Syk og dermed dårlig mamma

[AnonymBruker]

Jeg har de siste årene slitt med mye sykdom. Inn/ut av sykehus og lite energi. Er skilt og har to barn på 10 og 12 og har et godt samarbeid med eksmannen min. 

For to år siden ble han samboer med en ny kvinne. 8 år yngre enn meg og "selvsagt" pen, kvikk og full av pepp. Det siste halvåret var formen min vært dårlig og i forrige uke hadde 12 åringen bursdag. Mannene min sa at de kunne ta ansvaret for å lage barnebursdag hos dem og jeg sa ja litt uten å tenke meg om.... var bare glad for å slippe. 

Så kom dagen og de forsvant ut av huset, men på kvelden kom det bilder på face (lukket gruppe) og jeg begynte å hylgrine. De hadde gjort det SÅ kjempefint med masse god mat, pyntet hele stuen, masse ballonger, satt opp storskjerm med lopp og film etterpå. popcornmaskin, sukkerspinn mm. Skikkelig drømmebursdag og hun helt i ekstase når hun kom hjem. 

Og jeg føler meg som en dritt som ikke orker og fikse noe for mine egne barn. 

Måtte bare få det ut.

Anonymkode: 12424...dee

[AnonymBruker]

Du har gjort et offer for datteren din. Det er så fint gjort av deg!! Jeg skjønner følelsene dine og ville sikkert grått selv, men det er fint å se forbi egne behov og la datteren få en fin dag. Og husk at pappaen er like nær henne og har like stor "rett" på bursdagene, han har den jo ikke bare fordi du ikke har kapasitet, men det er hans tur.

Håper du kan se fram til bedring! Gråt litt i skjul, men fortsett med å være raus. Det gir så mye til datteren din og forholdet til faren hennes og den nye samboeren. Goodwill er konge.

Anonymkode: d56c7...ede

[AnonymBruker]

Men du, du er jo en god mor som ga datteren din muligheten til en super bursdagsfeiring i stedet for å insistere på å ordne det selv!

Anonymkode: bc0a3...417

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres ut som en super mamma. Alltid barnas beste for øyet, selv når det går imot egne drømmer og forventninger.

Anonymkode: 1d5c7...d60

[AnonymBruker]

Det de andre sa.  Du skal ikke kimse av at du er i stand til å sette barnas glede foran dine egne følelser, det viser absolutt at du er en god mamma. 

Anonymkode: 44a3f...7e3

[AnonymBruker]

Dette var flott gjort av deg! Du har lov til å bli trist og synes det er sårt, det er fullt forståelig. Men akkurat nå er du kroneksempelet på en GOD mamma, som ser forbi egne behov og lar datteren få en slik dag, selv om det er vondt for deg. Du får full applaus herfra, for en god og raus mamma du er <3 

Anonymkode: d5243...c86

[SesameStreet]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du, du er jo en god mor som ga datteren din muligheten til en super bursdagsfeiring i stedet for å insistere på å ordne det selv!

Anonymkode: bc0a3...417

Dette. 

Du er syk nå, ta livet med ro og pass på deg selv. Du har sikkert fikset noen bursdager før og nå var det kanskje greit at de fikk gjøre det.  

Endret 13. april 2018 av SesameStreet

[Gjest GoldenLioness]

En god mor er å sette barna foran egne behov.

Du er skuffet fordi du gikk glipp av feiringen, men du har ikke skuffet som mor  

Siden du har et godt forhold til eks og nye damen så vil de sikkert ikke ha noe imot å arrangere slike ting og så kan du heller delta som gjest slik at du får være med på de større begivenhetene uten alt stresset rundt det?

[Skadeskutt]

Du har ikke skuffet barna dine, du ser dine begrensninger og gjør det som er best for dem. 

Jeg har selv vært alvorlig syk i snart to år. Det har vært grusomt og jeg har følt meg som verdens verste mor. Til slutt var jeg overbevist om at barna hadde det best uten meg fordi jeg følte jeg ikke strakk til. Men jeg fikk hjelp av mine behandlere til å innse at det at jeg avlyste et samvær fordi jeg var veldig dårlig, var for å skjerme dem fra å se for mye av sykdommen min. Ergo satte jeg dem først. De periodene jeg har sittet fast i rus-helvete så har jeg trukket meg unna for å skåne dem. De har aldri sett meg verken ruset eller i bakrus. Hver gang vi møtes lyser de opp og kommer løpende mot meg. Jeg får verdens største klem. Vi forteller hverandre at vi har savnet hverandre og at vi elsker hverandre. Jeg bruker svært mye energi på å skjerme dem fra sykdommene mine, og det har jeg i stor grad klart. Samtidig som at de har fått forklaring. De vet at mamma har en sykdom som gjør at det blir slik og sånn, at mamma er mye på sykehus for å få hjelp til å bli frisk. Slik at vi kan være mer sammen. 

De dagene jeg er så dårlig at jeg vet jeg ikke klarer å skjule hvordan jeg har det så skjermer jeg dem. De fleste dagene vi er sammen klarer jeg å undertrykke sykdommene i noen timer og de har min fulle oppmerksomhet. 

Jeg føler ofte at jeg svikter dem og har mye dårlig samvittighet. Barna mine er det viktigste i livet mitt, men jeg er for syk til å ha omsorg for dem nå. Det er hjerteskjærende vondt og jeg føler meg som verdens verste mor til tider. Men da er min familie, mine venner og mine behandlere flinkere til å støtte meg og fokusere på at ja, akkurat nå er det beste for de å bo hos faren. Men at på sikt vil jeg bli bedre og at fraværet mitt nå med mye opphold på sykehus og diverse er en investering for framtiden. For hadde ikke jeg fått hjelp så hadde de ikke hatt en mor i det hele tatt. Så jeg prøver med alt jeg har å tenke at akkurat nå er det dette som er best for mine barn. Om noen måneder er håpet mitt å være i såpass form at jeg kan ha de mer, men jeg har også innsett at jeg nok i mange år framover kun kan være samværsforelder. Så mitt store store mål er å kunne ha de fra torsdag til mandag, men det er på lang sikt. Og jeg må hele tiden jobbe med mine egne tanker i forhold til at jeg føler jeg svikter dem. 

Men hva hvis det var kreft jeg hadde og ikke psykisk sykdom? Ville jeg vært like hard mor meg selv for å måtte være så mye på sykehus? Vet ikke, men jeg jobber mye med å "tilgi" meg selv for at jeg har måttet være så mye borte. Likevel har vi enda like tette bånd som da jeg var den som hadde barna mest. 

Men ja. Grining. Jeg har grått så mange tårer fordi jeg har dårlig samvittighet og fordi jeg savner barna. Jeg har også grått over å være så syk at jeg IKKE savnet barna. Jeg var for syk så jeg klarte ikke 30 min en gang uten å bli sengeliggende resten av dagen. Det er fælt å gråte seg i søvn over savn og dårlig samvittighet ovenfor barns sine, men noen ganger må man bare akseptere at man er syk og at man kanskje ikke er det beste for barna akkurat da. 

Jeg håper jeg en dag når de er store nok til å forstå skikkelig, at jeg kan forklare de mer og fortelle dem at jeg kjempet meg tilbake til livet for deres skyld. For jeg gråter meg i søvn nesten hver kveld over hvor håpløst alt føles, alle traumene jeg har osv. Men jeg gjør alt i min makt for å bli bedre så jeg kan nå målet mitt.

Jeg forstår godt at du gråter og blir lei deg, får dårlig samvittighet osv. Men prøv å tenk at når du kommer i slike situasjoner som ditt barns bursdag, at det er ikke bare for å avlaste deg selv, men for at barnet skal få det best mulig.

Jeg var sikker på at jeg burde trekke meg helt ut av livet til mine barn. At det var det som var best for dem. Heldigvis hadde jeg et støtteapparat som klarte å få meg til å se at guttene mine trenger meg og at selv om vi ikke kan være så mye sammen som vi skulle ønsket, så er den tiden vi får sammen gull verdt. 

Ble litt langt dette. Har vært veldig lei meg selv i kveld med tanke på barna. Så jeg skriver dette til deg for at du kanskje kan kjenne seg litt igjen i det med dårlig samvittighet og klare å snu tankegangen til at du faktisk har dine barns beste i tankene. Men jeg skriver det også til meg selv, for i ettermiddag har det vært veldig tøft rett og slett. I morgen har jeg samvær med barna mine. Det skal nytes. Så får jeg heller ligge utslitt på sofaen etterpå. Da har jeg gjort mitt aller beste. 

Akkurat slik som du også gjør.

 

[Kvinne30]

Enig med alle de andre her! Så raust av deg! Skjønner godt du gråt-nesten så jeg gråter selv av å lese, for skjønner hvor vondt det må være- og på tross av det- har du vært en raus og perfekt mamma. Heldige barna dine💕