Farmor snakket nedsettende om/til kjæresten min, er det jeg som tar feil?

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er riktig underforum, syns liksom ikke den passet på "Barn og familie" men heller ikkje "Samliv og kjærlighetsrelasjoner". Beklager for sykt langt innlegg! 

Litt bakgrunn: 

Spoiler

Farmor har alltid vært litt vanskelig å være sammen med. Jeg og mine søsken har nok alltid hatt et litt anstrengt forhold til henne. Når vi var barn hadde vi det hyggelig der, men vi ble på en måte fremmedgjort overfor vår mor, for farmor fortalte slemme skrøner om henne, og vi trodde jo ikke at hun løy så vi kom da til våre foreldre og spurte "er det sant at mamma xxx?". Mamma har også fått mye dritt og lort fra henne. Hun ble aldri god nok for pappa, det var konstant hakking og nedrakking både på utseende og evner. Det er ikke grenser for hva mamma har blitt klandret for, og dramaet som er blitt stelt i stand. Mamma har sluttet helt å ha kontakt med henne, og det virker det som om farmor gleder seg over dette, for da kan hun med rette snakke stygt om mamma, og nærmest som hun føler at hun har fått pappa for seg selv. Det er utrolig slitsomt å være på besøk der fordi det du gjør bli aldri bra nok, hun er negativ og snakker stygt om ulike grupperinger (innvandrere, homofile, overvektige), og det er aldri fred å få, jeg skjønner jo at hun er ensom og vil prate, men det blir utrolig tærende. Selv er jeg overvektig, men som barn var jeg ikke det, min farmor var likevel svært opptatt av å påpeke at jeg var lubben og hun har nok bidratt til mitt usunne forhold til mat og kropp. Uansett, vi i familien har vel innsett at det er sånn hun er, vi ønsker å besøke henne og bidra og hjelpe henne til å ha en OK og hyggelig alderdom, men vi har også funnet ut at vi må passe på oss selv og ikke besøke henne når vi har det dårlig selv for da blir det bare krasj og nedpsyking som setter spor over dager om ikke uker. Jeg har vel tenkt at sånn mamma ble behandlet ville jeg aldri latt min egen partner bli behandlet. Så dette er bakteppet for denne situasjonen. 

Jeg har fått meg kjæreste i byen farmor bor i. Og dermed har jeg også besøkt byen oftere enn jeg gjorde før, for det er tross alt mer fristende å kjøre 3 timer for å være sammen med kjæresten din, en du skal bygge en fremtid med, og en investering i fremtiden, som er vanlig for kvinner på min alder, enn å bruke annenhver helg på å besøke en farmor som bryter deg ned. Jeg har ikke fortalt min farmor om dette, for hun har en helt egen evne til å blande seg, og jeg ville helt ærlig ikke dele det helt i startfasen, pluss at jeg ville ikke ha mas om at jeg måtte komme der hver gang jeg var i byen, men likevel har det nok blitt at jeg har besøkt henne oftere enn før likevel. 

Så kom dagen hun fikk vite at jeg hadde fått kjæreste der, og det ble surt og det var ikke måte på så løgnaktig jeg hadde vært, og hvor synd det var i henne, at jeg hadde vært der men ikke kommet innom hver gang, og mye sånn. Men så ville hun nå at vi skulle komme innom til middag begge to. Og det gjorde vi. Vi sitter til bords og spiser, og farmor har hatt et slags intervju og er i god stemning, og da sier hun litt sånn pff! At min søsters ektemann ser da mye bedre ut enn han her, og jammen har han et bedre arbeid også, og det er jammen så hun ikke forstår hva kjæresten min sier (han flyttet fra England til Norge da han var 16, men snakker god dialekt). Og så sier hun at det var jo heller ikke så overraskende at jeg fant meg "en sånn", da jeg ikke helt har vært like heldig som min søster, og at det var nok på tide at jeg fant noen, så da fikk det duge. Alt dette foran ham, og som om hun ikke nettopp sitter der og sier både at han ikke er god nok, og at jeg ville ikke klart bedre. Jeg blir helt vantru inni meg, og jeg ser at kjæresten min er helt satt ut og såret. Jeg skammer meg, selv om jeg har sagt litt på forhånd hvordan hun er. Jeg sier at dette synes jeg ikke er greit, og at kjæresten min har mange gode kvaliteter, at jeg ikke ønsker å sitte å høre på henne kritisere utseendet og arbeidet hans. Da begynner hun å snakke om mannen til min søster og alle hans atributter, og avslutter med at jeg burde finne meg en som ham. Hun fortsetter å prate og prate, mens jeg og kjæresten mer er litt mutte, og stemningen er virkelig dårlig. Hun kommer med stikk mens vi spiser, blant annet at jeg kan ta litt dessert, men jeg må jo passe på ekstra nå når jeg har fått kjæreste så han ikke får øyne for noen andre. 

Da vi skal gå sier jeg kjæresten kan gå til bilen og så snakker jeg litt "hardt" til henne. Jeg sier fra at sånn hun snakket om kjæresten min er ikke greit, det er dårlige sosiale antenner og jeg har ikke tenkt å sitte der og høre på henne fremsnakke mannen til søsteren min og at jeg må finne meg en sånn, for nå har eg faktisk funnet en allerede, og det har jeg tenkt å prøve å få til å vare. Jeg sier at det hun sier har såret kjæresten min, og at jeg synes det er direkte ufint. At hvis hun ikke kan holde seg for god for å snakke sånn om ham kommer vi ikke til å komme på besøk mer, verken vi to sammen eller jeg. Hun setter på vannverket (ja, jeg sier det sånn fordi det virkelig opplevdes som et forsøk på å manipulere), og at det aldri er noen som kommer på besøk, og alle er så slemme med henne, hvordan våger jeg å snakke sånn til henne. Jeg sier jeg er lei for at hun er lei seg, men jeg kan ikke akseptere at hun behandler noen jeg er glad i sånn, og så sier jeg ha det, takker for maten og går. 

I ettertid har hun ringt pappa og alle mine søsken og fortalt om hendelsen, hvordan jeg har forandret meg og hun tror kjæresten min har dårlig innflytelse på meg, og virkelig malt ham som en slags tyrann som har meg rundt lillefingeren og at ser ikke jeg at han ikke er god nok. Og at hun er virkelig skremt over hvor ufin jeg var og at dette har vært helt forferdelig for henne, og at hun ikke har kunnet sove skikkelig etter dette fordi hun er så bekymret for meg. Jeg har selv tatt telefonen noen ganger (dette er bare snart 3 uker siden) men det handler kun om hvor slem jeg har vært og mer og mer om det som er galt med kjæresten min, og jeg orker ikke å ta telefonen hver gang (hun ringer nesten daglig i det siste). Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Det er skikkelig ekkelt at hun snakker sånn om kjæresten min til resten av familien. Jeg er redd for at han skal synes det er for mye familiedramabaggasje med på kjøpet, han sier at han vet jo at det er ikke noe jeg kan noe for, men samtidig ser jeg jo at han blir virkelig såret av å bli snakket om sånn, og å vite at farmor har ringt rundt. 

Var det så galt av meg å konfrontere henne og si fra dette om at jeg ikke kom til å fortsette å komme på besøk om hun ikke kunne oppføre seg? Jeg bare tenkte at nei, faen, nå er det nok, jeg vil stå opp for kjæresten min. Men ser jo at som alltid ville det vel bare vært bedre å la henne ture på, og lytte med et halvt øre. Men jeg ville søren meg ikke at kjæresten min skulle tenke at jeg synes det var greit, og jeg ville ikke at det skulle ende opp gjennom årenes løp sånn det gjorde med mamma. Dette virker kanskje som en filleting, men jeg føler meg nærmest terrorisert av henne, jeg føler på et samvittighetsnag, fordi hun er gammel og ensom og jeg ønsker å være der for henne, men jeg er så drittlei av nedrakkingen og kritikken, jeg føler meg nærmest telefonterrorisert, og jeg orker ikke å høre enda et referat fra søsknene mine om hva hun nå har sagt om meg og oss. 

Hva kan jeg gjøre?

Anonymkode: 6f229...1ba

[AnonymBruker]

Jeg synes du har gjort det eneste rette ved å stå opp for kjæresten din - godt jobba! Og ingen grunn til å ha dårlig samvittighet, farmoren oppfører seg virkelig stygt, og jeg synes det er storsinnet av deg å hjelpe henne og besøke henne så mye som hun gjør, tatt i betraktning hvordan hun tydeligvis har oppført seg i alle år. 

Jeg håper familien din skjønner at alt hun lirer av seg om deg og dere er bare tull? 

Stor klem til deg!  

Anonymkode: 33f91...8c1

[Gjest chisandra]

Snakk om farmor fra helvete!

Du var modig som tok med deg kjæresten din dit i det hele tatt. Hun har tydeligvis vært slik bestandig, i og med at du husker henne som ondskapsfull allerede mens du var barn, så tror ikke du skal ha noen håp om at hun en dag skal våkne og innse hvor fæl hun er.

Synes det er rart du ikke har klikka helt på henne, jeg. Tålmodig er du. 

Eneste tipset jeg har, er minst mulig kontakt. Lett i teorien, ikke fullt så lett i praksis - men hvilke alternativ har du egentlig når hun er som hun er?

[AnonymBruker]

Du sier til resten av familien hvordan møtet med kjæresten ble. Og så syns jeg familien skal gjøre det samme som deg sette hardt mot hardt. 

Anonymkode: aef9c...099

[AnonymBruker]

Takk for svarene! 

Det er godt å se dere skriver f.eks farmor fra helvete, for det som er rart med henne er at man får så veldig skyldfølelse, og man sitter ofte igjen og tenker at men var det egentlig meg det var noe galt med nå? 

Jeg vil ikke si at jeg husket henne som ondskapsfull allerede som barn, det er vel mer det at jeg i ettertid ser det hvor mye slemt hun gjorde da også. Vi ble utrygge på mamma fordi vi kunne ikkje forstå hvordan mamma kunne være så slem og gjøre disse tingene som farmor beskreiv, men vi ble godt behandlet av farmor og når jeg da f.eks fikk stikk om vekten min og alt jeg ikke fikk til tenkte jeg som så at det var nok riktig, og at jeg bare var skyld i det selv, og fortjente det. Det ga veldig ekle følelser, men jeg forstod ikke hva hun gjorde. Jeg tenkte at jeg synes det var leit at mamma skulle behandle farmor så dårlig, og som barnet som jeg var tenkte jeg også at det var mamma som var umulig. Og i ettertid er dette forferdelig tragisk for nå forstår jeg jo hvor vondt mamma har hatt det oppe i dette, og til og med hennes egne barn har begynt å lure på hvorfor hun er som hun er med farmor liksom. 

Det er vel på grunn av dette jeg synes situasjonen blir så vanskelig, en ting var hvis dette kun gjaldt mitt eget forhold til farmor, men nå gjelder jo det forholdet alle mine søsken og pappa har til farmor. Jeg tror de kan forstå at det ikke er helt sånn hun beskriver det det er, de vet jo også hvordan hun er, men når dette blir tatt opp i en hver kontakt de har med henne så blir de jo litt farget av dette uansett. At de også skal sette hardt mot hardt, jeg er redd for utfallet av det. Det er liksom som at hele situasjonen er umulig, og at den minst dårlige løsningen er det farmor nok ønsker seg, at hun får være hersker og at jeg slår opp med kjæresten, noe som ville vært helt idiotisk, men hvor lenge kan dette liksom holde på før det uansett ødelegger ikke bare forholdet mitt, men også noe mer i familien. Jeg føler også at min ene søster klandrer meg fordi hun har jo tålt mye dritt før og aldri tatt en sånn konfrontasjon og hun er irritert på meg fordi nå får hun enda mer telefoner fra farmor som ønsker at hun skal snakke meg tilrette, og hun tenker vel at jeg også kunne svelget enda en kamel. 

TS

Anonymkode: 6f229...1ba

[Emmelise]

Et kort øyeblikk trodde jeg nesten vi hadde samme farmor! Og så husket jeg at min døde for et par år siden.
Moren min tok mye drit fra farmor opp gjennom årene. Hun satte henne på plass et par ganger. Og i perioder hjalp det, før hun tilsynelatende begynte å kjede seg og startet opp på ny. Jeg fikk også kommentarer opp gjennom årene, og det til tross at jeg var "favoritten", utrolig nok. Tanten min (som virkelig er sin mors datter...) klarte å lire fra seg at hun "alltid forsvarte meg" når det ble snakket om meg hos farmor. Nøyaktig hva fikk jeg aldri greie på.

Mitt poeng er at det er helt greit å konfrontere folk når de er ufine. Før eller senere må folk få beskjed om å oppføre seg når de helt klart ikke gjør det. Dessverre må du være forberedt på å gjøre det en god del ganger til opp gjennom årene. 

 

[AnonymBruker]

@Emmelise, jeg kan godt konfrontere henne, der og da var det jo ubehagelig, men det takler jeg. Problemet er at det virker som alt blir verre da. Verre for meg, og verre for familien. Det blir ikke bedre en periode, det blir et helvete. Det er nesten så jeg tror min farmor er så sta at hun heller går i døden enn å endre seg. Og det er vel den konsekvensen jeg er redd for om jeg presser gjennom at familien også må stå opp mot henne. Jeg kan ikke be dem om det, og jeg kan ikke bli ekskludert fra familien min, men jeg tror heller ikke de og jeg vil orke over tid å tåle dette. Jeg føler meg i en umulig situasjon. 

TS

Anonymkode: 6f229...1ba

[AnonymBruker]

Hvis dere går sammen så er dere flere til å stå i det sammen. Hvorfpr skal en dame få lage problemer for alle?

Anonymkode: aef9c...099

[Emmelise]

Nei, men før eller senere er folk nødt til å slutte å la seg overkjøre. Hvis farmor har bestemt seg å nærmest trakassere din søster fordi du konfronterte henne, så får din søster rett og slett lære seg å si at hun ikke vil blandes inn og faktisk legge på. Hvis hun ikke finner ut av det, så er ikke det DIN feil. Og det får du egentlig bare gjøre klart for din søster  og samtlige andre familiemedlemmer som innbiller seg at man bare skal la farmor ture frem som hun vil.

 

[Klink]

Jepp. De andre burde avvise henne når hun ringer. Si at det pisset der vil jeg ikke høre på og legge på. 

6 minutter siden, Emmelise skrev:

Nei, men før eller senere er folk nødt til å slutte å la seg overkjøre. Hvis farmor har bestemt seg å nærmest trakassere din søster fordi du konfronterte henne, så får din søster rett og slett lære seg å si at hun ikke vil blandes inn og faktisk legge på. Hvis hun ikke finner ut av det, så er ikke det DIN feil. Og det får du egentlig bare gjøre klart for din søster  og samtlige andre familiemedlemmer som innbiller seg at man bare skal la farmor ture frem som hun vil.

 

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis dere går sammen så er dere flere til å stå i det sammen. Hvorfpr skal en dame få lage problemer for alle?

Anonymkode: aef9c...099

Helt ærlig så er det vel på et vis det vi alle har tenkt. Men vi har omsorg for henne, vi er glad i henne, og det skal ikke stå på at hun ikke hjelper oss økonomisk og sånn, nærmest for å kjøpe seg fri fra den dårlige atferden. Og det er jo ikke godt nok, å være behjelpelig økonomisk når hun tror hun kan ture frem og ødelegge på andre måter. Det handler vel om at man har tenkt "hun er gammel, har ikke så lenge igjen" og at man derfor har holdt det ut, lært seg å leve med det, at det har virket umulig å avvise en dame som da ikke ville ha noen igjen. 

@Emmelise, du har et godt poeng. Jeg kan kun velge for meg selv, og så må søsteren min og de andre søsknene mine velge hva de vil gjøre. Jeg tror vi alle sliter med en slags samvittighetsgjeld. Og som sagt, jeg er redd for å få et liv på samvittigheten. Dette med alder er også et poeng, om dette var de neste 50 årene og vi visste det tror jeg flere hadde satt ned foten for lengst, men siden man lenge har tenkt at "hun er gammel" har det på en måte blitt et mønster det er vanskelig å bryte ut av. Og det har blitt en vanskelig greie i familien som bare har turet og gått. 

TS

Anonymkode: 6f229...1ba

[AnonymBruker]

Jeg har også en sær farmor. Men både faren min og alle søsknene hans var gode på å gi beskjed på ting så ikke var/er greit. (Hun fortsetter på samme sporet likevel som regel)

Har heller ikke like mye tålmodighet som deg. Jeg hadde konfrontert henne med en gang hun sa noe frekt. Men jeg modererer meg en del. Tenker jo også på det at hun er gammel.

Anonymkode: 6ee8f...ed2

[Gjest N-Nøff]

Null kontakt med henne. Hadet bra. 

Hun fortjener ikke et farvel engang,om hun vil ha noe med dere å gjøre får hun be om unnskyldning til kjæresten din og virkelig bevise at hun har forandret seg 

[Gjest N-Nøff]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også en sær farmor. Men både faren min og alle søsknene hans var gode på å gi beskjed på ting så ikke var/er greit. (Hun fortsetter på samme sporet likevel som regel)

Har heller ikke like mye tålmodighet som deg. Jeg hadde konfrontert henne med en gang hun sa noe frekt. Men jeg modererer meg en del. Tenker jo også på det at hun er gammel.

Anonymkode: 6ee8f...ed2

Og som gammel må man oppføre seg pent.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig så er det vel på et vis det vi alle har tenkt. Men vi har omsorg for henne, vi er glad i henne, og det skal ikke stå på at hun ikke hjelper oss økonomisk og sånn, nærmest for å kjøpe seg fri fra den dårlige atferden. Og det er jo ikke godt nok, å være behjelpelig økonomisk når hun tror hun kan ture frem og ødelegge på andre måter. Det handler vel om at man har tenkt "hun er gammel, har ikke så lenge igjen" og at man derfor har holdt det ut, lært seg å leve med det, at det har virket umulig å avvise en dame som da ikke ville ha noen igjen. 

@Emmelise, du har et godt poeng. Jeg kan kun velge for meg selv, og så må søsteren min og de andre søsknene mine velge hva de vil gjøre. Jeg tror vi alle sliter med en slags samvittighetsgjeld. Og som sagt, jeg er redd for å få et liv på samvittigheten. Dette med alder er også et poeng, om dette var de neste 50 årene og vi visste det tror jeg flere hadde satt ned foten for lengst, men siden man lenge har tenkt at "hun er gammel" har det på en måte blitt et mønster det er vanskelig å bryte ut av. Og det har blitt en vanskelig greie i familien som bare har turet og gått. 

TS

Anonymkode: 6f229...1ba

Drit i at hun hjelper dere økonomisk. Dere klarer dere vel uten pengene hennes? 

Anonymkode: aef9c...099

[Gjest N-Nøff]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Drit i at hun hjelper dere økonomisk. Dere klarer dere vel uten pengene hennes? 

Anonymkode: aef9c...099

Og dessuten er det mange som hjelper andre økonomisk nettopp for å ha et slags overtak på dem

 

[AnonymBruker]

Ikke ha moderne forventninger til henne. Du må huske på at hun er oppvokst i en annen tid der man respekterte besteforeldrene sine. At hun kritiserer er nok hennes måte å vise omsorg på, du behøver ikke ta alt i verste mening. 

Anonymkode: 6fa80...796

[Gjest Mass]

Nå er det kanskje på tide at din farmor legger to og to sammen og selv setter hennes egen oppførsel i sammenheng med hvorfor hun ikke får noe besøk.

Du gjorde det rette, og jeg hadde sikkert tatt den konfrontasjonen på et mye tidligere stadie, forlatt hele middagen og vandret ut av livet hennes. Jeg klarer ikke slike mennesker, familie eller ei, jeg skyr unna pesten. 

[Gjest chisandra]

Jeg hadde en oldemor som var forferdelig, men siden det jo var nettopp oldemor, så døde hun før det kom kjærester etc. inn i bildet.

Hun hadde favoritter blant ungene, kommenterte hva som helst til hvem som helst. Husker hun sa til smålubne meg at "du ska vel itte ha mer graut du nå?" Eller til broren min at hun skulle ringe til lensmannen hvis han ikke var snill nok. Vi var livredde for hespetreet, men heldigvis så skjønte de voksne rundt oss at det der ikke var et sted for barn, så de siste par årene hun levde var vi forskånet.

Men man glemmer aldri giftige gamle damer når man er barn. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke ha moderne forventninger til henne. Du må huske på at hun er oppvokst i en annen tid der man respekterte besteforeldrene sine. At hun kritiserer er nok hennes måte å vise omsorg på, du behøver ikke ta alt i verste mening. 

Anonymkode: 6fa80...796

Da bør du lese startinnlegget ordentlig, hva hun fikk seg til å si til kjæresten.

Anonymkode: 9a28a...ae1