Tanker om samvær

[Gjest Anonymous]

Når din venninde har bedratt deg med din mann i et år. Og går fra "normal vanlig hyggelig" den ene dagen, til hånflirende stolt bitch dagen etter når sannheta kom frem. Og mannen er en dott som ikke bare er utro og løgnaktig, men også "dumper meg som mor til sine barn" i lojalitet ovenfor henne. Hun kan jo ikke tillate oss å være foreldre sammen, for; "jeg er jo sikkert kun ute etter å hevne meg, eller få ham igjen" i alle tilfelle...

Da går det bare ikke å samarbeide og skåne barna. Det er fem år siden nå, og jeg kan velge å være "tispa som ikke lar stakkars pappa ha barna" eller dørmatta deres som hopper i lufta hver gang han finner ut at han vil ha dem. På min regning selvfølgelig, for han betaler jo BIDRAG!

Jeg skulle ønske at han bare ville se på meg som en venn, takke meg for barna og kunne snakke sammen. At vi kunne møtes, jeg og han. Og planlegge i ro og mak, om når og hvor og deling av penger og tid. At han ville ofre bittelitt av sin tid bare til ungene våre. Vise dem at han er glad i dem og at de er LITT mer viktige i livet hans enn andre ting. At de for en gangs skyld fikk komme først i køen. At vi kunne se på hverandre med et smil og minnes den dagen barna ble født. Den største opplevelsen i livet vårt. At vi kunne fortsette å dele akkurat den magien, selv om vi er etablerte på nytt.

Jeg skulle ønske at han bare en gang kunne slutte å se på alt i kroner og øre. At han kunne være så raus at han VILLE ofre en liten tusenlapp for å få være sammen med dem. Slik jeg har gjort mange ganger for at barna skal få se HAM. At han ville interessere seg for de nye syklene deres, skolen de går på. Vennene deres. Hvor mye ville det ikke bety om han møtte opp på en kosekveld og hilste på bestekompisen! Så ungen kan få si HER ER PAPPAEN MIN!!!! At han vil ofre en helg for å treffe dem. Alene, fordi han hadde lyst til å være sammen med DEM. Han blir jo ikke mindre glad i sin nye kone av den grunn??

At han kunne gi meg litt kredit for at barna trives, er godt likt, flinke på skolen. At de blomstrer. At de har venner, og at kontakten med hans foreldre er utrolig bra fordi JEG har stått på. Jeg skulle ønske han kunne si at han er så glad for at vi har det bra. At han kunne ta min nye mann i neven og takke for at han stiller opp!

Istedet er jeg tispa som bare er sjalu, ute etter å ødelegge, vil ha ham tilbake. Fordi jeg ikke vil slippe henne inn i foreldreskapet vårt. Gi henne medbestemmelse og kontroll. Grensen min for ydmykelser går akkurat der.

[Gjest Anonymous]

Selv om jeg er tredjepart i samme situason vil jeg gi deg en Det høres ut som du trenger det.

Menneskelige relasoner er vannskelig for alle parter, det er leit at barna skal være taperne hær.

[Gjest Anonymous]

Hvor mye ville det ikke bety om han møtte opp på en kosekveld og hilste på bestekompisen! Så ungen kan få si HER ER PAPPAEN MIN!!!!

Det savna jeg når jeg var liten.

Jeg synes du virker som et flott menneske, og ei veldig god mor.

:trøste:

[Gjest Anonymous]

Huff...for en vond situasjon.

Håper mannen våkner en dag!

Kanskje båndet mellom han og hans nye kone ligger i å "ta rotta" på deg og bruke tiden sin og alt sitt engasjement på å klage på det du sier og gjør. Den dagen de får viljen sin igjennom på alle punkt, opplever deg som helt samarbeidsvillig og ikke det minste bitter (vet det er hardt, men det vil gi dem en skikkelig nedtur hvis du klarer å late som..) - da er forholdet deres ikke så spennende lenger. De har kanskje mistet det som batt dem sammen, den felles tingen de hadde som giret dem opp...

Samtidig koser du deg med ungene mesteparten av tiden, og kan slå deg helt til ro med at du gjør ditt aller beste. Ungene ser det, alle rundt dere ser det og til slutt vil eksen og hans nye kone se det samme hvor mye de prøver å fortrenge det (kanskje de allerede gjør det..).

Ønsker deg lykke til, det fortjener du. Den dotten av en eks vil nok våkne en gang, og da vil han få det vondt..

Forøvrig ville jeg ha skrevet ned desse tankene, slik du har gjort i dette innlegget. Brukt "snille" ord som ikke viser noe bitterhet eller ironi, og gitt det til han en gang. Han ville kanskje ledd av deg eller brukt dette som et nytt "bevis" på hvor vanskelig du er. (Men måten du her har skrevet på sier mer om han enn om deg, og det er lite interessant å gå rundt å vifte med...) I hans stille sinn ville det nok vekket noen tanker hos han også.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar dere. Jeg hadde ikke trodd at mine bekymringer ville interessere noen...

Jeg tror nok at forholdet deres er stabilt, heldigvis...for jeg tror jeg hadde fått ENDA mer pes om de drev og kranglet seg imellom også... :o Så det er nok ikke dette som binder dem sammen. Mest sansynlig kjjærlighet, tror du ikke Men det å møte og leve med et menneske på de premissene de har må nødvendigvis gjøre noe med deg. Tror jeg. Jeg tror man blir en sjalu kontrollfrik av det. Man må gå i konstant age for at neste gang er det en SELV som får svi?

Jeg har skrevet til ham mange ganger i prosessen, men sluttet helt da jeg oppdaget at brevene mine var underholdning i vennindeselskapene hennes....

Jeg er ikke bitter. Jeg er glad, for jeg så kanskje ikke den gangen at vi ikke passet sammen. At jeg kanskje er for komplisert for ham. Halvannet år etterpå fant jeg mannen jeg lever med nå. Og en slik forelskelse har jeg aldri opplevd før!! Vi har det veldig bra på alle vis. Og han trår bestandig ett skritt til siden i viktige ting som angår mine barn. I respekt for min exmanns farsrolle.

Alikevel føler jeg sorg over at jeg og min exmann ikke kan være foreldre sammen. For jeg ville så gjerne dele dette med ham som var der da de ble født. At ikke han og hans nye kone kan se det...

[Gjest Kane]

Jeg har skrevet dette før i en annen link - men legger det til igjen fordi jeg håper du kanskje kan bruke det i din vanskelige situasjon... Så her kommer det ;

Mange her inne fritar jenter for ansvar i forbindelse med utroskap dersom de er single, mens mannen har all skyld fordi han er gift - er ikke det en lite nyansert holdning?

Jeg mener at dersom en kvinne eller mann vet at den andre part er gift har de et moralsk ansvar på lik linje med den gifte part til å si nei, i allefall dersom den gifte totalt mangler moral og ansvar - for man går da ikke inn i et forhold til en gift person uten å ha tenkt over det faktum at en annen er innvolvert i dette mennesket du starter et forhold til...

Og - når man vet om båndene den andre har - uavhengig av "min kone/mann forstår meg ikke" holdningen, så er man vel ikke medlem av mensa om man går hen og blir gravide sammen - ja for man må nødvendigvis være to for å ha sex og sex må til for å bli gravid.....

Nei, begge har et ansvar etter min mening.

Det er et stort ansvar å ha barn, det er en livslang oppgave som krever mange forsakelser og gir mange gleder og problemer. Det burde ikke være bygd på løyn men på kjærlighet - for det trenger man om man vil lykkes som foreldre. De beste foreldrene er de som elsker sine barn uavhengig av penger eller status, det er de som setter barna først, deres vel og ve teller mer enn ens eget - man elsker barna sine mer enn noe annet, og kan da ikke feile slik jeg ser det....

For - elsker du et barn kan du ikke gjøre det urett eller vondt ved beviste valg - da kan man ikke være uegnet som forelder, men man gjør sitt ytterse hele veien. Man feiler, javel - men man elsker! Helt og fult, uten forbehold...

------------------

Så, hun visste han var i et forhold men lot seg alikevel innvolvere, altså er hun den siste som bør legge nesa frem i en diskusjon etter min mening - dersom din ex og hans nye samboer påberoper seg å bry seg og elske barna dine er det vel ikke så vanskelig å legge barnas beste i grunnen og jobbe for å få ting til heller enn å være vanskelige - dessuten, du tjener ikke barna ved å la deg bruke som dørmatte heller - hvilke signaler gir det dem? At det er greit å trakke over mamma dersom man vil noe annet? Det er noe de tar med seg videre i sine forhold, og dersom far vil vedkjenne seg å ha ført den arven videre til sine barn får det være opp til ham - ikke deg...

Hva hans nye samboer angår - hvilke rett har hun til å bli tatt med på råd da? Det er da ikke slik at barna mangler en forelderrolle hun skal ta over?

Jeg har et barn fra et tidligere forhold og et barn med min nåværende ektemann - min sønn bor hos oss, men i alle viktige avgjørelser er det hans far som har uttalerett før min ektemann - nettopp fordi han alltid vil være hans far, mens min mann alltid vil være mammas ektemann... Min ex`s nye kone forholder seg også slik - når min sønn er hos dem er det meg de ringer hvis noe oppstår, hun uttaler seg, men min mening teller! Det skulle da bare mangle - på den måten lærer gutten at de voksne er siviliserte mennesker, de snakker sammen til hans beste...

Når det gjelder bidrag - han valgte å gå, han og bare han - skal han da slutte sørge for sine barn? Neivel - så får han ligge i det redet han laget seg uten å klage!

Det gjelder også henne!

Det er uviktig hvem som var skyld i hva og når - det viktige er barnas vel og ve! Såpass burde de da forstå uten å være medlem av Mensa!!

K.

[Gjest Anonymous]

For å få far engasjert, tror jeg du må la hun få slippe til også.......

[Allianca]

Vanskelig situasjon du er kommet i!

Det som er positivt, da, er at du har en ny mann som du er glad i, og at han er interessert i barna dine.

Jeg tror du bare må innse at mannen din ikke er nok interessert i barna til å stille opp for dem, og heller la din nye mann få slippe mer til. Hvis du hele tiden håper på at x-mannen skal forbedre seg, så blir du bare skuffet igjen og igjen.

Bedre er det å sørge en gang, over at ting ikke ble som du ønsket, og så tenke minst mulig på det.

At han skuffer sine barn er forferdelig trist, men det er han som taper på dette til slutt. Ungene skjønner etterhvert hvordan han er...

Heldigvis har de en god mor!

Lykke til videre!

:blomst_opp:

[Gjest Anonymous]

For å få far engasjert' date=' tror jeg du må la hun få slippe til også.......[/quote']

Jeg hadde ikke latt henne slippe til..

Du kan jo ikke vite hva som skjer når ungene er der, men å tatt henne med på råd når det er noe med ungene, nei det hadde vært under min verdighet.

Som noen skrev, så skal ikke hun overta noe foreldrerolle. Hun må finne seg i å være bare faren sin kone. Forøvrig så høres hun ikke ut som et voksent menneske som jeg ville gitt medbestemmelse og kontroll over mine unger heller, i den grad jeg kunne forhindre det.

[Allianca]

Ble overrasket over svaret ditt, nå!

Du er kanskje fortsatt litt bitter?

Hvor mye samvær har faren med barna sine?

[Gjest Anonymous]

Nå er det vel slik at fars nye kone er en viktig del av hans liv. Blir vel litt kunstig å nærmest late som om hun ikke eksisterer. Tror nok du og barna dine kunne vært tjent med et litt mer avslappet forhold til henne.

[Gjest Anonymous]

Kane; tusen takk for kloke ord!

Camilla; det er flere gjester enn meg (hovedinnlegger) her ser jeg...

Jeg ser at flere snakker om å slippe henne til. Vel, hu ner i høyeste grad tilstede, som stemor til mine barn når de besøker sin far. Faktisk har barna aldri vært sammen med faren UTEN henne noengang! Og det legger jeg meg ikke oppi. Hun er oppegående og har barn selv så jeg tror ikke mine lider noen nød hos henne.

Men derfra, og til å la henne ta over/blande seg inn i planlegging av alt som angår mine barn, fra besøk til fastsettelse av regler, er det er et skritt jeg aldri kommer til å ta. i mine øyne er sviket hennes som venn nesten verre enn sviket hans som ektemann.

Ringer det ikke noen bjeller, når han ikke kan komme på besøk en gang, og hilse på og se skolen til ungene uten at hun MÅ være med? Hun oppfatter en slik gest fra han til meg og barna som lojalitetssvik og holder antakelig leven med fyren i tillegg...

Far ser barna kanskje tre uker i året...g skylder mye på økonomi. Men så vidt jeg vet har han både kjøpt ny bil og bygget på huset i fjor. Så det er vel prioritering. Ofte har han hatt ungene en uke på sommeren, og siden reist på ferie til utlandet med kona og hennes unge etterpå.

Vel. Det var nå mest for å lette hjertet dette da. De blir større. Og begynner å stille spørsmål selv etterhvert.

[Gjest Enda en gjest]

Ringer det ikke noen bjeller, når han ikke kan komme på besøk en gang, og hilse på og se skolen til ungene uten at hun MÅ være med?

........

Vel. Det var nå mest for å lette hjertet dette da. De blir større. Og begynner å stille spørsmål selv etterhvert.

Og store barn medfører andre utfordringer. Selv er jeg sammen med en mann som har barn fra 1. ekteskap. Barna er store, så de kommer og går mellom foreldrene som de selv vil. Jeg hadde ingenting med skilsmissen å gjøre, men av forskjellige andre grunner har vi så langt valgt å ikke flytte sammen - selv om vi er mye sammen. For ikke å forstyrre "familielivet" har jeg forsøkt å holde meg vekk av og til når jeg har visst at ungene skulle komme, slik at far og barn skulle få litt "alene-tid" sammen. Har i det store og hele følt meg veldig fornuftig.

Så her for en tid siden fikk jeg korreksjoner på "flinkheten" min. I en pratestund om samliv og unger og alt mulig kom han med følgende replikk: "Har du tenkt på at ungene kanskje tror du ikke liker dem, når du holder deg borte når de er her?" :-?

:o For å være ærlig så hadde den tanken aldri falt meg inn, men sånn i ettertid så kan jeg selvsagt se at sånn kan det også oppfattes. Jeg har jo på ingen måte "flyktet" når en eller flere unger har kommet innom, men noen ganger har jeg valgt å ikke stikke bortom når jeg har hørt at de har vært hos faren.

Kommer med denne lille historien for å vise at det ikke er sikkert det er positivt for ungene om kone nr. 2 holder seg i bakgrunnen heller.

"Dine, mine og våre" er og blir en utfordring i de fleste tilfeller.

[Gjest Kane]

"Dine, mine og våre" er og blir en utfordring i de fleste tilfeller.

Tja - men trenger det være slik? Er ikke et barn et lite menneske som fortjener at noen bryr seg, er glad i dem ubetinget uansett hvem det er som er biologisk mor/far? Trenger de ikke at voksne viser dem ved handling mer enn ord hvordan man er mot andre?

Jeg ser du skriver at du av respekt for far og hans barn ikke gjorde noe store forsøk på å "trenge inn" i deres liv og at det ble oppfattet som at du trekker deg unna - selvsagt er det også slik at de beste hensikter av og til blir feiltolket - men i dette tilfelle syns jeg ærlig talt far burde sagt fra lenge før det gikk så langt - han kjenner da sine barn og deres signaler og burde da innvolvert deg mer dersom det var mulig uten at noen følte seg forbigått...

Dine barn, mine barn og våre barn kan være fryd og gammen det dersom forholdet og familien bygger opp sin tilværelse om de gode prinsipper og den trygghet ærlighet, respekt og hensyn til hverandre gir.

Det er ikke slik at foreldre alltid har rett - av og til kan en treåring være mer oppvakt enn en voksen nettopp fordi denne har et enklere syn på livet - dere vet ordtaket om barn og fulle mennesker....

Barn er en glede, en kilde til inspirasjon, frustrasjon og mest av alt ubetinget kjærlighet....

Hva er vel mer hjertevarmt enn et barn som klemmer deg og hvisker at du er den beste i hele verden to sekunder etter at du var den teiteste som fantes???

K.