Lei og sliten

[AnonymBruker]

Jeg er 27 år og har gått på minstesats med aap hele mitt voksne liv. Har vært mye syk og innlagt i psykiatrien flere ganger enn jeg orker telle. Noen ganger over flere måneder. Nå har jeg vært frisk i noen år, men jeg har mange fysiske plager i tillegg som gjør at jeg ikke kan stå i 100% jobb. Jeg skal søke halv uføretrygd og venter på svar fra nav, men prosessen er i gang. Jeg søker på jobber daglig, men på grunn av store hull i CV-en er det veldig vanskelig. Jeg har søkt på alt jeg kan forestille meg. Butikk, bar, sykehjem, vaskehjelp... ALT en ufaglært kan søke på. Har enda ikke fått napp. Har fått flere til å se over søknad/CV så den er godt skrevet, men så store hull som jeg har, gjør det vanskelig.

Jeg har alltid hatt dårlig råd. Jeg har ikke vært på ferie siden jeg var barn, og det jeg har av penger prøver jeg å få satt inn på BSU. Det går selvsagt på bekostning av middag hver dag, skikkelig bosted og alt av fornøyelser. Det er selvsagt et valg jeg tar, men hva er alternativet? Ikke spare i BSU? Aldri komme seg inn på boligmarkedet? Leie til ville priser og leve på et eksistensminimum resten av livet?

Foreldrene mine er velbemidlet, men har aldri hjulpet meg. Ikke med så mye som en handlepose. Jeg drømmer om å bo i en liten leilighet med et soverom. Slik jeg bor nå er det nesten uutholdelig (en nedslitt ett roms hybel på 16 kvadrat som koster 70% av månedsinntekten min). Jeg sliter med søvn, men har bare sengen min å sitte på, da det ikke er plass til sofa på hybelen min. Kan ikke akkurat følge søvnhygieneråd med å kun bruke sengen til soving når det er det eneste møbelet jeg eier. Jeg skulle ønske jeg kunne bo et sted med soverom... en dør jeg kan lukke. Jeg ser etter alternativer hele tiden, men leiemarkedet er absurd dyrt der jeg bor. 

Jeg føler meg urimelig, men jeg er så bitter på foreldrene mine. Mens vennene mine eier egen bolig og har fått hjelp av foreldre hele veien, står jeg alene. Jeg er voksen, og de skylder meg ingenting. Likevel kjenner jeg at det er sårt slik som det er nå. 

Jeg drømmer om at en av foreldrene mine kjøper en handlepose til meg eller tilbyr seg å hjelpe meg med strømregningen. Jeg drømmer om å kunne kjøpe meg nye klær. Jeg drømmer om å slippe å alltid bekymre meg for økonomi. Jeg skulle ønske jeg kunne spise middag hver dag, men jeg vet at om jeg ikke sparer i BSU vil jeg aldri komme meg ut av dette. 

Jeg vet jeg ikke kan kreve noe av foreldrene mine, men jeg syntes det er sårt å se at venner i full jobb får påspandert ferieturer, ulik form for økonomisk hjelp og at foreldrene hjalp dem med egenkapital til bolig. Det er sårt å føle seg alene og å aldri få hjelp. Foreldrene mine er skilt, men har god råd. De prioriterer å  bruke pengene sine på seg selv, og det har de selvsagt full rett til å gjøre. Jeg skulle bare ønske jeg kunne vært litt mer heldig. Skulle ønske foreldrene mine også kunne stukket til meg en hundrelapp i ny og ne. 

Jeg vet at de ikke skylder meg noe som helst, men er det lov å være litt bitter? Er det urimelig av meg å drømme om foreldre som ønsker å dele og å hjelpe barna sine? EN gang har jeg spurt min mor om et lån til å betale deler av husleien en måned jeg virkelig slet. Jeg fikk kontant nei. Det var mitt eget problem. Jeg har ikke orket å spørre siden det. Hun kunne ikke LÅNE meg 2000 kr... 

Jeg sier ingenting og utad smiler jeg, men jeg er utslitt. Utslitt og lei og drømmer om en ferietur. 

Jeg gir snart opp. Jeg føler meg så forferdelig alene. 

Anonymkode: 0000c...7fe

[AnonymBruker]

Dette kan ikke jeg heller forstå. Jeg hjelper mye mer og er vanlig lønnet med vanlig lønnet barn som ikke sliter. Dette er bare vondt å lese. Man kan ikke forvente, men selv om barna er voksne og klarer seg selv så er alltid hjelp godt å få. 

Anonymkode: 7d73e...be0

[AnonymBruker]

Skjerp deg

Anonymkode: 848f9...126

[Olaug Olsen]

Jeg forstår deg godt. Det er ikke alle som er like heldig med valg av familie. Jeg har hatt det som deg i alle år. Foreldre som krangler seg imellom, og tenker på seg selv. De bruker penger på reiser og dritt. Her sitter jeg i en liten leilighet, og stopper strømpene til barna mine. Om barna besøker besteforeldrene, får de gjerne gaver som ikke er avtalt på forhånd. Det kan være unødvendige ting som en selskapskjole som aldri brukes. Regnjakke nr. to osv.  Men man skal takke for det man har. Solen skinner på alle, og selv om andre du treffer later som de har det bra, så er det alltid NOE for ALLE. INGEN har det helt perfekt, og om du har fått inntrykk av dette, så er det muligens fordi du ikke har gått i dybden nok. Jeg synes du bør forsøke å finne ut hva som gjør DEG lykkelig. Det er mye man kan glede seg over. Snart er det vår, og du er voksen og kan komme deg videre. Er det mulig for deg å skaffe uføretrygd for eksempel? Du må drite i familien TS, og jobbe for deg selv. Det er DU som er den nye generasjonen, og om ikke annet har du ungdommens kraft. Stå på, og send meg gjerne en PM. Hilsen en gammel ringrev!

 

Endret 6. april 2018 av Olaug Olsen

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjerp deg

Anonymkode: 848f9...126

Skjerpe meg i form av å ikke syntes noe er sårt? Jeg har aldri klaget til noen før og jeg sier ingenting utad. Det er rett og slett bare blitt veldig overveldende den siste tiden. 

Anonymkode: 0000c...7fe

[Minlillelykke]

Det beste tipset jeg har, og som reddet meg da jeg var arbeidsledig var å fysisk møte opp på stedet du søker. Vise deg, ting en uke etter søknadsfristen er utgått, vær aktov, vis interesse. Det er slike folk som blir ansatt i dagens marked. Ellers, lykke til i jobbsøkingen og god bedring

[cerruti]

Jeg skjønner at dette er leit og vondt og at du er skuffet over foreldrene dine. 

[Ruccula]

Jeg skjønner ikke at det er mulig for en foreldre å se sitt barn slite, ha mulighet til å hjelpe...også ikke gjøre noe... 

Jeg skjønner meg ikke på det

[Labbefrøken]

Jeg skjønner veldig godt at dette er sårt. Kanskje du burde vurdere å flytte til et rimelig sted å bo?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Det er ubeskrivelig sårende når man føler at foreldre ikke stiller opp. Har srlv følt det slik til tider, ikke nødvendigvis manglende økonomisk støtte, men lite hjelp i krisesituasjoner.

Har du mye kontakt med dem? Har du et nettverk i nærheten? I utgangspunktet er det å anbefale å bo i nærheten av det som er kjent, og det kjente hjelpeappatatet når man har en psykisk lidelse. Men hvis boligprisene gjør levestandarden din kjempelav kunne det kanskje vært en ide å flytte til et rimeligere boligmarked. 

Du sier du har gått på AAP lenge. Kan du ikke få uførertrygd, i det minste 50% slik at du får «fast innekt» og kan søke startlån til bolig? Siden du har vært mye innlagt- har du en individuel plan og en koordinator i kommunen? Hvis du mottar langvarig hjelp fra 2 instanser (jeg tenker at nav og psykisk helsevern) er to instanser, så kan du be om en IP. Eller i det minste et samarbeidsmøte. Få en psykolog eller psykiater til å uttale seg om hvorfor du bør få uføretrygd.

Finnes det dagtilbud du kan gå på? Aktivitetssenter eller lignende? De har av og til billige lunsjer eller middager. Har du fått praksisplasser fra nav? Finnes det ikke egne arbeidstiltak i kommunen? Be nav undersøke bedre.

Lykke til❤

Anonymkode: d23e4...d7b

[Gjest GoldenLioness]

Nå aner jeg ikke hvordan fortid du har med foreldrene dine. Du sier du har slitt mye psykisk. Hvordan har prosessen frem til nå vært med familien din? Barndommen? Hva type forhold hadde dere? Har de alltid vært gjerrig? 

Jeg personlig forstår ikke at en ikke vil hjelpe sitt eget barn. Min sønn er ikke 3 år enda, men vi sparer allerede til EK, han har eget fond og han har en konto som skal brukes til fortløpende utgifter samt etterhvert konfirmasjon(om han vil det) og sertifikat samt andre ting om han skulle trenge noe(som om han er student og trenger noe spesielt som ny vaskemaskin eller noe).

Jeg kommer selv fra ingenting. En mor som ikke kunne ta vare på meg, en far jeg ikke kjenner og en familie som aldri stilte opp. Jeg kuttet kontakt med alle innen jeg var 18. Så for meg er det ekstra viktig at sønnen min har et sikkerhetsnett og at han vet at han har foreldre som alltid er der for han. Han kommer ikke til å få ting servert i fanget. Han skal ha mål og mening og blir ingen bortskjemt drittunge, men jeg vet hvor tøft det er å være ung og spesielt hvor vanskelig det er å komme inn på boligmarkedetet så det at jeg kan bidra til at han står litt sterkere økonomisk den dagen han skal spre vingene er meg en glede. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Labbefrøken skrev:

Jeg skjønner veldig godt at dette er sårt. Kanskje du burde vurdere å flytte til et rimelig sted å bo?

Problemet er at jeg bor i en større by og bor allerede så billig som det er mulig å bo her. Hvis jeg flytter herfra, så mister jeg hele behandlingsapparatet som jeg er avhengig av for å holde hodet over vannet. Flytter jeg, så må jeg starte helt på nytt med nye behandlere og nytt system. Jeg har tenkt på det flere ganger, men tror ikke jeg hadde klart å flytte fra alt som er kjent og alle vennene mine. 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner deg veldig godt. Det er ubeskrivelig sårende når man føler at foreldre ikke stiller opp. Har srlv følt det slik til tider, ikke nødvendigvis manglende økonomisk støtte, men lite hjelp i krisesituasjoner.

Har du mye kontakt med dem? Har du et nettverk i nærheten? I utgangspunktet er det å anbefale å bo i nærheten av det som er kjent, og det kjente hjelpeappatatet når man har en psykisk lidelse. Men hvis boligprisene gjør levestandarden din kjempelav kunne det kanskje vært en ide å flytte til et rimeligere boligmarked. 

Du sier du har gått på AAP lenge. Kan du ikke få uførertrygd, i det minste 50% slik at du får «fast innekt» og kan søke startlån til bolig? Siden du har vært mye innlagt- har du en individuel plan og en koordinator i kommunen? Hvis du mottar langvarig hjelp fra 2 instanser (jeg tenker at nav og psykisk helsevern) er to instanser, så kan du be om en IP. Eller i det minste et samarbeidsmøte. Få en psykolog eller psykiater til å uttale seg om hvorfor du bør få uføretrygd.

Finnes det dagtilbud du kan gå på? Aktivitetssenter eller lignende? De har av og til billige lunsjer eller middager. Har du fått praksisplasser fra nav? Finnes det ikke egne arbeidstiltak i kommunen? Be nav undersøke bedre.

Lykke til❤

Anonymkode: d23e4...d7b

Som jeg skrev i HI, så venter jeg på svar på 50% ufør, men det er nesten et års behandlingstid, så i mellomtiden lever jeg på ekstremt lite mens jeg er prisgitt at nav skal si ja eller nei. Jeg har prøvd flere tiltak gjennom nav, men da har jeg jobb så lenge de betaler lønnstilskudd til bedriften, og når den perioden går ut, så har jeg blitt oppsagt og erstattet med en ny person på lønnstilskudd. Det er slik disse systemene har blitt. De har vært fornøyd med meg og gitt meg gode tilbakemeldinger, attester og referanser, men de er ikke interessert i å faktisk ansette folk når de ikke får dem gratis lenger. 

Tusen takk for gode råd og fine ord alle sammen. Godt å høre at jeg ikke er helt på viddene for å syntes at dette er sårt.

Forøvrig så har jeg et godt forhold til foreldrene mine, men de er ikke av typen foreldre som stiller opp for barna sine. Mer av typen: "Endelig er ungene flyttet hjemmefra! Nå kan jeg realisere meg selv". Har vel egentlig aldri vært særlig mye hjelp å hente hjemmefra selv da jeg var barn. De har aldri gjort meg noe vondt og jeg hadde alt jeg trengte i oppveksten, men de har aldri fått meg til å føle at de bryr seg om meg. 

Da jeg var syk, kom de ikke en gang og besøkte meg på sykehuset. 

Jeg har søsken og de føler det på samme måten, men de er i full jobb og klarer seg greit. Er kjipt å føle at folk rundt meg klarer seg i livet mens jeg må leve på havregryn mens jeg drømmer om å en gang i framtiden ha et skikkelig sted å bo.

TS

Anonymkode: 0000c...7fe

[AnonymBruker]

Når du får innvilget ufør kan du søke på studier og kurs så du får noen papirer å vise til når du søker jobb. Kunne det vert en ide?

Anonymkode: e442d...64a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når du får innvilget ufør kan du søke på studier og kurs så du får noen papirer å vise til når du søker jobb. Kunne det vert en ide?

Anonymkode: e442d...64a

Studier har jeg nok ikke kapasitet til, men å sjekke opp i eventuelle kurs var en god idè! Takk!  

ts

Anonymkode: 0000c...7fe

[AnonymBruker]

Hva med â flytte til et billig sted da, ts? Velg em bygd med vakker natur, langt unna byen. Mange single menn der ogsa.

Anonymkode: ab186...ca4

[AnonymBruker]

Eller bofelleskap. Da har du selskap, stue og eget soverom. Et eksempel om du feks må pwndle til oslo; https://www.finn.no/realestate/lettings/ad.html?finnkode=114786674

Anonymkode: ab186...ca4