Hjemmeværende

[AnonymBruker]

Jeg var hjemmeværende noen år og fikk problemer med å komme meg inn i yrkeslivet igjen. De jobbene jeg fikk var ikke relevante for utdannelsen. Når barna flyttet ut og jeg selv satt med en dårlig deltidstilling i og med at det er et tungt yrke, ble hverdagene tunge. Tiden var vanskelig å fylle.

Selvfølgelig hadde barna godt av å ha mor eller far hjemme. En som alltid er der når man kommer fra skolen, som har tid, som baker brød og som ikke er sliten. Men er man to voksne klarer de fleste å innrette dagene og dele på ansvaret. Men med en utdannelse som ikke krever kontinuerlig oppdatering trenger man ikke å havne på siden av arbeidslivet. Det er utrolig vanskelig å komme innenfor igjen i enkelte yrker og ingen har godt av å evig hjemmeværende. Det merkes i alle fall når barna flytter ut.

[Genesis]

Vel, jeg har ikke hørt noen barn si at det er kjempegøy på SFO, de fleste vil kutte det ut så tidlig som mulig og går heller hjem til tomt hus enn å gå på SFO. Og en annen ting er at det ikke er så mange foreldre som kan hente barna sine i barnehage og SFO kl 15:00, de fleste peser avgårde fra jobb for å rekke henting før 16:30.

Jeg synes det er en uting å si at hjemmeværende mødre ikke bidrar til samfunnet. Det kan være at de bidrar langt mer enn en yrkesaktiv forelder gjør. Som sagt så kan ikke alt måles i skatt, altså i kroner og ører. Mange hjemmeværende bidrar med nettopp det at de er hjemme - at de er tilstede når barna har behov for å prate eller bare har behov for å vite at noen er der.

Dette her må jeg neste kommentere, det blir rett og slett for drøyt!

Selv fikk jeg mine beste venner gjennom SFO på barneskolen, og stortrivdes med å sosialisere meg med de andre barna! Jeg var blant de som alltid ble hentet sist, men det gjorde ingenting for vi få som var igjen hadde det så morro at vi uansett måtta dras fra hverandre når vi skulle hjem i 17-tiden. Jeg kan GARANTERE deg at jeg ikke hadde blitt noe lykkeligere barn av å komme hjem kl 14 og henge i skjørtekanten på mor isteden for å ha det gøy med vennene min. De barna som heller drar hjem til tomt hus enn å være på SFO med jevnaldrende og leke slik unger skal, har sannsynligvis problemer som bør tas tak i! Allikevel var foreldrene mine veldig tilstede når jeg var hjemme! Rett hjem til fellesmiddag, kjøre til og fra trening, lekshjelp, alt dette og mer til fikk vi tid til. Mamma og Pappa var vel de som stilte opp mest for det lokale iddrettslaget til tross for to fulltidsjobber. De "hjemmeværende" så vi aldri nedpå sletta for å følge sin unge idrettstalenter, de hadde for mye å gjøre i heimen må vite (uten å generalisere, men det var faktisk sånn det var)

Det at barn har det bedre med en hjemmmeværende mor er en grunnleggende feil antakelse. Samtidig kan yrkesaktive mødre bidra med verdifull innsikt i arbeidslivet til ungene sine, og hjelpe dem å ta riktige valg.

Hvordan i all verden kan hjemmeværende bidra langt mer enn yrkesaktive gjør? Det er en helt latterlig påstand som faller på sin egen urimelighet. Bidra med hva? Som nevnt tidligere er det å sy bunader og strikke gensere ikke noe reelt bidrag i noen som helst målestokk! De 2-3 timene man får ekstra med ungene på dagtid skal altså rettferdiggjøre et liv uten yrkesdeltakelse, Dessuten er ikke dette reelt engang. Det er da vanlig at unger leker med kamerater etter skolen, og dette klarte vi fint uten at mamma var tilstede. Altså blir de 2-3 timene ofte redusert til et hei og hade når guttungen springer ut for å spille fotball på løkka.

Kvalitetstid med foreldrene våre fikk vi mer enn nok i helger, lange sommerferier hvor det bare var oss, og dette holdt i MASSEVIS. Dessuten synes jeg ikke noe om at friske arbeidsføre mennesker skal stå utenfor arbeidslivet bare fordi de tilfeldigvis har funnet en rik forsørger. Det blir liksom helt feil i mine øyne!

Jeg er egentlig en ihuga liberalist, som er veldig for personlig valgfrihet. Men jeg kan liksom ikke skjønne mennesker som ikke ønsker å jobbe og bidra til felleskapet. For ikke å snakke om hva man egentlig bruker tiden fra 8 00 til 14 00 når ungene er på skolen til? Du må være en ganske enkel sjel for å finne varig glede i vasking, strikking, og innsanking av tyttebær hver dag hele uka! Hva med selvutvikling og læring?

Det stemmer at mange ønsker de hadde mer tid på hjemmebane, men dette kommer som regel fra mennesker som har vært ekstremt aktive i sine yrkeskarrierer og jobbet langt over 100 prosent store deler av livet (som Gro Brundtland) Dessuten er mange hjemmeværende barnets første år og det går an å jobbe redusert i perioder hvor man ønsker mer tid med familien. Men å velge et helt voksent liv uten yrkesdeltakelse blir for meg helt på viddene. Dessuten tror jeg ikke det er gunstig for noen, verken mann, barn eller den hjemmeværende selv!

[AnonymBruker]

Dette her må jeg neste kommentere, det blir rett og slett for drøyt!

Selv fikk jeg mine beste venner gjennom SFO på barneskolen, og stortrivdes med å sosialisere meg med de andre barna! Jeg var blant de som alltid ble hentet sist, men det gjorde ingenting for vi få som var igjen hadde det så morro at vi uansett måtta dras fra hverandre når vi skulle hjem i 17-tiden. Jeg kan GARANTERE deg at jeg ikke hadde blitt noe lykkeligere barn av å komme hjem kl 14 og henge i skjørtekanten på mor isteden for å ha det gøy med vennene min. De barna som heller drar hjem til tomt hus enn å være på SFO med jevnaldrende og leke slik unger skal, har sannsynligvis problemer som bør tas tak i! Allikevel var foreldrene mine veldig tilstede når jeg var hjemme! Rett hjem til fellesmiddag, kjøre til og fra trening, lekshjelp, alt dette og mer til fikk vi tid til. Mamma og Pappa var vel de som stilte opp mest for det lokale iddrettslaget til tross for to fulltidsjobber. De "hjemmeværende" så vi aldri nedpå sletta for å følge sin unge idrettstalenter, de hadde for mye å gjøre i heimen må vite (uten å generalisere, men det var faktisk sånn det var)

Det at barn har det bedre med en hjemmmeværende mor er en grunnleggende feil antakelse. Samtidig kan yrkesaktive mødre bidra med verdifull innsikt i arbeidslivet til ungene sine, og hjelpe dem å ta riktige valg.

Hvordan i all verden kan hjemmeværende bidra langt mer enn yrkesaktive gjør? Det er en helt latterlig påstand som faller på sin egen urimelighet. Bidra med hva? Som nevnt tidligere er det å sy bunader og strikke gensere ikke noe reelt bidrag i noen som helst målestokk! De 2-3 timene man får ekstra med ungene på dagtid skal altså rettferdiggjøre et liv uten yrkesdeltakelse, Dessuten er ikke dette reelt engang. Det er da vanlig at unger leker med kamerater etter skolen, og dette klarte vi fint uten at mamma var tilstede. Altså blir de 2-3 timene ofte redusert til et hei og hade når guttungen springer ut for å spille fotball på løkka.

Kvalitetstid med foreldrene våre fikk vi mer enn nok i helger, lange sommerferier hvor det bare var oss, og dette holdt i MASSEVIS. Dessuten synes jeg ikke noe om at friske arbeidsføre mennesker skal stå utenfor arbeidslivet bare fordi de tilfeldigvis har funnet en rik forsørger. Det blir liksom helt feil i mine øyne!

Jeg er egentlig en ihuga liberalist, som er veldig for personlig valgfrihet. Men jeg kan liksom ikke skjønne mennesker som ikke ønsker å jobbe og bidra til felleskapet. For ikke å snakke om hva man egentlig bruker tiden fra 8 00 til 14 00 når ungene er på skolen til? Du må være en ganske enkel sjel for å finne varig glede i vasking, strikking, og innsanking av tyttebær hver dag hele uka! Hva med selvutvikling og læring?

Det stemmer at mange ønsker de hadde mer tid på hjemmebane, men dette kommer som regel fra mennesker som har vært ekstremt aktive i sine yrkeskarrierer og jobbet langt over 100 prosent store deler av livet (som Gro Brundtland) Dessuten er mange hjemmeværende barnets første år og det går an å jobbe redusert i perioder hvor man ønsker mer tid med familien. Men å velge et helt voksent liv uten yrkesdeltakelse blir for meg helt på viddene. Dessuten tror jeg ikke det er gunstig for noen, verken mann, barn eller den hjemmeværende selv!

Må bare singere dette. Bra sagt.

[Gjest Purple Haze]

Kjempebra innlegg av Genesis! Han fikk sagt mye av det jeg mener på en mye bedre måte. Pluss til han

[SmallTalk]

Genesis:

[Gjest Husmor]

Dette her må jeg neste kommentere, det blir rett og slett for drøyt!

Og jeg må nesten kommentere Genesis sitt innlegg. Her er nemlig flere ting som jeg syns er drøyt.

I første avsnitt, der Genesis forteller at han har gode minner fra SFO, slår han fast at " De barna som heller drar hjem til tomt hus enn å være på SFO med jevnaldrende og leke slik unger skal, har sannsynligvis problemer som bør tas tak i!

Jeg mener ikke det er åpenbart at unger som ikke liker det samme som andre nødvendigvis har problemer, og syns det er drøyt å nett-diagnostisere slik.

Samtidig kan yrkesaktive mødre bidra med verdifull innsikt i arbeidslivet til ungene sine, og hjelpe dem å ta riktige valg.

er drøyt på så mange plan at jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne! Man kan feks tenke seg at også hjemmeværende mødre kan bidra med innsikt. Man kan også tenke seg at innsikt fra en yrkesaktiv og en hjemmeværende forelder samtidig kanskje kan gi en bredere innsikt samlet sett. Eller at "riktige valg" kan være en ganske subjektiv og personlig sak for den enkelte.

Neste avsnitt, hvor Genesis forklarer at:

Hvordan i all verden kan hjemmeværende bidra langt mer enn yrkesaktive gjør? Det er en helt latterlig påstand som faller på sin egen urimelighet. Bidra med hva?

avhenger også av hva det er man bidrar til. Hjemmeværende bidrar feks langt mer til pass, stell og omsorg for barn, særlig under skolealder. De har hovedbelastningen når det gjelder gamle og syke familiemedlemmer, og likedan omsorg for kronisk syke.

Kvalitetstid med foreldrene våre fikk vi mer enn nok i helger, lange sommerferier hvor det bare var oss, og dette holdt i MASSEVIS.

Og dette er jo hyggelig, og bra for deg. Men den undersøkelsen som det er linket til tidligere viser da klart at mange unger ønsker mer tid med foreldrene sine. Jeg er ikke overbevist om at disse ungene blir noe særlig trøstet ved at vi forteller dem at de har tid i MASSEVIS.

Hele dette innlegget av en "ihuga liberalist" kunne i grunn forkortes til "Det var ok for meg så da er det godt nok for alle andre også". I tillegg til at det karakteriserer meg som snylter, arbeidssky, en enkel sjel, og til slutt forteller at jeg ikke vet mitt eget beste.

HVOR er aksepten for at det som er rett for deg ikke nødvendigvis er rett for alle andre?

[Gjest Gjest]

Er det ikke bare å erkjenne at det finnes både gode og dårlige hjemmeværende mødre, og gode og dårlige yrkesaktive mødre? Barnas velferd avhenger av enormt mye mer enn om mor er hjemme eller jobber. I denne tråden høres noen ut som om familieidyllen blir komplett bare mor er hjemmeværende. God barneoppdragelse har blant annet å gjøre med å få barna til å føle seg sett, og det kan både hjemmeværende og yrkesaktive foreldre få til.

Jeg hisser meg alltid opp i slike diskusjoner fordi de pirker borti det ømmeste punktet jeg har som forelder: At jeg, ved å være yrkesaktiv, med åpne øyne har valgt en tilværelse som ikke er bra for barnet mitt, og at det er merkelig at jeg har fått barn, jeg som ikke velger å bruke tid på det. Jeg ønsker stadig svar på følgende spørsmål: Mener dere virkelig at vi skal selge en forholdsvis liten leilighet for å flytte inn i en hybel utenfor byen slik at vi får råd til at jeg er hjemme? Selv om det betyr at far får mye lenger reisevei til jobb og dermed mindre tid med barn? Og hvor jeg vil føle at jeg har tapt fordi jeg har måttet si fra meg jobb, interesse, kolleger og økonomisk selvstendighet?

Og hvorfor er det fortsatt ingen som kritiserer fedrene som ikke er hjemme?

Jeg er ganske så enig i dette her, jeg. Det er ikke yrkesdeltagelsen som bestemmer om man er en god eller dårlig forelder. MEN: NOEN ganger får NOEN familier utfordringer som FOR DEM løses best ved at en av foreldrene sløyfer yrkesdeltakelse, i det minste for en periode.

Jeg mener ikke å antyde at utearbeidende mødre er dårlige mødre. Ikke engang dårligere mødre. Jeg bare antar at denne situasjonen aldri har oppstått i deres familie, at det var behov for å være hjemme en stund.

Fedrene er slett ikke fritatt for ansvar for familien, men som jeg antyder i en tidligere post, skylder jeg på aldersforskjellen: Fedrene er gjennomsnittlig de kritiske 3-6 årene eldre enn mødrene, og dermed mer etablert i jobben, har høyere lønn, og når valget skal tas om hvem som skal være hjemme så er det lettere å velge bort den laveste lønna.

Jeg mener altså slett ikke at du skal kjøpe deg hybel hvis du ikke ønsker det eller familien trenger det. Men la meg stille spørsmålet tilbake:

Mener dere at vi skal selge det billige huset på landet for å flytte til en liten leilighet i byen hvor jeg kan finne en brukbart betalt jobb, selv om det betyr at far må slutte i den jobben han har jobbet i så mange år for å få, hvor han tjener rikelig penger til oss alle ved å gjøre noe han elsker? Selv om det betyr at familien samlet ville få lavere inntekt og vesentlig høyere utgifter, og i tillegg dårligere tid med både ungene og familiens gamle, syke foreldre, bare for at jeg skulle få noen pensjonspoeng og kunne skryte av å bidra til fellesskapet?

Familier er forskjellige, og det som er best for min er kanskje noe annet enn det som er best for din. Det trenger ikke bety at husmødre er arbeidssky og dum, og det trenger ikke bety at utearbeidende mødre er dårlige mødre som neglisjerer ungene.

[AnonymBruker]

Jeg tror hjemmeværende selv kan endre på folks holdninger ved å være flinke til å fremheve at de faktisk gjør en viktig jobb!

Jeg er alene med omsorgen for mitt barn og hadde aldri valget, men jeg kan garantere at hadde jeg hatt mulighetene ville jeg også valgt som Hannen!

Min søster er også alene med barnet, og kan fint kombinere det med å være hjemme. Det finnes nok av jobber å gjøre hjemmefra om man bare er motivert

Endret 28. august 2011 av Kråkesaks

[Kitsune]

Nei, nei, nei.. Det er forferdelig å se hvordan folk gyver løs på de som velger annerledes, som ikke følger strømmen av foreldre som står opp, sender barna i barnehage og i seng etter middag og den obligatoriske fotballtreninga. Dere som velger slik, velger en fragmentert oppvekst for barna deres. Jeg, som voksen, ville ikke likt å bli sendt rundt slik barn blir i dag. Jeg liker ro og stabilitet. Men det er en helt fremmed tanke at barn kan trenge og like akkurat det. Det er en generell oppfatning av at barn må stimuleres i en voksenstyrt tilværelse hele tiden. Er ikke det å hive ungen ut med badevannet, så vet ikke jeg. Skal du ha et tre til å vokse, kan du ikke flytte det rundt på samme plenen hele tiden.

Forskning viser at selv om mor og far jobber 100% begge to, tilfaller over 70% av husarbeidet likevel mor. Kanskje flere familier ikke hadde brutt opp dersom mor eller far hadde kunnet vært mer hjemme? Hver dag i Norge er det MANGE krangler om husarbeid og oppgavefordeling som til slutt tærer i stykker et forhold.

Jeg synes det er likestillingsfientlig og ikke la kvinner eller menn i dag få velge om de vil yte på hjemmebane eller ute. Og det er uverdig at vi skal sette oss til doms over de som velger å arbeide hjemme, som hovedleverandør for velferd for små mennesker i den viktigste fasen i livet demmes.

Det er en skam at staten ikke anerkjenner hjemmearbeidende kvinner ved å gi pensjonspoeng eller stadig lar trusselen om å fjerne kontantstøtten henge over familiene.

Vi kaller det husarbeid, og kvinnene hjemmeværende. Som om de unngår å arbeide hjemme, i huset. Det burde heller hete hjemmearbeidende.

Jeg applauderer hjemmearbeidende foreldre!

[AnonymBruker]

HVOR er aksepten for at det som er rett for deg ikke nødvendigvis er rett for alle andre?

Den ligger nok samme sted som aksepten hjemmeværende har for utearbeidende - svært godt gjemt.

[Gjest Purple Haze]

Jeg vil understreke at jeg har stor forståelse for at man velger å være hjemme med barna mens de er små. Jeg var selv hjemme med min første til han var ca 3 år. Da var han egentlig overmoden for barnehage. Fikk korttidsplass til han, og etter et par uker annonserte han at han ville gå mer i barnehagen! Med nr 2 var jeg hjemme den sedvanlige permisjonstiden.

Jeg synes forsåvidt at barn bør begynne i barnehage fra 2-3 årsalder.

Det er når barna blir store, og da tenker jeg fra skolealder og oppover, at jeg ikke forstår ønsket om å gå hjemme. Det synes jeg er - vel - en smule latskap og veldig lite samfunnsnyttig. Ikke søren om det er sååååå mye arbeid å holde hus. Som sagt, vi klarer det alle sammen ved siden av jobb utenfor hjemmet.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner også at man vil være hjemme med barna når de er små, men når de begynner på skolen er på tide å komme seg ut i jobb. Å vaske huset osv, klarer man fint selv om man jobber. Den unnskyldningen holder ikke mål.

Jeg mener at barn har godt av å gå i barnahage. Være med andre barn og ikke bare være mor hele tiden. Å aktivisere seg sammen med andre barn er bare sunt og mest sannsynelig gøy for barna Niesen min på 3 går ikke i barnehage pga det ikke var plass (hun skal neste år) men som søstra mi sier, så kjeder hun seg mye og det kommer til å bli bra for henne når hun kan leke med andre barn på sin alder.

Da jeg gikk i barnehage pleide jeg og flere av de andre barna å gjemme oss da vi skulle bli hentet av foreldrene våre pga vi ikke ville hjem, Noen ganger begynte jeg å hylskrike da mor kom. Jeg ser det ikke som negativt å la ungene gå i barnehage. Har man nesten ingen unger i nabolaget eller venner med barn, er det hvert fall fint for ungene å være i barnehage. Så kan man leke med noen andre enn kun mor

[Gjest Husmor]

Den ligger nok samme sted som aksepten hjemmeværende har for utearbeidende - svært godt gjemt.

Tre innlegg opp.

" Det er ikke yrkesdeltagelsen som bestemmer om man er en god eller dårlig forelder. MEN: NOEN ganger får NOEN familier utfordringer som FOR DEM løses best ved at en av foreldrene sløyfer yrkesdeltakelse, i det minste for en periode.

Jeg mener ikke å antyde at utearbeidende mødre er dårlige mødre. Ikke engang dårligere mødre. Jeg bare antar at denne situasjonen aldri har oppstått i deres familie, at det var behov for å være hjemme en stund."

[Gjest Purple Haze]

Tre innlegg opp.

" Det er ikke yrkesdeltagelsen som bestemmer om man er en god eller dårlig forelder. MEN: NOEN ganger får NOEN familier utfordringer som FOR DEM løses best ved at en av foreldrene sløyfer yrkesdeltakelse, i det minste for en periode.

Jeg mener ikke å antyde at utearbeidende mødre er dårlige mødre. Ikke engang dårligere mødre. Jeg bare antar at denne situasjonen aldri har oppstått i deres familie, at det var behov for å være hjemme en stund."

Å være hjemme en stund blir jo noe helt annet enn å fortsatt være hjemmeværende med en 17-åring (som tidligere nevnt i tråden). Er det krise i familien, og man har økonomisk mulighet til å være hjemme en periode, er jo det flott. Jeg trodde virkelig ikke det var det vi diskuterte.

Ikke lett å argumentere når premissene for debatten endrer seg hele tiden.

[Gjest Jytte]

Å være hjemme en stund blir jo noe helt annet enn å fortsatt være hjemmeværende med en 17-åring (som tidligere nevnt i tråden). Er det krise i familien, og man har økonomisk mulighet til å være hjemme en periode, er jo det flott. Jeg trodde virkelig ikke det var det vi diskuterte.

Ikke lett å argumentere når premissene for debatten endrer seg hele tiden.

Problemet i denne tråden er at dere ikke helt klarer å se verdien av at noen velger å være hjemme med barna sine .. Og om de så velger å fortsette hjemme? Har du et seriøst problem med det? Det er deres valg, kanskje de elsker å være hjemme, kanskje de har en stor hage med drivhus som er blitt en lidenskap?

Jeg for min del misunner hjemmeværende, det virker deilig å kunne disponere dagen sin uten kjas og mas fra morgen til kveld.

Leste en undersøkelse hvor folk ble spurt hva som virker å være den beste alderen rent livskalitetsmessig. De fleste svarte da pensjonsalderen. Det viser jo litt hva slags samfunn vi lager for oss selv og barna våre ... Bare så synd at så mange jobber seg syke og helseløse så de aldri rekker å nyte noen pensjonsalder.

[AnonymBruker]

Hva er det de som er hjemmeværende bidrar med i samfunnet egentlig? De vil heller bare være hjemme for å vaske leiligheten/huset og da klarer ikke jeg å helt skjønne hva de bidrar med i felleskapet og samfunnet.

At noen ikke gidder å jobbe eller studere når ungene begynner å bli store, ser jeg på som latskap.

[AnonymBruker]

Tre innlegg opp.

" Det er ikke yrkesdeltagelsen som bestemmer om man er en god eller dårlig forelder. MEN: NOEN ganger får NOEN familier utfordringer som FOR DEM løses best ved at en av foreldrene sløyfer yrkesdeltakelse, i det minste for en periode.

Jeg mener ikke å antyde at utearbeidende mødre er dårlige mødre. Ikke engang dårligere mødre. Jeg bare antar at denne situasjonen aldri har oppstått i deres familie, at det var behov for å være hjemme en stund."

Jeg referte ikke til ditt innlegg utover spørsmålet jeg svarte på, og jeg refererte heller ikke til alle situasjoner som kan oppstå hvor man for en periode kan velge å være hjemme (jeg har forøvrig opplevd utfordringer av typen hvor en løsning kunne ha vært å slutte i arbeid. Men det er viktig for både meg og mannen min at vi begge arbeider, så vi løste det på annet vis.).

For å være helt klar: Jeg synes det er langt i overkant å si at hjemmeværende er snyltere uten intellektuell kapasitet til mer enn å vaske gulv og plukke bær. Ingen tvil om det. Men jeg synes det er like ille måten en del hjemmeværende argumenterer på her, hvor de først krever aksept for sine valg, for så å avslutte innlegget med ting som "det er mange barn som savner foreldrene sine", "det er klart at barn har det best med foreldre hjemme", "barn trenger tilstedeværende foreldre" (som om ikke utearbeidende også kan være det?) eller "mine barn er veloppdragne, det kan jeg ikke si om alle andre", som om det er objektive størrelser man har med å gjøre her. Det er ikke mye underliggende respekt for andres valg i slike utsagn heller, da hadde man heller valgt å si "mine barn savnet kontakt med oss, så for oss var det best slik". Retorikken er like ille fra begge parter, og begge sider velger å stikke der det gjør mest vondt. Hjemmeværende ved å trekke morsevnene i tvil, utearbeidende ved å insinuere lavt intellekt. Men det gjør det ikke noe bedre av den grunn. Det er ingen parter her som viser særlig aksept for hverandre, det var poenget mitt.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for spekulasjon.

Kråkesaks, moderator.

[Gjest rabrabara]

Hehe, Kitsune, du høres jo temmelig fordømmende ut selv. Oerfor de som jobber og har barn.

Endret 28. august 2011 av rabrabara

[Gjest Purple Haze]

Problemet i denne tråden er at dere ikke helt klarer å se verdien av at noen velger å være hjemme med barna sine .. Og om de så velger å fortsette hjemme? Har du et seriøst problem med det? Det er deres valg, kanskje de elsker å være hjemme, kanskje de har en stor hage med drivhus som er blitt en lidenskap?

Jeg for min del misunner hjemmeværende, det virker deilig å kunne disponere dagen sin uten kjas og mas fra morgen til kveld.

Leste en undersøkelse hvor folk ble spurt hva som virker å være den beste alderen rent livskalitetsmessig. De fleste svarte da pensjonsalderen. Det viser jo litt hva slags samfunn vi lager for oss selv og barna våre ... Bare så synd at så mange jobber seg syke og helseløse så de aldri rekker å nyte noen pensjonsalder.

Jeg synes de som velger å kun være hjemmeværende etter at barna er blitt store, er en smule late, ja. Så ærlig skal jeg være. Jeg ser ikke verdien av å stelle hage og drivhus på heltid, framfor å være yrkesaktiv.

Jeg hadde blitt smårar om jeg skulle gått hjemme og spent småstein hele dagen.

Sliter vi oss virkelig så ut at vi ikke rekker å nyte pensjonisttilværelsen? Akkurat det skulle jeg likt å se dokumentasjon på. Og om du spør den eldre garde hva som har holdt dem gående i alle år, vet jeg at mange svarer hardt arbeid.