Når du ikke elsker ham lenger...

[Bianca]

Finnes det noen der ute, som har vært i samme situasjon?? Jeg trenger råd og erfaringer.

Jeg og samboeren har vært sammen i ti år i disse dager. Vi har to nydelige barn. Endelig har vi fått oss huset og jobbene vi ønsket, og barna er store nok til at vi kan kjenne på at småbarnstilværelsen snart er over.

Det har vært en tøff tid siden vi fikk barn. Han har vært en vanskelig partner, og jeg har vært mye alene om barna. Ikke nødvendigvis alene med barna (selv om det har vært en del, da han har jobbet mye kveld, helger og overtid), men alene om dem. Han har vært fryktelig sur og vanskelig, lagt på seg xx antall kilo, sittet ved pc-en sin dag og natt, og har til min store overraskelse ikke vært forberedt på eller rustet til oppdragerrollen. Det har vært tungt, og mange konflikter oss i mellom. Og jeg har nesten jobbet livsgnisten av meg for å oppdra ham til farsrollen, samtidig som at vi har håndtert barn som har gitt mye gleder og mange utfordringer.

Nå føler jeg at livet smiler til oss. Han har blitt eldre og klokere, barna større og mer selvstendige, og jeg.. Jeg er glad jeg også. Og mye lettere til sinns enn tidligere.

Han er klar for å bli ordentlig kjærester igjen. Nyte meg. Ha meg. Og jeg... jeg føler ingenting. Føler ikke lenger sinne når han er umoden og uklok, når han blir irritert for de merkeligste ting, eller er sneversynt og tåpelig. Ei heller føler jeg glede og hengivelse når han er kjærlig og god. Eller når han vil at vi skal ha sex. Ja, for det er stort sett det han vil (og hvis jeg ikke vil, ja da blir han sur). Jeg orker ikke tanken på å gå til sengs med ham lenger, og unngår enhver situasjon som kan lede til et forsøk fra ham.

Før ville jeg at han skulle fri til meg. Nå grøsser jeg av tanken på å ha et bryllup med ham. Før gledet jeg meg til framtiden med ham, nå klarer jeg ikke å se den for meg.

Men til tross for dette, er det totalt og helt fullstendig umulig for meg å faktisk gå fra ham. Å utsette de små herlige barna våre for det. De som elsker mammaen og pappaen sin, og som mer enn noe annet elsker det når vi er sammen som en familie. De som har blitt revet bort fra kjente og kjære venner, og flyttet til en ny plass, fordi vi endelig fikk råd til det huset vi drømmet om. Som trenger meg, og trenger ham, og trenger at vi er sammen.

Jeg kan ikke gjøre det mot dem. Ikke nå. Ikke før jeg har prøvd alt jeg kan for å holde familien sammen. Jeg er skilsmissebarn selv, og jeg vet det er vanskelig. Dessuten har han allerede fortalt meg at han ikke ville ha vært villig til å ha noe særlig med meg og gjøre dersom jeg gikk fra ham. Han fnyser av de som er venner med ekspartneren. Og jeg tror ikke i et sekund at han ville ha klart å snakke pent om meg til barna.

Hvordan får man det til, når man føler det slik som meg? Hvor langt skal man la det gå? Hvordan kan man få det til å funke? Jeg vet jeg aldri kommer til å elske ham igjen. Kanskje har jeg aldri gjort det. Vi er som ild og vann. Vi er ikke noe for hverandre. Men vi gir barna våre et godt og stabilt hjem. Vi er gode venner, så lenge jeg klarer å avverge konflikt når han er kranglete og så lenge jeg har sex med ham nå og da. Han ønsker ikke å gå i parterapi. Tro meg, jeg har forsøkt i årevis (da jeg var desperat, og fremdeles trodde jeg kunne elske ham).

Finnes det noen der ute, som har vært i samme situasjon? Anyone? Som har følt det samme: vissheten om at følelsene ikke er der, og en ubeskrivelig, nesten urokkelig, motstand mot å frata barna kjernefamilien og hjemmet sitt?

Endret 6. april 2018 av Bianca

[AnonymBruker]

Hei du! Litt i samme situasjon som meg det der. Langt ekteskap bak oss, 3 flotte barn, gode jobber og drømmehuset. Utad den perfekte kjernefamilien.. Jeg gikk i 3-4 år uten å ha følelser for mannen, jeg drømte om andre menn. Jeg holdt ut pga barna, og at jeg tenkte for meg selv at følelsene ville dukke opp en eller annen gang i fremtiden. For ett år siden tok jeg motet til meg og vi ble separert. Jeg har ikke angret en dag. Jeg er lykkelig og jeg er fri. Barna har der supert! Eneste jeg angrer på er at jeg ikke dro før. 

Anonymkode: fd17e...a39

[AnonymBruker]

For å svare å overskriften: Da går du.

Anonymkode: 8db73...77f

[AnonymBruker]

Barna merker at du ikke har det helt godt. Barn merker mer enn vi tror. Barn er utrolig flinke til slikt.

Det er bedre at du bryter ut av et forhold som ikke er godt, som ikke fungerer, enn at du tvinger deg til å bli og lar det få suge energi ut av deg, slik at barna blir lidende for at du ikke bryter deg ut.

Bryter du deg ut vil du få mer energi, og kjærlighet, til overs til barna.

Så er det en annen debatt om vi egentlig er skapt for å være monogame hele livet, men som sagt, en annen debatt.

Anonymkode: 394a9...8ea

[tingeling]

Det har vært flere tråder om dette under Samliv og relasjoner. Du er ikke alene. 

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg, men prøver å gjøre det beste ut av det. Jeg prøver heller å skape et eget liv med egne interesser, alt avhenger ikke av hvem du er gift med. Lev livet, dyrk interesser og kos deg med familien! Lidenskap kan man leve uten ganske lenge, livet består av mer enn det. 

Og dette med at barna merker at ikke foreldrene har det godt...jeg tror ikke nødvendigvis at det er slik. Jeg tror mine barn har det veldig fint slik situasjonen er nå, der foreldrene samarbeider og er greie, men ikke kysser eller noe.

Anonymkode: 44c39...c05

[Bianca]

På 6.4.2018 den 21.36, AnonymBruker skrev:

Hei du! Litt i samme situasjon som meg det der. Langt ekteskap bak oss, 3 flotte barn, gode jobber og drømmehuset. Utad den perfekte kjernefamilien.. Jeg gikk i 3-4 år uten å ha følelser for mannen, jeg drømte om andre menn. Jeg holdt ut pga barna, og at jeg tenkte for meg selv at følelsene ville dukke opp en eller annen gang i fremtiden. For ett år siden tok jeg motet til meg og vi ble separert. Jeg har ikke angret en dag. Jeg er lykkelig og jeg er fri. Barna har der supert! Eneste jeg angrer på er at jeg ikke dro før. 

Anonymkode: fd17e...a39

Takk for at du delte. Jeg forstår at du angrer på at du ikke gikk før, hvis du har det så bra nå. Hvordan har det gått for barna? Og hvor gamle var de? Og hvordan fungerer samarbeidet med far?

Barna mine er veldig sårbare nå etter flyttingen, særlig den ene på 6. Hun trenger masse tid til å bli trygg og komme seg på plass. Hjemmet hennes er det eneste som er trygt og stabilt for henne nå, og jeg kjenner på at jeg ikke kan ta det fra henne i løpet av den nærmeste tiden.

Samtidig er jeg heller ikke der at jeg vil avslutte noe nå. Jeg ser jo ikke etter andre menn heller, ikke noe mer enn at jeg nok fremdeles drømmer om drømmemannen. Men en drøm er vel en drøm ;-) Og jeg er jo fryktelig glad i mannen min, selv om ting har vært dårlig så er han jo min aller nærmeste venn. Jeg har bare innsett at jeg ikke elsker ham. Så kanskje jeg trenger 3-4 år på å modnes i min egen prosess. Akkurat nå føles alt bare trist, pga håpet som er borte, og samtidig godt, fordi jeg har frigjort meg fra den evige oppgaven å prøve å få det til å funke.

På 6.4.2018 den 22.29, tingeling skrev:

Det har vært flere tråder om dette under Samliv og relasjoner. Du er ikke alene. 

Takk for tips! 😊❤ Har du lenker? Jeg har nemlig ikke funnet så mye.

På 6.4.2018 den 23.36, AnonymBruker skrev:

Jeg har det akkurat som deg, men prøver å gjøre det beste ut av det. Jeg prøver heller å skape et eget liv med egne interesser, alt avhenger ikke av hvem du er gift med. Lev livet, dyrk interesser og kos deg med familien! Lidenskap kan man leve uten ganske lenge, livet består av mer enn det. 

Og dette med at barna merker at ikke foreldrene har det godt...jeg tror ikke nødvendigvis at det er slik. Jeg tror mine barn har det veldig fint slik situasjonen er nå, der foreldrene samarbeider og er greie, men ikke kysser eller noe.

Anonymkode: 44c39...c05

Takk ❤❤ Jeg unner ingen dette, men det er samtidig fryktelig godt å høre at noen har det på samme måte. Jeg tror nemlig heller ikke at barna trenger å merke noe, så lenge vi er stabile og gode omsorgspersoner. Men om ting blir anstrengt så merker de det jo så klart. Da er det vel på tide og vurdere andre løsninger.

Hvordan håndterer mannen din det? Merker han noe? Min elsker meg fremdeles, og er nå i en sinnafase, hvor han merker at jeg ikke føler så mye og er opprørt over det. Jeg forsøker bare å møte ham med forståelse og ikke gå inn i konflikt. Og det klarer jeg, nettopp fordi jeg har sluttet å forsøke så intenst å få det til å funke. Noen ganger er det faktisk slik at ved å akseptere ham sånn som han er, så aksepterer man også at man aldri kommer til å elske ham.

Endret 9. april 2018 av Bianca

[tingeling]

Her er et par som jeg kom på i farten:

 

[Peter007]

På 6.4.2018 den 18.28, Bianca skrev:

Finnes det noen der ute, som har vært i samme situasjon?? Jeg trenger råd og erfaringer.

Jeg og samboeren har vært sammen i ti år i disse dager. Vi har to nydelige barn. Endelig har vi fått oss huset og jobbene vi ønsket, og barna er store nok til at vi kan kjenne på at småbarnstilværelsen snart er over.

Det har vært en tøff tid siden vi fikk barn. Han har vært en vanskelig partner, og jeg har vært mye alene om barna. Ikke nødvendigvis alene med barna (selv om det har vært en del, da han har jobbet mye kveld, helger og overtid), men alene om dem. Han har vært fryktelig sur og vanskelig, lagt på seg xx antall kilo, sittet ved pc-en sin dag og natt, og har til min store overraskelse ikke vært forberedt på eller rustet til oppdragerrollen. Det har vært tungt, og mange konflikter oss i mellom. Og jeg har nesten jobbet livsgnisten av meg for å oppdra ham til farsrollen, samtidig som at vi har håndtert barn som har gitt mye gleder og mange utfordringer.

Nå føler jeg at livet smiler til oss. Han har blitt eldre og klokere, barna større og mer selvstendige, og jeg.. Jeg er glad jeg også. Og mye lettere til sinns enn tidligere.

Han er klar for å bli ordentlig kjærester igjen. Nyte meg. Ha meg. Og jeg... jeg føler ingenting. Føler ikke lenger sinne når han er umoden og uklok, når han blir irritert for de merkeligste ting, eller er sneversynt og tåpelig. Ei heller føler jeg glede og hengivelse når han er kjærlig og god. Eller når han vil at vi skal ha sex. Ja, for det er stort sett det han vil (og hvis jeg ikke vil, ja da blir han sur). Jeg orker ikke tanken på å gå til sengs med ham lenger, og unngår enhver situasjon som kan lede til et forsøk fra ham.

Før ville jeg at han skulle fri til meg. Nå grøsser jeg av tanken på å ha et bryllup med ham. Før gledet jeg meg til framtiden med ham, nå klarer jeg ikke å se den for meg.

Men til tross for dette, er det totalt og helt fullstendig umulig for meg å faktisk gå fra ham. Å utsette de små herlige barna våre for det. De som elsker mammaen og pappaen sin, og som mer enn noe annet elsker det når vi er sammen som en familie. De som har blitt revet bort fra kjente og kjære venner, og flyttet til en ny plass, fordi vi endelig fikk råd til det huset vi drømmet om. Som trenger meg, og trenger ham, og trenger at vi er sammen.

Jeg kan ikke gjøre det mot dem. Ikke nå. Ikke før jeg har prøvd alt jeg kan for å holde familien sammen. Jeg er skilsmissebarn selv, og jeg vet det er vanskelig. Dessuten har han allerede fortalt meg at han ikke ville ha vært villig til å ha noe særlig med meg og gjøre dersom jeg gikk fra ham. Han fnyser av de som er venner med ekspartneren. Og jeg tror ikke i et sekund at han ville ha klart å snakke pent om meg til barna.

Hvordan får man det til, når man føler det slik som meg? Hvor langt skal man la det gå? Hvordan kan man få det til å funke? Jeg vet jeg aldri kommer til å elske ham igjen. Kanskje har jeg aldri gjort det. Vi er som ild og vann. Vi er ikke noe for hverandre. Men vi gir barna våre et godt og stabilt hjem. Vi er gode venner, så lenge jeg klarer å avverge konflikt når han er kranglete og så lenge jeg har sex med ham nå og da. Han ønsker ikke å gå i parterapi. Tro meg, jeg har forsøkt i årevis (da jeg var desperat, og fremdeles trodde jeg kunne elske ham).

Finnes det noen der ute, som har vært i samme situasjon? Anyone? Som har følt det samme: vissheten om at følelsene ikke er der, og en ubeskrivelig, nesten urokkelig, motstand mot å frata barna kjernefamilien og hjemmet sitt?

Du klarer ikke finne den mannen du først så i han to ganger. Godteposen er best første gangen sier din sjel. Bye bye til den store kjærligheten når toget har gått.

[Britt Banditt]

Har dere prøvd samlivsterapi? 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen, TS. Gift i snart 10 år. To fantastiske små barn. Vi er mer som venner som bor sammen, ikke noe mer. Har ikke hatt "fysisk samvær" på 5 år. Verken jeg eller mannen min er spesielt lidenskapelige av oss, og blir ikke forelsket så lett, så det har heldigvis ikke dukket opp følelser for andre menn heller.

Men jeg synes dette fungerer ganske bra. Vi er to om alt, alle daglige gjøremål, og vi er gode venner (som oftest). Hvis jeg skal vurdere å gå fra ham, er det ev. etter at barna har blitt store. Men det har jeg ingen planer om så lenge vi er venner.

Dersom han hadde mast om sex, ville det vært mye vanskeligere. Dersom han skulle ha fått en dame "på si", kjenner jeg at det ikke ville ha brydd meg så mye.

Jeg dyrker mine egne interesser, som er min store lidenskap i livet. Heldigvis har jeg noe jeg bryr meg om, foruten barna! Reiser en del på tur alene knyttet til denne hobbyen min, og koser meg med det.

Anonymkode: 7d4fa...8da

[Gjest Lanolina]

Jeg gjorde det samme. Gikk etter 12 år, null følelser igjen. Alenemor men så verdt det, gutten min har det bra idag selv om det tok litt tid. Dette klarer du ❤️

[Bianca]

På 10.4.2018 den 11.20, Britt Banditt skrev:

Har dere prøvd samlivsterapi? 

Nei. Jeg pushet veldig på det i flere år, men han var ikke villig. Herregud som jeg tigget og ba. Nå tenker jeg selv at jeg ikke vil, klarer ikke å se at det vil forandre noe for min del. At toget har gått på en måte..

På 10.4.2018 den 12.22, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg også igjen, TS. Gift i snart 10 år. To fantastiske små barn. Vi er mer som venner som bor sammen, ikke noe mer. Har ikke hatt "fysisk samvær" på 5 år. Verken jeg eller mannen min er spesielt lidenskapelige av oss, og blir ikke forelsket så lett, så det har heldigvis ikke dukket opp følelser for andre menn heller.

Men jeg synes dette fungerer ganske bra. Vi er to om alt, alle daglige gjøremål, og vi er gode venner (som oftest). Hvis jeg skal vurdere å gå fra ham, er det ev. etter at barna har blitt store. Men det har jeg ingen planer om så lenge vi er venner.

Dersom han hadde mast om sex, ville det vært mye vanskeligere. Dersom han skulle ha fått en dame "på si", kjenner jeg at det ikke ville ha brydd meg så mye.

Jeg dyrker mine egne interesser, som er min store lidenskap i livet. Heldigvis har jeg noe jeg bryr meg om, foruten barna! Reiser en del på tur alene knyttet til denne hobbyen min, og koser meg med det.

Anonymkode: 7d4fa...8da

Det høres behagelig ut på mange måter. Problemet vårt er at vi er begge ganske lidenskapelige mennesker, både på godt og vondt. Og han har veldig stort behov for sex. Jeg har sagt til ham at jeg ikke orker mas om sex, og at det bare får motsatt effekt. Han er ganske fortvila over det. Men vi får se. Kanskje han klarer å slå seg til ro med at det ikke blir så mye lidenskap på noen år. Blir i hvert fall mindre krangling av det 😛 Men varer nok ikke i lengden..

På 10.4.2018 den 12.27, Gjest Lanolina skrev:

Jeg gjorde det samme. Gikk etter 12 år, null følelser igjen. Alenemor men så verdt det, gutten min har det bra idag selv om det tok litt tid. Dette klarer du ❤️

Takk ❤️❤️ Blir nok ikke på en stund. Men det er vel en prosess man må igjennom 😥 Så godt å høre at dere begge har det bra!

[Tran09]

Som "skilsmissebarn" (foreldrene mine var aldri gift, mamma ble gravid på fest. Holdt sammen i 10 j****  tøffe år..) kan jeg si at det er ikke nødvendigvis ett nederlag eller dumt å skille lag  Dere som foreldre må gjøre det som er lurt for dere, og heller prate om hvordan dere omtaler hverandre forran barna og felles omgangkrets. Klart du kan prøve å prate med han først angeåden hvordan du har hatt det de siste årene, og så får han gi deg det pusterommet du trenger for å potensielt føle noe for han igjen. 

Om det er værdt en sjanse synes jeg at dere velger sammen  

[Skorstein]

Men barna må lære seg uansett at livet har utfordringer som de ikke slipper unna, og du gjør det alt for behagelig for de når du ikke vil bryte opp kjernefamilie og tryggheten... Du har det ikke bra sammen med han og da drar du ferdig snakka. Barna dine må bare akseptere at mamma og pappa ikke elsker hverandre lenger, sånn er livet. Skilsmisse er liksom verdens undergang for de fleste og det skjønner jeg ikke. Hadde en venninne som var helt ødelagt fordi foreldrene var skilt og hadde nye kjærester, livet går videre sier jeg bare... Det er verre ting som kommer til å hende barna dine og som skjer alle oss hele tiden. Sånn som sykdom, økonomiske problemer, ulykker og mishandlinger osv. Min mor og far har alltid kranglet og vi har aldri vært en sånn spesielt sammensveiset familie, tro meg det kommer i hvert fall barna dine til å merke at du ikke elsker han lenger og gi de dårlige mønstre som vil forfølge de. 

Synes du høres feig og svak ut egentlig, er ganske vanlig å bare holde sammen et ekteskap pga barna osv... synes ikke det er en unnskyldning i det hele tatt. Hadde hunden min sammen med eksen og det skal jeg si deg er enda verre, da hun var veldig knyttet til begge to og ble skikkelig stressa og furt når ene gikk... Når ting ikke fungerer må man bare erkjenne nederlaget og gi slipp og gå videre... SÅNN er livet.

[Bianca]

3 minutter siden, Skorstein skrev:

Synes du høres feig og svak ut egentlig, er ganske vanlig å bare holde sammen et ekteskap pga barna osv... synes ikke det er en unnskyldning i det hele tatt. Hadde hunden min sammen med eksen og det skal jeg si deg er enda verre, da hun var veldig knyttet til begge to og ble skikkelig stressa og furt når ene gikk... Når ting ikke fungerer må man bare erkjenne nederlaget og gi slipp og gå videre... SÅNN er livet.

😂😂😂

Fortsatt god lørdagskveld til deg!

[Bianca]

35 minutter siden, Tran09 skrev:

Som "skilsmissebarn" (foreldrene mine var aldri gift, mamma ble gravid på fest. Holdt sammen i 10 j****  tøffe år..) kan jeg si at det er ikke nødvendigvis ett nederlag eller dumt å skille lag  Dere som foreldre må gjøre det som er lurt for dere, og heller prate om hvordan dere omtaler hverandre forran barna og felles omgangkrets. Klart du kan prøve å prate med han først angeåden hvordan du har hatt det de siste årene, og så får han gi deg det pusterommet du trenger for å potensielt føle noe for han igjen. 

Om det er værdt en sjanse synes jeg at dere velger sammen  

Helt enig med deg! Jeg er skilsmissebarn selv, og jeg har ofte tenkt at det var bra jeg slapp å vokse opp med to foreldre som helt tydelig ikke likte hverandre. Så dersom det kommer til det med oss, at stemningen er dårlig og dialogen er giftig, så vet jeg jo hva jeg må gjøre. Men jeg har jobbet rævva av meg for å skape en god stemning i huset, nettopp pga mine erfaringer. En skilsmisse er ikke verdens undergang, og i hvert fall ikke om barna har vokst opp med gode relasjoner til og mellom foreldrene  

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er. Eksen og jeg var gode venner, samarbeidet godt, hadde like interesser, mange venner osv. Men mellom oss to var det ikke noe nærhet og intimitet lenger. Vi lå sammen kanskje 1-2 ganger i året de siste 5 årene. Og da var det raskt og ufølsomt unnagjort.

Så ble det skilsmisse, og nå har jeg det bra. Jeg var mye misfornøyd og det slipper jeg å leve med nå. 

Anonymkode: 1d5b4...e6e

[AnonymBruker]

På 4/10/2018 den 12.22, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg også igjen, TS. Gift i snart 10 år. To fantastiske små barn. Vi er mer som venner som bor sammen, ikke noe mer. Har ikke hatt "fysisk samvær" på 5 år. Verken jeg eller mannen min er spesielt lidenskapelige av oss, og blir ikke forelsket så lett, så det har heldigvis ikke dukket opp følelser for andre menn heller.

Men jeg synes dette fungerer ganske bra. Vi er to om alt, alle daglige gjøremål, og vi er gode venner (som oftest). Hvis jeg skal vurdere å gå fra ham, er det ev. etter at barna har blitt store. Men det har jeg ingen planer om så lenge vi er venner.

Dersom han hadde mast om sex, ville det vært mye vanskeligere. Dersom han skulle ha fått en dame "på si", kjenner jeg at det ikke ville ha brydd meg så mye.

Jeg dyrker mine egne interesser, som er min store lidenskap i livet. Heldigvis har jeg noe jeg bryr meg om, foruten barna! Reiser en del på tur alene knyttet til denne hobbyen min, og koser meg med det.

Anonymkode: 7d4fa...8da

Sånn er det her også. Dog ikke like lenge sammen, ca 6 år og 1 barn. Vi har dog sex, men ikke så mye. 

Anonymkode: eee73...b10

[AnonymBruker]

Huff, ser du skriver om samlivsterapi. Jeg foreslo det for eksen min. Nei, ingen skulle fortelle han hva han skulle gjøre. Jeg skjønner jo hvorfor han ikke ville, for i følge han, så var det jo kun jeg som hadde ting å jobbe med for å gjøre forholdet perfekt. Er separert nå. Han som tok steget. Skulle gjort det for lenge siden selv om vi har barn. Ungene har det bedre nå med 2 harmoniske foreldre enn 2 foreldre med piggene ute.

Anonymkode: 81cd3...17a