Snakke med hans familie om hans psykiske diagnose eller er det privat sak? Erfaring med sosiopati?

[AnonymBruker]

Min samboer har en personlighetsforstyrrelse og psykisk diagnose satt av psykiater som han selv benekter at stemmer. Jeg fikk en aha forståelse for måten jeg kjenner han på når jeg satt meg inn i diagnosen og mener diagnosen er riktig. Vil det være feil av meg å spørre hans mor om hun kjenner igjen diagnosetrekkene og si at han har fått den diagnosen? Jeg vet jo at psykiske lidelser helst er en privat sak men i og med at det er en kronisk personlighetsforstyrrelse (sosiopati) som går ut over min sikkerhet og fremtid skulle jeg gjerne komme til bunns i om han alltid har vært sånn og om hun mener diagnosen kan stemme eller ikke. Han selv nekter men det gir fullstendig mening for meg etter å ha levd med han i 3 år. Alle vet at han er psykisk ustabil og familien hans har snakket med meg om psyken og oppførselen hans før, men denne diagnosen er hakket mer alvorlig og gjør meg skremt til om han i det hele tatt har evnen til å elske meg og redd for at han vil sprekke og skade meg en dag. 

Jeg elsker han men han har gjort meg mye smerte men nå har han vært i omfattende utredning og behandling og man ønsker jo at det skal hjelpe når han sier han har motivasjonen til det og lover alt han kan. Vi har vært i parterapi og vanligvis har jeg stolt på hans løfter selvom han har brutt de og jeg ville stolt på han nå også for jeg føler at han VIL forandre seg, men etter diagnosen er jeg usikker på om han i det hele tatt kan og da hadde det vært godt å snakke med familien hans om han alltid har vært sånn og om de mener diagnosen er riktig eller ikke. Vet ikke om det er slemt av meg å utlevere han på den måten, eller om de vil bli fornærmet på meg om jeg sier dette om sønnen deres. 

Anonymkode: 74ea4...12e

[AnonymBruker]

Løp. 

Anonymkode: 8f565...6b1

[AnonymBruker]

Nei det skal du ikke snakke om. Diagnoser er en privatsak man deler selv. Du kan kanskje snakke om hva som er vanskelig men diagnosen deler du ikke. Å akseptere en såpass alvorlig diagnose er noe som tar lang tid i terapi. 

Anonymkode: 2cb1c...18b

[B.Wooster]

Hvorfor vil du deg selv så vondt?  Leke detektiv og psykiater, og argumentere mot en med en type diagnose, som garantert ikke har lett for å akseptere diagnoser. Hvis det handler om din egen sikkerhet, så kom deg unna, og skaff deg en stabil partner. 

[Gjest Reputation]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min samboer har en personlighetsforstyrrelse og psykisk diagnose satt av psykiater som han selv benekter at stemmer. Jeg fikk en aha forståelse for måten jeg kjenner han på når jeg satt meg inn i diagnosen og mener diagnosen er riktig. Vil det være feil av meg å spørre hans mor om hun kjenner igjen diagnosetrekkene og si at han har fått den diagnosen? Jeg vet jo at psykiske lidelser helst er en privat sak men i og med at det er en kronisk personlighetsforstyrrelse (sosiopati) som går ut over min sikkerhet og fremtid skulle jeg gjerne komme til bunns i om han alltid har vært sånn og om hun mener diagnosen kan stemme eller ikke. Han selv nekter men det gir fullstendig mening for meg etter å ha levd med han i 3 år. Alle vet at han er psykisk ustabil og familien hans har snakket med meg om psyken og oppførselen hans før, men denne diagnosen er hakket mer alvorlig og gjør meg skremt til om han i det hele tatt har evnen til å elske meg og redd for at han vil sprekke og skade meg en dag. 

Anonymkode: 74ea4...12e

Så hvorfor bli? Du sier det jo selv, det går bare utover din sikkerhet og fremtid. 

[CamillaCollett]

Sosiopater blir ikke friske. Jeg ville avsluttet dette forholdet. Det er ikke bra med en slik utrygghetsskapende faktor. 

[Ramona]

Kom deg vekk før det er for sent.

[AnonymBruker]

Hvor mange « sånne» finnes det egentlig? Har samme erfaring som deg dessverre, men gikk tidligere. Du MÅ bare dra, oss normale får ikke gjort noe med dette.. Jeg banker meg selv i hodet enda. Det er vanskelig å « godta» at det finnes sånne « folk», men ja, de kan ikke elske.. Søppel kledd ut som et menneske. « De» er åtseletere, ikke noe annet. Og, du, jeg og mange andre kan ikke « redde» folk ikke en gang psykiatrien kan behandle.. 

Anonymkode: 658e2...aba

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg ville dratt helt ærlig, for ditt eget beste. Som du nevnte er dette ikke sikkert, og du bør ikke leve med frykten for at han skal skade deg. Bra han går i behandling, men å leve med en person som mangler empati, det hadde ikke jeg klart. Og hvis dere skal få barn? Nei nei!

[AnonymBruker]

Jeg tror foreldre generelt har veldig vanskelig for å innse at avkommet deres rett og slett kan være ondskapsfullt og farlig for andre mennesker. Som regel legger de bare skyld på partner og mener det er noe galt med dem og ikke barna deres.

Anonymkode: 1f089...43b

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min samboer har en personlighetsforstyrrelse og psykisk diagnose satt av psykiater som han selv benekter at stemmer. Jeg fikk en aha forståelse for måten jeg kjenner han på når jeg satt meg inn i diagnosen og mener diagnosen er riktig. Vil det være feil av meg å spørre hans mor om hun kjenner igjen diagnosetrekkene og si at han har fått den diagnosen? Jeg vet jo at psykiske lidelser helst er en privat sak men i og med at det er en kronisk personlighetsforstyrrelse (sosiopati) som går ut over min sikkerhet og fremtid skulle jeg gjerne komme til bunns i om han alltid har vært sånn og om hun mener diagnosen kan stemme eller ikke. Han selv nekter men det gir fullstendig mening for meg etter å ha levd med han i 3 år. Alle vet at han er psykisk ustabil og familien hans har snakket med meg om psyken og oppførselen hans før, men denne diagnosen er hakket mer alvorlig og gjør meg skremt til om han i det hele tatt har evnen til å elske meg og redd for at han vil sprekke og skade meg en dag. 

Jeg elsker han men han har gjort meg mye smerte men nå har han vært i omfattende utredning og behandling og man ønsker jo at det skal hjelpe når han sier han har motivasjonen til det og lover alt han kan. Vi har vært i parterapi og vanligvis har jeg stolt på hans løfter selvom han har brutt de og jeg ville stolt på han nå også for jeg føler at han VIL forandre seg, men etter diagnosen er jeg usikker på om han i det hele tatt kan og da hadde det vært godt å snakke med familien hans om han alltid har vært sånn og om de mener diagnosen er riktig eller ikke. Vet ikke om det er slemt av meg å utlevere han på den måten, eller om de vil bli fornærmet på meg om jeg sier dette om sønnen deres. 

Anonymkode: 74ea4...12e

Om du bytter ut han med jeg og prøver å vose en smulie sympati og empati ville du da satt pris på om din samboer hadde gjort det du vil gjøre over for han mot deg? 

Jeg håper denne tråden er tull, og spør meg hvordan du har fått adgang til denne diagnosen du hevder din samber har? 

Anonymkode: 29d0f...b50

[AnonymBruker]

Takk for innspill. Jeg har snakket med familien hans i dag, men sa ingenting om diagnosen han har fått satt.
 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mange « sånne» finnes det egentlig? Har samme erfaring som deg dessverre, men gikk tidligere. Du MÅ bare dra, oss normale får ikke gjort noe med dette.. Jeg banker meg selv i hodet enda. Det er vanskelig å « godta» at det finnes sånne « folk», men ja, de kan ikke elske.. Søppel kledd ut som et menneske. « De» er åtseletere, ikke noe annet. Og, du, jeg og mange andre kan ikke « redde» folk ikke en gang psykiatrien kan behandle.. 

Anonymkode: 658e2...aba

 

40 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg ville dratt helt ærlig, for ditt eget beste. Som du nevnte er dette ikke sikkert, og du bør ikke leve med frykten for at han skal skade deg. Bra han går i behandling, men å leve med en person som mangler empati, det hadde ikke jeg klart. Og hvis dere skal få barn? Nei nei!

Huff, nei dere har nok helt rett, jeg forstår jo det selv også hvis diagnosen er riktig, men han selv mener at han først har blitt sånn i voksen alder etter traumer og rusbruk. Rusbruk gjør jo også en person kald og ustabil og manipulerende, og det har han også nylig vært i rehabilitering for. Han mener "systemet" bare vil ødelegge for han siden de satt den diagnosen.

Moren hans og storesøsteren hans sa i dag at han var følsom som barn og ungdom men forandret seg etter dette traumet han ble utsatt for for 6 år siden når han begynte å ruse seg, og da håper man jo når man elsker noen at dette er en personlighet som kan forandres når han får mere hjelp. Jeg vil så gjerne hjelpe og redde han, men forstår at om diagnosen er riktig vil det være til ingen nytte og jeg bare vil gå gjennom flere runder der jeg blir såret. De forstod at jeg lurer på om jeg kan holde ut med dette eller ikke, og sa at han trengte hjelp og terapi og egentlig var en god person. Det at de sa det gjør at jeg også kan forstå at han syntes diagnosen er uriktig hvis han har vært god og empatisk og hensynsfull før, om personligheten hans nå er noe som har vært sånn på grunn av utspekulert rusbruk , på den andre siden leser jeg at sosiopati kan utløses av traumer, så det er veldig vanskelig å skille klinten fra hveten i dette tilfellet syns jeg! Tror dere at han kan bli normal og empatisk om han klarer å holde seg vekke fra rus og får hjelp med traumene sine på andre måter, eller tror dere at løpet er kjørt og psykiateren har rett, og at den han har vist meg når han for det meste har vært rusa er den han faktisk er som voksen fordi traumene har gitt han denne personlighetsforstyrrelsen?

Anonymkode: 74ea4...12e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror dere at han kan bli normal og empatisk om han klarer å holde seg vekke fra rus og får hjelp med traumene sine på andre måter, eller tror dere at løpet er kjørt og psykiateren har rett, og at den han har vist meg når han for det meste har vært rusa er den han faktisk er som voksen fordi traumene har gitt han denne personlighetsforstyrrelsen?

Anonymkode: 74ea4...12e

For å si det sånn, en god venninne hjalp sin kjæreste ut av rusen, bare for å oppdage at de dårlige egenskapene hun tenkte kom av rusen, absolutt var til stede da han var helt edru og nykter også. Jeg tenker at rus og psykiske problemer går hånd i hånd, og at det ikke er din oppgave å redde en person som kan være farlig for deg å omgås. 

Anonymkode: 21e81...5b5

[seriouslyforreal]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min samboer har en personlighetsforstyrrelse og psykisk diagnose satt av psykiater som han selv benekter at stemmer. Jeg fikk en aha forståelse for måten jeg kjenner han på når jeg satt meg inn i diagnosen og mener diagnosen er riktig. Vil det være feil av meg å spørre hans mor om hun kjenner igjen diagnosetrekkene og si at han har fått den diagnosen? Jeg vet jo at psykiske lidelser helst er en privat sak men i og med at det er en kronisk personlighetsforstyrrelse (sosiopati) som går ut over min sikkerhet og fremtid skulle jeg gjerne komme til bunns i om han alltid har vært sånn og om hun mener diagnosen kan stemme eller ikke. Han selv nekter men det gir fullstendig mening for meg etter å ha levd med han i 3 år. Alle vet at han er psykisk ustabil og familien hans har snakket med meg om psyken og oppførselen hans før, men denne diagnosen er hakket mer alvorlig og gjør meg skremt til om han i det hele tatt har evnen til å elske meg og redd for at han vil sprekke og skade meg en dag. 

Jeg elsker han men han har gjort meg mye smerte men nå har han vært i omfattende utredning og behandling og man ønsker jo at det skal hjelpe når han sier han har motivasjonen til det og lover alt han kan. Vi har vært i parterapi og vanligvis har jeg stolt på hans løfter selvom han har brutt de og jeg ville stolt på han nå også for jeg føler at han VIL forandre seg, men etter diagnosen er jeg usikker på om han i det hele tatt kan og da hadde det vært godt å snakke med familien hans om han alltid har vært sånn og om de mener diagnosen er riktig eller ikke. Vet ikke om det er slemt av meg å utlevere han på den måten, eller om de vil bli fornærmet på meg om jeg sier dette om sønnen deres. 

Anonymkode: 74ea4...12e

Familien hans kan ikke stille noen diagnose, for de er ikke psykiatere og har ikke utredet han. Det har helsevesenet gjort, og hvis han har fått denne diagnosen er det ganske ensbetydende med et digert rødt flagg for din del. De fleste med denne diagnosen vil aldri vedkjenne seg at den stemmer, det ligger i lidelsens natur. Og det finnes dessverre ingen effektiv behandling for det, og om behandling skulle hjelpe må han være mottakelig for det, så han vil være som han er for alltid.

[SoWhat?]

Det der ser ikke bra ut. At han har fått den diagnosen er nok ikke feil. Traumer og samtidig rusbruk kan gi slike diagnoser, og spesielt hvis det er visse typer piller og steroider. Det skal mye til for at han vil forandre seg, og med den diagnosen vil han virkelig ikke være enklere å være med uten rusbruk pga at han vil bli vanskeligere på grunn av abstinenser( psykisk) og fordi han mister "medisinen" sin. At han mener systemet ødelegger for ham er bare et tegn på at han ikke tar ansvar. Har sett virkelig ille konsekvenser av noen som er har vært som du beskriver ham.

Jeg syns du skal tenke deg veldig godt om og ikke prøve å redde ham. Du fortjener å ha et godt liv uten å gå rundt å bli påført masse tillitsbrudd, usikkerhet og smerte. 

[AnonymBruker]

Sosiopati er intet annet enn en penere beskrivelse av dyssosial personlighetsforstyrrelse - oftest best kjent som den mindre pene beskrivelsen; psykopati. Hva i all verden mener du å skulle oppnå ved å få diagnosen bekreftet eller avkreftet av familiemedlemmer? Hvem tror du vil stå frem og støtte deg i en slik alvorlig påstand all den tid personen selv nekter å vedkjenne seg fakta? Og tro meg, personen vil aldri vedkjenne seg fakta i dette tilfelle. Jeg vedder på at diagnostiserende/behandlende psykolog allerede er vendt ryggen og pmtales som udugelig. Selv er du heldig som kan snu egen rygg til å gå (helst løpe veldig raskt) i annen retning, men famililemedlemmer har måttet leve med personen hele hans liv og de må dessverre også forholde seg til dette for fremtiden. Det er liten vits i å søke støtte rundt dette hos familien hans. Gjør deg selv en stor tjeneste og gå videre i livet. Sørg for å avslutte på en ryddig måte så du unngår langvarige konflikter for ettertiden. La gjerne han forlate deg eller si noe der du påfører årsaken til bruddet til deg selv uten at det krenker han. En konflikt i så måte vil gjøre det svært vanskelig for deg fremover. Ikke forsøke å redde han. Han kan dessverre ikke reddes. Men han kan absolutt ha et godt liv all den tid ALT går på hans premisser. Det innebærer dessverre ikke at hans nærmeste har et tilsvarende godt liv. Du trenger ikke infinne deg med dette og bør derfor gå videre mens du kan. Ikke bruk tid på å diskutere noe som helst rundt diagnosen med han - du vil aldri vinne frem med den diskusjonen. Og dette siste bekrefter også bare at psykologen har satt riktig diagnose. Til info er dette den diagnosen psykologer er svært restriktive med å stille. Man skal være (minst) 110% sikker før man stempler denne diagnosen i journalen. Og når man gjør nettopp det gjenstår det dessverre ingen tvil; ytpen din er psykopat. Hvorvidt du er/blir et offer er i hovedsak opp til deg selv. Lykke til - jeg ønsker deg det beste!

Anonymkode: 99964...47a

[AnonymBruker]

Jeg vil anta at de blir sure på deg eller prøver å skylde på deg. Hvordan de er aner jeg jo ikke, men jeg har erfaring med en psykisk syk samboer og min svigermor har lagt meg for hat for hun mener jeg har gjort han syk (ikke fysisk mulig i dette tilfellet da det er snakk om ADD og symptomene har vært der hele livet, noe hun snakker mye om - men så fort diagnosen nevnes er saken en helt annen). 

Om du tror det kommer noe godt ut av det, kan du selvsagt prøve. Kvinneguiden kan ikke gi det svaret.

Jeg ville også tatt en seriøs vurdering av forholdet. Sosiopat er ikke noen mild diagnose man kan behandles for akkurat.

Anonymkode: f3397...6a2

[AnonymBruker]

 

 

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For å si det sånn, en god venninne hjalp sin kjæreste ut av rusen, bare for å oppdage at de dårlige egenskapene hun tenkte kom av rusen, absolutt var til stede da han var helt edru og nykter også. Jeg tenker at rus og psykiske problemer går hånd i hånd, og at det ikke er din oppgave å redde en person som kan være farlig for deg å omgås. 

Anonymkode: 21e81...5b5

 

Takk for at du deler dette. I vårt tilfelle er det steroider og kokain. Steroider har han ikke tatt på 3 år (han fikk et ultimatum om å stoppe med det når vi ble sammen, og har holdt seg unna siden da) men kokainmisbruket har vært der gjennom hele forholdet. 
Han ble ferdig med rusrehabilitering for 5 måneder siden og har holdt seg unna kokain og all annen rus siden da, men vært i omfattende terapi og oppfølging, og diagnosen han nylig har fått skremmer meg til å tenke at det kanskje blir sånn som med din venninde, at det jeg prøver å rasjonalisere som en dårlig periode av hans liv pga traumer faktisk er sånn han har blitt formet permanent...
 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sosiopati er intet annet enn en penere beskrivelse av dyssosial personlighetsforstyrrelse - oftest best kjent som den mindre pene beskrivelsen; psykopati. Hva i all verden mener du å skulle oppnå ved å få diagnosen bekreftet eller avkreftet av familiemedlemmer?

Anonymkode: 99964...47a

Tanken bak å ta opp diagnosen med de var jo å høre om de også fikk en aha-forståelse av hans oppførsel og kunne spore disse trekkene tilbake til når han var yngre, sånn at jeg ville få greie på om det var en del av han som person, eller om det "bare" er en del av traumene og rusproblemene han har/har hatt den tiden jeg har vært sammen med han, siden ved siste alternativ tenker jeg at det er mulig han kan bli normal igjen.
Ellers vil jeg si tusen takk for ditt lange og gode innlegg, det setter jeg pris på, selvom jeg klippet ut for å sitere kun dette for å svare på de konkrete spørsmålene.

Spørsmålet for meg er om jeg skal forholde meg til at han vil greie å forandre seg permanent, eller om han er sånn han har vært og aldri vil forandre seg, selvom han viser vilje og innsats til det akuratt nå. Det er dumt om jeg "holder ut" et år til eller mer for å støtte han i rehabilitering for så å erfare at han aldri vil klare å bli normal igjen. Samtidig så føles det så dumt å gi opp nå når jeg har ventet i tre år på at han skal søke og være motivert for hjelp og når jeg er så utrolig glad i han.

Anonymkode: 74ea4...12e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Spørsmålet for meg er om jeg skal forholde meg til at han vil greie å forandre seg permanent, eller om han er sånn han har vært og aldri vil forandre seg, selvom han viser vilje og innsats til det akuratt nå. Det er dumt om jeg "holder ut" et år til eller mer for å støtte han i rehabilitering for så å erfare at han aldri vil klare å bli normal igjen. Samtidig så føles det så dumt å gi opp nå når jeg har ventet i tre år på at han skal søke og være motivert for hjelp og når jeg er så utrolig glad i han.

Anonymkode: 74ea4...12e

Han kommer aldri til å forandre seg, dessverre - rus eller ikke. Du har allerede kastet bort nok tid på denne mannen og du fortjener så sinnsykt mye bedre. Sørge for ikke å havne i samme fella igjen ved neste korsvei. Gjør deg selv en tjeneste og gå videre, jo fortere jo bedre.

Anonymkode: 99964...47a

[AnonymBruker]

Sosiopater har vanskelig for å være i forhold.kom deg unna kjære deg.

Anonymkode: e3acc...02c