Vondt...

[siebaeo]

Jeg har akkurat fått vite at eksn sannsyligvis holder på med en ny dame... og det svir sånn i brystet mitt..

Dette har jeg grudd meg til helt siden det ble slutt (3mnd siden) og nå er det altså her..

Det ble slutt etter 9 år (ble sammen da jeg var 19). Bruddet var veldig gjensidig og jeg vet at vi ikke passer sammen lenger og jeg vil jo ikke være sammen med han igjen... ikke nå iallefall.. Men det gjør vondt alikevel..

Vi er veldig gode venner og prates mye. Og jeg har alltid følt at han er min beste venn, men det går jo ikke nå. Huff jeg synes dette er så utrolig kjipt

Jeg føler liksom at jeg mister han på nytt, det var så mye enklere når jeg visste at han savnet meg og sånn.

Jeg HATER å være singel!

Ok, ikke hele tiden, men jeg klarer ikke se for meg at jeg noen gang skal trives med det. Jeg vil bare tilbake til tryggheten og alt det gode med å være i et forhold.. men jeg vil jo ikke være i et dårlig forhold så jeg får bare bite det i meg.

Måtte bare få det ut...

[pusla]

:trøste: Det er jo ikke så lenge siden det tok slutt, så det er forståelig at du føler det sånn. Det tar tid å komme over et langt forhold, selvom dere var enig. Du får ta tiden til hjelp og forsøke å bruke tida som single godt - gjør det du liker å gjøre og skjem bort deg selv litt.

[siebaeo]

Ja, jeg prøver... men nå vil jeg bare gråte, gråte, gråte. Jeg viste det ville bli vondt.. Så rart å tenke på at han skal like en annen. Det var jo meg han tok rundt og var god med før.

Vondt å bli "glemt"...

Snart skal jeg hjem på ferie også, og får sikkert se dem sammen. Det blir jo kult...

Takk for oppmuntring

[Gjest Anonymous]

Huff da. Brudd er alltid tunge. Uansett grunn.

Men når han alt har ny dame (kanskje? hvem slenger slike rykter til deg, og med hvilken hensikt??? Synes ikke du fortjente å høre det, det kan ikke være en venn som har sagt det, så gransk din sk venn, kanskje???)

Men har han dame, har han enten tatt bruddet så tungt at han har flyktet inn i en annens armer (lite sannsynlig, men er det tilfelle, hva skal du da med en slik dust?)

TTT. Ting tar tid.

Ni år er ganske lenge, og den du må ta vare på nå, er deg selv. Glem menn, de er jo kun et hodebry. (lett å si, men...)

Huske at du ikke er den eneste her i verden, som går igjennom brudd. Selv har jeg hatt tre ganske knalltøffe brudd i livet, men man kommer over det, sakte men sikkert.

En dag, vil du plutselig, oppdage det, at du er FRI, og at du ikke er avhengig av noen andre. Det kan skje mens du går på vei til bussen...

Bare ha tillit til at ting ordner seg, så ordner de seg, skal du se...

[Gjest Anonymous]

:trøste: Det er jo ikke så lenge siden det tok slutt' date=' så det er forståelig at du føler det sånn. Det tar tid å komme over et langt forhold, selvom dere var enig. Du får ta tiden til hjelp og forsøke å bruke tida som single godt - gjør det du liker å gjøre og skjem bort deg selv litt. [/quote']

Enig. Lag middag (indrefilet el.lign) og skjem deg bort. Da sier du til deg selv, at du fortjener å ha det bra.

Høres ut som du har både en eks som behandlet deg dårlig, og som om du har en eller flere venner som ikke er å samle så mye på...

Men husk at det finnes over 6 milliarder mennesker på denne planeten, og du er ikke avhengig av akkurat noen - som farer med slarv...

[Superlammet]

Jeg får komme med det obligatoriske innlegget fra en mann her jeg da.

Jeg opplevde det samme.. Etter over 3 års forhold gikk det ca 2 mnd før hun var kommet over meg. Det var atpåtil jeg som slo opp. Jeg trodde virkelig at det kom til å ta lengre tid for henne å komme over meg, ifølge henne selv ville det ta lang tid. Men så feil kan man ta.. Jeg har vært bitter, jeg har vært lei meg, jeg har kjent klumpen i magen, klumpen i halsen og klumpen i brystkassa. Jeg har blitt fysisk dårlig når jeg har sett henne og hennes nye "utkårede". Jeg har bannet og svertet, jeg har tenkt og prøvd å gjøre alt for å tenke positivt. Og jeg har klart å komme meg i mål. Det som hjalp meg mest var å bryte kontakten og leve mitt eget liv.

Enig. Lag middag (indrefilet el.lign) og skjem deg bort. Da sier du til deg selv, at du fortjener å ha det bra.  

Dette hjelper! Kos deg, slå deg løs og tenk på deg selv!

Men det viktigste du må huske på er å ikke tro at han vil holde seg singel i all evig tid. En av dere er/var dømt til å få kjæreste først. Ja, det er enkelt å være singel når man vet at den andre savner deg også, men dette blir å lure seg selv. Man kan ikke forvente noe som helst av andre. Etter 2mnd er det lett å få følelser for andre, spesielt om savnet er stort.. Ikke døm noen for det, det kunne like gjerne vært deg som han. (Vanskelig å innse, men det er menneskelig å la følelsene styre.)

[siebaeo]

Jo du har nok helt rett. Jeg må bare gjøre alt jeg kan for å ha det bra med meg selv..

Jeg ble også fortalt at det ville ta lang tid, minst et år før han skulle prøve å komme seg ut av singeltilværelsen og at det nok kom til å ta lang tid før han kom over meg.

Jeg skjønner jo at han sikkert mente det der og da.

Nå viste det seg faktisk at det ikke var noe nytt på gang (spurte han rett ut, orket ikke lure). Og jeg tror han når han sier det. Han er ikke typen til å lyve. Men han var ganske klar på at han nå var over meg, og at vi måtte komme oss videre. Svei ikke så værst i hjertet det heller...

Det som er så irriterende er at jeg hadde det virkelig bra med meg selv før dette skjedde. Jeg hadde det gøy, var ute og flørtet litt (så jeg kan jo ikke klage på han..) og følte at det gikk overraskende bra. Men da viste jeg jo at han savnet meg..

Men de siste to ukene følte jeg meg litt ensom og savnet han (eller noen å kose med egentlig... :-? ) Så da var det kanskje hans tur å føle seg ovenpå? Og når så hele denne episoden skjedde fikk jeg skikkelig kjærlighetssorg igjen.. panikk kalles det kanskje...

Nå skal det nevnes at bestefaren min døde midt oppi dette så det er litt vanskelig å skille mellom hva som er sorg og hva som er kjærlighetssorg.. Og så har det jo alltid vært eksn og tryggheten hans jeg kunne ty til når det ble litt tøfft. Vanskelig å venne seg av med etter så lang tid.

Huff, mye på en gang..

Takk for at dere orker å "høre" på meg og for svar og oppmuntring. Jeg vet jeg kommer over det... og gleder meg til det

[Vilje]

leste et sted at "den største sorgen er den at alt går over"

sikkert i et av de tåredryppende kjærlighetsdiktene jeg pløyde gjennom som rødmende tenåring (er jo begynt å bli gammel nå ifølge bestemor :oops: )