Jeg sliter og har vært innlagt på psykiatrisk flere ganger. Er redd jeg snakker for mye om det!

[AnonymBruker]

Jeg sliter og har vært innlagt på psykiatrisk flere ganger, diagnosen jeg har fått er vanskelig å leve med. Jeg prøver så godt jeg klarer å ikke bruke vennene mine som psykolog eller støtte, men samtidig oppdatere dem om hva som skjer i livet mitt. Det jeg er redd for er at jeg snakker for mye om det eller at de føler at alt for meg handler om sykdom. Noen som har vært i samme situasjon eller som har venner som sliter? Hva er dine tanker?

Anonymkode: b4ace...ad3

[Snop]

Jeg tror/håper jeg selv har funnet en god balanse her. Synes det er både viktig å greit å snakke om hvordan jeg har det under selve innleggelsen, samtidig som jeg gir rom for at vennene mine skal få snakke minst like mye om seg selv og det som skjer ute i "den virkelige verden". Det har begge parter godt av

Ellers forteller jeg stort sett i overskrifter hvordan jeg har det, de kommer likevel aldri til å få samme dybdeforståelsen om min diagnose som en psykolog som følger meg opp har. Det betyr ikke at jeg verken sugarcoater eller skjuler hvordan jeg har det, det kan være alt fra "jeg har sovet dårlig i det siste, jeg har mye mareritt" til "nå er det så vidt jeg holder ut". Mange kan synes det er vanskelig å få slik informasjon hvis de ikke vet hvordan de kan hjelpe oss med det, så det kan være greit å fortelle at det hadde hjulpet skikkelig å gå en tur, eller se noe spesielt på tv eller dra ut og kjøpe en is. Da kan de føle seg nyttige, og ikke bare som en 'søppelbøtte' for vonde tanker, for å sette det litt på spissen. Litt dumt ordbruk kanskje, men håper du skjønner hva jeg mener. 

Sånn generelt tror jeg ikke det er noen fasitsvar her, og noen har høyere toleranse for dette enn andre. Det eneste jeg tror er viktig for de fleste er å føle at det som skjer i deres liv også er viktig - for det er det jo  Spør dem mye om hvordan de har det og hold samtaleemnet fokusert på dem, så skal du se at de vil gjøre det samme for deg. Det er lettere å fortelle om disse tunge tingene når man er "invitert" til det. 

Dessuten kan man prøve å aktivt endre samtaleemne mens man prater, ikke fordi man skal skamme seg eller fordi det ikke er det viktigste som skjer akkurat nå, men uansett samtaleemne er det jo viktig å ikke snakke om én ting hele tiden, enten man snakker om biler og båter eller helse. 

Og sist men ikke minst, vær obs på hvordan du snakker om deg selv. Dette gjør det ikke bare lettere for vennene dine, men det er så enormt viktig for din egen del også. Vær ærlig om hva du synes er vanskelig men fortell også om hva du får til i hverdagen og hva du gjør som hjelper deg. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Snop skrev:

Jeg tror/håper jeg selv har funnet en god balanse her. Synes det er både viktig å greit å snakke om hvordan jeg har det under selve innleggelsen, samtidig som jeg gir rom for at vennene mine skal få snakke minst like mye om seg selv og det som skjer ute i "den virkelige verden". Det har begge parter godt av

Ellers forteller jeg stort sett i overskrifter hvordan jeg har det, de kommer likevel aldri til å få samme dybdeforståelsen om min diagnose som en psykolog som følger meg opp har. Det betyr ikke at jeg verken sugarcoater eller skjuler hvordan jeg har det, det kan være alt fra "jeg har sovet dårlig i det siste, jeg har mye mareritt" til "nå er det så vidt jeg holder ut". Mange kan synes det er vanskelig å få slik informasjon hvis de ikke vet hvordan de kan hjelpe oss med det, så det kan være greit å fortelle at det hadde hjulpet skikkelig å gå en tur, eller se noe spesielt på tv eller dra ut og kjøpe en is. Da kan de føle seg nyttige, og ikke bare som en 'søppelbøtte' for vonde tanker, for å sette det litt på spissen. Litt dumt ordbruk kanskje, men håper du skjønner hva jeg mener. 

Sånn generelt tror jeg ikke det er noen fasitsvar her, og noen har høyere toleranse for dette enn andre. Det eneste jeg tror er viktig for de fleste er å føle at det som skjer i deres liv også er viktig - for det er det jo  Spør dem mye om hvordan de har det og hold samtaleemnet fokusert på dem, så skal du se at de vil gjøre det samme for deg. Det er lettere å fortelle om disse tunge tingene når man er "invitert" til det. 

Dessuten kan man prøve å aktivt endre samtaleemne mens man prater, ikke fordi man skal skamme seg eller fordi det ikke er det viktigste som skjer akkurat nå, men uansett samtaleemne er det jo viktig å ikke snakke om én ting hele tiden, enten man snakker om biler og båter eller helse. 

Og sist men ikke minst, vær obs på hvordan du snakker om deg selv. Dette gjør det ikke bare lettere for vennene dine, men det er så enormt viktig for din egen del også. Vær ærlig om hva du synes er vanskelig men fortell også om hva du får til i hverdagen og hva du gjør som hjelper deg. 

Det høres ut som du har funnet en god balanse mellom å dele om deg selv og også på samme tid la vennene dine dele om seg selv. Det å snakke om verden utenfor tror jeg er veldig viktig når man er innlagt, men også ellers. Jeg har det i alle fall veldig lett for å glemme at det eksisterer en annen verden utenfor avdelingen jeg er innlagt på og mitt eget hode.

Jeg forteller som oftest veldig overfladisk hvordan jeg har det og er nok kanskje mindre ærlig enn jeg burde være i forhold til hva jeg egentlig føler og tenker, og hva jeg trenger. Det er nok som du sier vanskelig å få informasjon om hvor vanskelig en person har det uten å vite hvordan en skal hjelpe, så å komme med konkrete forslag til noe de kan gjøre er nok en god idé. 

Det siste avsnittet du skrev trengte jeg virkelig, jeg snakker alt for negativt om meg selv. Skal prøve å bli bedre på dette fra nå av.

 

Anonymkode: b4ace...ad3

[AnonymBruker]

Min venninne snakker iallefall alt for lite om sin sykdom. Omtrent bare det vi må vite. Vi aner ikke hva som skjer. Skulle ønske hun fortalte. Hvis vi spør om noe, feks «hvorfor vil du ikke hjem?», så svarer hun typisk; det er en lang historie, tar den en annen gang. Vi skal være med henne de neste ni timene, så vi har jo tid! Sånne svar gjør at vi slutter å spørre. 

Anonymkode: 1eb60...102

[AnonymBruker]

På 8.4.2018 den 19.21, AnonymBruker skrev:

Min venninne snakker iallefall alt for lite om sin sykdom. Omtrent bare det vi må vite. Vi aner ikke hva som skjer. Skulle ønske hun fortalte. Hvis vi spør om noe, feks «hvorfor vil du ikke hjem?», så svarer hun typisk; det er en lang historie, tar den en annen gang. Vi skal være med henne de neste ni timene, så vi har jo tid! Sånne svar gjør at vi slutter å spørre. 

Anonymkode: 1eb60...102

Leit å høre at hun forteller så lite. Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg var det i alle fall slik at jeg var veldig redd for å bli dømt og å miste vennene mine på grunn av at jeg var psykisk syk og var innlagt, og det hjalp ikke akkurat at jeg var paranoid i tillegg. Da jeg der imot bestemte meg for å være åpen om det kom alt ut på en gang. Håper at venninnen din føler at hun kan åpne seg mer etterhvert. 

Anonymkode: b4ace...ad3

[AnonymBruker]

Om det er noen flere som har tanker rundt dette så ønsker jeg gjerne å høre dem. 

Anonymkode: b4ace...ad3

[AnonymBruker]

På 8.4.2018 den 17.03, AnonymBruker skrev:

Det jeg er redd for er at jeg snakker for mye om det eller at de føler at alt for meg handler om sykdom. Noen som har vært i samme situasjon eller som har venner som sliter? Hva er dine tanker?

Begynn å lytte mer enn å snakke. Det synes jeg hjelper mye. Ikke føl at du må gi råd til alt heller, men å lytte til folk når de snakker kan være veldig lærereikt for en selv.

Anonymkode: 353c5...834

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Begynn å lytte mer enn å snakke. Det synes jeg hjelper mye. Ikke føl at du må gi råd til alt heller, men å lytte til folk når de snakker kan være veldig lærereikt for en selv.

Anonymkode: 353c5...834

Skal prøve å være bevisst på å lytte mer enn jeg snakker fremover. Og det å ikke føle at man må gi råd til andre tror jeg er et godt tips.

Anonymkode: b4ace...ad3

[AnonymBruker]

Til TS, sett av tid til å spørre vennene dine om hvordan de har det og lytt til det de sier. Tenk over hvor mye du snakker om sykdommen og hvor mye du snakker om andre ting. Det er veldig fint at du ønsker å være bevisst over hva og hvordan du kommuniserer.

Som en som lever med alvorlig kronisk sykdom er jeg veldig bevisst på hva jeg deler. Rett og slett fordi vennene mine kan ikke gjøre noe som helst med min situasjon, de kan så klart støtte meg og det gjør de, men alt annet er det profesjonelle som kan og skal gjøre. Og så er det min jobb å jobbe med meg selv, det får jeg hjelp til av en psykolog. Jeg er varsom med å legge for mye på venner, rett og slett fordi jeg ikke vil bruke de opp og jeg vet av egen erfaring at det å være pårørende til en som syk kan være ufattelig slitsom og tungt. Så mine venner vet at jeg er syk og når jeg er innlagt på sykehus og de får så klart vite om de spør, men vi er venner, de er ikke behandlerene mine. Og derfor er det viktig at samtalene våre venner i mellom, handler like mye om deres situasjon, sorger og gleder.

Anonymkode: eb568...d6f