Til mine barn

[Skadeskutt]

I snart to år har mamma vært veldig mye syk og veldig mye borte. Enten på sykehus eller liggende energiløs i sengen. 

Mamma har også tatt mange dårlige valg for å lindre lidelsen. Valg som har ført til at dere nå bor hos pappa. Jeg har vært for syk og for sliten til å ta meg av dere, men har gjort mitt beste når vi har hatt samvær. 

Da mamma var på sitt sykeste så klarte ikke mamma å savne dere. Klarte ikke glede seg over deres nærvær. 

Det er så mye jeg har dårlig samvittighet for, og når jeg ser den ubetingede gleden hver gang vi treffes og sorgen i deres øyne når vi skilles, da både varmer og knuser det hjertet mitt. 

Jeg vet jeg har sviktet dere. Jeg kunne ikke noe for at jeg ble syk, men jeg har også tatt så mange dårlige valg som gjorde det hele verre. 

Heldigvis har dere blitt skånet fra det hele. På mine dårligste dager har jeg skånet dere fra å treffe meg, i mine perioder med rus har jeg holdt meg unna og aldri har dere sett meg verken ruset eller i bakrus. Jeg har gjort alt jeg kan for å redusere skadeomfanget. Og når jeg ser gleden deres når vi treffes og hvor tett og godt forhold vi enda har, så vet jeg at jeg oppi det hele i alle fall har gjort noe rett. Dere forstår at mamma er syk, men at mamma gjør alt hun kan for å bli frisk igjen. 

Med et godt samarbeid med familievernkontoret og barnevernet så har vi klart å gjøre der beste ut av situasjonen alle sammen. 

Men til sommeren så skal dere få sove hos meg for første gang på 1,5 år. Dere skal få hverdag sammen med meg igjen og vi skal gjøre masse artig. Jeg er veldig lei meg for at jeg nok ikke vil kunne ha dere 50% slik min og pappas plan var, men tenk hvilken seier det vil være når vi er kommet så langt at dere kan være hos meg fra torsdag til mandags morgen annen hver uke. Det er mitt store store mål. Og det skal jeg oppnå før 2018 er over. 

Det er mitt løfte til dere. Dere er min store motivasjon til å komme tilbake til livet. Til å komme tilbake til dere. 

---- 

Før jeg ble syk så var ungene mest hos meg etter bruddet med barnas far. Jeg ble gradvis verre og klarte til slutt ikke å ta meg godt nok av dem. Ble i tillegg innlagt på psykiatrisk akuttpost. Jeg har akseptert at jeg nok ikke vil klare å være en god nok mor hvis jeg har de 50%. Men jeg håper vi kan få det fint sammen likevel og at verden ikke dømmer meg fordi jeg som mor er den som er samværsforelder. Jeg har mange sykdommer og det at de bor hos sin far og etter hvert nå skal ha samvær hos meg og det uten tilsyn av familie, det er det beste både for dem og for meg. 

Jeg fikk lyst til å skrive litt om dette i dag fordi jeg vil få fram hvordan sykdom kan ramme alle. Jeg har hatt et tøft liv og blitt behandlet dårlig. Men jeg har bachelor i sykepleie, jeg tok meg av 80% av alt med unger og husarbeid i tillegg til å måtte tåle å bli psykisk mishandlet av deres far i mange år. I etterkant av bruddet og hvor jeg virkelig  ble syk, så har jeg hatt et godt og fungerende samarbeid med barnevernet. De har vært opptatt av både barnas og mitt beste. 

Nå ser jeg lys i tunellen og jeg gleder meg til den dagen barna mine skal sove hos meg og jeg kan gå inn på soverommet deres og bare se på at de sover. Ta de med på stranda når det er sol og gå tur med hunden som snart skal flytte inn her i leiligheten. 

Barnevernet er ikke en styggedom som tar barna fra foreldrene sine. De ønsker at barna skal ha god og trygg kontakt med begge foreldre. Noe vi har klart selv om jeg har vært alvorlig syk. 

Nå er jeg på bedringens vei og kan endelig tørre å se for meg å ha barna mine en hel helg. Det vil ta tid å bygge opp styrken til det. Akkurat nå klarer jeg ca 4 timer med barna i strekk. Men da er det ikke hverdagsliv. Da er det konstant oppmerksomhet til barna. Gradvis skal samvær trappes opp og den dagen de endelig skal sove hos meg igjen kommer til å bli en av de beste dagene i mitt liv. 

Jeg gjør absolutt alt for mine barn. Jeg husker for et år siden at min tidligere svigermor sa at det var utrolig hvor lite jeg brydde meg om mine barn fordi jeg avlyste et samvær. Tvert imot var det nettopp fordi jeg brydde meg at jeg avlyste det. For å skåne barna fra å se moren sin så syk som jeg var på de dårligste dagene. Blek, sliten og sengeliggende. 

Men det ordner seg nok til slutt. Når barna er voksne vil de ikke se på denne tiden som at jeg sviktet dem. Dersom jeg klarer å komme meg på beina igjen nå og gi de tilbake den moren de hadde. Den moren jeg bruker all min energi på å være når vi møtes. Men som sliter meg fullstendig ut etter bare et par timer. 

Jeg hadde ikke levd nå hvis jeg ikke hadde sagt fra meg den daglige omsorgen og gått inn i døgnbemannet institusjon. Jeg har lenge følt de fortjener så mye bedre enn meg og at de har det bedre uten meg. Nå vet jeg bedre. Nå vet jeg at jeg gjorde det som var riktig og at på grunn av den avgjørelsen så vil de som voksne forstå og tilgi meg for mitt fravær. For jeg gjorde det for dem. Og nå når jeg sånn smått har begynt å bli bedre og er rusfri, så gjør jeg det på nytt for dem. Jeg jobber meg gradvis tilbake til livet og tilbake til dem. 

Om to timer har jeg samvær med dem i tre timer. Jeg har bare kjøpt inn pizza til middag fordi jeg ikke orker å bruke lang tid på kjøkkenet. Jeg vil heller bruke tiden min på dem. Etterpå er jeg nok utslitt. Men da har ungene fått noen timer med mammaen sin. 

Det er viktig å se sine begrensninger selv om det gjør vondt og strider mot alle instinkter i kroppen. Å gi fra meg kontrollen til deres far. Heldigvis vet jeg at nå skal det bare gå en vei. Og det er oppover. 

Når jeg ligger i sengen og gråter av depresjon, angst og fortvilelse så skal jeg ta fram tanken på guttene mine og det livet vi skal ha sammen. Med mindre avstand og mer tid. Tid til å leke, gå turer, kose og "krangle". Tid til å ha en hverdag og ikke bare korte og intense samvær hvor ingen av oss rekker å finne roen sammen. 

[AnonymBruker]

Så fint å høre fra deg, Skadeskutt. Jeg har fulgt kampen din her på forumet i den tunge tiden, og vært jevnlig innom dagboken din selv om jeg aldri har gitt meg til kjenne. Tenkt mye på deg nå som det har vært stille fra deg en lang stund. Utrolig godt å høre at du har det bedre, og ser lyset❤

Anonymkode: b228b...a0c

[Gjest Dorey]

Har tenkt masse på deg mens det har vært stille og har vært veldig bekymret. Godt å høre fra deg <3 Du er sterk og kommer til å vinne denne kampen

[Gjest Blondie65]

Jeg tar hatten av for deg som setter barna dine først, og velger å søke hjelp når du ikke har krefter til å ivareta barna dine og deg selv. Det er en ære å få lese disse ordene du skrev i dag, og jeg er utrolig stolt av deg for at du har tatt kampen tilbake til livet og at du gjør denne jobben i et tempo som passer for deg.

Jeg ønsker deg masse masse lykke til, både i dag (hva er galt med pizza - ungene elsker vel det ..!) og i fremtiden. 

PS: Ingen med vett i behold ser ned på deg fordi du er samværsmamma. Gjør de det er det fordi de er uvitende - man skal ikke dømme om det man ikke vet noe om. 

[Felixa]

Det er tøft gjort å faktisk se at barna har det bedre med faren sin, når du har vært så syk. Det er ingen som ser ned på deg fordi du er "helgemamma". Du er tøff som står på og nå endelig ser lys i tunnelen. 

 

[AnonymBruker]

Heia heia! :D 

Anonymkode: 3fed2...970

[AnonymBruker]

jeg kjenner flere samværsmødre etter å ha jobbet i barnehage i mange år, og alle har de satt barnas behov før sitt eget. Noen ganger er ikke mor det beste stedet å være mest. Jeg håper det går bra for deg, og støtter fullt opp om pizza til middag på samvær👍 Mye bedre med tid sammen enn tid på middagslaging.

Anonymkode: dfd70...34e

[Skadeskutt]

Takk for så mange oppløftende svar. 

Jeg skulle sitert hver enkelt av dere, men er ganske sliten etter samvær og sånt nå så skriver bare ett innlegg til dere alle. 

Både til dere som har fulgt meg i dagboken min og ellers på forumet, og dere som kanskje ikke har lest noe fra meg før. 

Det varmet veldig å få disse svarene. Kjente at jeg ble litt mindre sint på meg selv. For at jeg har sviktet barna mine er ikke til å stikke under en stol. Men ja, jeg har gjort alt i min makt for å skåne og beskytte de fra meg og sykdommene mine. Og jeg tror det er mye derfor vi fortsatt har et så tett bånd. Ungene lyser opp og hopper i armene mine hver gang vi treffes. Så noe må jeg jo ha gjort rett. 

Hadde en halvtimes lang kamp med eldste i dag om å gjøre lekser før leking. Det var ikke noe godt å måtte være så streng, men akkurat den kampen måtte jeg ta. Jeg lar mye gå og skjemmer dem bort siden jeg er så mye borte, men leksene må gjøres. Til slutt var tårene hans tørket av meg og han leste ferdig leseleksen sin. At han tester grensene med meg også tar jeg egentlig som et positivt tegn. Han er trygg på meg og tester grenser hos meg akkurat som han gjør hos faren. Hadde stusset mer hvis han hørte på absolutt alt jeg sa. Gutten har dessuten ADHD og noen svake autistiske trekk så kan til tider være en utfordring. Ofte tar han mye mer av tiden min enn det lillebror får. Han som er så lett å ha med å gjøre. Får dårlig samvittighet. Følte han knapt fikk oppmerksomhet av meg i dag. Han fikk mye oppmerksomhet av bestefar da, men ja. Alltid noe å få dårlig samvittighet for. Det er for øvrig verst når det bare er ettermiddagssamvær. I helgene får jeg fordelt oppmerksomheten mellom de to bedre. Men pga eldste med ADHD tar leksene ganske lang tid og da får jeg ikke gitt treåringen den oppmerksomheten han også fortjener.