Tio-mammaen rakner snart. Så lei denne permisjonstiden. Ofte har jeg lyst til å legge ut babyen min på Finn.no

[AnonymBruker]

Dette er et langt innlegg. Håper noen kan gi noen råd til et medmenneske i en fortvilet situasjon.

Jeg ser virkelig ikke lyst på denne tiden lenger. Selv om jeg vet at det en vakker dag vil bli bedre, så er det nå som gjelder. Disse 9 månedene har vært så inni h******* slitsomme. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg på forhånd hvor slitsom denne babytiden kunne være. Jeg står på 24/7 for babyen min. Jeg har gitt opp alt sosialt liv, hobby, egenpleie. Alt. Jeg er 100% til stede for barnet mitt og det spiser meg snart opp. Jeg føler meg så forbannet mislykket som forelder. 

Lang historie kort. Barnet mitt (som er høyt elsket til tross for dette litt dystre innlegget) er så innmari mammadalt. Det har han vært siden han fylte 6 uker. Ekstremt mammadalt. Det gjør avlastning umulig. Når pappaen kommer hjem fra jobb begynner han bare å gråte/klage når han er hos pappaen sin. Det er vondt og slitsomt for alle tre. Det ender opp med at jeg må ta han da også, mens pappaen lager mat osv.

Sovingen har vært et kapittel for seg selv hele veien. På dagtid sover han KUN i bæresjal. Da må jeg være i bevegelse h e l e tiden. Kroppen min er sliten. Av og til klarer jeg kanskje å amme han i søvn, men da sover han maks 30 min. I helgene tar heldigvs pappaen seg av dagduppene. Men det medfører også at baby SKRIKER seg i søvn. Uff. Det nytter ikke at noen andre forsøker å legge han om kvelden. Han skriker så fælt at det høres ut som pappaen mishandler han. Så kommer resten av kvelden og natten med sine varierende oppvåkninger. De faller også på meg. Med andre ord er det MINIMALT med tid jeg har for meg selv. Ut og inn av rommet hele kvelden. Om natten samsover vi. Sånn har det vært i ni (9!!!!) måneder. JEG BLIR GAL. KVÆLT.

Ikke kan vi trille turer. Han vil ikke sitte i vogn. Ikke kan vi kjøre noen steder. Han hylskriker i bilstol. Ikke liker han å leke mer enn 2 minutter for seg selv. Dagene er så uendelig lange og slitsomme.

Men det skal sies at han er en utrolig blid, sjarmerende og sosial unge. Så lenge han er på fanget mitt, i armene mine eller bæresjalet.... Mammamammammamamma.. 

Å få til rutiner på sovingen har vært umulig. Jeg har prøvd alt etter boka. Det nytter ikke. Blir det 1-2 eller 3 dupper i dag? 30 min maks? 1-2 timer? Når sovner han i kveld? Hvordan få han til å sove? Det er så altoppslukende!!! 

Det at søvnen er så uforutsigbar og kaotisk stresser meg. Hvordan i alle dager skal dette gå når pappaen skal ha permisjon i sommer, og når mini skal begynne i barnehagen til høsten? Barnehagen kan jo ikke bære rundt på han når han skal sove! Jeg vet han kommer til å gråte sårt hver eneste dag han skal i bhg. Han vil bare være med meg. Det skjønner jeg. Men vi har ikke økonomi til det. I tillegg takler jeg ikke mer.

Av fysiske ting har vi: klippet tungebånd hos anerkjent spesialist (dr Resch), men det er fortsatt litt stramt. Vi har forsøkt diverse refluksmedisiner uten hell. Vi har vært x-antall ganger hos osteopat og kiropraktor. Sjekket væske på øret.. 

Så til mine spørsmål.

1. Er dette normal atferd hos en baby?!

2. Kan det være at han rett og slett bare er en «utfordrende» baby? At det ikke er noe fysisk?

3. Hvordan i alle dager kan vi bryte dette mammadalt-mønsteret?

4. Hvordan kan vi få orden på søvnen?

Hilsen ekstremt fortvilet og utslitt førstegangsmor..

Anonymkode: 8ca12...c20

[Ruccula]

Jeg har ingen gode råd å komme med dessverre. Jeg vil bare gi deg en klem

Du er sterk! Det blir bedre <3

[AnonymBruker]

uff, sender deg en varm klem <3 

For det første så kan babyens atferd endre seg fort, det kan være at han har blitt mindre mammadalt til sommeren og så blir han pappadalt. 

Det er ofte babyen faktisk blir lei av å bare være med mammaen sin etterhvert, men det kan variere fra baby til baby. 

Det du kan gjøre er å ha en sutteklut/håndkle ved brystet ditt en liten stund slik at det får din lukt. Når pappaen skal holde baby så lar dere pappaen ha dettte sjalet/kluten mellom han og baby. Babyen blir trygg av lukten din. La babyen se deg og pappa sammen, altså sitt nærme hverandre med babyen på hverandres fang om du skjønner... Dette kan dere gjøre i en overgangsfase. 

 

Anonymkode: 47dec...27c

[AnonymBruker]

Og ja, det blir bedre. Etterhvert kommer du faktisk til å savne det. Barseltiden kan være tøff og brutal

Anonymkode: 47dec...27c

[AnonymBruker]

Sender deg en klem! Permisjonstiden og det å ha baby er faktisk helt jævlig noen ganger, og mange kjenner seg nok igjen følelsen av at man vil selge ungen på finn. (Hender jeg vurderer det innimellom enda. ) 

Noen babyer foretrekker nærhet og krever mer en andre, sånn er det. Men om du tror at dette er noe mer enn normalt, så ville jeg snakket med lege eller hs, mulig han bare er sånn, men da har du ihvertfall sjekket. Og ja, det kan hende at han bare er sånn, men det er ikke gitt at han fortsetter å være en sur gretten mammadalt for alltid! Det kan og hende at dere kan gjøre ting enklere for dere og han, med noen grep. 

Jeg tror pappaen bare må komme mer på banen, selv om det er hyl og skrik i begynnelsen. Pappaen må kanskje gjøre litt mer gøye ting i begynnelsen, for eksempel ta han med ut, leke ute, sandkasse, lekeplass osv.. Så om det er for eksempel bleieskift eller nattstell, så må pappaen bare gjennomføre det! Selv om han griner. Gjør pappa litt morsom. 

Vogn, sitter han mot deg, eller fra deg, hva med å bytte, kanskje det hjelper? Min første hatet og vogn! Det han likte var å sitte på en trehjulsykkel som hadde belte, og var fra 9mnd. Med stang. Det var stas! Da kom vi oss hvertfall rundt i nabolaget og kunne gå på en lekeplass. Hvilken bilstol sitter han i? Kanskje på tide å bytte fra babybilstol til hakk nr2? Har dere speil? Det som reddet bilturer her med minste var en spes spotifyspilleliste med babysanger.. Kanskje det kan funke? Vi MÅ ha musikk på når vi kjører med minste her.. 

Når det gjelder søvn, så er det rutiner, rutiner og rutiner. Jeg ville begynt med å gå en fast runde med vogn før hver soveperiode, selv om han skrek som sen gal. Velg deg ett tidspunkt der du vet at han er trøtt, og gjør det samme hver dag. Det er jo ikke sikkert at det funker, men verdt å prøve. 

Når det gjelder barnehagen, så tror jeg ikek du trenger å bekymre deg for det. Det pleier å gå veldig bra i bhg, og de finner fort ut hvordan livet i barnehage er, ellers så er man ofte 1-1 på utrygge barn i begynnelsen, og jeg har vugget og bært barn som har slitt de første ukene, så de vil nok ikke bare la han grine for seg selv.

Anonymkode: a9735...183

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og ja, det blir bedre. Etterhvert kommer du faktisk til å savne det. Barseltiden kan være tøff og brutal

Anonymkode: 47dec...27c

Herregud så dumt sagt......

Nei, man savner ikke noe så vanskelig - man ønsker at man kunne hatt det litt enklere. 

Uansett da TS:

 

Du er ikke utakknemlig eller «dårlig mor» - det er igrunnen et under at du holder ut. Virkelig, ALL sympati til deg.

Men jeg tror som du at det kan være lurt å finne en måte å tilvenne barnet tid og trygghet hos pappaen. Jeg har ikke opplevd dette selv, men jeg har noen forslag:

Bestem at dere skal ha planlagt tilvenning over flere uker - med gradvis flere og flere minutter. I starten sitter dere sammen, med barnet på pappens fang mens han driver med noe barnet synes er veldig interessant. For eksempel en bok, en leke - eller rett og slett en film eller noe sånt på youtube av «babyting»(type fisker eller noe). Sistnevnte er ikke superpedagogisk, men det kan lokke barnet til å slappe av litt sammen med pappaen og ikke være så bevisst at han ikke er hos deg.

Etter endel ganger(type over noen dager) - så er det på tide for deg å gjøre småting mens han er hos pappaen - og da er det veldig viktig at pappa er rolig og ikke roper eller ber deg komme inn igjen. Ta 2 minutt første gang(formiddag kanskje), 5 minutt neste gang(ettermiddag) - mens du legger. Når «alenetid» er økt med kanskje 30-60 minutt så er det hans «tur» til å ta legging. Først kveldsstellet(noen dager), så legge sammen(de neste dagene) - så rett og slett hoppe i den vanskelige overgangen hvor dere begge bare må stå i det. 

I disse øvingsperiodene hvor du skal være borte mer enn noen minutter tror jeg det er fornuftig at du ikke er i hus, og tar deg en kjapp spasertur - og akseptere at babyen kommer til å bli sint og lei seg. 

Men det er veldig viktig på sikt at babyen lærer seg at pappa er trygg han og.

Når barnet engang skal begynne i barnehagen anbefaler jeg faktisk at pappa leverer, og du henter - veldig ofte blir det faktisk mer gråt når mammaen leverer. Både fordi hun «henger igjen» lengre - og fordi de fleste jo akkurat da er mer knyttet til mammen for trøst osv.

Når pappa er «trygg» er det på tide å ta samme «rutine» med søvn - gradvis venne til at dere er «kjedelige», og at sengen er assosiert med noe positivt. Men det tar tid, og man må ta tilvenning over en lang periode. Samtidig må man også sørge for at man ikke legger for tidlig eller sent, og det er ikke så lett å finne ut av - men dere merker etterhvert hva som er nogenlunde rett leggetidspunkt og hva han trenger av dagsoving for å klare nattesøvnen.

Jeg tror igrunnen dere skal begynne med nærhetsgreiene til pappa først - og så ta «kampen» om søvnen etter det. En ting av gangen. 

Anonymkode: 5a8e6...819

[atropos]

Det blir bedre. Jeg husker barseltiden med min første var brutal. Jeg følte meg helt oppspist. Da jeg fikk min nr to var alt helt annerledes. Da jeg snakket med helsesøster om dette mente hun at jeg hadde en fødselsdepresjon etter førstemann. Det kan godt hende. Min første var en normal baby med klengete behov, uregelmessig søvn og mammadalttendenser. Jeg kunne nesten ikke vente på den dagen ungen skulle i barnehagen og jeg kunne dra på jobb igjen. Jeg følte meg helt fanget i permisjonen. 

Det er ikke uvanlig å føle på dette. Ihvertfall ikke med første barn. Verdenen blir snudd helt på hodet, og ingenting blir som før. Men ting blir bedre. Barnet ditt begynner i barnehagen, og du kommer deg litt ut. Hvis du er redd for hvordan barnehagestart skal bli, snakk med pedagogen om det. De har lang erfaring med å ta imot alle slags barn med mange utfordringer, så det kommer helt sikkert til å gå bra  

lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Har du og mannen din hatt circle of security kurs (Cos)? Anbefales. Mange heldestasjoner eller familiesentere har det. Det vil kunne gjøre babyen tryggere og mer rolig.

Omgås dere mange andre? Noen barn er ikke vant til andre en mamma, og vil da lettere bli utrygg og ville mer til mamma. Mitt første barn var i stor grad slik du beskriver. Det hjalp etter bhg start ved 1årsalderen. Og at pappaen bare MÅTTE overta mens jeg lærte meg å holde meg i bakgrunnen ved legging osv.

Ift søvn: har dere sjekket temperatur, fryser barnet? Mange blir kalde på armer og i nakken. En god dunpose med armer kan anbefales. Vårt barn vil helst ligge oppå dyna, men ble svett. Kosebamse på begge sider (test ut at det er bamser som ikke er veldig kompakte og støvete, jeg pleier ta en test å gni ansiktet inn i dem selv). Sørg for god madrass og at det er lunt og godt rund (med god ventilasjon selvsagt).

Prøvd bakgrunnslyd «white noise» eller musikk med gammabølger? Er barnet tørst når det våkner, prøvd med litt kaldt vann?

Noen vil også bare samsove, men vet det er utfordrende når de er så store som 9mnd. Vanskelig å få gjort noe selv eller stå opp tidlig, fare for at de ruller i gulvet.

Har du forresten vogna vendt mot deg? Prøvd å feste et gøy lekeratt eller noe gøy på vogna? Alltid ha med smokk, koseklut og/eller trygg kosebamse på tur?

Vet det er slitsomt når det står på, blir heldigvis bedre😊

Anonymkode: 7262c...d21

[AnonymBruker]

Tro det eller ei, det ordner seg.

Pappen og lillegutt finner en løsning i pappapermisjonen og det samme gjelder barnehagen, de finner også en løsning.

Cluet er som oftest det at når mamma forsvinner så blir baby en annen. 

Noen ganger tar det en dag eller en uke å  finne ut av det.

Du som mor må bare være sterk og gå fra situasjonen og ha tro på at pappen fikser det.

 

 

Anonymkode: 2e759...5f3

[AnonymBruker]

P.S til bil anbefaler jeg film med teletubbies, drømmehagen, poppeloppene og alt annert barnevennlig😊 Drit i at det er upedagogisk med film. Sjekk at det ikke er sol i øynene.

Hvis du skal trene på at babyen er med pappaen bør du gi en god klem, si at «mamma kommer snart tilbake», deretter gå fort uansett hvor mye det hyles. Når du kommer tilbake sier du ordene «nå er mamma her/nå er mamma tilbake». Noen barn gråter ved levering i bhg selv om de er flere år. Går som regel fort over etter noen minutter. Men vet det er hjerteskjærende når de er små og man er usikker på hva de fortstår.

Be om ekstra oppfølging av helsesøster og fastlegen din slik at du ikke går på en smell og blir deprimert. Masse lykke til❤

Anonymkode: 7262c...d21

[beige]

Med tanke på soving: husk at det tar tid å få til endring. Bestem deg for leggetid og hold deg til det i minst 2 uker. Tenker da både på dagtid og kveldstid.

[jente 93]

det høres brutalt ut. har ikke barn og har ingen råd å komme med annet enn at jobben du gjør hjemme er imponerende. men da jeg begynte i barnehage etter å ha vært hjemme med pappa i foreldrepermisjon det første året, gråt jeg hver eneste dag foreldrene mine dro fra barnehagen om morgenen - men det gikk seg til, selv om det tok lang tid, og det gikk veldig bra med meg likevel! skjønner det m være skikkelig vondt for en mamma å dra fra en gråtende baby, men det kommer til å gå bra. klem 😊

[AnonymBruker]

Du bør snu fokuset ditt og innse hvor privilegert du er. 

Anonymkode: 8805c...bf3

[Gjest N-Nøff]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er et langt innlegg. Håper noen kan gi noen råd til et medmenneske i en fortvilet situasjon.

Jeg ser virkelig ikke lyst på denne tiden lenger. Selv om jeg vet at det en vakker dag vil bli bedre, så er det nå som gjelder. Disse 9 månedene har vært så inni h******* slitsomme. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg på forhånd hvor slitsom denne babytiden kunne være. Jeg står på 24/7 for babyen min. Jeg har gitt opp alt sosialt liv, hobby, egenpleie. Alt. Jeg er 100% til stede for barnet mitt og det spiser meg snart opp. Jeg føler meg så forbannet mislykket som forelder. 

Lang historie kort. Barnet mitt (som er høyt elsket til tross for dette litt dystre innlegget) er så innmari mammadalt. Det har han vært siden han fylte 6 uker. Ekstremt mammadalt. Det gjør avlastning umulig. Når pappaen kommer hjem fra jobb begynner han bare å gråte/klage når han er hos pappaen sin. Det er vondt og slitsomt for alle tre. Det ender opp med at jeg må ta han da også, mens pappaen lager mat osv.

Sovingen har vært et kapittel for seg selv hele veien. På dagtid sover han KUN i bæresjal. Da må jeg være i bevegelse h e l e tiden. Kroppen min er sliten. Av og til klarer jeg kanskje å amme han i søvn, men da sover han maks 30 min. I helgene tar heldigvs pappaen seg av dagduppene. Men det medfører også at baby SKRIKER seg i søvn. Uff. Det nytter ikke at noen andre forsøker å legge han om kvelden. Han skriker så fælt at det høres ut som pappaen mishandler han. Så kommer resten av kvelden og natten med sine varierende oppvåkninger. De faller også på meg. Med andre ord er det MINIMALT med tid jeg har for meg selv. Ut og inn av rommet hele kvelden. Om natten samsover vi. Sånn har det vært i ni (9!!!!) måneder. JEG BLIR GAL. KVÆLT.

Ikke kan vi trille turer. Han vil ikke sitte i vogn. Ikke kan vi kjøre noen steder. Han hylskriker i bilstol. Ikke liker han å leke mer enn 2 minutter for seg selv. Dagene er så uendelig lange og slitsomme.

Men det skal sies at han er en utrolig blid, sjarmerende og sosial unge. Så lenge han er på fanget mitt, i armene mine eller bæresjalet.... Mammamammammamamma.. 

Å få til rutiner på sovingen har vært umulig. Jeg har prøvd alt etter boka. Det nytter ikke. Blir det 1-2 eller 3 dupper i dag? 30 min maks? 1-2 timer? Når sovner han i kveld? Hvordan få han til å sove? Det er så altoppslukende!!! 

Det at søvnen er så uforutsigbar og kaotisk stresser meg. Hvordan i alle dager skal dette gå når pappaen skal ha permisjon i sommer, og når mini skal begynne i barnehagen til høsten? Barnehagen kan jo ikke bære rundt på han når han skal sove! Jeg vet han kommer til å gråte sårt hver eneste dag han skal i bhg. Han vil bare være med meg. Det skjønner jeg. Men vi har ikke økonomi til det. I tillegg takler jeg ikke mer.

Av fysiske ting har vi: klippet tungebånd hos anerkjent spesialist (dr Resch), men det er fortsatt litt stramt. Vi har forsøkt diverse refluksmedisiner uten hell. Vi har vært x-antall ganger hos osteopat og kiropraktor. Sjekket væske på øret.. 

Så til mine spørsmål.

1. Er dette normal atferd hos en baby?!

2. Kan det være at han rett og slett bare er en «utfordrende» baby? At det ikke er noe fysisk?

3. Hvordan i alle dager kan vi bryte dette mammadalt-mønsteret?

4. Hvordan kan vi få orden på søvnen?

Hilsen ekstremt fortvilet og utslitt førstegangsmor..

Anonymkode: 8ca12...c20

Du har gitt ham lillefingeren.. jepp. Han må sove i egen seng. sitt gjerne med ham til han sovner, la ham ha hånda di, vis at du er der for ham. Han begynner å bli så stor at han skjønner litt mer.

Du trenger ikke å dulle så voldsomt.

[Frances Ha]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Du bør snu fokuset ditt og innse hvor privilegert du er. 

Anonymkode: 8805c...bf3

Noen ting er det greit å bare tenke inni seg. Det må være lov å klage på og søke råd om en vanskelig periode i permisjon selv om andre er ufrivillig barnløse, har syke barn, har mistet barnet sitt - listen går videre.

[Jordbæra]

Det der hørtes jo bare helt grusomt ut! Kan ikke sette meg inn i hvor tøft dette er for dere! Har du snakket med helsestasjonen og fått noen råd? Hvis du har prøvd, kanskje du må be om bedre tips og råd? Spørre lege? Prøvd kiropraktor f.eks? Kan være noe de kan hjelpe med.

[Gjest Badematte]

Legg ungen i vogna og gå en lang tur i skogen, der kan han bælje uten å forstyrre folk. 

[LilleMy1989]

Det er som å lese om hvordan den perioden var for meg for en stund siden   Refluks og tungebåndklipp her også. 

For oss løsnet det sakte men sikkert litt og litt, og ved 16mnd alder sluttet han å våkne minst 1 gang i timen på kvelden (og godtok pappaen på kveld/natt-halleluja!). Det var fordi jeg sluttet å amme i søvn (=mindre oppstøt). Derfor kuttet jeg også nattamming like etter og nå ved 21 mnd er han endelig nede i kun 1 oppvåkning på natt og kanskje 1 på kveld  Vi samsover og jeg ammer forøvrig enda.

Jeg skjønner at du er sliten. Jeg forstår at du blir gal. Jeg ser også at du elsker barnet ditt og bare vil barnets beste. Du kan ikke skjemme bort et barn på kjærlighet og nærhet Jeg føler med deg og vi er mange i samme båt

Poenget mitt er at dette ikke er unormalt. Det blir bedre etterhvert. Som du har merket angående dagsoving, slik vil barnet og rutiner endre seg videre. Snart kommer en periode hvor barnet blir skikkelig pappadalt og bare roper "Pappaaaa!".

Mitt motto har vært, og er, this too shall pass. Alt går i perioder og alt går over

 

[Gjest GoldenLioness]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er et langt innlegg. Håper noen kan gi noen råd til et medmenneske i en fortvilet situasjon.

Jeg ser virkelig ikke lyst på denne tiden lenger. Selv om jeg vet at det en vakker dag vil bli bedre, så er det nå som gjelder. Disse 9 månedene har vært så inni h******* slitsomme. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi kunne forestilt meg på forhånd hvor slitsom denne babytiden kunne være. Jeg står på 24/7 for babyen min. Jeg har gitt opp alt sosialt liv, hobby, egenpleie. Alt. Jeg er 100% til stede for barnet mitt og det spiser meg snart opp. Jeg føler meg så forbannet mislykket som forelder. 

Lang historie kort. Barnet mitt (som er høyt elsket til tross for dette litt dystre innlegget) er så innmari mammadalt. Det har han vært siden han fylte 6 uker. Ekstremt mammadalt. Det gjør avlastning umulig. Når pappaen kommer hjem fra jobb begynner han bare å gråte/klage når han er hos pappaen sin. Det er vondt og slitsomt for alle tre. Det ender opp med at jeg må ta han da også, mens pappaen lager mat osv.

Sovingen har vært et kapittel for seg selv hele veien. På dagtid sover han KUN i bæresjal. Da må jeg være i bevegelse h e l e tiden. Kroppen min er sliten. Av og til klarer jeg kanskje å amme han i søvn, men da sover han maks 30 min. I helgene tar heldigvs pappaen seg av dagduppene. Men det medfører også at baby SKRIKER seg i søvn. Uff. Det nytter ikke at noen andre forsøker å legge han om kvelden. Han skriker så fælt at det høres ut som pappaen mishandler han. Så kommer resten av kvelden og natten med sine varierende oppvåkninger. De faller også på meg. Med andre ord er det MINIMALT med tid jeg har for meg selv. Ut og inn av rommet hele kvelden. Om natten samsover vi. Sånn har det vært i ni (9!!!!) måneder. JEG BLIR GAL. KVÆLT.

Ikke kan vi trille turer. Han vil ikke sitte i vogn. Ikke kan vi kjøre noen steder. Han hylskriker i bilstol. Ikke liker han å leke mer enn 2 minutter for seg selv. Dagene er så uendelig lange og slitsomme.

Men det skal sies at han er en utrolig blid, sjarmerende og sosial unge. Så lenge han er på fanget mitt, i armene mine eller bæresjalet.... Mammamammammamamma.. 

Å få til rutiner på sovingen har vært umulig. Jeg har prøvd alt etter boka. Det nytter ikke. Blir det 1-2 eller 3 dupper i dag? 30 min maks? 1-2 timer? Når sovner han i kveld? Hvordan få han til å sove? Det er så altoppslukende!!! 

Det at søvnen er så uforutsigbar og kaotisk stresser meg. Hvordan i alle dager skal dette gå når pappaen skal ha permisjon i sommer, og når mini skal begynne i barnehagen til høsten? Barnehagen kan jo ikke bære rundt på han når han skal sove! Jeg vet han kommer til å gråte sårt hver eneste dag han skal i bhg. Han vil bare være med meg. Det skjønner jeg. Men vi har ikke økonomi til det. I tillegg takler jeg ikke mer.

Av fysiske ting har vi: klippet tungebånd hos anerkjent spesialist (dr Resch), men det er fortsatt litt stramt. Vi har forsøkt diverse refluksmedisiner uten hell. Vi har vært x-antall ganger hos osteopat og kiropraktor. Sjekket væske på øret.. 

Så til mine spørsmål.

1. Er dette normal atferd hos en baby?!

2. Kan det være at han rett og slett bare er en «utfordrende» baby? At det ikke er noe fysisk?

3. Hvordan i alle dager kan vi bryte dette mammadalt-mønsteret?

4. Hvordan kan vi få orden på søvnen?

Hilsen ekstremt fortvilet og utslitt førstegangsmor..

Anonymkode: 8ca12...c20

Hehe, mammadalt ja. Min sov med meg fra han kom ut til han var 9 mnd. Mamma. Mamma. Mamma. 

Men, mammatid avler mammatid. Så vi startet med små avbrekk der jeg gikk ut korte turer og pappa var alene med han. I starten var det mye gråt, men han roet seg etterhvert når han så at jeg ikke kom tilbake. Han er jo trygg på pappa, det var bare om at om jeg var der så ble jeg foretrukket. Vi gjorde dette jevnt og startet med flaske med mm i tillegg til fast føde og så tok jeg lengre og lengre turer borte inntil han en dag ikke tenkte så mye over det. Den dag i dag gråter han om han ser meg gå ut døren, men det går over på minutter.

Angående soving så var vippestol gullverdt! Den roet han når han kom i sleepregression perioden som jeg tipper din er i nå(8-9 mnd alder). Sto og sminket meg med en fot på vippestolen  Vi hadde sprinkelsengen inne på vårt rom og da han nærmet seg 10 mnd startet vi med å snike han over i den mens han sov. Ble noen turer frem og tilbake i storsengen og den, men etterhvert så ble han trygg oppi den og vi kunne legge han direkte i den. Han fant mye ro med uroer som spilte rolige sanger og hadde lys. Da han var 11 mnd røk han inn på eget rom og sov godt der første natten.

I barnehagen var det ikke noe problem. Han elsket å være der og sovnet på første dupp etter 2 dagers tilvenning. Uken etter hadde han fulle dager og både sov og spiste godt. Noen ganger gråt han litt ved avskjed, men nøkkelen er da å si hade og gå uten masse nuss og trøst. Det forverrer bare alt. I sekundet du er ute av syne så roer barnet seg og innen minutter så er du glemt og de leker og koser seg.  Barnehagene pleier å være flinke på å sende meldinger i løpet av de første ukene og oppdaterer deg på det som skjer. Så de gangene i starten han gråt da jeg gikk fikk jeg SMS før jeg knapt hadde forlatt området om at han koste seg og lekte  

Mine beste råd: forlat unge med pappa. Enkelt og greit. De må få være alene og finne sin egen greie og knytte bånd uten deg til stede.

Søvn: steinhard rutine. Hver kveld klokka 18 dempes lys og innen 19.00 er det natta. Det vil komme noen runder med kamper, men det beste er å holde seg inne på rommet uten for mye dikking og la barnet vite at du er der. Om du så må sove på madrass ved siden av sengen en periode. Plutselig løsner det og en dag så sover barnet hele natta🙌🙌🙌

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Frances Ha skrev:

Noen ting er det greit å bare tenke inni seg. Det må være lov å klage på og søke råd om en vanskelig periode i permisjon selv om andre er ufrivillig barnløse, har syke barn, har mistet barnet sitt - listen går videre.

Og rådet er å snu fokuset og innse hvor privilegert hun er.

Anonymkode: 8805c...bf3