for gi etter etter en stund. Vil det absolutt ikke, men vil ikke bli helt alene heller. Er det som blir utfordringen kjenner jeg.

Anonymkode: e056f...3c4

[SoWhat?]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det tror jeg på. Men jeg tror det kan være litt min egen feil også, at jeg ikke setter klarere «grenser». Men jeg tror faktisk ikke jeg vil gi disse to noen sjangser. Den tiden som har vært no har vært helt forjævlig og hadde det vært de, så hadde jeg aldri snudd ryggen til de om de var i en slik situasjon, for de har vært i lignede situasjon selv hvor jeg har vært der for de. Jeg tror ikke jeg kommer til å bryte all kontakt, men at det blir på det minimale. Men så har jeg ikke så mange andre venninner enn de to heller 😬 Vanskelig å bli helt alene også, da er det lett for gi etter etter en stund. Vil det absolutt ikke, men vil ikke bli helt alene heller. Er det som blir utfordringen kjenner jeg.

Anonymkode: e056f...3c4

Det er viktig å sette grenser. Det går an å si nei og passe på seg selv og innse hva en har kapasitet til. Skjønner at det ikke er lett å kutte dem helt ut, men kanskje det går an å snakke litt med dem om hvordan ting opplevdes? Ikke klandre dem, for det fører sjelden fram, men kanskje si litt om hvor tungt det kan være å være alene om ting. Noen ganger tenker jo folk over det, og selv setter jeg veldig stor pris på at andre er ærlige og sier fra om det er noe. Det kan hende de vil lære litt av Det, så kan du se det an? Lykke til ihvertfall.