Hvordan oppfatter du livet?

[Gjest Anonymous]

Enkelt og greit.

Er du et offer for omstendighetene, tar du ansvar for din egen lykke, er livet en dans på roser, eller kanskje en dans på tornebusker? Er alt som skjer din egen feil, tror du på skjebnen, lever du hardt og intenst som om hver dag kunne være din siste? Går dagene tregt mens du går rundt og gjør ingenting og lurer på hvorfor du lever?

Er du lykkelig eller ulykkelig? Lever du i frykt for hva som kan skje dersom-hvis-om-atte, eller tar du sjanser?

Er du passiv kasteball i livets squashbane, eller tar du grep for å få det som du vil ha det?

Hvem har ansvaret dersom livet ditt ikke er som du vil ha det?

Mange spørsmål, men håper noen vil dele tankene sine om hvordan de oppfatter livet sitt.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes jeg selv er ansvarlig for alt som skjer med meg. Jeg tyar ansvar for absolutt alt som hender meg og skylder aldri på andre.

Bortsett fra i åpenbare tilfeller der andre har oppført seg som drittsekker.

Det er jeg som tar valgene som angår meg selv. Jeg tar full styring i mitt liv.

Men det går jo i perioder og livet har bølgedaler. Når det er nede i en dal kan man ha lettere for å la andre "styre" mer enn man ellers ville ha latt dem gjøre.

Jeg synes ikke man skal skylde på andre for at man ikke fikk de mulighetene man ønsket seg eller klager over i dag.

Jeg synes livet kan være hardt, men for det aller meste synes jeg det er spennende og interessant. Ofte er det morsomt.

Jeg slutter aldri med å bli overrasket over andre mennesker. Sosialt samspill i bygder og byer...uansett hvor: det er spennende.

Jeg liker dårlig Asgeir, norsk barne-TV, sport, norsk sosialdemokrati, trauste politikere, lusekofter, bunader, liksom-hippe Oslo-folk, Dag& Natt, Oslo rådhus og norsk likhetsskole.

Derimot liker jeg norsk kulturliv og arena, reiser til utlandet, mangfold, sjø, seiling og utforsking av andre typer samfunn og mennesker.

[Arkana]

Jeg tar ansvar for mitt eget liv. Vi har alle ansvar for livene våre. Det er ikke alltid vi har kontroll over det som skjer med oss, men vi har alltid kontroll over hvordan vi skal reagere på hendelsene og i mitt syn er det bare negativt å skylde på omstendigheter, da har man fraskrevet seg alt ansvar.

Jeg har et godt liv, og er lykkelig, og jeg tror mye av det kommer av at jeg selv føler meg i kontroll over livet mitt. Jeg bestemmer selv hvordan livet mitt skal bli, og jeg gjør det som trengs for å komme dit jeg vil.

[Gjest Anonymous]

Livet er herlig, alternativet tatt i betraktning.

[Gjest Anonymous]

Livet er herlig, alternativet tatt i betraktning.

Så med andre ord: du har ikke noe å si om livet i seg selv?

Du sier her bare at livet er et fint alternativ til det å være død.

Men er det egentlig nok å si det? Burde du ikke utfylle det noe mer?

"Liker du sild? Det er et godt alternativ til ingen mat i det hele tatt."

[Gjest Bellatrix]

Du stille mange spørsmål. Det er sikkert forskjellig for alle, men for min del opplever jeg egentlig at livet består av alle alternativene du nevner. Jeg har ansvar for livet mitt, men det er jo mange ytre faktorer som påvirker det likevel. Jeg tar sjanser, men kan likevel tenke masse hvisomatte-dersomatte. Noe av det som skjer er min feil, andre ganger gjør andre feil som går utover meg. Jeg er en kasteball, men prøver å gripe taket.

Poenget mitt er at man er ansvarlig for sitt eget liv, men det er ikke alltid man selv har forutsetninger for å få det som man vil eller som det kanskje bør være. Man er ansvarlig for sine egne valg, men ikke for alt som skjer/ikke skjer.

[Gjest Anonymous]

Jeg tar ansvar for mitt eget liv. Vi har alle ansvar for livene våre. Det er ikke alltid vi har kontroll over det som skjer med oss, men vi har alltid kontroll over hvordan vi skal reagere på hendelsene og i mitt syn er det bare negativt å skylde på omstendigheter, da har man fraskrevet seg alt ansvar.

Jeg har et godt liv, og er lykkelig, og jeg tror mye av det kommer av at jeg selv føler meg i kontroll over livet mitt. Jeg bestemmer selv hvordan livet mitt skal bli, og jeg gjør det som trengs for å komme dit jeg vil.

Jeg er ikke enig i at man "alltid har kontroll på hvordan man reagerer" på ulike forhold. Det kommer helt an på hva slags personlighet man har og hvilke tidligere erfaringer man har gjort seg. Man kan inneha et ønske om, eller være motivert, til å reagere/takle en situasjon eller ulike følelser, på en bestemt måte. Men det vil ikke alltid være slik at utfallet av denne "kontrollerte" reaksjonen nettopp blir kontrollert. Vi mennesker havner ofte i situasjoner hvor vi ikke aner hvorfor vi reagerer slik vi gjør, eller hvor vi ønsker at vi hadde reagert anderledes. Å endre reaksjonsmønstre kan være en krevende prosess, for det er mange automatiske mekanismer i sving, funksjoner i vår personlighet.

Så det vil vel være mer riktig å si at vi har alle en MULIGHET til å kontrollere egen atferd og reaksjoner

[Gjest Anonymous]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg lever, og jeg tror ikke livet har noen mening. Men jeg lever nå en gang (neppe flere), og jeg har ikke funnet noen god grunn til å avslutte det ennå.

Jeg tror død er fravær av eksistens. Det er hverken godt eller vondt, trist eller bra. Det er et slags null-punkt.

Alle som lever skal dø. Å dø er en del av livet - slik sett trenger det ikke være noe trist, det kan også være vakkert. Jeg håper jeg er bevisst at jeg dør når jeg dør (og uten for mye smerter).

Spørsmålet jeg stiller meg, er hvorfor jeg skal leve. Jeg kan tenke meg minst et par veldig gode grunner, og det dukker stadig opp flere :-)

[Gjest Seleena]

Livet er alt det du spurte om!

Det går opp og ned. Av og til lurer eg på kvifor eg lever og andre dagar tenker eg at livet er herlig og ein dans på roser. Kan nokon med handa på hjartet sei at dei er lykkelege heile tida? Det er jo ikkje muleg......

Er ein person som likar utfordringar og hoppar ofte "i det". Det resulterar ofte at eg blir lei meg, men og lykke.

Lever aldri i frykt. Er ikkje redd for at verden går under, og prøver å sjå mine muleghetar.

Eg veit eg kan bli kva eg vil og eg veit eg har ambisjonane til å gjere nett det eg har lyst til.

Livet er tilfeldig. Men slett ikkje rettferdig...

Eg har lyst å flytte, men er og veldig heimkjær.

Ja, vi har alle ansvar for våre liv. Kven andre skulle ha ansvar for mitt liv?

Det er jo så uforutsigbart så det går ann å bli. Det er ingen sjølvsagt at eg skal vere i livet. i morgon kan det vere slutt, og det er mitt ansvar å ha det greit den dag i dag.

[Gjest LoisLane]

Jeg stiller meg bak Trøffelhelten - livet er herlig.

Det er en innstilling jeg velger å leve med, selv om jeg vet at verden er et sted fylt av grusomheter, sadisme, ufattelige og unødvendige lidelser.

Jeg velger å se på barna mine og si at livet er vakkert.

Jeg velger å glemme nyhetene og glede meg over fjellenes silhuett mot solnedgangen.

Er det riktig? Er det naivt? Kanskje, men hvordan skal man ellers overleve?

Jeg har stor tro på enkeltmenneskets kraft til å forme sitt eget liv, i alle fall her i Norge i dag. Men jeg har også opplevd at tilfeldigheter har snudd livet mitt...

[Gjest Anonymous]

Jeg stiller aldri spørsmålet "hvorfor skal jeg leve".

Jeg tenker heller at når jeg først er her så får jeg gjøre det beste ut av det og nyte det jeg kan uten å stille for mange spørsmålstegn (ellers kan man faktisk bli deprimert).

Når jeg ser noe vakkert eller opplever noe fint så blir jeg jo glad. Da stiller jeg ikek spørsmålstegn ved hvorfor, for det ødelegger gleden.

Men livet er ingen gladdans akkurat. Man kan gruble seg ihjel på hvorfor ting er som de er. Hvorfor ble vi alle født inn i akkurat den familien vi er i? Hvorfor giftet man seg med akkurat den personen? Hvorfor ble barna på den måten? Hvorfor valgte man akkurat den utdanningen og havnet i akkurat den jobben?

[Gjest Anonymous]

Man kan gruble seg ihjel på hvorfor ting er som de er.

Det er mange som har det slik. Jeg er havna der jeg er mer eller mindre tilfeldig. Jeg tenker ikke så mye på hvorfor ting har blitt som de er.

Jeg tenker veeldig mye på hvordan ting kommer til å bli, det er på det punktet jeg grubler.

[Gjest Anonymous]

Det er mange som har det slik. Jeg er havna der jeg er mer eller mindre tilfeldig. Jeg tenker ikke så mye på hvorfor ting har blitt som de er.

Jeg tenker veeldig mye på hvordan ting kommer til å bli, det er på det punktet jeg grubler.

Hva med å tenke mer på hvordan ting er?

[Gjest Annbjørg]

Jeg synes livet er spennende. Man vet aldri hva som befinner seg rundt neste sving. Jeg lever med mine rutiner, sammen med familien min, og griper de mulighetene som dukker opp. Jeg, og bare jeg, er ansvarlig for livet mitt.

Noen ganger har jeg dårlige perioder, men jeg vet at det er opp til meg selv å komme meg ut av det. Andre kan ikke ta valg for meg.

Alt i alt er jeg fornøyd med livet, og vet at meningen med det må jeg finne selv.

Kunne skrevet myyye mer om dette, men da hadde jeg aldri blitt ferdig...

[Gjest Anonymous]

Hva med å tenke mer på hvordan ting er?

Touché.

[Ciara]

Livet er fantastisk.

Tar stort sett ansvar for livet mitt, og når jeg merker at jeg har lyst til å skylde på andre for ting som har skjedd meg meg, så jobber jeg med å endre syn på det.

Tror innstilling til livet er alfa og omega. Vi som har hatt en grei oppvekst i et land som er godt å leve i som Norge, kan gjøre omtrent hva vi vil ut av livene våre. Så kan man velge å ta på seg offerrollen og aldri komme noen vei, og heller aldri innse at det var en selv som hadde skylden.

Eller så kan man kjempe for å få det livet man ønsker seg, gjøre noen feil innimellom og innse at det var DIN feil, men at den feilen forhåpentligvis gjorde at du lærte noe.

Man står så mye friere når man innser at livet er et resultat av valg man har tatt selv!

Det jeg derimot stadig jobber med, er å innse ENDA MER at livet er dagen i dag, øyeblikket nå, og ikke dagen i går eller dager, uker og måneder som skal komme. Jeg har en tendens til å tenke på ting som har skjedd, og ting jeg gleder meg til aller mest. Og innimellom (daglig) så får jeg sånne lykke-flash når jeg innser hvor flott jeg har det og alt det fantastiske jeg har rundt meg.

En fantastisk samboer. Foreldre som alltid har stilt opp. Super svigerfamilie. En skjønn katt. Venner som jeg har god kontakt med. Et studium som oppriktig engasjerer meg. En jobb der jeg har utviklingsmuligheter.

Jeg passer på å tenke på disse tingene - så fantastisk heldig jeg er!

[Gjest Lady76 ikke innlogget]

Jeg tar som regel ansvar for egen lykke, ettersom jeg er den som er ansvarlig for hvordan livet mitt er. Men i noen tilfeller, feks. når jeg søker på alt som er på jobb, kan jeg ikke skylde på meg selv.

Livet er noen dager en dans på roser, men ofte ikke, da man ikke kan overse feks regninger & bekymringer.

Jeg tror på skjebnen, men også at du styrer den endel sjøl.

Jeg lever hardt og intenst av og til, men dager går ofte tregt, hvertfall nå når jeg er arb.ledig...

Jeg er litt redd for å ta sjanser kanskje, spørs hva det er

Jeg er stort sett lykkelig, men har en tendens til å bekymre meg før problemer evt oppstår.

[Gjest Anonymous]

Livet er fantastisk.

Tar stort sett ansvar for livet mitt, og når jeg merker at jeg har lyst til å skylde på andre for ting som har skjedd meg meg, så jobber jeg med å endre syn på det.

Tror innstilling til livet er alfa og omega. Vi som har hatt en grei oppvekst i et land som er godt å leve i som Norge, kan gjøre omtrent hva vi vil ut av livene våre. Så kan man velge å ta på seg offerrollen og aldri komme noen vei, og heller aldri innse at det var en selv som hadde skylden.

Eller så kan man kjempe for å få det livet man ønsker seg, gjøre noen feil innimellom og innse at det var DIN feil, men at den feilen forhåpentligvis gjorde at du lærte noe.

Man står så mye friere når man innser at livet er et resultat av valg man har tatt selv!

Det jeg derimot stadig jobber med, er å innse ENDA MER at livet er dagen i dag, øyeblikket nå, og ikke dagen i går eller dager, uker og måneder som skal komme. Jeg har en tendens til å tenke på ting som har skjedd, og ting jeg gleder meg til aller mest. Og innimellom (daglig) så får jeg sånne lykke-flash når jeg innser hvor flott jeg har det og alt det fantastiske jeg har rundt meg.

En fantastisk samboer. Foreldre som alltid har stilt opp. Super svigerfamilie. En skjønn katt. Venner som jeg har god kontakt med. Et studium som oppriktig engasjerer meg. En jobb der jeg har utviklingsmuligheter.

Jeg passer på å tenke på disse tingene - så fantastisk heldig jeg er!

Er dette sakset fra et ukeblad?

[Krølltoppen]

Signaturen min sier vel det meste om hvordan jeg ser på livet.

[Gjest Anonymous]

Det avhenger... men kroppen er som et tempel, og jeg har alltid lurt og undret meg over hvorfra jeg kom og hvorfor jeg kom akkurat i den familien jeg ble født inn i....

Ser på livet som en reise, det er jo det det er... en reise fyllt opp av opplevelser, mange gode og noen mer vonde, men en reise, uansett...

Det er jo like naturlig (unaturlig?) å dø, som å bli født. Og vi har ikke kapasitet til å kunne forstå, dessverre. eller heldigvis..