Angrer noen av dere på å ha fått barn, evt. å ikke ha fått barn?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri ønsket meg barn, men ble i slutten av tenårene gravid mens jeg brukte p-piller og fant det ikke ut før jeg var langt på vei. Barnefaren og jeg giftet oss og fikk etterhvert et barn til, delvis fordi han ønsket det og delvis fordi jeg ikke ønsket å ha et enebarn.

Ikke lenge etter barn nummer to ble født ønsket plutselig ikke barnefar å være involvert lenger og flyttet langt unna. Han ser ungene en gang på sommeren og en gang i jula.

Jeg kjenner at jeg tenker flere ganger i uken på at jeg egentlig ikke ville ha barn. At det her ikke er det livet jeg ønsket å leve. Og det føler jeg at jeg ikke kan si til noen.

Og det handler ikke om at jeg ikke er glad i ungene. Jeg elsker dem av hele mitt hjerte og koser meg med å leke med dem, snakke og diskutere spennende ting, lese bok for dem foran ovnen om kvelden, se at de vokser til og blir selvstendige mennesker. Jeg er aktiv på skolen som blant annet klassekontakt og liker å involvere meg i hverdagen til ungene.

Men fortsatt kommer tankene snikende. Om at jeg angrer på å ha fått barn. Jeg er en egoistisk person som trenger mye egentid og som gjerne kunne reist jorden rundt helt alene og bare sugd inn alle inntrykk. Selv om jeg føler at jeg ikke kan angre på å ha fått akkurat de fantastiske ungene jeg har.

Noen andre?

Anonymkode: 89a2d...789

[AnonymBruker]

Jeg angrer masse på at jeg fikk barn. Elsker ungen min over alt og har det fantastisk sammen med ham, men jeg ser jo at jeg hadde et enklere liv før.

Anonymkode: f1b3d...c2b

[Raven Emerald]

Njei, vil ikke si at jeg angrer, så mye som at jeg lurer på hvordan livet hadde vært nå, om jeg ikke hadde fått dem. Men det lurer jeg til gjengjeld på ganske ofte. Kanskje spesielt når det kommer til de to eldste, siden jeg var relativt ung da jeg fikk dem. Yngste kom liksom i mer passende tidsrom.

Innimellom kan jeg få dårlig samvittighet for at jeg tenker såpass ofte på det, selv om jeg aldri tenker på det lenge om gangen. Nettopp fordi jeg føler at det kan minne om anger, siden tankenes natur går i retning "tenk om jeg var barnløs slik og sånn, hvordan ville det vært?". 

Nå vet jeg ikke om du føler en desidert anger, eller om du har det litt som jeg. Men det er uansett normalt å lure på hvordan livet hadde utartet seg om man hadde tatt andre valg enn dem man gjorde.

[AnonymBruker]

Fikk barn så tidlig at jeg egentlig aldri har bodd alene uten barn. Så har aldri  angret da barn var det vanlige. Men nå som jeg er 37 og barnet utflyttet og voksen, så angrer jeg på at jeg ikke har flere barn. For hvordan lever man uten barn?

Anonymkode: a0a1f...98e

[Arkana]

Nei, jeg har aldri angret på at jeg fikk barn. De var ønsket og planlagt. Det betyr ikke at jeg ikke innimellom kunne tenkt meg litt mer alenetid enn jeg har, eller at det har vært faser jeg bare har ventet på at skal gå over. Man er jo ikke bare mamma/pappa, man er også en egen person med egne ønsker og interesser og selv vi som har virkelig ønsket oss barn og aldri ville valgt dem bort kan kjenne på at det ikke alltid er rosa lykke. 

Er du sikker på at det er anger du føler? Jeg tenker at det er naturlig, som Raven beskriver, å lure på hvordan livet hadde vært uten barn. Og som jeg skrev er det helt normalt at man som forelder har perioder hvor man savner å kunne være mer egoistisk og ha mer alenetid uten at det betyr at man ville vært foruten barna. Enkelte faser av livet med barn kan være veldig altoppslukende. Husk også at barna dine blir store og flytter ut en gang, og du kan reise jorden rundt så mye du ønsker. Du er ikke låst til bleieskift, fotballturneringer og lekselesing resten av livet. 

[AnonymBruker]

Jeg skulle vel ønske at jeg aldri hadde fått barna mine. Jeg ønsket meg ikke barn, ble gravid på p-pillen, og barnefar ønsket seg virkelig barn. Så da fikk vi barn, og siden vi først hadde fått en, var det fint å få søsken, så vi fikk en til. Da minste var 1 år, gikk barnefar, og giftet seg raskt, og ville ikke ha noe med barna og gjøre.

Det gikk greit i flere år, så ble jeg syk. Og nå er jeg totalt utslitt hele tiden, føler jeg aldri får samlet opp energi, og vet jo at hadde jeg ikke hatt barn nå, så hadde jeg orket mye mer, av det jeg ønsker. Nå dreier livet mitt seg om å hvile, og ta seg av barn. Noe annet klarer jeg ikke.

Men jeg elsker barna mine utrolig høyt. Og en dag er de voksne, og jeg kommer sikkert til å savne de masse. 

Hadde barna hatt en god far, som stilte opp, og vi hadde de ca 50% hver, så hadde jeg sikkert ikke ønsket at jeg aldri fikk de. Så her er det vel mer, at omstendighetene ble som de ble.

Anonymkode: 086cd...6f9

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på den måten . Jeg er hønemamma og elsker mine barn. Men jeg fant ut at jeg ikke liker unger . Jeg orker ikke se syngene unger i skoleforestilling . Viss ikke det er min egen osv.  Livet mitt hadde vært lettere og friere uten. Men bedre ? Det vet jeg ikke for jeg gi og får så mye kjærlighet av dem. 

Anonymkode: 57cfc...638

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker said:

Fikk barn så tidlig at jeg egentlig aldri har bodd alene uten barn. Så har aldri  angret da barn var det vanlige. Men nå som jeg er 37 og barnet utflyttet og voksen, så angrer jeg på at jeg ikke har flere barn. For hvordan lever man uten barn?

Anonymkode: a0a1f...98e

Jeg er på din alder nå og venter min første...
Skulle på en måte ønske jeg hadde voksne barn. For det er nå jeg har mulighet til å reise, se verden og bruke tid og penger på meg selv....
og det er før ungen har kommet, men jeg er forberedt på mye slit

Anonymkode: 9612f...9f3

[AnonymBruker]

Ungen er bare 4 uker, men kan si jeg er glad jeg ventet til jeg var over 25 med det. Glad jeg ventet til jeg var sikker på mannen i mitt liv. Ellers elsker jeg dette A4 livet med hund, barn og mann. 

Anonymkode: b3adf...f02

[AnonymBruker]

55 minutter siden, Raven Emerald skrev:

(...)

Nå vet jeg ikke om du føler en desidert anger, eller om du har det litt som jeg. Men det er uansett normalt å lure på hvordan livet hadde utartet seg om man hadde tatt andre valg enn dem man gjorde.

Det kanskje litt sånn som du sier. Jeg angrer ikke i den forstand at jeg hadde gitt de bort til riktig pris, mer det at kunne jeg valgt om igjen hadde jeg helt klart aldri fått barn. Men en fordel er at jeg fikk begge to tidlig, så når jeg er 40 er begge ungene voksne og jeg kan "gjøre som jeg vil". Jeg trøster meg litt med det.

Anonymkode: 89a2d...789

[AnonymBruker]

52 minutter siden, Arkana skrev:

Nei, jeg har aldri angret på at jeg fikk barn. De var ønsket og planlagt. Det betyr ikke at jeg ikke innimellom kunne tenkt meg litt mer alenetid enn jeg har, eller at det har vært faser jeg bare har ventet på at skal gå over. Man er jo ikke bare mamma/pappa, man er også en egen person med egne ønsker og interesser og selv vi som har virkelig ønsket oss barn og aldri ville valgt dem bort kan kjenne på at det ikke alltid er rosa lykke. 

Er du sikker på at det er anger du føler? Jeg tenker at det er naturlig, som Raven beskriver, å lure på hvordan livet hadde vært uten barn. Og som jeg skrev er det helt normalt at man som forelder har perioder hvor man savner å kunne være mer egoistisk og ha mer alenetid uten at det betyr at man ville vært foruten barna. Enkelte faser av livet med barn kan være veldig altoppslukende. Husk også at barna dine blir store og flytter ut en gang, og du kan reise jorden rundt så mye du ønsker. Du er ikke låst til bleieskift, fotballturneringer og lekselesing resten av livet. 

Det er sant. Det er kanskje ikke direkte anger for man kan nesten ikke angre på barn man har fått. Det er vel mer savnet etter det som kunne vært. Men det er bortkastet å bruke tid på å tenke på.

"Godt" å høre at det et flere som tenker likt som meg. Føler at dette er forbudte tanker...

Anonymkode: 89a2d...789

[AnonymBruker]

Det er ikke forbudt å tenke sånn. Meeen, når du blir eldre kommer du til å være glad du fikk barn!  Jeg angrer bare på St jeg ikke fikk flere enn to!  Er mellom 50 og 60. Har en venninne som er barnløs og hun angrer bittert. Hun har heller ikke tantebarn. 

Anonymkode: cea46...49a

[AnonymBruker]

Til tider, når konfliktene er mange og det er mye ellers I livet samtidig så kan jeg vel tenke tanken. Selv om jeg elsker barna mine....

Anonymkode: d9e0c...a49

[Gjest GiftMann38]

Har ikke angret. Ikke på noe tidspunkt.

[AnonymBruker]

Jeg fikk også første barnet veldig tidlig, og har aldri angret på det. Så ble det brudd, aleneliv, ny mann og nytt kull. Siste barnet ble født når jeg var i slutten av 30-årene, og det kjenner jeg var alt for sent for oss. Jeg har hatt små barn siden jeg var tenåring, og nå kan jeg nesten ikke vente til å bli sjef i eget liv.

Mannen min og jeg lurer av og til på hvordan livet hadde vært om vi ikke hadde fått de to yngste, og vi er enige om at alt hadde vært mye enklere. Men vi må også innrømme at dersom vi ikke hadde fått de, så hadde vi nok ønsket oss de, og da hadde kanskje livet vært vanskelig likevel, på en annen måte  

Så jeg angrer ikke på at jeg fikk barn, men jeg angrer på at jeg fikk barn sent i livet og dermed har fått en lang småbarnsperiode.

(Jeg liker heller ikke andres unger, og sliter med å bygge relasjoner til barnas venner mens de er små...Kred til ALLE de som jobber med barn!!!!!)

Anonymkode: 036aa...2a4

[KikiEco]

Den ideelle tilværelse finnes ikke med eller uten barn. Jeg og mannen har valgt å ikke få barn og jeg angrer ikke på det valget, men det kan så klart forandre seg

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke forbudt å tenke sånn. Meeen, når du blir eldre kommer du til å være glad du fikk barn!  Jeg angrer bare på St jeg ikke fikk flere enn to!  Er mellom 50 og 60. Har en venninne som er barnløs og hun angrer bittert. Hun har heller ikke tantebarn. 

Anonymkode: cea46...49a

Hvorfor må det være slik for alle bare fordi det er slik for din venninne?

Anonymkode: 4c890...84c

[Gjest Geirfuglen]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke forbudt å tenke sånn. Meeen, når du blir eldre kommer du til å være glad du fikk barn!  Jeg angrer bare på St jeg ikke fikk flere enn to!  Er mellom 50 og 60. Har en venninne som er barnløs og hun angrer bittert. Hun har heller ikke tantebarn. 

Anonymkode: cea46...49a

Hvorfor mener du at man vil se annerledes på dette som eldre? For min del har jeg et barn som alltid vil trenger oppfølging. Jeg gruer meg til jeg blir eldre og tenker mye hva som vil skje med ham når jeg er borte. Det var aldri i mine tanker at jeg ikke ville få et 100 % friskt barn.

[Villa2000]

Er jo ikke tvil om at livet er enklere uten unger. Helt klart. Det er jo en helvetes masse arbeid!

Når det er sagt så har jeg aldri angret på at jeg har fått barn, men jeg har selfølgelig ønsket at jeg kunne satt hele familien på pause et par uker og reise på guttetur til Las Vegas noen ganger

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er på din alder nå og venter min første...
Skulle på en måte ønske jeg hadde voksne barn. For det er nå jeg har mulighet til å reise, se verden og bruke tid og penger på meg selv....
og det er før ungen har kommet, men jeg er forberedt på mye slit

Anonymkode: 9612f...9f3

😊 Kan trøste deg med at slitet husker man ikke. Husket kun alt det fine. Og det er det mye av. Prøv å nyt tiden, sier poff også flytter de ut😊

Vi reiste mye. Og er det jeg savner mest. Reiseselskap som var vant med vår måte å feriere på. Er ikke helt det samme å tusle rundt alene på ferier. Men er også så asosial at jeg ikke orker andre enn eget barn rundt meg døgnet rundt. Men det går seg nok til.

Anonymkode: a0a1f...98e