Analyserer til jeg får vondt i hodet.

[AnonymBruker]

Kort om våres relasjon: Hadde sjansen til å bli kjent med han men tok den ikke. Har hverandre på face og insta, men noe hindrer meg i å ta kontakt. Siden det har vært så vanskelig å snakke med hverandre i virkeligheten, så føler jeg det blir feigt og nesten dumt av meg å bare sånn plutselig ta kontakt nå. Jeg vet ikke engang om jeg får møtt han igjen. Har hatt sjansen flere ganger. Innstillingen har vel vært å prøve å glemme han, men jeg tenker mer og mer på han jo mer jeg prøver å glemme. 
Det er flere grunner til at jeg ikke følte for å begynne og date han, og det var bl.a min enorme redsel for å bli såret. Vårt utrolig forskjellige liv og at jeg ikke visste hvordan jeg evt skulle oppført meg rundt ham. 

Jeg går likevel og håper på at han skal ta kontakt igjen. En gang. Jeg føler liksom at vi har en viss kontakt selv om vi ikke tekstes hele tiden. 

Men jeg gjør alt han legger ut på story f.eks, til veldig store ting. Jeg tenker at han kanskje har en kjæreste, bare at han ikke sier noe eller viser noe om det på sosiale medier. Jeg tenker til og med at han sikkert skal bli far, og prøver å analysere meg frem til dette. 

Og så er det det håpet som går opp og ned. Livet mitt hadde vært mye enklere dersom jeg aldri traff ham! Jeg håper i det ene øyeblikket på at jeg en dag kan finne ut av oss, og at det skal bli oss. Men det enkleste er om jeg bare mister følelsene og finner en annen! OG, når jeg liker noen såpass godt, føler jeg at denne mannen blir alle kvinners sentrum!  Jeg føler at han er den alle vil ha.

Jeg prøver å tolke det tilfeldig og alternativt. Eller...jeg vipper mellom disse. Har alltid sett ting både alternativt og teoretisk. Det teoretiske sier at det bare er hjernen som lurer meg, mens det alternative sier at mennesker som får en spesiell plass hos deg, er der av en grunn...

Mulig hovedproblemet her er at jeg ikke er noe åpen? Jeg har aldri vært følelsesmessig åpen, og det er noe jeg savner å være. Jeg utrståler kulde og avvisning, særlig mot de jeg ikke kjenner så godt. Og desto verre blir jeg når jeg liker noen. Jeg blir så usikker rundt de, at jeg ignorerer de. Sist jeg så han jeg liker, satt ham i tlf da jeg gikk forbi han. Jeg gikk alene, han satt alene. Det var på et kjøpesenter og jeg tok rulletrappen opp og satt meg ved en inngang. Plutselig kom han opp der og gikk ut, stilte seg utenfor. Da var han alene. I stedet for å gå bort og snakke med han så gikk jeg rett forbi uten å se på ham. Følte meg direkte trist etterpå.. Et par ganger før det så har vi også stått i nærheten av hverandre uten å snakke sammen. Når jeg har prøvd å møte blikket hans har han snudd seg vekk eller gått bort til kompisene sine. Jeg har også gjot meg veldig opptatt med venninnene mine når han er rundt meg. 

Han kan nok ikke tro at jeg er intressert en gang, mens sannheten er at jeg fremdeles har følelser. 
 

Anonymkode: 768f2...d22