Jeg er ikke ensom, men om ikke jeg spør om noen vil sees, så sees vi ikke

[AnonymBruker]

Sitat

 

Så jeg tenker slik: Jeg er ikke ensom, men en av de som står mellom ensomheten og vennskapene. En av de som ikke tilhører noen gjeng, men som har bekjentskaper som på hver sin kant tilhører sine egne klikker. En av de som ikke blir valgt fordi det finnes så mange andre.

[...]

Så nei, jeg er ikke ensom. Men jeg sitter med følelsen av at jeg virkelig hadde klart meg fint med en eller to gode venner som ville være med meg like mye som jeg ville være med dem. Hvor kommunikasjonen ikke var enveis, hvor jeg følte at jeg var ønsket.

Jeg spør om vi skal ta en kaffe, om de vil komme innom en kveld. Kanskje gjør vi det også.

Invitasjoner som ikke blir gjengjeldt.

En som sier: «Du, jeg må gå, jeg skal videre». Mens jeg bare skal hjem.

En som avlyser en avtale: «Kan vi ta det senere?» En som er så opptatt.

«Ja, vi kan selvfølgelig ta det senere Sender du en melding?»

Ingen melding.

 

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/dkKo/Ja_-vi-kan-selvfolgelig-ta-det-senere--Sender-du-en-meldingIngen-melding--Anonym-gutt

 

Kom over et innlegg i Aftenposten for litt over to år siden, som traff meg ganske godt nå. Den årlige vinterdepresjonen har kommet ekstra kraftig i år, og tror det har litt med det artikkelforfatteren beskriver. Har hatt perioder i livet hvor jeg har hatt nesten utelukkende digital kontakt med venner, perioder hvor jeg ikke har hatt noen venner i det hele tatt, men også perioder hvor jeg har hatt venner å finne på ting med (gjensidige invitasjoner, uten nødvendigvis å betrakte alle som "nære" venner). Uavhengig av hvordan "vennesituasjonen" har sett ut, har jeg allikevel ikke følt meg nevneverdig ensom i noen av disse periodene, da jeg har trivdes godt på egenhånd og har syntes det har vært deilig å få et avbrekk fra det sosiale på skolen eller jobben.

I dag har jeg et par nære venner, en del skolevenner (som det kun er fylla-invitasjoner fra utenom skolen), og også søsken i nærheten - allikevel føler jeg meg nå mer nedfor enn tidligere når jeg sitter alene. Jeg tror det skyldes det som beskrives i artikkelen: at man har lyst til å treffe venner/søsken oftere enn de "ønsker" å møte deg. At den følelsen av å ha prøvd å få med noen på en kaffe eller en tur ut i sola, og så sitte igjen mutters alene allikevel, oppleves som verre enn det det gjør å bare sitte alene uten å ha prøvd i det hele tatt (ref. avslutninga på avsnittet over). Når det er sagt, så maser jeg ikke på noen om å treffes. Men avslag på invitasjoner, uten å få noen invitasjon tilbake innen en uke eller to, gjør at det er ekstra kjipt å sitte alene når vinterdepresjonen allerede sitter i.

Skriver ikke her for å få noen kommentarer angående det jeg beskriver av livet mitt over. Synes rett og slett det var en artikkel verdt å dele, da jeg tror det er flere som har det sånn, og vil gjerne høre andres betraktninger av artikkelen.

Anonymkode: 5c839...274