Er det noen som føler at de lever i et "fornuftsekteska

[Gjest Rødvinsfilosofen]

Det gjør jeg.

Historien er sikkert ikke særlig original:

Vi har holdt sammen i gode og onde dager, i en anselig rekke år. Har skaffet oss hjem og barn og det som ellers hører med. Det har vært skurr i maskineriet også: Han innrømte for noen år tilbake å ha vært utro. Vi jobbet oss gjennom det, og per i dag er det ikke noe jeg tenker så veldig ofte på. Vi kommuniserer stort sett bra sammen, og krangler mindre enn før.

Det er ikke så ofte jeg tenker nøye gjennom forholdet heller, men i kveld var visst en sånn kveld. Det er egentlig ikke særlig sterke følelser inne i bildet fra min side:

Sex synes jeg stort sett det er greit å slippe.

Jeg fantaserer om andre menn en del.

Jeg er overhodet ikke sjalu, til tross for at han altså har vært utro før. Han får gå ut på byen og reise på guttetur så mye han vil. Hvis jeg skulle sette foten ned for noe sånt, måtte det være av hensyn til økonomien.

Men hvis jeg prøver å forestille meg at han skulle forlate meg, blir jeg allikevel trist. Jeg er jo glad i det livet vi har sammen, med barna. Orker ikke helt en slik stor omveltning heller, og det er jo langt fra sikkert at jeg ville få det noe bedre.

Noen vil kanskje si at vi bør finne på romantiske ting for å blåse liv i forholdet. Men vi gjør mye koselig sammen, med jevne mellomrom. Og det er fint nok det, men det gir meg aldri hjerteklapp. Noen ganger lurer jeg på om han virkelig var noen stor kjærlighet for meg, eller bare den jeg endte opp med fordi det passet seg sånn. Egentlig er det vel andre jeg har vært mer forelsket i, da jeg var ung.

Men på den annen side, livet blir vel sjelden slik man drømte om som 15- åring.

[Gjest Melk]

Tror igrunnen deres forhold er ganske normalt, når man har holdt sammen en god tid. Vet om en del som får seg en boost etter at barna flytter ut.

[Gjest Nefertiti]

Det første som slo meg når jeg leste innlegget ditt er at du ikke virker så engasjert. Vil du at det skal bli bedre? Ting blir som oftest det man gjør det til selv...

Når du vet hva du vil og vet hva du evt. mangler i ditt forhold så har du noe mer konkret å jobbe med. Man er sin egen lykkessmed.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Svarer kun på spørsmålet.

Jeg levde i fornuft i mange år, siden jeg var femten, har jeg kun vært singel i 4,5 år, og tre av de årene var da mitt barn var fra 1-4 år. (jeg er enda BARE 39....)

Så nå p.t. lever jeg superego og singel. Og er livredd menn.... dvs bli alvorlig forelsket igjen....

vega

[Fakse]

Mange lever i fornuftsekteskap i en periode, spesielt når barna er små og hverdagen er slitsom. Men jeg vet flere som har gjenoppdaget hverandre. Fornuft eller ikke, båndene blir sterke til et menneske man har levd side om side med i en menneskealder.

[Gjest Anonymous]

Til rødvinsfilosofen: Det virker som om dere er veldig gode venner. Jeg synes det høres ut som om dere har det ganske fint sammen.

[Gjest Rødvinsfilosofen]

Til rødvinsfilosofen: Det virker som om dere er veldig gode venner. Jeg synes det høres ut som om dere har det ganske fint sammen.

Jo, du har rett i at vi stort sett er gode venner og har det fint sammen. Det er bare det at noen ganger blir jeg litt trist, eller vemodig, kanskje, og tenker at det er jo merkelig at det ikke skal være... noe mer liksom. Men det er kanskje ikke alle forunt.

[Gjest Anonymous]

Hvis du vil det skal være mer så må du gjøre noe selv. Gjør en innsats selv for å få et annet syn på det. Vi kan styre våre følelser ved å tenke annerledes. Du må bare fokusere på en annen måte.

Man trenger ikke bare sitte å se på sin sjebne i ditt tilfelle. Gjør noe, ikke bare godta!

[Gjest Anonymous]

Det første som slo meg når jeg leste innlegget ditt er at du ikke virker så engasjert. Vil du at det skal bli bedre? Ting blir som oftest det man gjør det til selv...

Når du vet hva du vil og vet hva du evt. mangler i ditt forhold så har du noe mer konkret å jobbe med. Man er sin egen lykkessmed.

Lykke til!

Ja, du har kanskje rett i at jeg mangler engasjement...

Når det gjelder vårt forhold slik det er i dag, så har jeg vel ærlig talt kommet til et punkt hvor jeg har mistet troen på at det skal bli noe særlig bedre.

Det jeg mangler er gnisten, lidenskapen, den dype og inderlig følte kjærligheten. Jeg er jo mor, så jeg vet hvordan kjærlighet kjennes. Jeg er klar over at det ikke er helt de samme følelsene man har overfor partneren altså, men jeg håper dere forstår hva jeg mener.

Konklusjonen blir dermed at jeg må velge å ha det slik jeg har det eller prøve å finne noe nytt og bedre. Og gjennom min mangel på engasjement kan man jo godt si at jeg gjør et valg, hver dag.

[Gjest Anonymous]

Det siste inlegget her var altså Rødvinsfilosofen igjen

[Gjest Nefertiti]

Elsker du han?Hvorfor i så tilfellet? Elsker han deg?

Hvis du finner grunnen til at du elsker han (hvis du da gjør det) så kan du jo fokusere på dette og prøve å sette mer pris på det.

Det virker som om dere har vært gjennom en del, men dere holder jo fremdeles sammen og det må jo bety noe?

Hvis du forandrer litt på ditt eget syn på forholdet så kanskje du får litt mer utav det.

Jeg tror nok ingen forhold er slik man forestilte seg som 15-åring. Det er nok litt mer jobbing med det enn som så

[Gjest Anonymous]

Tror problemet her er forventninger. Mange har en ide om hvordan kjærligheten og ekteskapet skal være (spesielt som tenåringer) og det stemmer lite overens med hverdagen.

Personlig synes jeg det høres ut som om dere har det fint. OK, så mangler det litt på lidenskap og engasjement, men dere er gode venner, kommuniserer godt, koser dere sammen med barna og respekterer hverandre. Ikke så mange ekteskap som er så velfungerende!!

Synes nok du virker litt kravstor, men er også klar over at du sannsynligvis har andre forventninger til livet enn f. eks. meg selv. Skulle gjerne byttet plass med deg hvis det hadde vært mulig

[sophie 70]

Jeg føler også at jeg lever mer eller mindre i ett fornuft ekteskap.

Mannen behandlet meg ikke så fint en periode.

Fordi om at han har bedret seg veldig så har jo følelsene over ham blitt svekket.

Men vi har tre barn sammen og det betyr jo en del.

Og så har jeg liten tro på at det finnes noe som er så mye bedre,har ikke lyst til å leve alene.

Barna fortjener å ha ett trykt hjem.

[Gjest Anonymous]

Er enig med de andre som skriver at det virker som dere har det fint ilag egentlig, men skjønner så godt hva du mener når du sier at du blir litt vemodig når du tenker på at det ikke skal være noe mer liksom.

Har vært i akkurat samme situasjon som deg. Er nå flyttet for meg selv, i håp om å få et litt "annet" liv. Ble etterhvert deppa og halvengasjert av å leve i et mer "bror-søster-forhold". Han var vel enda mindre engasjert enn meg når det gjaldt å blåse litt liv i forholdet, for det prøvde jeg faktisk på på min måte. Han hadde tydeligvis en annen oppfatning av hva som ville være nye gode verdier i forholdet vårt enn det jeg hadde. Så nå tar jeg en dag om gangen for å se hva som er de viktigste verdier for meg, et trygt og greit nok familieliv uten de store følelsene, eller et litt mer følelsesrikt forhold til noen annen som er mer lik på meg f.eks.Men det er ikke lett å bryte ut, så det vil nok gå en stund før man ser hva man virkelig ønsker. I begynnelsen så vil man jo mest hjem igjen, men samtidig vet man at man var misfornøyd med sånn det var. Håpet kan jo være at man kan holde en god kontakt og kanskje oppdage hverandre igjen og finne igjen noe av det man hadde engang, eller finne noe nytt.

[Gjest Creola]

Halve Norge lever i "ufornuftsekteskap". Jeg velger faktisk å bruke begrepet "ufornuft" i stedet for fornuft. Det er ingen som helst fornuft i at et par skal leve sammen som bror og søster.

[Gjest Anonymous]

Halve Norge lever i "ufornuftsekteskap". Jeg velger faktisk å bruke begrepet "ufornuft" i stedet for fornuft. Det er ingen som helst fornuft i at et par skal leve sammen som bror og søster.

Enig, eller leve sammen i tosomhet...

Men at et forhold er spennende året rundt, skjer ikke. Det går i perioder, etterhvert. Så å gi noe råd til hovedinnlegger, er vanskelig. Gresset virker ofte grønnest i nabohagen, men det er kun en illusjon.

Men er dere KUN venner, og aldri kjærester, så er kanskje vitsen borte?

Du trenger uansett ikke bestemme deg i dag, kan hende er du en medvirker til at forholdet er så "dødt" pga dine egne bekymringer ang dette?

Ofte tiltrekker man seg det man tenker...

vega

[Gjest trissie]

Har vært der og skjønner hvordan du har det.

Jeg kom til et punkt hvor jeg følte vi bare hadde det fint men savnet mye.

En rådgiver overbeviste meg om at forholdet var verd å satse på i stedet for å la ting dø helt ut.

Han fortalte meg om noen enkle tegn jeg kunne se etter.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Faktisk var det JEG som fikk mest ut av endringene i førstninga.

Det ble faktisk litt sport i det å gjette responsen hos han, og alle de rare reaksjonene som kom.

Jeg fikk det morsomme rådet å gjøre små ting og endringer selv, og vente spent på den andres

reaksjon :-)

Oftest blir jeg overrasket over responsen!

Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Jeg holdt målet med initiativet hemmelig for han, og det gikk ikke lang tid før han var med på notene.

Vi er nyforelsket på tredje året, og vi har vært gift i over 20 år.

Vi sier "vi prøver ikke lenger, vi vil!"

Jeg måtte spørre meg selv om hva jeg har unnlatt å gjøre i samlivet.

Kan du også ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han falt for fristelsen til spenning andre steder?

Et slikt spørsmål provoserte meg, men jeg måtte tenke.

Jeg vil i hvertfall ikke gjøre den feilen en gang til.

Jeg unnskylder ikke mannen, men kan han ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan du ha unnlatt å få den andre til å kjenne seg viktig for deg?

Har du vist den andre at du respekterer og er stolt av?

Jeg tror det er mulig for DEG å starte bygging av lidenskap til de store høyder. Vi hadde nok enda dårligere utgangspunkt og klarte det.

Men han bør da også gjøre dette, ikke sant?

Bruk overraskelses-knepet. Gjør de små endringene for å se reaksjonene.

Gjør stikk motsatt av det han er vant til i enkelte situasjoner. Han forventer vaner, og han vil bli overrasket.

En må begynne, for vi feiler oftest med at ingen VIL gjøre endringer først :-)

Vil du ha eksempler J ?

[Gjest Anonymous]

Vil du ha eksempler J ?

Ja takk.