Barnet mitt sliter og blir ekskludert av vennene sine :(

[AnonymBruker]

(Vi får hjelp) Jeg begynte å få en depresjon for en tid tilbake som bare ble værre og værre i tillegg til angst. Vi har ca ingen nettverk og barnet mitt er svært knyttet til vennene sine. H*n kan bli litt klengete, noe som ikke har vært ett problem før og som gjør at vennene trekker seg unna. Jeg er også redd det går ett rykte på meg no som ødlegger ift vennene til barnet mitt mht hva foreldrene ev. tror om meg. Det er vanskelig pga angsten har blitt så gale at jeg isolerer meg. Jeg tror også jeg har vært litt for åpen om situasjonen til feile folk dessverre. Jeg er veldig innstilt på at situasjonen skal bli bedre, men akkurat no er det mange tøffe tak ift helsen, men også praktiske ting. Men min største bekymring er barnet mitt..

Noen som har noen gode råd? Trenger det sårt no. På forhånd, tusen takk

Anonymkode: 63016...cd8

[AnonymBruker]

Hvordan merker du/dere at barnets venner trekker seg unna? Hvor gammel er barnet ditt? Har dette vart lenge?

Angst er vondt og ødeleggende, men på langt nær uvanlig. Ofte fører det til usikkerhet og selvforsterkende frykt og skam overfor andre. Jeg vil bli veldig overrasket om folk dømmer deg eller holder barns unna dere fordi du har vært åpen. Lett paranoia eller frykt for at andre snakker om en eller vil utstøte en er som regel helt ubegrunnet, men kan være en del av angsten. 

Uten å kjenne detaljene, ville jeg råde deg til å snakke med fastlegen om din egen situasjon og med barnets lærer eller helsesøster (eventuelt barnehagen) om situasjonen og din bekymring. Du behøver ikke gå i detalj om egen situasjonen, men bør gi uttrykk for at du sliter men får behandling (håper fastlegen kan henvise deg til terapi el a). 

Anonymkode: c77cd...bdb

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan merker du/dere at barnets venner trekker seg unna? Hvor gammel er barnet ditt? Har dette vart lenge? 

De svarer ikke, eller legger på når h*n ringer. Svarer ikke på SMS. Alltid h*n som tar kontakt og noen tar ikke kontakt lenger. H*n pleide å ha masse venner. H*n er 12 år. Det har vart i noen mnd. 

Angst er vondt og ødeleggende, men på langt nær uvanlig. Ofte fører det til usikkerhet og selvforsterkende frykt og skam overfor andre. Jeg vil bli veldig overrasket om folk dømmer deg eller holder barns unna dere fordi du har vært åpen.

Takk for at du sier det. Du kan ha rett i det, samtidig som jeg er sikker på det er noe sannhet i det også. Bor på en liten plass og jeg har merket endringer. Barnet mitt har også en tendens til å «pynte» ganske kraftig på sannheten h*n forteller vennene sine og er redd h*n blir avslørt. H*n har blitt sviktet av faren og familien og dette skammer h*n seg veldig over og er veldig sårt, men forteller ting som ikke stemmer ift dette til vennene. Dette er en utfordring jeg ikke vet helt hvordan vi skal løse. H*n nekter å snakke om ting som er vanskelig. Får hjelp, men h*n vil ikke åpne seg.

Lett paranoia eller frykt for at andre snakker om en eller vil utstøte en er som regel helt ubegrunnet, men kan være en del av angsten. Ja angsten gjør ikke bekymringene lettere, samtidig så -har- folk trukket seg unna.

Uten å kjenne detaljene, ville jeg råde deg til å snakke med fastlegen om din egen situasjon og med barnets lærer eller helsesøster (eventuelt barnehagen) om situasjonen og din bekymring. Du behøver ikke gå i detalj om egen situasjonen, men bør gi uttrykk for at du sliter men får behandling (håper fastlegen kan henvise deg til terapi el a). 

Tusen takk for råd <3 Jeg går i terapi og vi får hjelp. Utfordringen blir samtale med læreren som har visst om situasjonen, men som er lite forståelsesfull. Også ift barnet mitt. Det blir en utfordring. 

Anonymkode: c77cd...bdb

 

Anonymkode: 63016...cd8

[AnonymBruker]

Hva med å tøffe deg opp og ta kontakt med foreldrene til vennene til barnet ditt TS? De vet kanskje mer om hva som har skjedd?

Anonymkode: 6c203...755